Heit valentines, vmammas seng, Ås-gutter og respektløse spanjoler!

I alle dager, hvordan er det overhodet mulig at tiden flyr så himla fort? Jeg skrev forrige blogginnlegg i går kveld (kjennes det ut som), men nå har det plutselig passert elleve dager.. Skremmende!

Hele forrige uke gikk med til å studere til trimesterets aller siste prøver (og det var ikke få for å si det slik). Jeg nipugget, leste og tok notater, og opptil flere ganger var jeg på randen av sammenbrudd. Men til slutt har det virkelig vist seg verdt bryet - jeg har bestått absolutt alt. Det er faktisk litt av en bragd!

Nå er det ikke snakk om å roe ned og ta noen pauser, nå er det rett på den igjen med det aller siste trimesteret. Dette trimesteret er kort og stappfullt av prøver så det kommer til å bli intenst. Likevel tror jeg at jeg skal klare meg fint for motivasjonen til å fortsette VG3 når jeg kommer hjem driver meg ganske hardt.

Onsdag i forrige uke så jeg Real Madrid – Manchester på bar med gutta (er liksom blitt litt tradisjon det). Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men jeg liker fotball. Okei, det blir faktisk feil å si jeg liker fotball for jeg liker ikke Vålerenga eller Follo gutter 14. Det jeg liker er spansk fotball. Altså fotball som faktisk har spill og spenning, og ikke bare en ball som fyker fra en siden av banen til den andre..

Hadde meg også en fin joggetur på stranden, som nok en gang endte med styrkeøvelser i sanden.

Torsdag var den store San Valentín (Valentins dag), og man kunne ikke skille den fra en hvilken som helst annen torsdag. Jeg hadde hverken en Antonio, en Carlos eller en Alejandro til å be meg med ut (han satt helt sikkert hjemme hos mamma og spiste fyrstekake..), så da ble det romantisk middag for tre (ballenas) i havnetrappen. Merche (egentlig Mercedes, men det er bare så uaktuelt), Alba og jeg tok med take-out og satte oss få centimeter fra havet mens vi snakket hvalsk (sjekk jeg har interne greier med spanjolene mine a), snakket og lo. De er bra jenter de. Alba hadde laget deilige (så deilige det går an å få dem når en tror salt er sukker…) kjeks med hjerter på. Mm, que ricas. Og jeg hadde kjøpt godteriroser til mine to spanske roser. Når natten listet seg på dro vi opp i El Barrio og drakk noen vodkasmoothies før vi senere tok våre farvel og dro hjem. Et av de bedre minnene jeg tar med meg fra Spania!

Sånn Alba trodde de så ut

Sånn de faktisk så ut

Ballenas

Mis amores <3

Fredagen var aller siste prøve for trimesteret overstått (trodde jeg, men hadde jo likevel to recuperaciones denne uken..) så jeg var klar for å feire. Først var det purkings, så var det trening og så var det klart for bytur med utvekslingsjentene. Jeg møtte med Stina og Laura og vi dro til Café de la Sal, som jeg sikkert har fortalt før, er et sted hvor du får ta med din egen drikke inn. Jeg hadde med en lekker flaske hvitvin (kostet meg hele 1,63 euro) og gikk i baren for å få den åpnet. “Abrebotellas? (flaskeåpner) Abrebotellas?!” nei, noe sånt hadde de da ikke der. I Spania drikker man vodka med skrukork for faen. Akk ja, burde vel ha lært innen nå…

Kvelden var syk. Sykere. Ja, der har vi det: sykere. Jeg møtte en type fra London, dro på fest i havnen, danset hele natten og la meg til å sove i vmammas seng. Hæ? Ja. I vertsmammas seng. Ikke spør meg hvordan jeg havnet der..

