Cuba - annerledeslandet

Vi visste ikke lenger hva vi skulle tenke om våre kommende atten dager på Cuba. Backpackere vi hadde møtt på vår vei gjennom NZ, Australia og Guatemala var tvetydige i sine uttalelser; "Det er dyrt og dritt, men bra og billig". Folket ble beskrevet som upersonlig og kladt, maten eledingen og husingen for stakkarslige vedskjul. Vi møtte for all del også de som hadde hatt gode opplevelser, men vi satt igjen med overveiende negative forhåndsinntrykk av landet.
Og hva visste vi vel egentlig om Cuba fra før av? Det er et diktatur ledet av Castro, hvis folk er undertrykket og ufrivillig avsondert fra omverdenens informasjonssamfunn. En absolutt på USAs svarteliste på grunn av landets kommunistiske styresett og folkets gudedyrkning av marxisist-leninisten og skjeggetussen Che Guevara.

Vi ble fortalt av alle at vi besøker Cuba i grevens tid; nå skal den amerikanske blokaden sakte, men sikkert heves og de to landene er offisielt på talefot for første gang siden Cuba-krisen i 1962. Vi bestemte oss for å glemme alt det negative vi hadde blitt fortalt for å klare å ha et åpent sinn idet vi ankom Havana.
Havana. Hvilket kaos, hvilken overvelmende by. Vi hadde booket hotelll for våre to første netter, men forestill deg for all del ikke "hotell" i den norske betydningen. Lobbyen var en røyklagt bar full av berusede cubanere og lite vennligsinnede ansatte. Rommet vår var muggent, illeluktende og uten vinduer, så vårt forhåndsutpekte fristed var brått blitt omgjort til vår personlige fengselcelle. Første dagen vår i Havana ble tilbrakt vandrende gatelangs mens vi irriterte oss grønne over guttas (og mennenes) slibrige kommentarer og blikk. Gatene luktet av kloakk, husfasadene var falmede og grå, og bilen spøy ut en kvelende eksos. Utallige ganger ble vi forsøkt lurt for alt vi hadde av penger, da vi ikke hadde god koll på forskjellen på en nasjonal peso og en cubansk dollar. En is som burde ha kostet 50 cent, skulle de plutselig ha 6 dollar for... Utbyggingen av infrstruktur vokser ikke i takt med den økende turismen, og overalt var det køer. Utsultede ble vi stående i kø i halvannen time for å spise en lunsj vi faktisk hadde råd til. Anna, vegetarianer som hun er, fikk et stykke hårete gris i risen sin. Vi var nedslått, utkonkurrert, ferdig.

Den kvelden la vi oss med den uutholdelige tanken, "18 dager med dette?!". Ikke et smil eller et hyggelig ord var blitt sendt i vår retning hele dagen, og vi kjente oss plutselig alt for unge og uerfarne til å begi oss ut på Cuba-eventyret.

Men så, så kom skytsengelen Alejandro, vår personlige by-guide tildelt oss ettersom vi bestilte Cuba-visum gjennom Kilroy. Alejandro var rett på sak og fortalte oss svart på hvitt hvordan Cuba generelt, og Havana spesielt, fungerte på sitt eget, uperfekte vis. Etter tre timers byvandring med ham, var vi fylt med et nytt mot og en ny styrke til å fortsette, og det beste rådet han kunne gi oss var å komme oss til helsikke ut av Havana - "dette er dere ikke klare for ennå".

Vi satte oss på en buss mot den grønne, frodige nasjonalparken i Vinales. Det var som om vi skulle ha gått på bussen i helvete, og steget av i himmelen. Vinales var stille og rolig, gatene var rene og fulle av mennesker på sykkel (det finnes ikke noe tryggere enn det for en Ås-jente) med brede smil om munnen. Okei, brede og brede... Poenget er at rytmen var en annen, ergo slappet vi mer av. Slik som rovdyr sanser og utnytter sitt byttes frykt og usikkerhet, utnytter cubaneren den usikre og tvilende holdningen til en jomfru-turist. Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å sammenligne cubanere med dyr, men jeg forsøker å gi et bilde på hvordan situasjonene utspiller seg.

Å kjenne Cuba handler om å lære seg "spillet". Spillet har to deltakere, cubaneren og turisten, og førstnevnte vil alltid, uten unntak spille spillet bedre enn turisten. Det gjorde underverker for oss at vi fikk dra til Vinales og lære oss spillereglene i rolige, trygge omgivelser. Plutselig kunne ikke folk lenger pille oss på nesten, og vi visste hva vi skulle ha og til hvilken pris vi skulle ha det. Uansett hvilket krav vi fikk innfridd, kunne vi være sikre på at cubaneren var den seirende parten, tross hans påklistrende nedslåtte ansikt. Visst føltes det kjipt å alltid måtte forhandle, kranger og ta folk påfallende hardt i hånden, men det ble min oppgave som den eneste spansktalende i reisefølget. Og for å bli tatt på alvor som en blond ungpike i Cuba, må man leke litt tøff i trynet.

Når spillereglene var oppfattet, adoptert og satt ut i praksis, fikk vi plutselig overnattinger til 50 kroner, lunsj til to kroner og bananer til én. Livet ble billigere, og underlig nok ble folket vennligere og mer imøtekommende. Jeg er under den oppfatningen at det handler om vår egen endrede innstilling. Istedenfor å opptre tvilende, kritiske og mistroiske, ble vi mer og mer sikre på at de vi møtte faktisk ikke alltid forsøkte å utnytte og lure oss. Fordi vi kunne spillereglene, merket folk oss som mer positive og åpne i oppførselen, og slik oppstod tillit, dialoger og en innsikt i det cubanske samfunnet som vi eller bare kunne drømt om å oppnå. Slik ble det mulig å spørre folk om hva de synes om Cuba, om Fidel, om Che, om kommunismen, om isolasjonen. Svarene sto i sterk kontrast til det vi opprinnelig hadde tatt for å være sannheten om Cuba.

Folk er fornøyde. De har tillit til sin kommandant. En kan ikke ta alle mine følgende opplysninger for god fisk, da de ikke kommer fra noen offisielle kilder, men heller fra "mannen i gata".
Her er noe av det jeg bet meg merke i:

Kommunismen ble aldri innført på Cuba, en hadde lært av Stalins jernhånd at dette ikke var veien å gå. Kapitalismen er forhatt og fryktet etter å ha sett hva dets innrykk i Latin-Amerika har ført med seg. Sosialismen er ønsket velkommen og er den gjeldene politiske ideologien på Cuba (og vi ble fortalt at Raul ønsker å styre landet mot den skadinviske velferdsmodellen). I Cuba er lønningen generelt ganske lave, og folk tjener ikke likt, men det er heller ingen skattebelegging av lønninngen. Etter at revolusjonen seiret i 1959, ble cubanske familier tildelt hjem som, etter å ha nedbetalt en liten pris for dem over et tiår, skulle tilhøre dem fullt og helt, uten gjeld, lån og skatter. Det betyr at det i teorien ikke finnes hjemløse på Cuba. Utdanning, helt opp på universitetsnivå, er helt gratis, og det gjelder også bøker og utstyr. Dersom et barn bor for langt unna til å komme seg på skolen, skal skolen komme til barnet. Ellers skal gratis transport tilbys. Alle helsetjenester er også gratis, til og med sykesengen. Staten opererer fortsatt med rasjoneringskort og hver måned får en familie på fire tildelt ca. 28 libra (14 kg) ris, egg, bønner, olje, osv.. Andre matvarer kan kjøpes i statlige butikker (et "supermarked" har faktisk aldri sett mindre supert ut..), og slike varer som privatpersoner selger (slikt som kjøtt, frukt, ris og egg) kan kjøpes på private markeder - noe som selgerne da må skatte litt av. Folk som har muligheten til å leie ut rom til turister (kalt Casa Particular), gjør dette for å spe på familiens økonomi. Det samme gjelder for såkalte Paladares, som er private restauranter der du ofte spiser middag i stuen til folk. Siden 2005 får også privatpersoner lov til å drive taxi-virksomhet med sine private biler, og svært mange opptar tiden sin som taxi-sjåfør. Alle disse private initiativene vokser frem ettersom staten selv ikke klarer å dekke behovene til det økende antall turister som ankommer landet hvert år. Alle private initiativ må godkjennes av staten - kvalitet, regulering og standarder verdsettes. Denne økingen av private aktører kan man tolke som en åpning for konkurranse, og et friere marked.
Cubanere flest ser positivt på turismen, som virkelig hadde sitt inntog i det vakre året 1995, fordi det brunger kapital og utvikling til landet. Samtidig er folk redde for at super-bedriet skal investere, bygge og dominere - en rå kapitalisme lokalbefolkningen ikke kan sloss mot. Dette er også en kamp cubanere ikke er rede til å ta; folk er fornøyde, stort sett. Vår guide, Tony, på ridetur gjennom Valle de los Ingenios, sa det fint,"Jeg, som mange andre, er fattig, men jeg lever bedre her på Cuba enn det andre fattige gjør i andre Latin-Amerikanske land". Dette kunne vi se logikken og sannheten i. Staten er kanskje ikke perfekt, men den tilbyr folket noen uvurderlige goder som øker deres livskvalitet og utvider deres framtidsutsiker. Motargumentet er at når man tilbyr goder uten å forvente ytelser, fjerner man samtideig menneskets amibisjoner, og med dem arbeidsmoralen. Etter norske standarder ville man kunne påstått at svært mange cubanere gjør et halvarbeid uten øyne for å utvikle seg eller bedre kvaliteten i det arbeidet de gjør. Hvor er ambisjonene, higet etter suksess og sterke presentasjoner? Igjen hadde Tony et svar til meg, "Hvem trenger det? Vi cubanere er fornøyde med rytmen vår. Jeg ville aldri tråkket over naboen for å få en kunde, og naboen min ville alltid lånt meg det lille han har av penger dersom han så jeg var i nød. Det er utverdnen som ønsker konkurransen, ikke oss". Solidaritet er et nøkkelord i det cubanske samfunnet, og Che er selve symbolet på et solidarisk, engasjert og altoppoffrende menneske. Det frie markeds konkurranse blir en motsetning til deres ideal tilværelse, og det er kanskje derfor utverdenens kapitalisme er så fryktet.

