Maisdask gjør trikset!

Hei!

Jeg var på ingen måter klar for å dra hjem igjen til Norge inntil NÅ. Jeg har nettopp vært vitne til at en nordmann slo søsteren sin i trynet med en maiskolbe. Det var et så fantastisk syn at jeg innså at nå, NÅ er jeg klar for å dra tilbake igjen til Norge, nordmenn og norsk galskap.
Imorgen kommer jeg, gjør klar kolbene! 

Dagens godgjerning, (nesten) nakingbading, brannmenn, SISTE skoledag og storfint besøk!!! LYKKE.

Skal gjøre dette innlegget kort. Jeg er lykkelig.

Hvorfor? Fordi:

Jeg igår longboardet ned til stranden og studerte mens jeg slikket sol og så på alle de glade menneskene.

Jeg gjorde vellykkede intervaller i trappene til slottet mens pot-heads og brannmenn (hell yeah, nam, omg, bli med hjem?) fulgte nøye med.

Jeg etter å ha gjort intervaller, i et øyeblikk av galskap og lykkerus bestemte meg for å løpe ned til stranden, hive av meg tøyet og hoppe i havet. Klokken ti om kvelden.

Vertsmamma til slutt har fått seg en utvekslingsstudent året 2013/2014 på grunn av innsatsen jeg gjorde med å få overbevist områderepresentanten! Lykkefølelse til tusen for er det noen som fortjener å ha student, så er det vmamma'n min.

Jeg har bestått alle fagene jeg har gjort eksamen i hittil, og nå har jeg bare økonomi og matte igjen.

Imorgen er ALLER siste ordentlige skoledag på IES GAIA i San Vicente del Raspeig noensinne i mitt liv.

Marte kommer imorgen. Nuff said.


Er godt og er vondt at jeg skal hjem om under tre uker. Det er godt, og veldig, veldig vondt. Jeg driver å utnytter tiden jeg har igjen til det fulleste. Jeg springer hjem fra skolen, longboarder i byen min, drar på stranden, tar meg en copa ute, snakker med vennene mine, løper hver kveld, sitter ned med familien min, stirrer ut av vinduet mitt, puster inn Alicante-luften, ser på Alicante-solen, snakker med Alicante-folket, nyter Alicante-tilværelsen.
Det er blitt varmt, det er alltid mennesker i gatene og det er liv ute hver natt. Jeg kan ikke lenger holde meg i huset. Jeg må ut, ut, ut. Jeg må la denne varme stemningen, denne deilige følelsen, dette herlige livet fylle meg fullstendig før jeg må forlate det hele. Forlate det for så å returnere! Men forlate det for så å antakeligvis aldri bo her igjen... Og det fyller meg med så mye smerte at jeg nesten knekker om.
Så tenker du kanskje, "flytt tilbake da, din dumme ku!" Men nå som jeg har forelsket meg slik i et sted og et folk, er jeg overbevist om jeg kan forelske meg på nytt i et nytt sted og et nytt folk. Slik skal jeg oppleve, slik skal jeg se, slik skal jeg leve.

Og en siste ting; jente, gutt, smart, dum, USA, Spania. Uansett hvordan din situasjon skulle være - kom deg på utveksling. Det er ikke et råd, det er en orden.

Blå knoke og slosskamp, shit for en harding jeg er.

Idag er høyreknoken min forslått og hovnet opp. Jeg havnet nemlig i slåsskamp igår. Mot en vegg.. en vegg av betong.

På starten av det som igår skulle bli en kveld full av dansing og moro var den en jævel som stakk hånden sin i vesken min og stjal min forholdsvis nye Samsung S2. Da tenker du kanskje som jeg, "faen da, Marianne, du burde vite bedre enn å legge mobilen din i en veske du ikke har kontroll på når du er ute på byen, og spesielt fordi det var slik du fikk frastjålet din forrige mobil for i underkant av et år siden..."
Men slik er det bare. Jeg er dum, naiv og uten evne til å lære av mine feil før jeg har begått dem minst et par ganger.

Jeg har ikke grått og jeg skal ikke gråte over mobilen, men jeg skal hylgrine over alle bildene jeg har mistet. Musikkfestivalen sist helg, daten på tirsdag, bytur med nordmenn på onsdag, dansing på fredag, longboarding igår. Alt er borte. Og dum som jeg er har jeg ikke passord på mobilen så nå sitter det vel en spanjol et eller annet sted i Alicante og gosser seg med bildene mine, hijo de puta....