Etter litt tid i Spanien møter man plutselig
kjentfolk på byen! Det er stas

Dagen derpå var jeg ødelagt så jeg sto like gjerne opp tidlig og lagde pizza og cookies til familien. Makes sense. Mmm, vann i munnen og flagring i øra; jeg har spist (liksom)fredagspizza for første gang på et halvt år!! Og du kan tenke deg, mamma, hvor lykkelig jeg var etterpå da jeg spiste rundstykke med smør og brunost. Himmelsk!

På kvelden dro jeg til Rocío for å feire San Valentín med de jentene også. Vi hadde ensaladilla rusa, fritert ost, potetgull, spagetti carbonara, (mine) cookies og crepes med nutella. Vi vet å kose oss. Hele kvelden snakket, lo og hygget vi oss rundt langbordet til Rocío mens vi spiste oss gode og runde. Når vi er åtte-ni jenter (merk; spanske jenter aka skravlekopper med ubeskrivelig høyt satt volum) samlet sånn blir det ofte vanskelig å komme til ordet. Men hyggelig var det nå uansett - de er jo jentene mine!

Søndag var det tid for kamp og jeg møtte med Merche for å gå sammen til hallen. Merche er konge. Selv om jeg ikke har kjent Merche altfor lenge er hun nok den jeg klæsjer mest med. Vi er så like i humoren og væremåte at jeg nesten tenker jeg må ta henne med hjem, lære henne norsk og få henne med inn i Girls Only (nok en intern der, ja). I alle fall, bra jente. Den tidligere nevnte hallen fant vi jo ingen steder, istedenfor fant vi en bane laget av stein dekket av et tak, men totalt uten vegger. Jeg gjentar, steinbane med tak, men uten vegger. Ute i februar. Kult. Jeg sa hei til blåmerker og frossen hud (overdriver nå kanskje litt da) mens jeg vinket farvel til hygge og gode tanker. Dramatisk. Og enda mer dramatisk skulle det jo bli når tante rød kom på besøk og jeg fikk tendenser til å legge meg ned i fosterstilling mellom servene. Vi vant og gleden var stor. Og så spøy jeg litt av smerte.

Etter kampen gikk far, mor og tante til en av jentene på laget opp til treneren (Anna på 27 år) og skjelte henne ut mens de skreik og bar seg. De sto opp i ansiktet hennes og kalte henne en “skam av en trener” for at hun ikke hadde latt datteren deres (som suger..) spille i løpet av kampen. De sto fem meter unna og ropte så alle og enhver kunne høre det “dictadora, eres una puta dictadora” (diktator, du er en jævla diktator). Det var drøyt og hardt og pinlig (for dem). Jeg vet ikke om jeg skal si “spanjoler ass..” eller “volleyballforeldre ass..” eller “idioter ass..” eller bare la det være. Tror jeg bare lar det være..

Mandag var dagen for å feire "et halvt år i Spania". Det ble ikke feiret.

Tirsdag var litt utenom det vanlige da jeg fikk storfint besøk i Alicante av to gode herremenn fra min norske hjemby. Bjørnar og Tore kom hele veien fra Ås for å besøke meg på utveksling (for de var i alle fall ikke på ferie i nabobyen..)!!! Det var mildt sagt herlig å se igjen noen gamle venner, og ikke minst det å snakke norsk igjen. Etter å ha bodd et halvt år i Spania hadde jeg begynt å tro at jeg faktisk hadde mistet evnen til å spøke og tulle uanstrengt, men det viste seg at det ikke er tilfellet. Ah, det gode, deilige norske språk! Vi spist paella de pollo og drakk (se; helte innpå, bøttet ned, slukte) husets hvitvin. Nordmenn på ferie ass..  Det var ordentlig kosekos.

