Den følelsen...

...når TIDENES kjekkeste spanjol kommer bort til deg på joggeturen din og ber deg med ut på date imorgen kveld. DET er en følelse kan jeg leve på en stund!!!

M&M, double blondie threat, spansk russ, fro yos, Kalle og crew, norskekos, noen ville kvelder og masse, masse kjærlighet!

Vi er nå på innlegg 10/04-15/04 aka MARTEBESØK!
 
Nok en gang var det på tide å skulle ta imot kjentfolk på flyplassen, og som da mine foreldre kom gikk det ikke riktig opp for meg hva som var i ferd med å skje. Marte var landet på el Aeropuerto de Alicante og jeg visste hun kun var meterene unna meg. Det som skilte oss var kun de forbannede skyvedørene som konstant åpnet seg og spyttet ut briter som ramlet ut bleikfeite og med for lite og for stramme klær på seg. Jeg gjemte meg bak en murvegg og ventet på å få se en blond babe trille rundt på verdens største koffert, og helt ut av det blå kom hun. Jeg lot henne passere murveggen før jeg hoppet ut, skrek og heiv meg over henne. Og hun svarte "Marianne, din drittunge. Jeg trodde ikke du skulle komme og møte meg!!"
Mission well done.

Som utvekslingsstudent tillater jeg meg å arrangere slike dramatiske og klisjefylte velkomster. Men KUN fordi jeg er utvekslingsstudent. (Er også greit om man er venn av utvekslingssudent og skal hente ham/henne på flyplassen i Norge. Hint. Hint..)

Det gikk ikke lang tid før vi var på plass på stranda med solbriller på øynene, JB på øret, olje på huden og gutter pustende og pesende i nakken. Slik det skal være med andre ord. Jeg har jo tidligere skrevet om hvordan det er å gå ensom og blond på stranden i Alicante, så du kan jo selv prøve å forestille deg hvor slitsom det var da dette ensomme, blonde kreket plutselig fordoblet seg. Det ble... slitsomt. Heldigvis kom Marte i turistsesongen, så det fantes flere offere for spanjolenes "vennlighet". Takk gud..

Timene gikk fort, og praten enda fortere. Det var litt å snakke om ettersom vi ikke hadde sett hverandre på åtte måndeder. Likevel var det liksom ikke så mye da vi har snakket sammen så godt som hver eneste dag på whatsapp. Det var som med mor og far; utrolig og ubeskrivelig deilig å se hverandre, men likevel akkurat som om vi akkurat hadde vært sammen og snakket om alt mellom himmel og jord. Fint!
Da solen ikke lenger steket satte vi oss under palmene i sanden og drakk øl og spiste potet gull. Det var et komplett og et perfekt øyeblikk!

 

Om kvelden dro vi ut for å spise en helspansk middag bestående av paella og vin på en nydelig liten plaza i gamlebyen. Da det var første kvelden av et strålende besøk var det så absolutt på sin plass å pynte seg litt, så da ble det til at blond1 og blond2, tvillingene, duene, eller hva du ville måtte kalle oss, gikk rundt i hæler og kjoler og gjorde kur på gutta, og jenta, under måltidet sitt. Hovmesterinnen ville vise oss bilder av kjæresten og henne selv i bryllupskjolen, kelnerne ville spandere drinker og helle litt ekstra i vinglasset ved enhver anledning sjefen ikke fulgte med, og gatemusikerne skulle gjerne synge en ekstra trall for oss. De som kjenner meg, eller kanskje bare har lest litt på bloggen min, vet at jeg ikke er av typen som skyr oppmerksomhet eller viker unna spotlighten, jeg er vel kanskje heller henne som må trekkes ut av den.. Men de som kjenner meg enda litt til, eller bare tok en dobbel titt over bloggen, vet at jeg også setter veldig pris på et godt måltid, og når du da setter deg ned et stemningsfullt sted for å spise en fin middag og du ikke klarer å få tatt to munnfuller etter hverande uten å bli avbrutt av mennekser som ønsker din oppmerksomhet, ja, da vet du at det har blitt litt for mye av det gode..

 Etter noen gratis drinker og en pose på bilde med kelneren (takk for shotten a) hastet vi avgårde til en halvtom barrio. Da det var en onsdag (og dagen før tidenes fiesta her i Alicante) var det ikke mye folk ute, men litt blir det jo alltid og vi rakk å bli glade og fin(e) på vin før vi i to-tiden tuslet hjemover.

Jeg hadde virkelig fått smaken på det å skulle ligge sove sammen med noen i sengen da mamma og pappa var her (om det så skulle være mor, far, bror, hund, kjæreste, esel, venninne, venn. Være hva det vil - jeg liker å ha selskap når jeg sover), så det var godt å ha noen å dele sengen med igjen. Så der lå vi da, gjenforent etter åtte måneder fra hverandre og lykkelige etter en god dag. Vi sovnet hånd i hånd og alt var som det skulle være; perfekt.

Dagen derpå var vi tidlig oppe og klare for en ny lang dag. Det var dagen for Santa Faz. Santa Faz pleide å være en religiøs høytid der barn og voksne gikk langs veien med mat, drikke og pinner (ikke spør meg hvorfor) fra enhver by i Alicante frem til de nådde kirken Santa Faz i San Juan. Dit ville de gå, der ville de be og siden ville de dra til hjem igjen. Nå er det litt annerledes. Nå sperres enhver motorvei og småvei av så ungdommen kan rave stupfulle rundt i gatene med handlevogner lastet med junkfood og sprit mens de hører på høy musikk og klaffer inn i hverandre. Det er som et sabla stort og langt 17.mai-tog, men barna er blitt forvist av russen, og russen er blitt forvist av syke partydyr av noen spanjoler. Fascinerende må en si!