Det sies at vi er her på et historisk tidspunkt, blokaden skal kanskje heves. På store skilt rundt om på Cuba står det skrevet, "El Bloque, el genocidio más largo de la historia" ("Blokaden, det lengste folkemordet i historien"). Ufrivillig isolert fra omverdenen har Cuba store mangler hva gjelder materialer og informasjon, men hva blir konsekvensen for cubaneren dersom Cuba sakte, men sikkert slippes tilbake inn i varmen og det frie marked gjør sitt inntog? "Kapitalismen, det lengste folkemordet i historien?".
Jeg vil tilbake til Cuba om, si, ti år. Vil jeg da kunne dra til Trinidad og bo i en privat leilighet med takterrasse med utsikt over havet, byen og solnedgagen, og med frokost på balkongen for 50 kroner natten? Vil "vertsmor" sette seg ned med meg og prate i timesvis med kaffen på termos og kjeks på fat, kun fordi det er hyggelig? Ville hun om ti års tid tatt seg bryet med å kjøpe strandvekser til oss, laget storslåtte måltider for å vise oss sine beste oppskrifter og vasket klærne våre? Vil ha tid til sånt om ti år? Eller vil det være for lite lønnsomt for henne?

Den som noensinne kalte cubanere for kalde, har ikke møtt den sanne cubaner.
Den som noensinne kalte maten for smakløs og dyr, gikk ikke dit en cubaner ville gått for å spise.
Den som noensinne avskrev Cuba som kaotisk, upersonlig og "hustlende", tok seg aldri tiden til å lære seg spillereglene og omfavne spillet.

Aldri vil jeg glemme alle de varme menneskene, de utallige solnedgangene fra takterrassen i Trinidad, salsaen i la Esclinata, språkkurset til jentene og professor, poet og kjernekar Juan, turen til det ukjente fossefallet dypt inne i Valle Ancón forbi den skumle militærbasen, de latterlig gode hummer-måltidene, galoppering til hesterygg, sykkelturer til stranden, jogging på ikke-fullt-så-nedlagte togspor, mannen som runket ved føttene til jentene da de solte seg (men det er en annen historie), den gamle amerikanske bilen som nesten kjørte oss ut i vår død da understellet falt av fordi orginaldelen endelig hadde gitt tapt for tiden, den private kinoforestillingen som kostet oss 30 norske øre, Levis-mekkaet i Santa Clara, eller forelesning/tre-retters middag i selskap av svensken Stefan.

Vi er tilbake i Havana, modigere og mer erfarne enn tidligere. Vi ter oss på sådan og alt virker litt enklere, litt mindre kaotisk og litt mindre overveldende. Havana er ingen drømmeby, men forskjellen fra da til nå er slående.
Jeg kunne sittet på denne rolige plazaen og drukket kaffe og skrevet om Cuba i evigheter, men skildringene kommer til en slutt.
Cuba er annerledeslandet. Cuba er som ingenting annet du noensinne har opplevd i hele ditt liv. Jeg er glad vi fikk se Cuba i disse skjebnesvangre tider, og på sett og vis krysser jeg fingre, armer og ben for at Cuba aldri endrer seg - at det forblir annerledeslandet for alltid.

Vi er FERDIGE!

Jeg hater når jeg sitter og spiser frokosten min i Costa Rica og det begynner å hagle på blikktaket som resulterer i et forferdelig bråk. Men så viser det seg at haglet ikke er hagl i det hele tatt, men to aper som klatrer på taket for å nå frem til mangotrærne ved siden av svømmebassenget. Gjennom en glipe mellom to plater av bølgeblikk står det en babyape og stirrer ned på oss som om det er vi som er de malplasserte. Mamma-apen drar med seg ungen sin og de står med tærne på kanten av blikktaket mens de griper tak i frukten på trærne ved bassenget. Dette gir oss tid til å løpe rundt bassenget og innta plassene våre som sjarmerte tilskuere. Jeg sverger at jeg så babyapen bukke og nikke til oss før de løp tilbake igjen inn i skogen de kom fra.

Som du kanskje skjønner så er jeg i Costa Rica. Helene og jeg tok oss turen sørover for å tilbringe de siste to ukene våre i Sentral-Amerika med en liten, velfortjent ferie. Dessverre har vi forvillet oss inn i Tamagringo, nei, jeg mener jo selvsagt Tamarindo, en turistifisert liten by med glasshus og amerikanere stakket oppå hverandre så alt «mangfoldet» skal få plass. Prisene er tredoblet sammenlignet med León, Nicaragua, og det er smertefullt for to jenter som er blitt så vant til å sove for 40 kroner natta, drikke øl for 20 og spise et bedre måltid for 60 kroner. Costa er fint nok, men jeg savner Nica-land og det gjør meg umåtelig glad å innrømme. Hadde du spurt meg for en måned siden ville jeg ha svart at jeg gledet meg til å komme meg vekk fra det evige kaoset og de sjeldent vennlige, alltid-hustlende menneskene. Men nå savner jeg Nicaragua altså, og det er en god følelse.

Tiden har fløyet forbi. Jeg husker det som det var i går at vi hadde velkomstfest på The Monkey Republic og skottet usikkert rundt på alle de ukjente medstudentene. På torsdag hadde vi farvelfesten vår og vi sa ha det til hverandre, fylt med både vemod og glede; vi er ferdige!

De siste to ukene har kun gått i pugging, lesing, pugging og atter pugging (ser du bort i fra at jeg og Helene dro til Little Corn i det Karibiske hav for å fylles med inspirasjon og motivasjon til eksamen). Mine siste dager i León ble tilbrakt på Casa del Café med AC og overpriset Chai Latte, bøyd over bøkene mine mens jeg jobbet på som en gal. Og resultater blir det av slikt for den skriftlige eksamenen gikk smertefritt og nå er det bare å vente på sensuren som kommer i januar en gang.

Mellom skriftlig eksamen og muntlig eksamen, hadde jeg en frihelg mens alle andre hadde fått muntlig-temaet sitt. Derfor dro jeg på stranden og surfet, drakk øl, leste bok og koste meg gløgg i hjel. Dessuten møtte jeg to spanjoler som bekreftet min kjærlighet for mitt deilige Spania – den dialekten, de oppegående samtalene, de vennlige, ikke-påtrengende tilnærmingene. Jeg snakket mer spansk med dem i løpet av de to dagene vi var sammen, enn jeg har gjort i løpet av hele mitt opphold i Nicaragua. Det var god trening til muntlig, det.

Bra var det at jeg hadde fått pratet så mye spansk den helgen, for dagen jeg fikk muntlig-temaet mitt lå jeg krøket over toalettet og spydde ut sjelen min (note to self; ikke spis taco på Playa Roca). Istedenfor de opprinnelige 48 timene, fikk jeg 24 timer til å forberede meg til muntlig eksamen, og jeg var derfor smånervøs da jeg skulle opp foran lærer og sensor. Helt unødvendig, selvfølgelig.  

Hele hurven fikk strålendene karakterer og det var et sted mellom ingen og få som var skuffet etter avgitt eksamen. Vi kunne med god samvittighet kjøre en tredagersfeiring for de fantastiske resultatene vi hadde fått.

A

Glede!

Bagger ble pakket, avskjeder tatt, skap tømt, kjøkkenhyller ryddet ut av. Monkey Republic sto plutselig tom og det var på tide å dra sin vei, med én tung og én lett hjertehalvdel.