Kosekos

Denne uken har flydd avgårde uten større begivenheter enn tidligere nevnte, noen volleyballtreninger, mer studering og den vanlige fotballkampen. Skuffende Barcelona som spilte mot Milano i går. Skuffende.. (sjekk meg a)
JO, forresten, i dag skjedde det to ville ting på skolen. 1) I går hadde lærerne hatt et av sine vanlige møter for å evaluere trimesteret og elevene generelt. Tilstedet hadde det vært to representanter fra vår klasse og de var der for å formidle ting som elevene ønsket å forbedre. Det spanjoler generelt mangler er respekt så måten tingene hadde kommet frem på hadde vært heller brutal (typ personangrep). Dette førte altså til at det i dag har vært grining og skriking blant både lærere og elever. Først skriker læreren at alle er hyklere og falske, så løper én elev gråtende ut, deretter skriker en annen elev tilbake at læreren er en merr, som igjen fører til at læreren tårer opp og den tredje eleven bryter hulkende sammen. Et sant helvete skal jeg si deg. De skriker og hyler og slår i pulter. Spanjoler har bare ikke evnen til å forholde seg siviliserte når de krangler. De første femten minuttene var det ganske så underholdende å se på hvordan elevene gikk fra å være sure på læreren til å bli sure på hverandre, og hvordan læreren, som i utgangspunktet var offeret, måtte kaste seg mellom to sinnatasser av noen spanjoler før det ble slagsmål. Men etter halvannen time med skriking og hyling og totalt upassende tilstander i et klasserom ble jeg bare helt oppgitt og satt ut. Aldri, aldri, aldri ville dette skjedd på Ås vgs (ville gjerne sagt en norsk vgs, men, selv om jeg håper og tror det, vet jeg ikke om det faktisk er tilfellet). Vi er kanskje bortskjemte drittunger som kan være frekke i kjeften, men vi vet å respektere våre autoriteter, vi vet å holde kjeft og vi vet når kampen er tapt. Ta dere sammen, spansk ungdom, dette er bare flaut…

Og 2) JEG HAR BESTÅTT ALLE FAGENE MINE!!!

Ånei, ånei, det skrev jeg jo på starten av innlegget mitt jo.. Akk ja, får bare bli stående.

Legger med et lite bilde om noen skulle være interesserte

Nå skal jeg til Roma med klassen om tjue dager, familien kommer om trettitre dager og Marte om førtiåtte. Jeg har førtisyv SKOLEdager igjen, nittito dager igjen til sommerferie og akkurat 100 dager igjen til jeg skal hjem. ÆÆÆ, vet ikke hva jeg skal si en gang. Tiden flyr.  Jeg har det supert, jeg koser meg, spansken min er bedre, skolen er bedre, været er bedre og vennene mine herlige. Jeg savner fredagspizza og film, mamma og pappa, jobben, jentene (og guttene) mine og den uendelige friheten. Er liksom ikke helt sikker på hva jeg føler, gitt.

Vil jo hjem for jeg har det jo så bra der, men jeg vil jo ikke dra for jeg har det jo så bra her. Hva om alt og alle dere der hjemme bare kommer ned hit, så kan vi ha det bra her alle sammen sammen? 

Karneval er det sykeste, sykeste, sykeste og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med å kunne tilby folk salamien min.

Karneval. Karneval... Karneval! Fy farskan i himmelen som jeg elsker karneval. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si eller hvilke ord jeg kan bruke for å få dere til å skjønne, ja, virkelig fatte hvor kult karnevalet var.

Jeg gjorde meg klar hjemme hos Vicky. Der var kostymet ferdig kjøpt, laget og lagt frem. Jeg var i Castellón den dagen jentene lagde kostymene, men jeg trengte ikke bekymre meg overhodet for de hadde selvfølgelig laget til meg også. Kjærlighet og omtanke.
Vi kledde oss ut som en karakter fra tv-serien "La que se avecina" som er meget, meget kjent her i Spania. Vi var Amadors "Capitán Salami". Det var ikke bare å ta på seg røde strømpebukser, truser og en kappe, neida, en måtte også tre inn i rollen som den upassende, direkte, kåte og småtilbakestående herremannen med snakketøyet i orden. Ord, bevegelser, uttrykk og sanger måtte læres, pugges og praktiseres. "olé, olee" "merengue, merengue" "Tomalo, dáselo" "Quiés salami?!".
Ah, latter. Ah, kleinhet. Ah, lykke.
Da kostymet var på og jeg så meg selv i speilet kunne jeg ikke annet enn å le og tenke "fyy.. dette blir enten sykt bra eller sykt pinlig."