 Planen vår var i utgangspunktet at jeg og Marte skulle komme oss opp til San Vicente tidlig om morningsen og gå med venninnene mine derfra, men grunnet et glass eller to for mye kvelden i forkanten så vi det like så greit å drøye den en time til i senga og heller gå "solas" fra Alicante. Så klokken elleve om morningsen var vi ute av døren med sekk på ryggen lastet med sandwich, solbriller og vodka. Litt av en kombo..
Og vi gikk og gikk, og lo og lo. Det var faktisk litt av en opplevelse! Så mye folk, så mye fyll. Spanjolene er gærne, det har jeg alltid sagt.
 Plutselig fikk vi øye på mine venninner og vi slo oss sammen med dem. Marte kom overens med jentene, og jentene med Marte, på tross av noen små språkutfordringer. "You elike Espain?" "Me gusta!" HAHA, dør. Men digget at Marte fikk møte venninnene mine som er blitt kanskje den største delen av utvekslingsåret mitt her nede!
 Da vi var nærme kirken Santa Faz fantes det to muligheter; ta til venstre og dra til kirken, eller ta til høyre og dra til festen på stranda. Gjett hvor vi tok veien hen da?
 Vel fremme på stranden valgte vi å skygge unna stedet der den største festen foregikk. Der var det første som møtte oss tolvåringer med voskaflaske i venstre hånda og bambusrør klare til angrep i høyre. Bedre å komme seg unna med andre ord.
Vi dro til en steinstrand helt i enden av den 7 kilometers lange stranden der det var satt opp musikkanlegg og det kom folk sakte, men sikkert strømmende til. På den stranden ble vi til langt utpå kvelden. Vi trafset rundt, Marte og jeg, ble kjent med masse folk, tok bilder og koste oss gløgg. Jeg tror jeg snakker for oss begge når jeg sier at det var en opplevelse vi sent glemmer!

 I elleve-tiden var vi vel hjemme og vi stupte i seng dehydrete, solleie og utsultede. Du kan tro vi sov til langt utpå neste dag..

Neida, bare tulla. Klokken ti var vi på stranden alt med litt bakrus og mye godt humør. Og tiden suste nok en gang mens oljen freste på våre halvtæne kropper. Oh yeah. Og til lunsj spiste vi følgende:

Som jeg har sagt kan det bli litt mye med all oppmerksomheten spajolene ønsker fra oss, men vet du hva som, om mulig, er enda mer irriterende? Oppmerksomhetssyke svensker. Jada, for vi måtte selvfølgelig være på stranda samtidig som byggmester Kalle hadde tatt med seg crewet sitt på en helgetur til Alicante. Kalle og crewet likte ikke solkrem eller konseptet med "innestemme" eller "folkevett", neida, de likte øl. Øl til frokost, øl til lunsj, øl til middag og øl til kvelds. Og norske jenter. De likte også norske jenter... Så hver dag da jeg og Marte fredlig og rolig la oss ned på stranden (langt vekk fra enhver bråkebøtte) kunne vi være sikre på at Kalle med sitt crew ikke var langt unna med sine solbrente, tatoverte ølmager og brautende, hese stemmer. På slike øyeblikk er jeg stolt av å kunne kalle meg "Marian, la española" og ikke "Marianne, 18 fra Ås, Norge, på ferie i Alicante. Liker billig øl og fest og sånn". Skrekkelige typer.

 Om kvelden dro vi ut og spiste på strandpromenaden og hadde rett og slett et herlig meksikansk måltid (planen var jo å bare spise spansk mat under Martes opphold, men vi tenkte at meksikansk ikke var sånn fullstendig helbom) og drakk deilig vin. Før vi tenkte oss en tur på byen stakk vi hjemom (for å slå ihjel litt tid frem til klokken ble 1) og så en episode paradise hotel eller to mens vi spiste norsk sjokolade som Marte hadde tatt med til meg! 

I ett-tiden dro vi ut og var klare for fest. Vi var vel omtrent over HELE el Barrio og drakk (helst gratis) og danset før vi møtte på noen dansker (mehe) som vi hadde truffet på stranden tidligere. Dermed ble det slik av vi ble med dem til La Quinta Avenida og var der hele natten. Jeg møtte bekjente og fikk snakket spansk hele kvelden, mens Marte fikk praktisert sine syke danske-skills. Det var totalt Tyrkia-flashback å møte en gjeng med tre danske gutter som spanderte drink på drink. Tommel opp! Dessuten var verdens sykeste koreaner med verdens sykeste tattis med i deres selskap og vi fikk oss en god latter alle sammen. 

 

"I'm awesome"

I syv-tiden ruslet vi hjemover med hælene i hendene og smilene i ansiktet.

Lørdag var det småvanskelig å stå opp, men vi var på plass tidligere enn aldri før. Vi la oss ned i sanden og ventet på at fyllesyken skulle slå inn. Du kan tenke deg hvor letta vi ble da vi fant ut at noe fyllesyke skulle vi ikke få oppleve; vi var jo fortsatt fulle.. 
Lunsjen ble yoghurtis igjen og den er det deiligste jeg har smakt. Opplegget er fantastisk: du går inn i butikken, du tar deg en stor kopp, du fyller den med så mye is du vil (med hvilken som helst av de ti smakene de har) og så går du og topper isen med hvilket som helst strø du vil ha (mango, jordbær, oreo, m&m, marshmallow, müseli, nøtter, sjokoladesaus, du skjønner..), og til slutt veies isen og du betaler en pris som går på vekt. Perfekt.

 
Da vi var hjemme igjen en gang utpå ettermiddagen drakk vi hjemmelaget appelsinjuice, dusjet og sov en liten siesta sammen. Da vi våknet var vi fullstendig døde, men vi tok oss i nakken og satte i gang å lage tacos. Norske tacos. Mm, som jeg koste meg med norske taco delt med en NORDMANN for første gang på åtte måneder. Det var herlig, akkurat som det skal være! 