Jeg tror jeg snakker på vegne av (nesten) alle sammen når jeg sier at vi tar med oss utrolig mange gode minner fra denne opplevelsen. Vi har møtt masse hyggelige studenter fra både Norge og Sverige, vi har blitt kjent med en haug med flinke og omtenksomme lærere, vi har blitt glad i våre Kulturstudier-foreldre Rigo og Marte, og vi har lært masse om en spennende og rik Nica-kultur. Selv om semesteret til tider har vært tøft og krevende med slitsomme studier, støyete omgivelser og korte sykehusbesøk, har de gode tidene uten tvil vært flere enn de tunge. Særlig vil jeg trekke frem solnedgangene på Las Peñitas, alle kinobesøkene (til 21 kroner), pannekakefrokostene på torsdager, alle kveldene på VíaVía, La Olla Quemada, Oxygen og Camaleon, Chai Latten på Casa del Café, yogaen på la Isla Fundation, de mange weekend-turene våre, onsdagsmusikken på la Unión, AC-minibussen som går mellom Managua og León, lille Pedro, Tequila-shotsene med og uten salt og lime, den første slurken av en iskald Toña, de siste sidene av en spennende bok kjøpt på Buhu Books, og lukten av svett og brent norsk hud en søndagskveld. Vi tar alle med oss noen vakre minner.

Tusen takk til alle som har vært med på å gjøre dette semesteret supert! Vi sees igjen på reunion hvor enn den måtte finne sted, det være seg Norge, Sverige, Danmark, Spania eller Nicaragua.  

Selv om jeg har vært fryktelig dårlig på å oppdatere bloggen i det siste, kan jeg love det at jeg skal skjerpe meg. Akkurat nå tar jeg meg en velfortjent pause fra alt mulig som kan gi konnotasjoner til stress, men det er bare for å lade opp slik at jeg kan komme sterkere tilbake.

Den 8. desember setter jeg rumpen min på et fly tilbake igjen til Norge for å tilbringe julen sammen med familie og venner i kaldere trakter. Jeg har kalkulert det slik at jeg tre uker senere, den 27. desember, kommer til å være lei av det jeg aller mest ønsker meg nå; dvs. en varm dusj, kulde, dyne, det norske kjøkken, folk som ikke kaller meg chela, sexy lady og hvisker på meg som om jeg skulle ha vært et eller annet primitivt dyr, norsk TV, fredagspizza og et glass rødvin. Det er innforstått at jeg selvfølgelig ønsker å være med familien og vennene mine, men disse blir jeg ikke lei av etter tre uker så jeg kan ikke legge dem til i listen. Da må jeg for så vidt også fjerne fredagspizza og rødvin fra listen…

Uansett, 27. desember drar jeg og min bestevenninne Anna avgårde til New Zealand, Auckland for å møte vår andre bestevenninne Solveig (som drar dit om litt over en uke). Der starter vår 5,5 måneders lange reise til NZ, Australia, Guatemala, Cuba, Nicaragua, Costa Rica, Panama, Colombia, Ecuador, Peru, Bolivia og Argentina. Det er mulig jeg glemte noen land..

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skal forsøke mitt beste på å prøve å blogge sporadisk fra denne turen. Det er et så-som-så-løfte, men det er også det beste jeg kan gi.

Takk til alle som har fulgt bloggen – dere har vært en kilde til motivasjon og glede for meg! 

Hjerte

Mellom surfing og tacos finnes der en brist / en republikaner kalte Obama kommunist.

Milde måne, tiden flyr!

I dag er det elleve dager til skriftlig eksamen, seksten dager til muntlig eksamen, og én måned og ni dager til hjemmeeksamen i LA skal leveres inn. Og det er én måned og fem dager til jeg reiser hjem igjen. Jeg må ærlig innrømme at det er med blandede følelser jeg innser dette.

Misforstå meg rett; jeg elsker Nica-land, det er studiene jeg ikke er så begeistret for. Jeg kan til dels skylde på meg selv for å ha valgt et studiehalvår fremfor å bare reise. Derimot har ikke studiene målt helt opp til forventningene jeg hadde og jeg har derfor ikke vært hundre prosent motivert til å studere. Jeg skulle ønske at jeg nå kunne masse, MASSE spansk, men jeg kan bare litt mer enn da jeg kom hit. Og i Spania vil de nok påstå at jeg ikke lenger snakker spansk, da den latin-amerikanske aksenten jeg mer eller mindre (kanskje mindre) vellykket har anlagt, av mange ikke anses for å være riktig spansk.

Men skitt au. Nå ser jeg lyset i enden av tunnel og jeg tar et ordentlig skippertak så jeg består med glans, roser og champagne.

Det som får tankene vekk fra de til tider tyngende studiene, er å reise bort noen dager og ta livet med slående ro. Derfor var vi i helgen naturlig nok på enda en weekend-tur, og denne gangen besøkte vi San Juan del Sur (for andre gang..). Merkelig, kan du tenke, at vi velger å dra tilbake til et sted vi allerede har vært på. Tingen er bare den at da jeg var der sist, var jeg altså så fyllesyk hele tiden at jeg ikke klarte å utnytte oppholdet til fulle. Dermed dro vi tilbake igjen med fulle intensjoner om å utnytte dagene, surfe, ligge på stranden, lese bok og hygge oss. Og bra var det for det var litt av en herlig tur!

Jeg tenker å gjøre innlegget heller kort ved å oppsummere helgen med bilder og noen kommentarer. Enjoy:

Vi brukte over fem timer på å komme oss til San Juan del Sur, ved hjelp av to forskjellige busser og tre forskjellige taxier. I den ene bussen var vinden som kom inn gjennom vinduene så kraftig at idet vi åpnet munnen så begynte sikkelet å flagre. Så da gjorde vi det:

Vi fant fram til tidenes fineste strand og koste oss grådig der:

Vi surfet etter beste evne og gjorde så uten en eneste "hang-loose"-hand-pose. Denne er etter min regelbok kun forbeholdt de som faktisk kan surfe, eller eventuelt de som har langt hår og et virkelig kult helskjegg som matcher:

Og til lunsj spiste vi selvsagt Nicaraguas beste fisketacos mens vi drakk Nicaraguas beste øl (Toña, tett etterfulgt av Victoria Classic):

Etter lunsj spankulerte vi litt, og Øyvind og Ragnhild var begeistret, men ikke så begeistret for utsikten:

Så dro vi selvsagt ut på Halloween og stemningen var god:

Og da folk spurte oss hva vi hadde kledd oss ut som, så vi rart på dem og spurte; «kledd oss ut? Man kler seg vel ikke ut på Saint Patrick’s Day?»

Mange reagerte da med vantro og var villige til å vedde alle pengene sine på at det hvert fall ikke var Saint Patrick’s Day den dagen.

De fleste av disse var amerikanere (jøsses, rart det der...).

Og nå som vi er inne på amerikanere så kan jeg jo fortelle at vi havnet i en opphetet politisk diskusjon med en erkerepublikaner som kalte Obama for en kommunist som ville gjøre USA om til et helvetes sosialistisk land som Norge. Deretter spanderte hun Tequila på oss:

Og om natten sov vi i en liten hytte som ga norsk leirbålstemning og det trommet på taket da regnet falt ned fra den mørke nattehimmelen: 

Og sånn gikk nu dagan! 

Det ble altså nok en vellykket tur som både ga reiseglede og inspirasjon - jeg kan fortsatt ikke vente med å få satt igang min fem måneders lange reise. Og gjett om jeg ikke da skal surfe, krangle med republikanere og spise pasjonsfrukt til det tyter ut av ørene på meg. Det gode liv, min venn, det gode liv!

Innsamlingsaksjon for barna på Barrilete

Heisann!

Vi driver en liten innsamlingsaksjon og hadde satt utrolig pris på om du ville tatt deg tid til å lese om den!

Barrilete er et slags leksehjelp-program for fattige barn I Guadalupe, León (Nicaragua). Mer enn 120 barn blir tatt vare på her hver dag. De får mat, blir hjulpet med leksene sine og de får muligheten til å leke i trygge omgivelser. Barna kommer som regel fra familier der foreldrene sliter med rusproblemer, jobber innen prostitusjon eller på gatene. Enkelte barn er blitt forlatt hos besteforeldre eller andre slektninger fordi foreldrene har dratt utenlands for å finne arbeid. Mange av disse foreldrene kommer aldri tilbake.

Leksehjelp-programmet har blitt utvidet til å gi husly til enkelte barn som ikke har mulighet til å bo hjemme grunnet forskjellige årsaker som for eksempel vold eller alvorlige rusproblemer. Dette øker kostnadene betraktelig da Barrilete  må dekke både kost og losji for barna. Lederen av programmet, Maria, har til og med måttet flytte til Barrilete for å ta være på de mellom 10 og 18 barna som sover der hver natt. Dessuten har hun tatt inn barn i sitt eget hjem og latt dem bo der.

Foto: Marthe Kalleklev

Barrilete er et frivillighetsprosjekt med kun to betalte lærere, og derfor er prosjektet avhengige av donasjoner for å kunne fortsette å støtte og hjelpe barna.

Pengene som kommer inn til prosjektet går uavkortet til Barrilete, og blir brukt til å fikse umiddelbare problemer som hull i taket. Nå under regnsesongen har barna ofte ikke kunnet bruke det ene klasserommet på grunn av store mengder regnvann som renner inn gjennom taket. Andre ting som må repareres er kjøleskapet deres og en må gå til innkjøp av en ny komfyr (komfyren de har nå har åpen flamme som kan være farlig for barna).