Det ble sykt bra.

Etter litt bilder og litt forberedelser hos Rocío dro syv "Capitán Salami" nedover til Alicante i en smekkfull buss. Allerede der fikk vi bekreftet at kostymet slo an. Folk ropte våre slagord, sang våre sanger og ønsket vår salami. Bakerst i bussen satt en gjeng gutter og røyket hasj mens de klappet flamenco (kan man si "klappe flamenco"?). Bussen svingte seg nedover til Alicante med spanske rytmer og fantasifulle mennesker, en hasjrøyk som sto ut av bussdørene hver gang bussen stoppet for å slippe på supermann, Minnie eller M&M, og syv jenter klare for å tilby verden sine salamier.

Da vi kom frem til Alicante fikk jeg bakoversveis. "Hvor kommer alle disse menneskene fra?" Tusenvis av utkledd ungdom presset seg vei gjennom gatene for å møte venner, drikke seg fulle og le seg ihjel. Det var konserter på La Rambla, sukkerspinn-stands og barer i bilveien. Det var galskap fra ende til annen, og galere skulle det bli...

Konsert og folkehav

Det finnes to steder man kan dra for å gjøre botellón på; La Playa del Postiguet eller Parque Canalejas. Vi dro til parken fordi stranden er stedet hvor kidsa oppholder seg, og nok en gang var det tid for bakoversveis. SMEKKFULLT av ungdom i grupper med fantastifulle kostymer og drikke i hånd. Imponert. Jo lenger inn vi gikk i parken, jo flere ungdom ble det og jo flere "Capitán Salami"-fans fikk vi. Det var virkelig noe for seg selv.

Vi fant oss en liten åpen flekk under et stort tre ved siden av Barbies, Jersey Shore, skotter, Falmenco-dansere og noen sensuelle herrenonner. Det var så sinnsykt bra stemning - alle snakket med alle, alle stirret fascinerte på hverandres kostymer og jeg tørr nesten å påstå at alle hadde det bra. Jeg er jo blitt utrolig glad i jentegjengen min og jeg har invitert dem alle til å komme til Norge og innkvartere seg hos oss (mams&paps). Akkurat som de har invitert meg til å komme tilbake når som helst og bo hos dem. "Det er kun billetten frem og tilbake som må betales". Jeg håper vi får til noe av det vi har snakket om!

Mis chicas -vicky

I parken snakker man med Gud og hver mann og det var ikke få som var imponerte over at en nordmann gikk rundt utkledd som Capitán Salami og spurte om "folk ville ha salami". Jeg var redd kostymet vårt skulle skremme vekk gutta, men overraskende nok fungerte det stikk motsatt; gutta kom løpende til oss. Er rart det der hvordan du plutselig blir ti ganger med spennende hos gutta når du kan tilby dem salamien din.. Jeg ble selv ekstremt imponert over hvor mange fantasifulle og godt gjennomførte kostymer som var å se. Folk har planlagt og arbeidet med kostymene sine flere uker, ja til og med måneder, i forveien. Jeg beklager å si det, men hadde vi hatt karneval i Norge tror jeg størsteparten av ungdommen ville trådd opp i kort shorts og kort topp og sagt de var politi, indianer eller sykepleier...

Deadmau5

Etter mange, mange timer med drikking, leing og sosialisering i parken var det på tide med tissepause. Jeg og Rocío satte kursen mot køen til de "offentlige toalettene" som rett og slett bare var veloppstilt, tissatrengt ungdom som ventet på å få sette seg ned/stå og gjøre sitt mellom bilene. Lekkert. Da vi gikk tilbake igjen var jentene forsvunnet i den evigstore folkemengden og vi løp rundt som fortapte salamier for å finne dem. Ah, alle vi møtte og alle vi bestiftet bekjentskap til på veien. HVOR befinner alle disse rålekre spanjolene seg på en vanlig fredagskveld når jeg er ute i El Barrio?! Satan..