 
Om kvelden gikk vi ut og møtte Stina, Laura og Lisa (mine utvekslingsvenninner). Vi endte opp med å komme bort ifra hverandre og det ble til at nordmennene gikk rundt sammen i El Barrio. Det var morsomt hvordan jeg og Marte plutselig møtte på “kjentfolk” som ikke var mine bekjente, men heller folk jeg og Marte sammen hadde møtt ute tidligere. Folk er gærne, og det er visst vi også ble vi fortalt.. 

bekjente!

I fire-tiden dro vi ut i havnen og ble med inn på et nytt utested imot at vi fikk en gratis drink. Etter  drinken var drukket og noen sanger var spilt gikk vi ut igjen på gaten, men måtte bare snu tvert om igjen da samme fyr som sist skulle ha oss inn for å spandere nok en drink på oss. Så nok en drink ble drukket og enda noen sanger ble spilt, og vi snek oss ut for andre gang. “If you stay I give you one shot? One drink? Two shot? Three beer?” Vi måtte bare takke pent nei og komme oss vekk derfra før flere innkastere fikk øye på oss..
Vi danset masse, fikk vaskekte roser (som stadig vekk står på nattbordet mitt) og ble kjent med noen hyggelige, og noen mindre hyggelige, typer. Da vi klokken syv vandret hjemover var McDonalds altså bare så utrolig fristende at vi snek oss innom og kjøpte burger og pommes frites. Det hadde vi fortjent etter slik en lang og hard innsats på festfronten i løpet av de siste fire dagene. 

Vi la oss da solen sto opp og vi sto opp da solen gikk ned. Neida, bare kødder. Vi sov to-tre timer før vi løp ned til stranden og sov der mens vi slikket sol. Det var siste dag på stranden, siste dag sammen. Den skulle egentlig nytes til sitt fulle med yoghurtis, JB på øret og mye kos. Og det gjorde den også, for all del, men det inntil en god del FOR mange mennesker skulle komme bort og sette/legge seg ned og slå av en prat. Det hele tok kaka da to creepy typer fra dagen før satte seg på strandpromenaden og ventet på oss. Da var det på tide å få på seg klærne og løpe vekk derfra…
 
Det gjorde igrunn ingen verdens ting at vi ble tvunget til å rømme for slik fikk vi tid til litt sengekos med film og norsk godis. Senere dro vi ut og hadde vårt siste måltid, og om det var spansk eller ikke trenger jeg vel ikke si så mye om (hosstpastakremt). Vi sovnet med hendene flettet mens vi så på film og halvsnakket om hvor fine dagene vi hadde hatt sammen hadde vært. Perfekt avslutning.

<3

Om morningsen på mandagen skulle jeg på skolen, men det var rett og slett UMULIG å dra fra en sovende Marte, så da bestemte jeg meg for å heller sove med henne og følge henne til flybussen, for så å dra på skolen etterpå. Det var faktisk ganske så trist å si hade, ikke fordi det var lenge til vi skulle se hverandre igjen (for det er det faktisk ikke), men rett og slett fordi det hadde vært så utrolig deilig å ha en ordentlig god venninne på besøk. 

Siste bildet fra reisen, elsk på denne jenta!

Tusen takk for besøket, Marte! Snart sees vi igjen, min kjære due <3

Skjortene jeg laget til oss!
Godt å se du koste deg, mihih

Den følelsen...

.. når du finner ut at alle studentene som stirret på deg når du kom inn på bussen egentlig bare stirret på det gule spyet i midtgangen som du nettopp satte foten din rett oppi... Den følelsen er bare best ass.

Pausedagene mellom alle mine besøk (for jeg er så høyt elsket!)

Joda, jada, så jeg ligger stadig etter!

Her kommer innlegget om pausedagene mellom besøket til mamma og pappa og besøket til Marte.

For å fylle tomrommet etter at mamma og pappa var dratt hadde jeg avtalt å møte med Sara og Alba for å ha real norsk tacolunsj. Sara bor alene i et studentkompleks i San Vicente så da var det naturlig at vi møttes der, og slik ble det til at jeg for første gang på noen uker satte meg på 24-bussen, opp kjente veier.
Jeg var rett og slett litt bekymret for det å skulle være med spanjoler igjen - jeg hadde jo gått uker uten å snakke "ordentlig" spansk, så hva om jeg plutselig hadde glemt alt? Hva om de ikke kom til å forstå meg? Hjertet pumpet og det var tørt i halsen...
Alba og Sara sto ventende på busstoppen, smilte til meg, ga meg to kyss og spurte "qué tal?". Og jeg svarte. Hallelujah, jeg svarte. Og fra der av var vi vel egentlig i gang med samtalen og hjertet mitt roet seg litt mens spyttproduksjonen opptok seg.
Jeg tok megh selvsagt av tacolagingen da alle vet at det gjør en nordmann best. Jentene begynte smått om senn og tro at de selv visste hvordan de skulle lage tacos; "Jamen, hva skal du med all den løken? Er det nødvendig med paprika? Æsj, er det agurk? Skal du ikke steke grønnsakene? Hva er den grønne guggen? Blææh, du kan ikke putte så sterk saus på! Herregud, skal man ha oppi ost også, ja." HOLD KJEFT OG SITT NED, JEG ER NORDMANN FOR F...! Vi kan tacos, dere kan i beste fall lage en meksikans burrito. IKKE det samme, så rolig nå.
Og de satt ned og prøvde mine norske tacos. Det ble stille en god, lang stund mens de rullet tortilla (her; tortita) etter tortilla og glefset innpå. Vellykket. Taco til folket, sier nå jeg bare!

Sann fryd for auget.