Andre kostnader er leie av lokaler, rengjøring, mat, skolematerialer, bleier, basisnødvendigheter til de fastboende, og mer. Med så mange barn boende så tett sammen forekommer sykdommer og infeksjoner hyppig, og barna trenger hjelp til å dekke helsesjekker.

I Nicaragua har jeg fått inntrykk av at det er mange som driver med frivillig arbeid, selv om det går på bekostning av deres egne liv. Mange er utrolig selvoppofrende og uselviske, og de dedikerer all sin tid, alle sine ressurser og alle sine krefter for å hjelpe de som trenger det mest. Barrilete-prosjektet er et fantastisk initiativ som forsøker å ta vare på de desidert mest sårbare og utsatte i samfunnet; barna. Verdier som står sterkt i det nicaraguanske samfunnet er solidaritet, medmenneskelighet og kjærlighet. Berta, et utrolig beundringsverdig menneske jeg møtte som driver en frivillig helseklinikk i El Viejo, sa det at hun aldri hadde klart å drive med et så utmattende arbeid om det ikke hadde vært for all kjærligheten mellom medmennesker. Det synes jeg er en fin motivasjon, og noe en burde la seg inspireres av og kanskje forsøke å leve etter selv.  

Foto: Marthe Kalleklev

Kulturstudier har spilt en stor rolle for at Barrilete-prosjektet har kunnet bestå. Hvert semester har studentene engasjert seg i innsamlingsaksjoner og frivillig arbeid, som for eksempel å hjelpe barna med lekser eller vedlikeholdsarbeid av lokalene. Dessuten finansierer Kulturstudier som organisasjon deler av prosjektet. Vi ønsker å bidra til at denne tradisjonen opprettholdes og driver nå vår egen innsamlingsaksjon.

Ettersom prosjektet befinner seg langt unna, kan det være usikkerhet rundt hva det er man egentlig støtter. Derfor har medstudenter laget en Facebook-side der en kan følge prosjektet steg for steg. Alle donasjoner settes utrolig stor pris på, og jeg kan med hånden på hjertet si at hver eneste krone hjelper. Vi kan garantere at donasjonene i aller høyeste grad kommer til å påvirke barnas liv på en positiv måte.

For å donere penger har vi to forskjellige bankkontoer, en svensk og en norsk. En bestemmer selv en sum penger og markerer donasjonen med «Barrilete» (i beskjed-feltet).

Swedish account (Swedbank): Clearin number: 8388-1 Accountnumber: 4140283-5

Norwgian account (Skandiabanken): 9713 237 2571

Vi kommer til å oppdatere dere om alle inntekter og utgifter her:

Facebook-siden til Barrilete

På vegne av alle sammen, tusen takk!

Ferie, det er nydelig, det!

Ferie. For en nydelig greie.

Torsdag etter skolen dro jeg, Pauline, Helene og Erlend til Granada for en langhelg. Ikke vet jeg hvordan den kollektive transporten fungerer i Nicaragua, men jeg er vanligvis vant med at bussene kommer og går når de vil, og at satte tidstabeller ikke fungerer i praksis. Derimot gikk bussreisen vår til Granada (med bytte i Managua) helt utmerket; flere busser sto parat til å kjøre, de skulle bare fylles opp først. Helt uten ventetid kom vi oss helskinnet og opplagte til Granada for den latterlige summen 75 córdobas, som tilsvarer ca. 18 norske kroner. Buss er nøkkelen til billig reise her!

Vel fremme fant vi ut at vi ikke hadde funnet ut noe som helst om denne byen på forhånd. Dermed gikk vi rundt som i blinde til vi tilfeldigvis ble praiet inn på et hostell (De Boca, en Boca), rett ved siden av den store kirken La Merced. Rommet vårt var som et slags loft laget i tre, med utsikt over vulkan Mombacho og den store steinkirken – ganske så idyllisk! Hostellet kan absolutt anbefales.

Ettersom vi selv overhodet ikke kjente byen, lot vi Tripadvisor guide oss til byens beste matopplevelser. Det, som så mange ganger før, viste seg å være en god idé og vi ble ledet til en perle av en restaurant. Restauranten eies av en Israelitt som personlig takket oss for å ha tatt oss bryet med å finne stedet – Tripadvisor/Google har prestert å oppgi feil adresse på nett, men vi ga ikke opp av den grunn. Den personlige takken gikk utover bare ord og vi fikk drinker på huset, varme pitabrød rett ut av ovnen, kaffe og limoncello for å runde av måltidet. Og maten, herregud maten, den var fantastisk. Med andre ord; dra til PitaPita og ta eieren i hånda. Tommel opp for folk som brenner for det de driver med.

Planen for kvelden var klar; ferie er lik fest. Nattelivet i Granada levde dessverre ikke helt opp til forventningene, men vi får skylde på at vi dro ut på en torsdagskveld og at vi er utenfor sesong. Vi kom oss imidlertid til en bar der vi møtte Ane, Frida, Turid og Edel (fire andre studenter fra Kulturstudier) og de hadde tvunget DJ-en til å kun spille god musikk (altså litt The Kooks, Outkast, The Strokes). Stemningen ble relativt god på kort tid! Og stemningen tok seg betraktelig opp da en surfer-dude av en australier tok av seg skjorten og ville at folk skulle ta brennende body-shots av den dype uthulingen i brystet hans. Det som beklageligvis satte en drepende demper på denne stemningen var at de brennende body-shotene gikk galt og han endte med å sette fyr på seg selv… Etter at kompisene hans hadde fått ledd fra seg i noen minutter, gikk alvoret opp for dem og de oppfattet at kompisen deres satt naken på bakken og vred seg i smerte mens huden hans bokstavelig talt prellet av brystet hans. Som normalt forsvarlige og normalt oppegående personer flest ville gjort, reagerte vi nordmennene med vantro og forlangte at barpersonalet ringte en ambulanse. «Ambulanse? Neeh, gi ham en shot og kast litt vann på såret». Så da løp vi ut av lokalet, praiet en taxi og overbeviste kompisene om at deres gråtende brannoffer måtte komme seg på sykehuset. Vi oppnådde til slutt at informasjonen kom igjennom, og mer så vi ikke til dem. Idioter. Idiotbar. Vi dro hjem.

Vi bærer rundt på prinsen vår

Hyggelig før kvelden ble uhyggelig!

Etter en nydelig frokost med hjemmelagde rundstykker rett ut av ovnen (!!!!), fant våre produktive hjerner ut at vi fikk oppsøke et turistkontor og få litt inspirasjon til hva en kunne ta seg til i Granada. Vi ble overbevist om at Zip-Lining var svaret, og vi ble ikke skuffet. I tåkeskogen ved vulkanen Mombacho (den vi kunne se fra hostellet vårt) fantes det 17 plattformer vi skulle få bryne oss på. På med sæler, hjelm og hansker, så begynte vi ferden gjennom jungelen og klatringen opp de smale trappene, opp i de massive trærne. Igjen fikk jeg følelsen av at jeg fort vekk kunne forveksles med Tarzan (se forrige innlegg). Fort vekk, altså. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg utfordret komfortsonen min og fant det noe naturstridig å skulle la meg selv fly fra tre til tre, femti meter (et mulig oppjustert tall) oppe i luften. Helene, med sin høydeskrekk, var enig i det. Men shit (unnskyld språket), så gøy det var da en kastet seg ut i det, bokstavelig talt. Og for å gjøre det hele litt mer spennende ble vi nærmest tvunget til å fly opp ned, bakfrem, spiderman-style, batman-style og superwoman-style. Det hele var et adrenalinkick som virkelig fikk mitt pinglete hjerte til å dunke ut av brystet på meg. Jeg fikk høre av instruktøren at han kunne se hjertet dunke ut av øynene mine, men jeg er ikke sikker på om det var ment som en generell faktaopplysning eller om han forsøkte å flørte med meg..

 Tilbake igjen i Granada fikk vi tilbud om å leie gratis sykler gjennom turistkontoret, og det var selvfølgelig svært ønskelig. For min egen del var dette en høydare uten like ettersom jeg er fra sykkel-byen Ås (teknisk sett så har vi ikke bystatus, men bit meg) og ikke hadde syklet på nøyaktig 57 dager. Vi dro innom et vestlig-inspirert bakeri (DETTE mangler vi i León, Pan y Paz kan ikke måle seg engang) og kjøpte bananbrød, foccacia og calzone til lunsj. Turen gikk selvfølgelig videre ned til strandpromenaden med utsikt over Innsjø Nicaragua (Lago de Nicaragua), der vi kunne sette oss og lunsje.