I firetiden ble en venninne dårlig og jeg ble nødt til å trå inn i ansvarsrollen og få fatt i medisinsk hjelp og foreldre og gud vet hvem. Etter en god stund på sykestuen (et medisin-telt satt opp for anledningen) kom foresatte og fikk med seg jenta hjem og i seng. Da var klokken alt blitt fem og det var kaldt og jeg hadde ikke saldo på mobilen og jeg fant ingen kjente fjes i gatene, så jeg så slaget som tapt og dro hjemover. Utrolig nedtur for det var enda mer krutt i salamien og jeg var igrunn ikke klar for å avslutte kvelden. Jeg sier som jeg har blitt flink til å si her nede, "jeg får ta det igjen neste gang jeg kommer".

Viste baken til verden og gikk til sengs. 

Idag var jeg igrunn ikke klar for å gjøre noe som helst, men jeg tenkte likevel at det ville være for dumt å kaste bort en fin dag liggende i senga. Dermed tok jeg med meg et håndkle og noen solbriller og tuslet ned til stranda. Knappe timer etter karnevalet og etter at tusenvis av mennesker hadde avsluttet sine fanterier i gatene var alt like fint og rent igjen. Alt ryddet og alt spylt. Ikke noe flasker, ikke noe glass, ikke noe spy og ikke noe noenting. Fint det! På stranda la jeg meg ned i langt skjørt og bikinitopp, lukket øynene og slappet av. Ble tvunget til å sette litt Benjamin Francis Leftwich i ørene da de to indianerne bak meg satte igang med sin fjerde versjon av "Hotel California" på blokkfløyte og xylofon... Men med Benjamin i øret ble alt rolig og alt fint og jeg sovnet litt liggende i sanden i det fine vinterværet.

Ro og fred

Resten av dagen har jeg spiste herlig mat som vmamma har laget, sett på tv med Boris, snakket med x-antall spanjoler på whatsapp og bare slappet av.

Skole imorgen. Hehe. Kult. Siste uke før andre trimester avsluttes. Tiden flyr.. 

Et farvel, en machosist og en bussjåfør

Uken som var var utenom det vanlige. Tirsdag dro jeg ikke på skolen før klokken to og brukte hele morningen i senga akkompagnert av geografibok og te. Etter å ha gjort en historieeksamen (tror jeg besto) dro jeg ned igjen til Alicante og spiste norsk laks hos søsteren til vmor. Deilig. Senere dro jeg tilbake igjen til huset med Boris, studerte og lagde kanelsnurrer til familien som straks skulle til å sette seg på et fly tilbake til Chile. Fra ni om kvelden til tre om morningsen var jeg sammen med alt av familie og venner som skulle si hadet til vmors søster med familie som skulle hjem til Chile. Det var gråting, utallige kopper te, kanelsnurrer, latter, minner og mer gråting. Ni år har familien bodd i Alicante. De kom hit da sønn og datter var ti og atten år gamle og drar nå etter at de har fått seg ordentlige liv her. Ingen vil tilbake, men den økonomiske situasjonen her i Spania er rett og slett for dårlig til å kunne oppholde seg her. Far hadde ikke jobb, mor vasket og datter med master innenfor helse hadde gått to år arbeidsledig etter avsluttede studier. Begge barna hadde kjærester og det var smertefullt å se dem ta farvel. Ille nok var det å se vmor og søster si farvel ettersom de har vært uadskillelige siden barndommen, men det å se unge, forelskede mennesker bryte seg løs fra hverandres armer, gråtende og hikstende - det knuste hjertet mitt.