Men tilbake til slosskampen min. Jeg ble først desperat etter å finne mobilen, så ble jeg stresset av at jeg ikke fant den, så ble jeg sint for at ingen kunne fortelle meg hvor den var, så ble jeg trist over å annerkjenne at den var tapt og så ble jeg sinnsykt forbannet over at folk driver og stjeler.
Og det var da jeg ble forbannet at jeg begynte å yppe med veggen.
Det var 1/3 sinne over tapet, 1/3 ønske om å glemme hendelsen og 1/3 interesse og nysgjerrighet (og 3/3 alkohol som min far så greit la til) som fikk meg til å kjøre den høyre knoken min inn i den betongharde betongveggen.
Og det var vondt. Veldig, veldig, veldig vondt, men verdt det. Jeg fikk tømt meg for litt sinne mens minnet om den tapte mobilen ble dempet av smerten i hånden, OG jeg vet nå hvordan det er å slå noe. Konge.
Jeg ankom så nærmeste bar og stappet hånden min i isbøtta på bardisken. Det var upopulært kan jeg si deg, men også ubeskrivelig badass. Jeg er en harding. En harding med en blå knoke, en pinende smerte, et sårt minne om en tapt mobil og en forferdelig bakis..

 

På bygda er man fornøyd så lenge man har en slant å kjøpe øl, røyk og grønt for når helgen kommer.

19-21 april.

I Spania setter man slekt høyt og familien er alt. For at slekten kan samles så ofte som overhodet mulig har man i Spania er tradisjon med å ha feriehus ute på landet (eller i pueblo’en som man kaller det her). Et slikt landsenssted er gjerne noe som har gått i arv i generasjoner og det pleier å være stedet der slekten oppstod, eller i alle fall har oppholdt seg i lengre tid. Noen har feriehuset sitt i byen, andre ved vannet, noen har det på fjellet, men de fleste har det på landet. 

Min venninne Alba er en av de som har et slikt feriehus på landet, og jeg var så heldig å få være med henne dit en helg, bare hun og jeg. Fredag ettermiddag tok vi to toget skiltet mot Ciudad Real, en “kommune” i naboregionen Castilla La Mancha. Vi reiste fra hjembyen Alicante og kunne gjennom togvinduet se hvordan landskapet forandret seg fra å være et tørt område fylt med palmer og små fjell til å flate seg ut og dekkes av store, grønne jorder med blomster i full spring og grønne trær på alle kanter. Det var som å kjøre inn i Ås (fra Brønnerud og innover, altså) en vakker vårdag! Togturen gikk fort der vi satt og pratet om alt mellom himmel og jord og nøt stillheten av behagelige pauser. Man vet da at man er trygge på hverandre når pausene ikke lenger gir klump i magen og tørr munn. Riktig så deilig. 

På togstasjonen i Roda i Albacete ble vi hentet av noen venninner av Alba (fra landsbygda) og de kjørte oss til hjemstedet deres, Casas de Roldan i Cuenca. Før vi overhodet rakk å komme inn i landsbyen stoppen vi på en bar i utkanten av landsbyen og fulgte en eviglang tradisjon, ble jeg fortalt. Tradisjonen var altså slik at man ved hver ankomst skal stoppe på denne baren og drikke øl og spise patatas bravas. Den tradisjonen skulle ikke jeg være kjip og bryte!

Etter halvannen times viktig tradisjonsopprettholdelse kjørte vi endelig de få hundre meterne bort til landsbyen og så kjørte vi inn.

Jeg trodde jeg var med i en film. Da vi tok av fra motorveien kjørte vi først et lite stykke på en asfaltert vei med uendelige, grønne jorder på hver side av seg. Da vi så kom til inngangen av byen fantes det noen store, fine gårdshus på hver side og deretter bare små steinhus bygget tett i tett så de dannet en slags labyrintbyen, med mange utganger. I enden av hver korte gate, som var dannet av disse tettbygde steinhusene, kunne en skimte grønne jorder under en helt blå himmel i bakgrunnen. Bysentrum ble dannet av en liten runding av benker og trær som befant seg midt mellom hus og vei. Byen, pueblo’en, var rett og slett knøttliten. Av fastboende overgår ikke tallet åtti personer, men om sommeren og i ferien blir tallet mer enn fordoblet grunnet alt folket som drar til feriehusene sine. Av denne grunn blir et hvert ukjent ansikt som kommer inn i byen studert gjennom sprekker i gardinen og brevsprekker i dørene. De eldre damene tar røyken i høyre hånd og klesvasken i venstre og møtes på “torget” for å sladre om den nykommede. Fascinerende.

Jeg har virkelig vanskelig for å beskrive hvordan jeg opplevde det, men det var virkelig som om noen hadde satt meg midt i en spansk film fra tredve-tallet som utspilte seg i en liten, folketom gårdslandsby.