Før det ble sent og solen gikk ned, måtte vi få med oss kirkegården vi hadde fått et glimt av på vei til Mombacho. Hele kirkegård-opplevelsen var surrealistisk og det var tydelig for oss at det eksisterer en konkurranse om å ha den fineste graven. Templer, små kirker og digre monumenter er bygget som gravhus for hele familier, og selvfølgelig er kun de rikeste familiene representert. Jo lenger vekk vi kom fra inngangen til kirkegården, der kirken sto, jo mer slitne og mindre storslåtte ble familiegravene. Folk, og vi snakker da om Pellas-familien i 70% av tilfellene, har bygget minikirker med altere, elektrisk lys, glassvinduer, hager og høye gjerder for å gravlegge sine døde i. Kan det virkelig være så himla viktig?! Pellas-familien er en av de rikeste familiene i landet og står bak Flor de Caña, en internasjonalt anerkjent rom. Jeg vet ikke nok om familien til å danne meg et velbegrunnet hat- eller elskforhold til dem, men etter feltarbeidet vi gjorde med LA-2 har jeg fått inntrykk av at det finnes mye snusk, utnyttelse og kjærlighet til makt og penger i denne familien. Da de attpåtil har «kjøpt opp» en hel kirkegård for å bygge gravhus, finere og mer moderne enn den gjennomsnittlige Nicaraguaners hus, ble jeg litt frastøtt.

Slitne og fornøyde dro vi tilbake til hostellet for å slappe av i et par timer. Å slappe av er noe som den nydelige greia ferie faktisk tillater en å gjøre, uten bekymringer og uten dårlig samvittighet. Slapper en av hjemme vet en at det alltid finnes noe bedre en burde ta seg til, men på ferie, da har en fri til å legge seg et par timer på sengen med en god bok. Selv har jeg ikke ordentlig lest en skjønnlitterær bok (av eget øsnke) på over et år, og jeg kan med stolthet i stemmen fortelle at jeg i helgen leste ut en bok på to dager, og nå er godt over halvveis i den nye jeg måtte gå til innkjøp av. Jeg gleder meg som en unge til å komme i gang med mer ferie (jeg sikter da til slutten av dette oppholdet, og mine neste fem måneder med reising på nyåret) for å kunne dykke dypere i enda flere bøker og enda mer avslapping.

På kvelden dro vi ut på en middelhavsinspirert restaurant. Denne var også høyt ranket på Tripadvisor, og denne var selvfølgelig også avsidesliggende og vanskelig å finne. Jeg ville nødig spørre etter restauranten nettopp fordi dets navn, «Kapuyo», i mine ører oppfattes som «capullo» som oversatt fra spansk til norsk betyr «forhud»… Regionalisme (ord knyttet til spesielle områder) er en kinkig, men dog så viktig del av spansken som en bare ikke kommer unna. Selv om "capullo" betyr forhud i Spania, betyr det noe så uskyldig som kokong i Latin-Amerika. Hold for all del styr på regionalismen, for ting kan fort vekk bli pinlige dersom en mikser og trikser!
Eieren tok imot oss med et smil og var glad vi hadde tittet innom denne sene fredagskvelden – vi var kveldens eneste gjester. I over to timer satt vi til bords og fikk servert diverse tapas-retter, og vi anså det hele for å være en kulinarisk opplevelse og vi forsøkte å passe inn i rollen som matkritikere. Som fornøyde matkritikere steg stemningen jevnt og trutt, og vi endte kvelden med sjokoladekake, Tequila-shots og Tequila boom boom.

Jeg kunne gjerne brukt tid og ord på å beskrive resten av kvelden, men jeg vet ikke hvor fornuftig eller givende det er for utenforstående å lese om det i ettertid. Men jeg kan si dette; vi danset oss rennende av svette, vi måtte skrape sammen våre siste kroner for å kunne kjøpe én øl på deling og vi tigget oss til nattmat, som ble inntatt kl 0400 på en kirketrapp. 

Ferie er ikke for alle, og lørdag etter frokost dro Pauline og Erlend hjem igjen til León fordi studierelaterte forpliktelser kalte. Jeg og Helene derimot, ignorerte disse kallene og satte oss heller på en båt ut til noen av de mange øyene i Lago de Nicaragua. Der ute fikk vi gå i land på en øy der vi fikk servert frukt og kokosnøtt-forfriskning, vi fikk se aper på kloss hold og vi lot oss fascinere av øylivet. En øy kan koste deg rundt 500.000 norske kroner, og det var tydelig at flere har hatt glede av denne forholdsvis greie prisen. Overalt dukket det opp villaer med utendørs svømmebasseng, treningsrom og lounger. Guiden fortalte at en av øy-eierne alltid ankommer feriehuset sitt med helikopter, og skal han bare en rask tur inn til Granada brukte han yachten. Det sto i kontrast til øy-beboerne som alltid har bodd der, og som lever godt nok i sine selvkonstruerte hus og som fint kommer seg frem til Granada roende i sine selvlagde trebåter. Pellas-familien har et par-tre feriehus der ute, bare så du vet det.
På vei inn igjen mot Granada var den røde solen på vei ned foran oss, mens horisonten bak oss var bekmørk og tidvis opplyst av lyn. En veldig fin avslutning på turen!

Nå er vi tilbake igjen i León etter en smertefri hjemreise. Jeg kan oppsummere lørdagskvelden og fredagsmorgen på følgende vis; kanelbolle, bok, kylling, crepe, bok, sove, ny bok, massasje (for Helenes del), baguette, buss, bok, kanelbolle. Det jeg vil at du skal sitte igjen med fra denne oppsummeringen er «kanelbolle». En tilnærmet norsk kanelbolle som vi fikk kjøpt på det vestlig-inspirerte bakeriet, og som gjorde turen vår til Granada komplett.

Ferie, det er nydelig, det 

PS; jeg innser nå at jeg har glemt å fortelle om Granada som by. Granada som by er kjempefin. Ren(ere), pen, kolonistil, masse fine kirker, mange koselige kafeer, hyggelig uteservering i hovedgaten. Jeg gir tommel opp!
Det skal også sies at Granada er mer turistifisert, skal vi sammenligne byen med León. Skal vi sammenligne byen med Magaluf, kan man ta seg en (kanel)bolle og påstå at en turist aldri har satt sin fot i Granada. Jeg skjønner hvorfor Kulturstudier-programmet er lagt til León – en kommer hakket nærmere innpå det ekte nicaraguanske livet her. Og dessuten, det er betydelig færre gamle, vestlige menn med altfor unge, lokale jenter her… 

En historie for barnebarna!

Elven vi flyter på ligger stille og lar himmelen speile seg feilfritt i overflaten. Solen som er på vei ned lager et fargespill på horisonten av gult, oransje, lilla og blått, og synet har fanget oss alle sammen. Imens jeg sitter foran i båten og lar vinden ruske meg i håret, kjenner jeg på denne umiskjennelige følelsen av lykke. For en dag, for et sted, for en opplevelse!

I går satte vi ut fra Las Peñitas (stranden) i to båter som tok oss innover en elv, gjennom et naturreservat. Elven ble smalere og vegetasjonen vokste seg høyere og tettere rundt oss. Dersom jeg ikke hadde visst bedre ville jeg sagt at vi var på båttur i regnskogen, men det var vi ikke – vi vår på båttur i Mangrove-skogen. 

Mangrove er en type tre som vokser i tropene og subtropene, og området vi var i igår er et beskyttet område der en ikke har lov til å ødelegge eller hugge ned trærne. Ettersom dette forbudet mot avskoging ikke alltid overholdes, var vi der for å plante flere Mangrove-trær. Tidligere har jeg fortalt om at jeg har løpt på stranden og plukket opp Mangrove-avleggere (en kan jo kalle det et baby-tre), som har blitt skylt opp på land, for deretter å plante dem på studiestedet vårt så de kunne få vokse seg store nok til å plantes i naturreservatet. Det ser mer eller mindre slik ut:

Mangrove-babies som vokser ved siden av utedusjen på studiestedet.

Fra båtene gikk vi i «land». «Land» var et eneste stort gjørmebad vi skulle tråkke oss gjennom for deretter å plante baby-trærne i. Med gjørme til knærne satte vi i gang å grave ut små lommer i den myke, svarte guffen som vi kunne sette røttene til baby-tærne i. I solsteik og skarp lukt fra gjørmen plantet vi over 500 trær, og da det gikk tomt så vi alle rundt oss etter mer vi kunne få plante. Det tar ikke lang tid før disse baby-trærne vokser seg større, og jeg håper på å få kunne dra tilbake og se at våre babyer er blitt store, sterke og flotte. Som en av de lokale sa; «dette er deres trær, dette er deres bidrag», og det var en svært fin tanke å sitte igjen med.

Gjørmeland

Vi redder verden!

Etter plantingen dro vi videre for å oppleve en voksen Mangrove. Nok en gang trådte vi ut av båtene, men denne gangen plumpet vi ikke ut i gjørmen, vi smøg oss heller oppover i trærne. Det er fryktelig vanskelig å gjenfortelle øyeblikket slik at du som leser forstår hvor fantastisk det var, så jeg gjør det enkelt; «Tarzan». Vi klatret i eldgamle, råsterke Mangrove-trær som snirklet seg sammen og skape svevende gangstier, og for å holde balansen måtte vi gripe fatt i lianene som hang ned rundt oss. Det var som på film. Foran meg viste en av de lokale den beste veien å gå, men det tok ikke lang tid før han hadde slynget seg avgårde og var ute av synet. For et annerledes adrenalinkick det var å forsøke å holde følge med ham, samtidig som jeg måtte tenke på å trå riktig så jeg ikke falt ned i sumpen under oss. Da jeg endelig tok ham igjen kunne han fortelle meg at den tynne greinen jeg balanserte på befant seg akkurat tre meter over hjemmet til den tre meters lange krokodillen som bodde der. Tarzan.
     