Onsdag dro jeg av åpenbare grunner litt senere på skolen, gjorde geografieksamen (puede llover, hehe) og dro hjem. Jeg brukte dagen med familien da alle var litt triste. Ellers tok jeg meg en joggetur ned på stranda og tenkte for meg selv at "nå skal jeg trene litt". Jeg satte igang med gående utfall i sanda og gikk slik fra den ene enden av Playa Postiguet til den andre. Er jeg dum? Er jeg machosist? Jeg er faktisk ikke i fysisk stand til å gå lenger..

Torsdagen longboardet jeg ned til stranda og la meg til der i ti minutter før vinden blåste av meg ansiktet. På veien opp igjen kjøpte jeg matvarer, en "te quiero"-kjeks til vertsmor og nok en spansk bok. Jeg brukte deretter diverse timer på kjøkkenet med å lage lunsj (smørbrød med kyllingfileet, pest og eggemajones) og flere kanelsnurrer. Så kom det en herlig overraskelse på døren; to digre pakker fra mamma og pappa. Mmm. Da vmor kom spiste vi lunsj, så drakk vi te og spiste kanelsnurrer og deretter åpnet vi pakkene. Herlig! Senere skjedde det ikke så mye stort. Vmor jobbet og vfar var borte så jeg lagde middag til Boris og meg og vi så på basketball.

Bilde tatt fra innsiden av mobil-
holder strappet fast til armen min.
Kvalitet. 

Jomle, jamle, nammenam

Igår var det skole som vanlig, men med en vri etterpå. Jeg dro ikke hjem og spiste lunsj og sov siesta; jeg dro til universitetet for å møte med volleyballaget og dra til Castellón. Vi var vel elleve spillere, én kjæreste, to foreldre og én trener som kjørte oppover i en buss ment for seksti personer. Det var ikke mangel på plass i alle fall. Vi spiste empanadas, spilte Uno (fun fact: navnet Uno kommer av at når man har "ett-kort-på-hånd" så sier man i Spania Uno (én)), hørte på musikk, lekte "Coche amarillo" (Gul Bil) og koste oss. Bra greier!
I Castellón spilte vi kamp mot et meget godt lag og vi tapte 3-0. Vi var greit deppa da vi gikk av banen, men like smilende og leende som vi hadde vært på bussen noen timer før da vi gikk ut av dusjene. Det ble ingen trist busstur tilbake altså. En av jentene på laget hadde bursdag og kjæresten hennes hadde laget en svær kake til hele laget. Det ble bursdagsang på spansk, engelsk og norsk, masse kake og mye kos. Senere (rundt kl 01.00) falt alle døde om i hvert sitt sete - glade, overmette og slitne - med et smil om munnen og én sang på hjernen; "En busssjåfør, en bussjåfør"...

Alba og Sara (hvaaal)

Kake

Firkløver!

Bjørnar's back

Idag sov jeg lenge, våknet til veldig triste nyheter og har vel egentlig bare sittet for meg selv og tenkt. Heldigvis kan jeg bare slappe av idag og fortsette i min lille tenkeboble.

Ikveld er det karneval og som jeg fortalte dere sist skal jeg være "Capitan Salami" med jentene mine. Slenger med et bilde så dere skjønner hvor gruelig sexy jeg kommer til å fare rundt ikveld. Watch out, Spaniards.

Fiesta, siesta, paella, playa y carnaval. Blir ikke stort mer spansk enn det!

Hallasann

Shoppingen tok av på fredag. Vi snakker salg av salget som var salg av salget. Jeg kom hjem med flere poser enn jeg kunne bære, men for å kompensere var ikke lommeboken fullt så tung lenger.