 

Etter (i grunn en stund før) vi hadde kommet oss til rette kom Albas landsbyvenninner på besøk. For noen typer. Først var det altså de to jentene, som hadde hentet oss tidligere på dagen, som bor fast i landsbyen med sine foreldre som driver med landbruk. De studerer begge en grad i nabobyen (som er tjue minutter unna) og i fritiden gjør de ingen verdens ting. Som Alba sa så bruker de tiden sin til å se på tv-noveller, se til hønene sine og til å sove. Selv om de begge har lappen og muligheten til å komme seg ut en helg eller to, så gjør de det ikke. Det at de ikke gjør det overrasker meg så mye, så utrolig mye. Jeg, som bor i Ås som i forhold blir en forbarskas storby, har et behov til å komme meg ut en gang i blant, om det så bare skulle være for en lunsj i Oslo eller en helg på hytta. Mens disse jentene er fornøyde så lenge sauen bræker som den skal og hønene legger egg som de alltid har gjort. Forunderlig, og ikke minst fascinerende. 

Deretter kom en ny venninne som hadde med seg fetteren på noen og tredve og to venninner. Disse var alle fra en større by, Albacete, førti minutter unna landsbygda, men de velger likevel å dra til landsbygda hver helg og de praktisk talt bor der hele sommeren. Disse jentene er det vi i Spania kaller “choni” og som vi på god gammeldags norsk ville kalt “harry”. Og de vet det. De er glade og stolte der de sitter og synger sigøyner-flamenco mens piercingene skinner og de litt for stramme klærne gnager. Etter ti minutter i deres selskap var det så vidt jeg lenger la merke til de overfladiske forskjellene på oss; ikke fordi jeg ble et forandret menneske, men rett og slett fordi sigarettrøykingen deres hadde røyklagt hele rommet og gjort det umulig å se noe som helst. Igjen ble jeg fascinert. De var jo alle sammen utrolig hyggelige jenter, men vi er bare så vidt forskjellige at jeg ikke kan tro det. Så lenge de har en slant å kjøpe øl, sigaretter og grønt for, samt en bygdefest og en tatovert slappfisk uten så mye til hjerne å kline på så er de storfornøyde.

Så dette var altså landsbyvenninnene til Alba og hun sa det selv; “vi er så vidt forskjellige og vi har så forskjellige verdier, men på tross av alt det funker vi utrolig bra som venninner.” Mer enn noe annet var det morsomt å bare sitte der og observere dem alle sammen og se hvordan fire så forskjellige jenter kunne sitte i timevis og dele opplevelser fra en så glad, lang og lykkelig barndom de hadde opplevd sammen i den landsbyen. Imponerende. 

Venninne, choni, to hjemmeværende og Alba!

Venninnene kom med rester og jeg og Alba slengte en pizza i ovnen, og slik fikk vi til en storslått middag. Om kvelden var jeg utrolig sliten, etter flere dager med sammenhengende studering og deretter eksamener, og tenkte at det skulle bli deilig å legge seg. Det kunne jeg jo bare glemme. Venninnene til Alba skulle fyre opp sigarett etter sigarett, åpne øl etter øl, og ta shot etter shot. “Livet på landet,” gjentok de igjen og igjen. Bor da fader meg på landet i Norge, jeg også, men det betyr da ikke at jeg trenger å drikke meg dritings ved enhver anledning. Vel, vel. 

Tiden gikk, ølet rant og flamenco’en strømmet ut av kjeften til en av venninnene. Først oppfordret jeg henne for jeg har hatt så fine opplevelser med flamencoen tidligere, men jeg angret meg fort da hun sang som ei kråke og ikke hold kjeft etter hverken tredje, fjerde eller femte sangen. Jeg har lært nå – flamenco hører ikke til på nach i landsbygda. 

Alba og jeg våknet tidlig neste morgen selv om jentene ikke hadde latt oss være i fred før klokken tre om natten. Vi laget deilig frokost og satte oss i solen der vi ble sittende i mange, mange timer. “Burde vi ikke ta på oss litt solkrem?” spurte jeg Alba. “Neida,” svarte hun, “solen brenner ikke her ute på landet”. 

Spansk patio

Dermed dro vi av gårde på sykkeltur utpå landet mellom grønne jorder uten hverken solkrem eller klær. Det var virkelig en nydelig tur som fikk meg til å tenke på at tre måneder sommerferie i Ås til sommeren ikke blir så gærent likevel. 

Vi dro til en forlatt landsby der moren til en av venninne fra kvelden før hadde bodd som liten. Helt vilt. Det var virkelig bare steinrøyser igjen, og mellom steinene grodde plantene seg høye og harene hoppet rundt. Det var noe fryktinngytende og kanskje noe litt trist ved det hele; for førti år siden var det en landsby med flere innbyggere og i dag er alt sammen lagt i ruiner.. 