Det er med disse jentene jeg senere skal på rock-festival i nabokommunen (ja, gud vet hvordan jeg rotet meg borti det) og etter taco satte vi igang praktisk planlegging og systematisk musikklytting. Det blir nok sykt konge igrunn; null kjente band (i mine ører i alle fall for her er de megapoppis) og fire netter i prinssessetelt. Har troa! Fant jo ut for meg selv at jeg er festivalmenneske ifjor sommer, og når det kommer til folket jeg reiser med er det jo åpenbart at de ikke er min lille gruppe fra Ås, men de er sabla bra folk likevel! I beste fall kommer det innlegg fra festivalen innen få uker med bilder av meg vandrende rundt blant mosh-pits, rockere og hasjskyer. Ønsk meg masse lykke til, da.

Etter lunsj, som da hadde dratt seg ut i heller sene timer, dro jeg for å møte med min gode venn fra noen innlegg siden. Han hadde planlagt noe heller romantisk, nemlig å vandre opp på nabo-"fjellet" til slottet for å se på solnedgangen over Alicante. Nok et fint sted og en fin aktivitet jeg ikke visste at fantes her i Alicante.. gudameg, som jeg lærer om byen min nå i innspurten!
Det var en meget, meget hyggelig kveld der oppe på "fjelltoppen" med en rød sol og en god varme. Senere la byen seg i mørke, opplyst av gule veilys og lys fra husene. Glad i byen min blitt, kjenner jeg.
Selskapet var jo også meget hyggelig. Kan jo kanskje være greit å ha nevnt det.

Neste dag dro jeg en snartur på stranden for å hurtigtan'e litt før brunfis Marte skulle komme på besøk. Taning er rett og slett bare helt utrolig kjedelig, alene, så da ble det til at jeg omtrent bare la meg i sanden og reiste meg igjen før jeg dro hjem, spiste og løp meg en tur.
Jeg tok meg også tiden til å få trykket verdens kuleste t-skjorte som du, som ellevill fan av bloggen min, skal få se i neste innlegg!

Om kvelden dro jeg nok en gang til San Vicente, nok en gang med Alba og Sara, men denne gangen for å møte med volleyballaget og spise middag. Vi spiste på tele-pizza og jeg sier det bare her og nå; BESTILL BARBECUE!! Jeg gjorde nemlig ikke det (da jeg ikke kjenner matkjeden) og kunne fint bare sette meg ned og spise kjip pizza med skinke og champinjong mens jeg så på de andre glefse i seg pizza med masser av ost, kylling og barbecue-saus. Bitches and hoes.
En meget hyggelig middag ble det, med mye snakk og latter. Uansett hvor forskjellige vi måtte være på det laget, møtes alle ender og vi har det utrolig godt sammen. Jeg digger det!

 

Da jeg kom hjem igjen styrtet jeg til pcen og fant en savnet venn som forsøkte å få til en etterlengtet samtale med meg. Kjære McKenna og jeg skulle ha vår første skype. Du kan jo si at det i starten kanskje var litt rart da vi brått gikk fra å være de nærmeste venner i fire måneder, til å så vidt ikke snakke sammen i nesten like lang tid. Jeg er veldig glad for å kunne fortelle at McKenna har det utrolig mye bedre nå og at hun ikke angrer på at hun dro hjem; og det er jo det viktigste. Likevel er jeg lei meg for å si at hun hatet opplevelsen, hun hatet Spania og hun hatet folket. Kommer hun tilbake til Europa (amerikanere har vanskelig for å skille mellom landene i Europa, så hater de Spania kan du banne på at de hater Ukraina også..) overhodet, så er det for å besøke meg. Oh well..

<3

Da jeg la meg den natten var det med et smil om munnen - om få timer skulle jeg se igjen min kjære, norske due!

FORBANNA LATSKAP

Jeg blir så jæææævla forbanna!!! Tre dager inn i skolestart etter hele TRE uker med ferie har spanjolene allerede begynt å klage over alt arbeidet de må gjøre og hvor mange timer som kommer til å gå med til å studere. Vi har da altså en gigantisk geografiprøve på fredag smt en kommentar til ett populasjonsdiagram vi må skrive, men vi har faktisk hatt tre uker på å forberede oss. Jeg har hatt besøk på besøk og føler jeg har et visst fritak der, men da mine spanske klassekamerater idag rev seg i hodet og lot bitre tårer falle klarte jeg ikke føle noe sympati for dem. Det blir barr for dumt. Og vet du hva som er dummere? At jeg måtte høre på alle sammen snakke om hvor mye de skulle studere idag for så å få melding tikkende inn på mobilen fra både den ene og den andre "klokken er ti, hakke gjort no. Kan jeg få se på kommentaren din imorgen?" eller "jeg fikk ikke studert noe idag så jeg må studere sjukt mye imorgen... kunne jeg tatt en titt på notatene dine?". Det er nesten en fornærmelse når jeg selv har sittet pal fra klokken tre i ettermiddag og helt til nå (ser du bprt ifra min frustrasjonsjoggetur, noen dopauser og turer til kjøkkenet for å koke meg te) med geografiboka, notater, bilder og nettsider klistret tett opptil ansiktet mitt. Består ikke jeg denne prøven, men de gjør det så klikker det mentalt for meg. Bare sier ifra.
Forbanna

En uforglemmelig reise!

ADVARER OM TIDENES LENGSTE INNLEGG!

Tiden var kommet. Tiden for ferie, tiden for påske, tiden for sol og strand, tiden for glede. Tiden for familie. Og ikke hvilken som helst familie, men min egen familie. Min egen familie av kjøtt og blod, tid og erfaring, oppturer og nedturer, kjærlighet og omtanke. 