Ah, så glad a gitt

Det var allerede blitt sent og jeg hev på meg noen filler før jeg løp avgårde for å møte Lisa, Laura og Stina der hvor de bor (litt utenfor sentrum). Vi dro på en liten, lokal restaurant og spiste fritert blekksprut, patatas bravas og  bocadillos. Hygge. Senere dro vi ut i El Barrio, men da det allerede var sent og vi ikke ville betale spenn for å gå inn og vorse et sted ble vi sittende ute og hadde vår egne lille botellón. Det var finfint frem til herr smukk-politimann kom og helte ut det vi hadde av drikke og fortalte oss "turister" at det var ulovlig å drikke i gatene i Spania. "Aah, det visste vi ikke. (blunkblunk). Lo sentimos mucho (smil, blunk, smil)".
Vi var innom en god del steder, danset, snakket med folk i gatene, møtte kjentfolk og koste oss. Var på KFC med Lisa før hun skulle hjem, dro til El Puerto (havnen fylt med utesteder) med Stina og Laura, dro både hit og dit, og opp og ned med Stina etter Laura hadde dratt, og gikk så hjem på morgenkvisten de fem minuttene det tar fra El barrio til leiligheten. Var en bra kveld! (Hadde ikke batteri på mobilen så noen bilder kan jeg dessverre ikke vise frem..)

KFC FTW MOFO

Dagen derpå sto jeg opp, så på TV med Boris og dro til en venninne av vmor med resten av familien. Der var hele slekta samlet inne på et lite kjøkken over to gigantiske paellapanner. Mange kyss, mange klemmer og mye hygge. Elsker at det er mye familie og sammenkomster i denne familien! Bare utrolig synd at så godt som hele slekten drar tilbake igjen til Chile på tirsdag.. Men de har alle sammen sagt at nå har jeg sted å bo om jeg en gang skulle dra til Chile, og det tenker jeg å ta dem opp på!

Før jeg fikk tid til å spise paella måtte jeg løpe avgårde for å sette meg på bussen opp til universitetet. Kamp mot Gandía sto for tur og jeg var for en gangs skyld gira på å spille. Kampen gikk flotters med en 3-0 seier. Det var noen sinna spansketryner som "takket" for kampen etter tap, og det gikk faktisk til de grader at de beskyldte oss til dommerene for å skulle ha fysisk slått dem under takkingen. Søtt.

Dusj, smink, løp. Ned igjen med bussen og rett til familieselskapet hvor de gode voksne hadde spart deilig paella til meg. Da ble det god spising i godt selskap. Alle ble så overasket over hvor godt jeg og vmamma gikk sammen etter kun én uke. De mente alle at det virket som om vi skulle ha kjent hverandre i evigheter, og sånn føler jo vi det også igrunn.
Etter å ha vært med familien en god stund dro jeg ut med Daniel fra klassen. En god stund har han og hans kirkegjenger-venner vært på nakken min om at jeg må komme og besøke dem igjen (var der en gang i september/oktober) og på lørdag hadde jeg ikke så mye valg da jeg plutselig fikk melding om at de sto utenfor leiligheten min og ventet på meg. "Okei da, la oss dra og lese noen bibelvers og synge noen salmer," tenkte jeg. Bilturen opp til kirken var noe for seg selv: kjekke spanjoler med caps og hettegensere som snakket høyt om fest og fanterier mens de sladdet rundt med bilen. Jeg lo. Så kom vi inn kirkedøren og de ble stille, satt seg i en ring og sang med på dype kristne salmer med øynene lukket, munnen vidåpen og intensiteten på et skremmende høyt nivå. Jeg måtte bare smile. Innimellom salmene var det being og jeg satt med øynene vidåpne og studerte dem alle. Ungdommer som meg, alle med hodene bøyd og hendene foldet, beende med hele sitt hjerte til noe som jeg hverken kan se, høre, fantasere og eller tro på. De drar til den kirken hver fredag, lørdag og søndag, og mange av dem nesten hver dag etter skolen også. De har sitt egne lille samfunn der og de har det utrolig bra sammen. Og de har det utrolig bra med Gud, hvem nå han er for en. De er vidt forskjellige fra meg, men så når beeing, salmesyngingen og prekenene er ferdige og vi samles for å spise litt og bare prate så er de ikke så forskjellige likevel. De er ungdom, men en type ungdom som foretrekker å synge salmer og be en fredagskveld fremfor å gå ut og feste og danse. En underlig og fjern tanke for meg, men det er morsomt å se hvor ulike man kan være - og at man går så godt overens likevel.