Tarzanas og Tarzan

Etter klatringen og alt pratet om krokodillen, var ønsket om å se en krokodille heller stort. Slik gikk det til at vi dro lenger og lenger innover i elven som bare ble smalere og smalere. Langs vannkanten og i toppen av trærne kunne en se all slags mulige fugler, og spesielt pelikanene, de gigantiske storkene og de fryktinngytende gribbene var fascinerende. Etter langt om lenge så vi endelig en krokodille. Krokodillen var svært liten, den må ha målt i underkant av en meter fra hale til snute, men krokodille var det, og det var nok for meg. Jeg tenkte det ville være naturlig å komme seg litt bort fra denne krokodillen før vi begynte med neste aktivitet, kjaking, men meg om det. Jeg var litt mer skjelven enn normalt da jeg skulle oppi kajakken, men det hadde mest sannsynlig ikke noe med at den kjøttetende dinosaurliknende skapningen lå og plasket fire meter unna meg. Mest sannsynlig ikke. Men kajakk, å herregud, kajakk. For en fantastisk oppfinnelse, og for en fantastisk fin måte å komme seg tilbake gjennom elven på. En kommer så tett innpå naturen og glir så i ett med vannet at jeg og Erlend (som delte en kajakk for to) måtte ta pauser bare for å gni oss i øynene og klype oss i armen. På et punkt hørte vi en skarp «klikke»-lyd, og vi padlet oss nærmere vannkanten for å se hvor det kom fra. Lyden kom fra roten til et tre, okkupert av et titalls svarte krabber med oransje og gule klør. Stilig!

Krokodille-egg 

Lærer Birgitte

Da kajakkturen var over, tenkte vi at «dette har vært en fantastisk fin dag». Men dagen var ikke over for nå skulle vi løpe gjennom skogen (ikke en Mangrove-skog med gjørmebunn, men en faktisk skog) til havet for å bade. For det første, så utrolig deilig å løpe i skogen igjen. For det andre, for en fantastisk fin strand. Det er rart å si det, men da jeg sto der følte jeg plutselig at jeg befant meg i en av Danmarks vakre sanddyner. Solen var på vei ned, vinden var frisk og havet var avkjølende – det var den perfekte avslutningen. Men det var ikke avslutningen for nå skulle vi sette baby-skilpadder fri på stranden slik at de kunne finne veien til havet, deres rette hjem. Hele dagen hadde igrunn vært full av utrolige overraskelser, og at vi nå befant oss på et skilpaddereservat toppet på et vis bare kaken. For en glede det var å se på de bittesmå skilpaddene kravle seg målrettet mot havet, akkurat som om havet beordret dem hjem. De er noen kule, og ikke minst sterke, små skapninger. Det er derimot utrolig trist at overlevelsesraten for de små krabatene er 1/1000, men da er det i alle fall godt å tenke på at det finnes folk som dedikerer seg til å hjelpe dem. 

Skilpaddene som finner veien hjem.

Pauline i action

I båten på vei hjem er følelsen av lykke til stede hos de fleste. Vi snakker om at det er slik man forelsker seg i et land. Vi forelsket oss i Nicaragua mens vi var i kontakt med naturen, og så og gjorde ting som vi aldri har gjort før, og som vi kanskje aldri får muligheten til å gjøre igjen. Dette er en historie for barnebarna - det er ikke alle som kan si at de har svingt seg i lianer, at de kan kalle en bitteliten bit av Mangrove-skogen for sin egen, og at de har sluppet baby-skilpadder ut i havet. For en dag, for et sted, for en opplevelse!

Krig, menn i mørket og jordskjelv - en helg noe utenom det vanlige.

Jeg beklager for det lange oppholdet i bloggskrivingen; den siste uken har vi vært i unntakstilstand, vi har vært i krig.

Torsdag forrige uke tok sykdommen nok en gang knekken på meg. Etter en het natt med fantasier og ørten toalettbesøk, endte jeg på fredag opp på sykehuset for observasjon og for å få væske intravenøst. Jeg ser vanligvis på meg selv som en «fighter», men på fredag måtte jeg legge ned våpenet mitt og bare la tårene renne. Sykdom, og spesielt sykdom som forekommer når en er langt hjemmefra, har virkelig evnen til å suge ut alle ens positive tanker og følelser, og etterlate en som et tomt, følelsesløst skall. Én uke senere har jeg fortsatt vondt i hendene etter utallige venefloner (dvs. to stk, og ett mislykket forsøk) og jeg skvetter stadig til dersom noen kommer nær underarmen min (ingen skal få stikke i meg på en stund).

Men det var også noen fine sider ved sykehusoppholdet mitt. Jeg fikk sove på et enerom med air-condition, maten var god, jeg hadde eget toalett, og jeg fikk mange gode ønsker om bedring. Dessuten fikk jeg den spennende opplevelsen av å ta min første ultralyd. Det sykehuspersonellet dessverre hadde glemt å opplyse meg om var at jeg måtte ha fulle blære for å kunne gjennomføre undersøkelsen. Jeg hadde selvsagt akkurat vært på do.. Slik gikk det til at jeg måtte få 1000 ml vann peiset inn gjennom den ene hånden, mens jeg i den andre hånden hadde et stadig fylt vannglass jeg ble tvunget til å bøtte, og jeg måtte vugge frem og tilbake i sykehusgangen for å få væsken kjapt ned i blæren. Da jeg én time senere ikke lenger klarte å gå fordi blæren min var sprekkeferdig, fikk jeg endelig lov til å ta ultralyden. De fant ikke ut av noe som helst, så det var bortkastede to timer. Men det var jo kjekt å få se blæren sin på ultralyd, for all del.

Det var natt til lørdag at helvete virkelig brøt ut. Ikke for meg, for jeg var allerede på bedringens vei, men for alle de andre studentene. Én etter én falt de som soldater, og én etter én ble de trillet inn på sykehuset. Det var ganske tragikomisk å våkne dagen etterpå til nyheten om at fem andre studenter var på sykehuset på grunn av dehydrering (etter mye spying og mye avføring). Jeg syntes fryktelig synd på mamma Marthe og pappa Rigo (våre Kulturstudier-kontakter) som måtte avbryte frihelgen sin for å drive shuttle-trafikk til og fra sykehuset, og gi trøst og oppmuntrende ord til syke studenter. På vegne av oss alle sammen; tusen takk!

Selv fikk jeg snakket meg ut av sykehuset på lørdag formiddag. Eller, det vil si ettermiddag for jeg sovnet som en stein etter at det ble puttet en ny dose medisiner i intravenøs’en min. Men ut måtte jeg i alle fall for hendene mine verket og jeg orket ikke mer blodprøver. Det var en lettelse å komme hjem igjen til Monkey, men det var rett og slett et spøkelseshotell som møtte meg for alle var jo fortsatt på sykehuset. De som ikke var på sykehuset var også syke, og vi gikk og la oss alle sammen rundt kl 19.00, og vi ble alle sammen enige om at det hadde vært en fin lørdag..

Natten ble meg en lang en. En god dose medisiner, trøtthet, feber og tordenvær gjorde at jeg hadde mareritt fra det øyeblikket jeg la hodet på puten om kvelden, til jeg løftet det opp fra puten morgenen etter. Sent om kvelden ble jeg obs på at det var noen som gikk frem og tilbake utenfor rommet vårt med en lommelykt, og hjertet begynte å galoppere. I takt med lynnedslaget utenfor blir vinduet vårt slått inn og utenfor kan jeg se en mann utenfor som står og ser inn på meg. I det sekundet var jeg sikker på at jeg hadde sett døden i øynene. Jeg skriker ut og spør hvem han er, og kjenner ham øyeblikkelig igjen som nattevakten vår som skal passe på at ingen ukjente kommer inn på hostellet. Han kjapper seg med å lukke igjen vinduet og forsvinner. Det første jeg gjør når jeg får igjen kontrollen over kroppen min, er å låse både vindu og dør med nøkkel. 

Dagen etterpå sa jeg ifra til ledelsen om hendelsen, og det blir til min lettelse heldigvis tatt veldig seriøst. Nattevakten jobber ikke lenger her.. Jeg skulle derimot virkelig ønske at jeg visste hvorfor han gjorde som han gjorde, men jeg har ikke fått det oppklart.

Folk kom sakte, men sikkert tilbake igjen fra sykehuset utover søndagen. Ingen var noe særlig fornøyde med helgen, og var glad for at den straks var ferdig slik at vi kunne starte mandag med blanke ark – ikke noe mer drama. Der tok vi så skrekkelig feil.