Tiden fløy frem til dagen jeg skulle ta dem imot på flyplassen. Når jeg sier dem refererer jeg til min far, min mor, min bror og hans kjæreste, Liva. Det hele gikk ikke riktig opp for meg og jeg følte liksom ikke så mye. Jeg pakket bagget min, jeg sminket meg, jeg kjøpte mitt yndlings bakverk for å ta med og jeg satte meg på bussen mot flyplassen. Det var 220 dager siden jeg sist hadde sett min familie og om en knapp time skulle jeg se dem igjen. Uvirkelig, merkelig, rart.

Kjenner dere meg igjen, a?

På flyplassen fikk jeg plutselig altfor god tid og ble sittende lenge og vente. Tiden gikk og følelsesmessig kjente jeg ingenting. Klokken var blitt 10:10, aka landingstid for flyet, så jeg stilte meg i første rekke i velkomsthallen med skilt (Myrmel/Bjelland) og Bjørnar på armen. Skyvedørene som skilte meg fra dem åpnet seg og lukket seg. Åpnet seg, og lukket seg… 

De første lyshårede menneskene kom ut av døren, men til min store skuffelse var de briter. Og de neste ti var også briter. Og britene sluttet aldri å strømme på. Jeg sto på tå hev i tjue, tredve, førti minutter og ventet på å få øye på kjentfolk, men det var ikke annet enn eldre briter med tatovering og gåstav eller unge briter i for lite og for korte klær å se. 

Enda ti minutter gikk forbi og jeg så og hørte endelig nordmenn. Hjerte slo hardere. Tå hev i to minutter. Tåspiss i tre minutter. Tårer i øynene og bankende hjerte i fire minutter. Og så så jeg dem.

De var nøyaktig lik seg selv, og de smilte mot meg der de kom trafsende med en tralle bagasje. Jeg gråt noen tårer mens jeg en etter en klemte dem og lo. Det kjentes igrunn som om vi nettopp hadde sett hverandre og det var ikke noe merkelig på noen måter. Alt foregikk helt naturlig og helt sivilisert.

Jeg skylder på skype, whatsapp, blogg og facebook for å ha ødelagt en ellers grusomt emosjonell og gripende velkomst, og erstattet den med en “halla, takk for sist”-velkomst. Men det var nok sikkert like greit, mindre grining og mindre stirring fra folket rundt liksom. 

Vi satte oss rett i bilen med retning Granada, Andalucía. I bilen ble det tid til å spise mitt medbrakte bakverk og til å “catch’e up” litt. Landskapet utenfor vinduet forandret seg sakte, men sikkert og vi dro fra solfylte, tørre Alicante, til tåkete fjellandskap med snø i horisonten. Spennende!

Vel fremme i Granada kom vi endelig frem til hotellet vårt (som jeg mistenker for å ha løyet på seg sin fjerde stjerne, gitt) etter litt eksellent guiding á la Marianne. Pappa og mamma synes det var så fint å ha med seg tolk på tur for det gjorde veispørring, innskjekking og generell forståelse i dette én-språklige landet så mye lettere. 

Det var igrunn ganske morsomt da jeg begynte å kjenne meg igjen på stedene og kunne guide mitt følge rundt i gatene med full viten om hvor vi befant oss (var jo her i november med Maddy og McKenna for de som hadde glemt det). Vi satte oss ned i solen og drakk øl og spiste gratis tapas. Mm, det er fint med Granada det, alle de stedene du kan få gratis tapas med ølen som koster 12 kr. 

Vi hadde planer om å bevege oss videre til neste tapas-bar, men vi endte opp i arabiske gater fulle av slør, lysekroner, vannpiper og smykker. Jeg kunne gått der i evigheter og bare stirret og sett! 

Senere forvirret vi oss inn i køen av mennesker som skulle se på påske-prosesjoner, og der ble vi stående i godt over en time til det eviglange toget av ku klux klan medlemmer hadde passert. Veldig kul opplevelse, og spesielt siden jeg fikk hele familien til å spise pipas og spytte skallet på bakken. Etypical Espanish, my friend.

 
Dag to startet vi med spanske Churros (frityrstekt kakedeig) til frokost og gjorde oss klare for noen spanske eventyr. Vi dro opp til La Alhambra forholdsvis tidlig (hadde inngang i palasset klokken 19) da jeg av erfaring visste at det var mye å se der. Bare turen opp og rundt på området der det ikke er nødvendig å ha billett for å komme inn er utrolig imponerende og verdt besøket. Vi var der nok desverre to uker for tidlig for de fantastiske blomsterhagene hadde ennå ikke begynt å blomstre. Det betyr at jeg faktisk må tilbake en tredje - og antakeligvis siste gang.

Om kvelden spiste vi et fortreffelig kjøttmåltid på et lite, lokalt sted der hvor granadierne (hehe) faktisk drar ut og spiser selv. Det er mitt reisetips nummer 1; dra alltid og spis der lokalbefolkningen drar og spiser, de har peiling.

Tredje dag av reisen og siste dag i Granada fikk vi noen fine opplevelser. Vi gikk opp langs elven som går mellom to "topper", den ene med La Alhambra og den andre med bydelen Sacromonte. Langs elven var det show hele veien i form av hippier, freakies og alternative typer som sang, danset, spilte, viste frem bilder og sprell. Utrolig stilig bare turen langsmed elven der! Vel oppe dro vi til de kjente sigøynerhulene, som før faktisk var ordentlig huler, men som så mye annet har forandret seg på grunn av turismen, og nå blitt "hus" i fjellet med innlagt vann og strøm.

Vi vandret også en del i El Barrio de Sacromonte som består av fine hvite steinhus og har masse sjarm. Et av høydepunktene var å komme frem til El Mirador de San Nicolas som er en utkikkspost over La Alhambra. Der satt hippiene i klynger og solgte smykker, hasjrøyken lå tett og de mest slitne typer satte gitaren på armen og sang flamenco av fullt hals så det nådde frem til hvert et bløtt hjerte.