Søndag sto jeg tidlig opp, fikk egg-i-koppen til frokost og hastet avgårde til stranda med pledd og geografibøker. Å studere på stranden var alltid en drøm jeg hadde før jeg dro på utveksling og nå kan jeg endelig realisere den. Det føles sabla bra kan jeg fortelle deg.

Indre ro

Til lunsj ble det deilig Arroz og diverse nammenam, deretter en liten siesta, TV-titting og så en tur ut på café med vmamma, hennes søster, hennes søsters ektemann, deres venninne, deres venninnes søster, og nok en venninne. Det var ikke noe sånn "skal du ha noe så kan du kjøpe det der borte"-opplegg, neida, her fikk jeg pannekake med sirup og krem og cappucino uten engang å ha sagt ett ord. "Til meg? Hæ? Men? Åhh... TAKK!" De skjønte ikke hva jeg takket sånn for, "er jo det vi skal ha, hva varre du tenkte deg a? Smulene?".
Superhyggelig med god mat og godt selskap. Da cafeen stengte klokken ni var det ikke snakk om å gå hjem, da ble det vandring i gatene, tusen bilder og senere mer kaffe, cola og "mate" (argentinsk/chilensk te) i leiligheten til en av venninnene. I elleve-tiden subbet vi hjemover etter mer latter, lesing av hender (skal visstnok finne min ekte kjærleik når jeg fyller tredve og "spåersken" var meget vag på å fortelle meg hvor langt liv jeg får...) og uendelige kopper te. ENDELIG hr jeg kommet til et folk som ikke mener at te gjør den nervøs. Spanjoler ass.. Heia chilenere! Fikk enda flere invitasjoner til å komme å besøke alle sammen i Chile når jeg enn kan. Vmamma sier at når hun skal dra dit på ferie med Borris så må jeg bare være med så skal vi ha bålkos på stranden, gode rytmer og sene kvelder! Ojalá..

Klarer du å finne meg?

Vmamma posin' it

Mate og fin vmamma!

Nok en gang en ny uke. Det som møter meg nå er tre dager streik (tirsdag, onsdag og tordag), men har prøver HVER eneste av de dagene så jeg blir uansett nødt til å dra meg opp til skolen.. Imorgen drar jeg bare for å gjøre historieeksamen kl 1400, onsdag drar jeg hele dagen (for læreren har sagt vi må velge mellom streik eller skole+eksamen) og torsdag gir jeg blanke (rolig, er bare en engelskeksamen som jeg ikke engang får karakter på) og holder meg hjemme. Blir en kort uke har jeg følelsen av. Fredag skal vi søren meg spille volleyballkamp i Castellón. Castellón er, vel.. langt unna. Vi snakker rundt fire timer i buss for å spille én kamp for så å returnere igjen. Blir uten tvil i bra selskap og forhåpentligvis en heidundranes bra kamp!!

På lørdag er det karneval og jeg skal kle meg ut sammen med mine kjære spanjoler. Jentene har alltid pleid å kle seg ut utfordrende og leke med gutta, men i år, det året jeg er her, så skal vi altså ikke det. Nå skal vi være menn. Menn i strømpebukser, truser og kapper. Vi skal være Capitán Salami fra den kjente serien "Lo que se Avecina" (typ hotel cæsar, bare morsomt). Og ikke nok med kostymet, vi skal også gå rundt og spørre folk "quieres salami?" (vil du ha salami?). Det var ikke helt sånn jeg forestilte meg at jeg skulle kle meg ut på mitt første spanske karneval. Jeg hadde jo kanskje tenkt litt i de baner nordisk gudinne, vakker viking, tapper budeie, frisk same eller sexy lakseoppdrett-driver. Men nå skal jeg altså spørre folk om de vil ha salamien min.. Jaja, close enough. Realt spansk karneval i alle fall!