Mandag kveld var jeg, Helene, Ane og Edel på VíaVía for en hyggelig quiz-aften. Stemningen var god og quizen middelmådig, folket var høyrøstet og vi i godt humør. Helt plutselig begynner hele bakken å riste og jeg kjenner vibrasjonene dypt inn i magen. Menneskene rundt oss blir hysteriske og løper mot patioen (en slags bakgård), og vi gjør som dem. Å reise seg fra stolen for å løpe med dem er en surrealistisk følelse; det kjennes ut som om jeg er dritings ombord på et gyngende skip ute på et bølgete hav. De lokale, altså nicaraguanerne, er de som ser reddest ut, og de beroliger oss svært lite. Når vi står ute i patioen, klynget sammen i en redd folkemasse, skjønner vi at vi nettopp har opplevd et jordskjelv. Skjelvet varte ikke lange stunden og folk roer seg raskt. Vi var alle ganske skjelvne en stund, men vi tenkte ikke noe særlig mer over det. Derfor var det en overraskelse å komme tilbake igjen til hostellet og lese på norske medier at El Salvador og Nicaragua hadde vært utsatt for et jordskjelv med en styrke på 7,4 på Richter-skala. Det er mye det. Heldigvis var det ingen ødeleggelser her så vidt vi har fått med oss.

For de som skulle være interessert i å lese mer om jordskjelvet:  http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Kraftig-jordskjelv-i-El-Salvador-7743041.html

Jeg slenger med et bilde som kanskje kan lette på stemningen i dette ellers så trauste innlegget. Cows on the beach!

Nå har endelig unntakstilstanden gitt seg og vi er ikke lenger i krig. Det har vært alt annet enn en avslappende helg, og jeg tror vi alle er enige om at vi egentlig burde ha avblåst skoleuken til fordel for litt hvile og restitusjon. Men slik ble det ikke, og nå er jeg midt i et svært spennende feltarbeid i regi av Latinamerikanske studier 2, eller Birgitte (vår flinke lærer).

Feltarbeidet skal jeg fortelle masse mer om når jeg får tid og krefter til det. Vi har hatt dager fra 07-18 og 08-16, og dagene har vært proppfulle av aktiviteter og spansk, og enda litt mer spansk, faktisk kjempevanskelig spansk. Hodet mitt er på randen til å sprekke og jeg klarer ikke fordøye alle inntrykkene, så jeg skal skrive et innlegg fra arbeidet når jeg har tingene litt mer klart for meg. Jeg kan i alle fall si såpass at det er utrolig spennende, veldig lærerikt og jeg føler meg faktisk veldig heldig som får muligheten til å være med på dette. 

En smakebit fra feltarbeidet!

Hvordan bli: "mester over egen fremtid"

Forestill deg å være herre over din egen fremtid. Du trenger aldri si hverken ja eller nei til noe som helst, du trenger bare å svare kanskje. Et kanskje som er så velkjent og så bredt akseptert at du aldri vil få problemer ved ditt diffuse svar. Det finnes noe som gir deg denne makten, denne muligheten til å aldri bekrefte eller avkrefte, som gir deg sjansen til å alltid bestemme deg i aller siste øyeblikk. Denne makten kan du få ved å bruke den spanske verbformen futuro simple.

Rundt 350 millioner mennesker i 21 land på 4 forskjellige kontinenter snakker spansk som sitt førstespråk. Det vil si at nesten 350 millioner mennesker i 21 land på 4 forskjellige kontinenter behersker denne verbformen som tillater dem å aldri gi et konkret og avklarende svar på noe som helst. Og det merkes.

Alle har vel hørt om «mañana, mañana»? «Mañana, mañana» kan oversettes til den norske «til helga, kanskje?» og det brukes hyppig for å utsette ting og tang i hytt og pine. Problemet med «mañana, mañana» er at dets betydning er for velkjent, og du kan fort forveksles for å være lat dersom du bruker det for ofte.

Slik er futuro simple genialt – du trenger aldri si rett ut at «vi utsetter det», du sier bare at «det gjør vi» («lo haremos»), men ved å si akkurat disse ord så gir du samtidig mottakeren klar beskjed om at dette overhodet ikke er skrevet i stein. Og det er fullstendig akseptert.

For en punktlig nordmann som forguder effektivitet og forherliger at ting glir på skinner, kan dette være frustrerende til tider. Forestill deg at du snart skal holde en gruppepresentasjon og du er nødt til å møte med gruppen din for å lage den. Dere blir alle enige om at dere skal møtes klokken 07.30, men dette ble avtalt på et tidspunkt da du ennå ikke hadde lært om futuro simple. Dermed skjønner ikke du hva som egentlig ligger bak når dine klassekamerater sier «nos quedaremos mañana a las siete y medio» (vi møtes i morgen klokken halv åtte). Neste dag sitter du der klokken 07.27, uvitende og dum, og venter på at klassekameratene dine skal ankomme. Kl 07.30 tenker du at du får gi dem litt tid, du studerer tross alt ikke i Tyskland. Kl 07.40 begynner du å irritere deg over Nica-tidens forbannelse – alt går langsomt og ingenting går etter planen. Kl 07.50 har irritasjonen blitt byttet ut med bekymring - kanskje noe har hendt dine nicaraguanske medstudenter og her sitter du og irriterer deg som en eller annen liten drittunge. Kl 08.10 kommer den ene klassekameraten din spankulerende inn, slår seg ned og begynner å snakke om presentasjonen dere skal lage. Ikke en eneste forklaring eller unnskyldning, ingen «det har seg sånn at..» eller «men, det var ikke min skyld for..». Sistemann kommer slentrende inn døren en halvtime senere, og han har heller ingen planer om å se i gulvet og lete etter passende unnskyldninger. «Forbløffende», tenker du.

Uken etterpå lærer du om futuro simple og brikkene faller på plass. Dersom du avtaler noe ved å bruke futuro simple, har du i grunn ikke avtalt noe som helst for betydningen av avtalen veier ikke mer enn luften du brukte for å avtale den. De som kjenner og behersker språket godt vet at de ikke har hverken bekreftet eller avkreftet avtalen, og de står fri til å ta sin tid til å bestemme seg for om de i det hele tatt vil dukke opp eller ikke. Og det må du bare akseptere for det var du som laget denne avtalen av luft, med ord som ikke engang forplikter den andre parten til å si ifra om han eller hun kommer eller ikke for det burde du jo kunne tenke deg til selv.

Når du en gang har lært deg hva denne verbformen kan brukes til, vet du plutselig hva du skal se opp for. Stol aldri på noen som konsekvent bruker futuro simple for å si at de skal komme, selv om du bruker presente, en bekreftende verbform: hun/han «nos quedaremos mañana», du «NO,  nos quedamos mañana», hun/han «si, si, nos quedaremos mañana!» - personen kommer aldri til å dukke opp. Og hva enn du gjør, stol i hvert fall ikke på de som sier at de kommer helt sikkert: «segurísimo que vendré», det er uforpliktende ord ut av en annen verden.

Men, med denne nye kunnskapen om futuro simple lærer en seg også hvordan en kan bruke verbformen til sin fordel. For eksempel kan verbformen fungere som en overlevelsesmekanisme ute på byen; han «vil du danse?», du «si si, bailaremos luego» (jaja, vi danser siden). Tre timer senere har dere ennå ikke danset og han begynner å bli utålmodig, men han kan faktisk ikke bli snurt for dere var begge innforstått med at du sa nei da du sa ja. Og ber noen deg om å ta ut av vaskemaskinen og du svarer, «claro, lo haré» (klart jeg skal gjøre det), kan ingen bli hissige for at de senere må gå med sure klær, for hadde de visst bedre ville de ventet til du ga et annet, mer tilfredsstillende svar.

For hver dag som går blir du litt mer nicaraguansk. Det som tidligere irriterte deg som bare rakkeren, slår deg nå mer som en selvfølge eller en behagelighet. Tidligere kunne jeg irritere meg grønn over tomme lovnader og lange ventetider, nå lener jeg meg bare tilbake og bruker spanskens rike variasjoner til min fordel.

Meg som nicaraguaner

Dagene går sin vante gang her nede (noe en kanskje skjønner ut ifra at jeg nå har begynt å skrive blogginnlegg om grammatikk). Rutinene er på plass og de får virkelig dagene til å fly avgårde. Det har gått opp for oss at vi er halvveis igjennom skoleukene og det er bare i overkant av en måned igjen til eksamen. Det vil si at det er på tide å få rumpen i gir og gjøre minneverdige ting. Vi, som ungdom flest, lever for helgen og selv om det kun er mandag i dag kan jeg allerede smake sødmen av neste helgs eventyr. Vi skal ta inn på Rigo’s Guesthouse på stranden for helgen, og jeg gleder meg til å våkne opp til bølgeskvulp, plystrende papegøyer og kravlende skilpadder. Enda mer gleder jeg meg kanskje til den massive surfekonkurransen som arrangeres på Bigfoot på lørdag. Surf’s up og chill liv og hang loose kommer til stan. 