Nede igjen spiste vi fantastisk tapas og drakk kald hvitvin i den deilige og etterlengtede solen som ga oss noen beskjedne stråler. På turen vår hadde vi ikke spesielt godt vær i det hele tatt - det var litt kaldt og overskyet. Men vi kan i alle fall ikke si at vi fikk noe regn, sånt noe holdt vi oss for gode til!

Nam?

Om kvelden dro vi opp til den flamenco restauranten (Jardines de Zoraya) som jeg var på med jentene i november. Maten var den samme - herlig - og sangen, spillet og dansen like fantastisk og imponerende som jeg husket det fra sist gang. Til og med pappa som var skeptisk til å bruke penger på å høre folk "skrike deg i øret mens de tramper med føttene) elsket det og satt der trollbundet og solgt.

Etter Granada satte vi oss i bilen nok en gang og satte kursen mot Ronda (eller atsjoooh, som vi kaller det). Den eneste grunnen til at jeg valgte å sette Ronda på reiseruten vår var at da jeg før utvekslingen satt og leste utvekslingsblogger kom jeg over en bergenser som var der, og han hadde det jækla fint. Så da ble Ronda plottet inn på ruta, og det har jeg ikke angret på. Midt i et knallgrønt landskap med noe skog og mange små fjelltopper rundt seg finner du den lille byen Ronda, hvis kjennetegn er broen som binder byen sammen over et dypt juv.

 
Det første som møtte oss var NOK et påsketog, og du kan tro jeg var lei av KKK og sørgende kvinner etter å ha listet meg på tå i Granadas gater i full viten om at de befant seg rundt hvert et hjørne.
I desperasjonen trakk jeg familien med meg (vekk, vekk, vekk fra påsketoget), gjennom trange gater og forbi hvite hus med glimt av grønne skoger bakom seg, og plutselig kom vi ut på en vakker plaza som ga første blikk over det kjente broen. Imponerende. Uten ord. Hundrevis (litt sånn på øyemål) av meter lengre nede befant det seg en fossende elv som førte fra det steinete, røffet juvet, ut i det vakre, grønne landskapet. Vi, nordmenn som vi er, fant første gåsti ned til elven og begynte turen. Det var småskumle småsteinsveier "lagt" rett inn i fjellskrenten som hadde den sikre død nedenfor seg. Det var noe for seg selv å stå nede i juvet og se opp på broen og de bratte fjellveggene på hver sin side av den. Må oppleves!

På veien opp igjen tok vi en "sløfye" rundt byen og vi endte opp på bar inne i sentrum. Det er sånn det skal være, det. Gjort en innsats; dra på bar!
Ettersom ingen av oss kjente Ronda (med unntak av mamma som hadde vært der en gang før) sjekket jeg opp restauranter på tripadvisor.no. Det viste seg å skulle bli mitt nye reisetips; dra dit hvor tripadvisor sier du skal dra (selvfølgelig etter du har lest omtalene av stedet), de har peiling. Vi endte opp med å spise nok et fantastisk kjøttmåltid på en koselig taverna i en stille del av byen. Hyggeligere sted, greiere kelnere og bedre kjøtt skal du lete lenge etter! Mamma og pappa som i september syklet Italia på langs iløpet av en måned fikk oppleve mye italienske restauranter etterhvert, med god mat og godt vertskap. Likevel sier de det at spanjolene er noe for seg selv; rolige, vennlige og interesserte. Og prisene er bedre! Viva España!!

Om kvelden (som jeg kaller det, mens mitt norske følge kaller det natten), altså rundt midnatt, dro jeg ut med Liva. Vi dro på bar hvor det faktisk, til liten by å være, var overraskende mye folk. Det var litt av en bra opplevelse med øl på øl og godprat med "svigersøster". Kveldens desiderte høydepunkt var da vi fant oss en liten bule og tok av på dansegulvet. Ah, de søte minner. Takk for bytur, Liva! :-)

Dagen derpå ble vi sjenket med litt sol og jeg ba derfor mitt gode folk om å sette seg i kirketrappen og vente på meg der. Jeg og Liva tok oss turen på supermarked og kjøpte skinke, ost, pølse, brød, oliven, avocado, osv (må rett og slett slutte - jeg ble så jækla sulten av å skrive om det..). Med andre ord, vi kjøpte massevis av digg for å spise frokost på den solrike kirketrappen. Godt minne!

Etter frokost satte vi avsted mot Cádiz som jeg valgte å sette på reiseruten da jeg har hørt så mye fint om det. Jeg ble jo litt satt ut da, kan du si. Cádiz er bare en lang, smal "halvøy" (tror jeg. Vet ikke. Vi måtte kjøre over en bro for å komme dit. Finn det ut selv!) nesten helt sør av Spania, der størsteparten er gigantblokker med turistpreg og slitne fasader. Burger King og McDonalds lå på rad og rekke og jeg tenkte at "nå, nå har jeg tatt med familien min til tidenes tristeste sted..". Det hjalp heller ikke at det regnet og blåste kraftig.. Og det hjalp i alle fall ikke da vi fikk to leiligheter med til sammen ti senger, da vi hadde fått oppgitt at de var perfekte for fem personer. Vi endte jo opp med å betale for to, men kun bruke én. Og jeg så ikke lysere på ting da jeg slo hånden i veggen og raspet knokene mine til blods, og ting ble heller ikke lysere da Mads og Liva begynte å leke "skrekkfilm" i den triste leiligheten. Alt var generelt litt grått da, kan du si. 
Derfor fikk vi oss litt av en hyggelig overraskelse da vi begynte å gå de fire kilometerene med strandpromonade (fra der vi bodde, for tro meg; det finnes mer) bort til gamlebyen, og vi oppdaget at det faktisk var et ganske okei sted! Strandpromenaden var ren og fin, og veldig imponerende med sine høye murer som hindret det voldsomme og urolige vannet fra å slå inn over gamlebyen. Gamlebyen var utrolig vakker og perfekt på størrelse. Ikke for stor, ikke for liten - akkurat perfekt til å holde i pen stand. Det er noe med disse gamlebyene jeg liker, uansett om det er her, i Italia, Hellas eller Norge. De er velstelte, sjarmfulle, livlige og personlige. Jeg tror jeg må bo i en gammel bydel når den tid kommer at jeg skal flytte for meg selv.