 

Vel hjemme igjen var vi røde som aldri før og alt gjorde vondt. Aldri, aldri, aldri igjen skal jeg stole på Alba når det kommer til det med solen og solkrem. Dermed ble det til at vi tok på et tykt lag fuktighetskrem, åpnet en øl og satte oss til i skyggen. Det gode livet som hummer, skal jeg si deg.

Om kvelden var jeg mer klar for sengen enn noensinne før, men igjen kunne jeg bare legge bort den tanken. Hele vennegjengen til Alba tok med seg hele vennegjengen sin og de skulle ha vors hos OSS før de skulle på bygdefest. Det var stor stemning for at jeg og Alba også skulle bli med, men så slitne og brente som vi var fant vi det bedre å bli hjemme. Men “hjemme” var heller ikke noe godt alternativ for disse bygdetullingene skulle selvfølgelig sitte til klokken FIRE om morningsen.. Bygda ass.

Dagen etterpå sto vi sent opp, av naturlige grunner, og vi laget oss en nydelig frokost og satte oss i skyggen. Det var utrolig deilig å bare sitte der med sjokolademelk-kaffe i hånden og snakke rolig min gode venninne og jeg. Senere tok vi oss en sightseeing-tur ut med en av venninne for å se byen bedre. Sightseeingen bestod av å se på kirkegården og gå innom gårdshuset til venninnen, og det var vel igrunn det. Godt jeg er et menneske som er lett å ha med å gjøre og som har lett for å kose meg, jeg synes det hele var utrolig hyggelig og vakkert.

 

Etter ryddings og pakking tok vi en kaffe med jentene på lokalbaren før vi satte snuten hjemover. Det var litt trist for jeg hadde virkelig kost meg med min kjære Alba. Enda godt jeg visste at jeg snart skulle tilbake igjen! (Innlegg kommer)

 

Tægga et minne <3

DA sier jeg godnatt!

Spania er så sykt, så sykt, så veldig, veldig sykt. Jeg vil ALDRI hjem.

Forskjellen på å forsove seg i Spania og å forsove seg i Norge!

Forskjellen på å forsove seg her og å forsove seg hjemme er stor. Panikken når jeg våkner og finner ut at jeg har forsovet meg er den samme; jeg slår meg i hodet, skriker til mobilen, bruker fem minutter på å finne ut om jeg skal spise, gå på do, sminke eller kle på meg først og jeg hater alt og alle. Når jeg så har gjort meg klar kommer den første forskjellen; "hvorfor i helvetet skal jeg i det hele tatt dra på skolen idag? Jeg lærer jo ingenting uansett..." i Norge ville jeg jo tenkt at "ikke faen om jeg går glipp av matten idag for da kommer jeg meg aldri på track igjen!" Trist, men sant.
Den andre forskjellen er tidsavhengig. Om jeg forsover meg én time vil klokken fortsatt bare være 0720 og jeg har da førti minutter til skolestart. Problemet er bare at jeg her i Spania er avhengig av en buss som går hvert tiende minutt og bruker 35 minutter på turen opp til skolen. Med andre ord må jeg altså planlegge godt og senere sitte en halvtime og stirre ut i ingenting mens jeg vet at jeg kommer for sent. I Ås ville jeg slengt meg ut døra, hoppet på sykkelen, trillet ned til vgs og kommet i god tid. Like a baws
Og så er vi kommer til tredje og kanskje største forskjellen; å komme inn på skolen. I kjære Norge har jo vi elevene tillit hos de voksne og vi får komme og gå som vi vil. I Spania passer ikke ordet tillit inn i en setning om barn og voksne, elever og lærere. Her er vi murt inne i skolegården fra 0855-1400/1500. Dermed kan jeg ikke snike meg ubemerket inn på skolen om jeg kommer for sent, neida, jeg er nødt til å ringe på en dørklokke, vente til noen treigiser av noen resepsjonister åpner for meg og så må jeg innom denne resepsjonen og signere papirer som sier jeg har ankommet sent. Kult. Og enda kulere; det er søren ikke sikkert læreren kommer til å slippe meg inn i det hele tatt når jeg kommer løpende til klasserommet tjue minutter for seint...

Og det som tar hele kake og som får deg til å ta baklengssalto og slå deg på brystet? Alle mine utvekslingsvenninner skal idag skulke og dra på båttur, mens jeg takket pent nei fordi jeg måtte tidlig opp og dra på skolen...

Det er derfor enda godt at grunnen til min forsent-komming idag er daten jeg var på igår; på en stein ved havet under åpen stjernehimmel. Spanjolene kan detta her.