Dette innlegget har jeg brukt for å delta i en konkurranse holdt av www.norskereiseblogger.no og www.travellink.no :-)

Et berikende innlegg om sykdom og kultur

Når jeg er langt hjemmefra er det noen ting jeg er ekstra redd for at skal skje meg. Jeg er for eksempel redd for at jeg skal gå tom for penger, eller bli frastjålet noe. Jeg er redd for å ikke klare å komme i kontakt med de der hjemme dersom det skulle skje meg noe, jeg er redd for at jeg skal gå meg vill og jeg er redd for å bli rundlurt. Men det jeg er aller mest redd for er at jeg skal bli syk. Er en langt hjemmefra, uten mamma og pappa og uten sengen sin, blir sykdomsforløpet kraftig forverret og en rekker å synes synd på seg selv et x antall ganger, før en innser at en kanskje overreagerer litt.

Jeg er altså blitt forkjølet og jeg har altså rukket å synes en god del synd på meg selv. Søndag kveld fant jeg sengen klokken 18, men jeg klarte ikke å sovne og jeg endte med å ha tidenes lengste, klammeste og mest fantasifulle natt. Til vanlig sliter jeg med å sove her på grunn av livlige drømmer, og natt til mandag tok virkelig kaken med både sirkus, David Cameron, et fossefall, venninne Ingrid, tre meksikanske gangstere og en flyplass INNE på rommet mitt. Mandag morgen fikk jeg heldigvis en nica-smertestillende av en medstudent og all smerte forsvant i noen timer. I løpet av disse timene rakk jeg endelig å få skypet (for første gang) med to venninner, Anders, og Mamma og pappa. Det var da jeg skypet med mamma og pappa at jeg virkelig innså hvor trist det er å være syk når en er langt hjemmefra. Febervarm, vondt i hodet, vanskelig for å svelge, uten evne til å konsentrere seg – hvor er vel bamseklemmen, den kalde kluten, den varme suppen og TV’en når en virkelig trenger det?!

Men jeg biter tennene sammen og prøver å holde sykdommen på en armlengdes avstand. Å sove skal visstnok være den beste medisinen så i dag har jeg tatt halve dagen fri fra skolen for å sove, men som nevnt så er ikke jeg og soving venner lenger. Idet jeg først har sovnet tar det ikke lang tid før jeg våkner igjen av en av Nicaraguas mange lyder, blant dem har du høyrøstede mennesker, skranglete biler, en pågående nabofest med en rungende bass midt på formiddagen, viften som skal hindre deg fra å smelte vekk, eller dører som åpnes og lukkes med en slik kraft at en skulle tro at ens liv var avhengig av det.

 Ønsk meg god bedring!

Jeg som er glad på andres vegne fordi de får sove.

Ellers kan jeg meddele at jeg i det siste har hatt noen svært kulturelt berikende dager. På torsdag var jeg på yoga som beriket både kropp og sjel. På fredag var vi ute for å spise og drikke det beste vi kunne komme over fra Nicaraguas kjøkken (vi snakker quesedillas og banana daquiri, og en dasj ironi), for deretter å dra ut og oppleve mer av det Nicaraguanske natteliv. Lørdag var vi på den svært så vestlig-inspirerte kafeen Pan y Paz (brød og fred), og mens de fleste av oss holdt oss til å spise grovbrød og kjenne litt på freden, skulle Jon absolutt ha seg en jugo de lasagne. «Lasagne-jus, sa du?», spurte kelneren og flirte. «Naranja, Jon, Naranja. Du mener vel å si appelsinjus?!», klarte vi å bryte inn etter en god og lang latterkule. Tidligere har Jon også prestert å be om et hjerte i brød. Altså, spanske gloser er vanskelige, men corazón (hjerte) og salchicha (pølse) er da ikke så vanskelige å holde styr på?!

På lørdagskvelden dro vi på pizzeria for å tilfredsstille våre matlyster, før vi skulle avgårde på kino. Dessverre viste det seg at Café Roma, som til tross for å smykke seg med tittelen pizzeria, ikke visste hvordan de skulle steke pizza og vi ble sittende med fyll på deig. Dette var ingen fordel da vi satt på kinoen, og hele raden satt oppblåste og med mageknip. Heldigvis ble dette fort glemt til fordel for filmen som var så skummel at vi rett og slett glemte å ha det vondt. Det aller beste jeg vet med skrekkfilm er forholdene rundt skrekkfilmen. Jeg elsker når de jeg ser filmen med presterer å leve seg fullt inn i filmen sammen med meg, og vi skremmer og uroer hverandre bare ved å være i hverandres selskap. Slik var det på lørdag og dermed ble lørdag en fin dag for skrekkfilm. Og dessuten fikk jeg gjennom natten utvidet min altfor lille blære fordi jeg under ingen omstendighet turte å gå på do alene i mørket.

Søndag morgen spiste vi frokost på frokoststedet Desayunazo som vi hadde fått anbefalt av så mange. Spente bestilte vi pannekaker med sirup og ferskpresset juice, og bildet taler for seg selv:

Videre var planen egentlig å være med på en katolsk gudstjeneste i katedralen i sentrum, men idet vi braste inn gjennom dørene var gudstjenesten i ferd med å avsluttes. Nedslåtte slepte vi oss ut igjen av katedralen, sultne på religiøs og spirituell input. I min egen søken etter dette forvillet jeg meg inn i et gigantisk kunstmuseum som holdt til i et nydelig lokale av vakre patioer med grønne hager og fontener. Nok en kulturell berikelse, og gjett om jeg følte meg som et intellektuelt og voksent menneske der jeg gikk rundt og studerte kunstverker. Min mor ville vært stolt av meg. Og enda stoltere ville hun blitt hadde hun sett meg støtte demonstrantene som demonstrerte mot abortloven som totalforbyr abort her i Nicaragua. I 2006 vedtok president Daniel Ortega en lov som reverserte kvinners mulighet for å ta terapeutisk abort, noe som vil si at en kvinne i dag ikke under noen omstendigheter får lov til å avslutte et svangerskap, ikke engang om hennes liv er i fare. I Norge går tusenvis i gatene idet regjeringen begynner å snakke om reservasjonsrett for leger, i Nicaragua virker det som om befolkningen har måttet forholde seg ganske taus mens deres regjering krenker kvinners rett til selvbestemmelse. Nicaragua er ett av kun fem land i hele verden som har totalforbud mot abort, noe jeg synes sier mye om deres bakstreverske politiske og religiøse kultur... I kveld skal vi på filmkveld på Olla Quemada for å se en dokumentar om denne abortloven, og jeg synes dette er et godt initiativ fra Kulturstudiers side for å gi oss bedre innsikt i et svært aktuelt problem.

"Vi føder, vi bestemmer" "Det er min kropp, jeg bestemmer" "Jeg har tatt abort"

Vi måtte gå noen runder med oss selv før vi synes det var greit å dra på katolsk gudstjeneste, etter å ha sett på og sympatisert med disse demonstrerende kvinnene som frarøves sine rettigheter av blant annet kirken. Vi ville derimot se hvordan en gudstjeneste foregår her i det katolske Nicaragua, og vi bestemte oss for å sette oss på bakerste rad så vi kunne snike oss vekk når vi følte for det. En religiøs oppvåking ble det neppe, men det var kjekt å ha fått det med seg. Et spørsmål jeg derimot ikke klarer å slutte å stille meg selv er hvordan det nicaraguanske folket kan fortsette å være så religiøst når katolisismen i så mange tilfeller kan forbindes med urettferdighet? Conquistadorene kom med «cruz y espada» (kors og sverd) og undertrykte og dominerte urfolket, dagens politikere står i ledtog med kirken, og de dominerer befolkningen bak en skjør fasade av demokrati. Jeg tenker, fabler og snakker mye om ting jeg ikke har peiling på, men jeg er likevel overbevist om at det finnes store mangler i det nicaraguanske samfunn hva angår maktbalanser, og sivile og politiske rettigheter.

Katedralen i León

Jeg har som oftest en visjon og et mål for det jeg gjør. Dette blogginnlegget skulle egentlig handle om sykdommen min og hvordan jeg synes synd på meg selv, gjerne så dere der hjemme kunne få kommentere og ønske meg god bedring. Teksten tok en annen vendingen, men det var nok til det bedre. Å skrive fungerer som en slags terapi, å skrive er refleksjon og struktur av tanker, og å skrive fikk meg til å glemme at jeg var syk for et øyeblikk. Lenge leve pennen (eller tastaturet)!

Været i León for tiden, bare så dere vet det. 

Må forresten også legge til at det i dag var feiring av San Jeronimo her i León. Slik jeg har fått det forklart er San Jeronimo en av gudene til urfolket (indianerne), og han var en heller liberal gud. Derfor har han i senere tid blitt referert til som Gay (homofil) og i dagens gateparade skulle vi visstnok få se flere menn i dameklær. Det eneste vi så var folk som byttet på å forkle seg som en okse, mens de ble pisket av dansende mennesker på alle kanter rundt dem. På et punkt tok jeg meg selv i å se på den surrealistiske paraden med skeptiske, fordomsfulle øyne. Deretter kom jeg på at jeg var russ i år og løp etter tolvåringer med vannbalong-gevær…  Vi har alle vårt.

Oksen i midten

Ikke en del av paraden, men jeg fascineres av nica-damene!