Neste dag flyttet vi (som planlagt på forhånd, takk og lov) inn til gamlebyen, inn i en nydelig, stor og lys leilighet der. Husfasaden var lyseblå og døren var stor og laget av tre. Jeg tenkte at "der, der kunne jeg blitt boende".
Dagen gikk med til vandring langs havet rundt gamlebyen, og da jeg og pappa begynte å gå lei unnskyldte vi oss og sa vi måtte bytte sko. Da skoene raskt var kastet av og andre satt på, dro vi ut igjen og stilte oss på en av de stilige "bartønnene" (som du finner mange av her) på en av de mange plazaer, med vin/fanta i hånda. Godtgodt.

Paps!

Senere dro vi ut og spiste og plutselig var tiden kommet for at Mads og Liva skulle sette seg på bussen til Alicante for så å dra hjem til Norge den kommende formiddagen. Det var litt trist å se dem avgårde, men jeg var jo også sjeleglad for å ha mams og paps helt for meg selv. Å ha levd ett år i tilværelsen som enebarn (etter Mads flyttet ut) har gitt mersmak :)))

The Crew

Så var det igjen tid for å flytte på seg, Cádiz skulle erstattes med Sevilla. Ah, Sevilla. Før jeg reiste på utveksling hadde jeg muligheten til å kjøpe meg til et sted for 4000-7000 kroner, og Sevilla sto øverst på listen min. I siste øyeblikk strøk jeg byen og valgte å ikke betale meg til et sted i tilfelle jeg ikke ville trives der. Jeg gjorde sikkert godt i det for Alicante er blitt meg nær, så nær, så veldig, veldig nær. Men likevel, jeg forelsket meg i Sevilla ved første øyekast.
Sevilla er så fint, så pent, så vakkert. Så hjemmekoselig, så personlig, så lite og likevel så stort. Det er en diamant i en kullgruve. Jeg forelsket meg. Lave, sammenbygde, velstelte hus på rekke og rad i alle slags farger. Med solterrasser, plantefylte balkonger og fint dekorerte vinduskarmer. En sjarmfull plaza rundt hvert et hjørne, og i gatene er det tett med velduftende og fruktbærende appelsintrær. Så kommer vi til turiststedene som også er velstelte og fine, og på ingen måter overdrevne og med for mye turistpreg. Plaza de España er et kapitell for seg selv, og det samme er promenaden langs elven. FORELSKA!

Da vi hadde kommet oss til rette dro vi ut og det første vi fikk var et to minutters kraftig regnsyll, før vi fikk sol og kunne nyte vin og tapas på en herlig plaza (som du vel kan kalle vårt hjertested etter vårt altfor korte opphold i byen).

Senere dro vi videre og gikk til fots gjennom flotte gater og fine parker inntil vi kom til Plaza de España. Plaza de España er et utrolig imponerende bygg med bassenger, fontener og mosaikk, og hver eneste spanske kommune har sin lille "sitteplass" i den bueformede bygningen.

 
Vi endte opp med å få herlig vær og jeg ba mams og paps sette seg ved elven mens jeg gikk og kjøpte kalde øl og pipas til oss. Å sitte der langs elven, med solen i ansiktet, ølen hånda, mine beste rundt meg og en vakker by både foran og bak meg var helt uforglemmelig. Kanskje det beste minne fra hele turen. Det føltes bare så himla riktig. 

Andre og siste dag i Sevilla dro vi om morningen, etter å ha spiste kaker og bollerier til frokost, avgårde på lånesykler i byen. SOM jeg har savnet å sykle a. Jeg er fra sykkelbyen número uno aka Ås, og jeg savner sykkelen min som pokker. Jeg følte meg som dronningen av Sevilla der jeg syklet rundt på damesykkelen min og så på europas eldste gotiske katedral, enda flere vakre bydeler, passerte utallige plazaer, dro innom grønne, frodige parker og tok elveleiet hele veien opp og deretter ned igjen. For en fin måte å se en by på, og Sevilla er en slik by som tillater det. Lykke til med å sykle rundt i Madrid, sier nå bare jeg...

Vi ble skrubbsultne etter timesvis på sykkel og bestemte oss for å spise kjøpelunsj på en stille plaza. Vi kjøpte brød, serrano skinke og en utrolig deilig ost, og satte oss på ned på en benk og spiste. PERFEKT sier jeg deg! Kanskje en av turens aller største oppturer må være alle de fantastiske måltidene vi hadde. Riktignok har jeg bodd i Spania nå i nesten åtte måneder, men på to uker med min familie spiste jeg flere digge ting enn jeg har gjort totalt iløpet av hele mitt opphold. Trist, men nå lever jeg i alle fall på de våte (i form av sikkel) drømmene jeg har om all osten, skinken og kjøttet vi spiste.

Senere tok jeg meg turen ut for meg selv og jeg dro innom gullegget eller hva det nå er de kaller det. Det er en gigantisk statue/attraksjon laget av tre og jern som står midt i en plaza og ruver over hustak og solterrasser. Derfra kunne jeg se hele den byen jeg kanskje en gang skal bo i.

Etter over en uke med mye reising, mange inntrykk, masse seing og masse gåing, var vi kanskje noe lei av å rusle rundt i byer. Det var det ikke mye å gjøre med for vi hadde Córdoba som siste stoppested før Alicante igjen på reiseruta. Córdoba var også en veldig fin by med en bra gamleby, gode mennesker og noen imponerende attraksjoner som Moskeen bygget inne i en svær katedral; La Mezquita. Dessverre var vi nok litt for lei av så mange nye inntrykk at vi ikke fikk gitt byen den sjansen den egentlig fortjener. Men for all del, jeg sitter igjen med bare gode minner fra Córdoba. Spesielt det kinesiske fire-retters måltidet jeg hadde som kun kostet 7 euro! Kinesisk mat er en vakker ting.

Det var blitt torsdag og det var på tide å reise "hjem". Nei, vet du, HJEM. Ikke noe gåsetegn her. Jeg kjente et stikk av god, gammeldags hjemmefølelse da jeg smått og senn begynte å kjenne meg igjen.
Til tross for en lang biltur tok det ikke lang tid før vi var ute på strandpromenaden og nøt sangría i det fine kveldsværet. Senere dro vi ut og spiste meksikanske burritos da jeg ville vise mine foreldre det beste Alicante har å by på!
Mamma og pappa hadde tatt inn på hotel like nede i veien og planen var at jeg skulle sove hjemme. Da jeg la meg i sengen, helt mutters alene for første gang på en stund føltes det overhodet ikke så godt som jeg trodde det skulle. Jeg savnet gamlingene mine. Dermed endte det slik at jeg de tre kommende nettene sov sammen med dem på dere tomannsrom. Perfekt.

Fredagen dro vi til min gamle "hjemby" San Vicente for å se på skolen min, stedene hvor jeg, Maddy og McKenna brukte vår såre, triste, spennende og gode utvekslingsdager sammen, og mitt gamle hus. Vet du, San Vicente del Raspeig er et kapitell i utvekslingsåret mitt som både bringer med seg gode og dårlige minner. Det var fint å vise det til mamma og pappa, fortelle dem om hendelser og spise min (og McKennas) elskede yoghurtis på Masia, men nå er jeg ferdig med stedet. Jeg går på skole der hver bidige dag og jeg har en vennegjeng der, men stedet er ikke mitt. Alicante er mitt nå.
Ettersom vi hadde leiebil som hadde stått mange, lange timer i parkeringshus da vi var på by-sightseeing var det på tide å la den gjøre nytte for seg. Vi dro nordover, oppover kysten forbi San Juan, Benidorm, L'Albir og helt til vi nådde Altea. Og når vi nådde Alteas dro vi ned igjen og tok turen innom Al Faz del Pi der de har norske kolonier, internasjonale butikker og norske byer som gatenavn. Sprøtt. Fikk meg grandis, brownies og jarlsberg, så jeg var fornøyd!

Da vi var hjemme igjen var vi rett og slett så slitne at vi bare kjøpte kebab og pommes frites og tok med på rommet. Etter kongemåltid (heeeell yeah) satte vi oss i sengen og spiste godis mens vi så på film på pcen uti sene timer. De perfekte øyeblikkene bare fortsatte å gjenta seg gjennom hele reisen!

Lørdag var dagen for min store happening. Siden jeg en gang i desember dro til Villajoyosa med Hannah (fra Madrid) og vi "var med" på et løp opp El Puig Campana som er et skyhøyt fjell i Alicante, har jeg villet dra dit med mine foreldre og dele det med dem. Det skulle jeg tenkt litt over, gitt.. FY så bratt. Det startet veldig, veldig fint og godt, men jo lengre opp vi kom, jo brattere ble det, og jo mykere ble beina under meg. Jeg har jo generelt litt høydeskrekk, så det var en prøvelse. Da min kropp og mitt sinn på 1100 meter (var det ikke noe sånt, far?) måtte si stopp, fortsatte min mor oppover like frisk og rask og med tidenes nordmann innstinkt; "Jeg skal til topps!".
Jeg og min far ble da altså sittende i den forbanna bratte steinrøysa og vente en god stund. Og så ventet vi litt til. Og det skyet over. Så blåste det litt. Så begynte det å snø. HEHEHEE, morsom du, Marianne, begynte å snø liksom. Jo, neida, det begynte faktisk å snø. Da skrek vi på at mamma måtte komme seg ned ellers kom vi til å forlate henne på den "snøkledde" djeveltoppen.
Opplevelse!

El Puig Campana

Søndagen og mine foreldres siste dag med meg på halvannen måned ble unnavgjort med byvandring i Alicante. Vi gikk opp til El Castillo de Santa Bárbara og så på utsikten, vi drakk øl i bydelen "Santa Cruz", vi ruslet rundt El Barrio (der jeg kunne fortelle en historie eller to!), vi spiste paella på rådhusplassen i solen og vi drakk sangria i havenen. Utrolig hyggelig avslutning på en utrolig hyggelig reise. Om kvelden spiste vi tapas på en herlig plaza i gamlebyen før vi avsluttet kvelden i senga på hotelrommet med nok en film.

Jeg elsker Alicante!!

Kunst i havnen!

Mami <3

Å si hadet til dem dagen derpå var merkelig. Det var ikke så tungt da jeg visste at jeg skal se dem igjen om kort tid, men jeg følte meg likevel litt rar og tom en stund i etterkant.

Så til mamma og pappa (og Mads og Liva):
Tusen hjertelig takk for en herlig tur! Jeg har storkost meg og jeg sitter igjen med så mange herlige minner. Det var en annerledes ferie og vi har fått sett og gjort så mye så mye. Jeg håper på flere slike turer med dere i nærme fremtid. Jeg er glad jeg har dere, mitt gode reisefølge og min gode familie!!

(Takk til pappa for veltatte bilder - du er flink du!)