Tommel opp!

Hvor i all verden skal jeg starte? Jeg har gått fra å ha all mulig tid til å skrive blogginnlegg, til å ikke finne et ledig sekund til å sette meg ned og skrive en setning eller to. Jeg kaller dette for fremgang.

Jeg føler alt at jeg har vært i Nicaragua i lang tid. På fredag kom jeg frem til León sent om kvelden og møtte fire andre studenter som inviterte meg med på stranden neste dag. Lørdag satte vi oss i en taxi de tjue minuttene det tar å komme seg ned til stranden. Stranden varte så langt øyet kunne se og den bølget seg i sanddyner. Idet jeg gikk ut i det varme, urolige Stillehavet skjønte jeg endelig at jeg var i Mellom-Amerika. Det høres kanskje barnslig ut, men jeg måtte le, hoppe og kaste meg i vannet. Jeg tror kanskje det var et snev av lykkefølelse.

Vi bestemte oss for å ta en surfetime. Jeg har alltid hatt en irrasjonell frykt for havet og alt som befinner seg der. Min største irrasjonelle frykt er hvithai, etterfulgt av krabber på en god nummer to. Denne sommeren har jeg derimot klarte å slippe taket på litt av den frykten og jeg har blant annet stått på vannski for første gang i hele mitt liv. Rusen jeg fikk av å komme meg opp på første forsøk da jeg sto på vannski, var drivkraften bak det å tørre å ta en surfetime. Jeg angrer ikke. Surfeinstruktøren, fra Brasil, lovet å spandere en øl på hver av oss dersom vi presterte å komme oss opp på første forsøk. Han skylder oss nå en øl.

Etter flere timer med surfing dro vi videre langs stranden for å spise lunsj. Vi bestemte oss alle sammen for å spise tacos, men ventetiden var unormalt lang. Plutselig, mens vi satt og ventet på maten, hørte vi en forferdelig uling fra retning kjøkkenet. Jeg er fortsatt overbevist om at min taco con pollo (kylling), var bra fylt med slaktet gatehund. Det smakte ypperlig.

Tilbake igjen i León lot vi mørket senke seg før vi dro ut for å spise. Jeg har lovet meg selv flere ting under dette oppholdet som for eksempel godteristopp, utvidet toleranse og mange reflekterte blogginnlegg, og ikke minst det å prøve alt av hva som finnes i det nicaguaranske kjøkkenet. Så i går spiste jeg noe som kalles Nacatamales. Det er en slags maisbasert stappe fylt med grønnsaker og kjøtt, servert på bananblader. Det var kjempegodt og jeg gleder meg allerede til å prøve flere retter. Det er nok høyst sannsynlig at jeg får mulighet til det da vi ikke har middag inkludert i oppholdet, og vi som nordmenn har dyre vaner og liker å spise ute.

Senere på kvelden dro vi ut for å møte to gutter fra Nicaragua. En av de norske jentene her hadde møtt en fra León i Norge rett før hun reiste til Nicaragua. Det viser seg at han har en norsk kjæreste som han møtte da hun var på reise med kulturstudier, og hun har nå begynt å studere i Ås (av alle steder?!). Det viser seg også at han var på CLMD-konserten på samfunnet og senere på nach på Hannkattloftet, akkurat samtidig som meg. Verden er altfor liten.

Guttene tok oss med på en tvilsom bar. Vi begynte å lure på om det kanskje ikke var så altfor lurt å bli med disse (nesten) totalt fremmede typene inn på en forlatt og sliten bar. De hadde derimot andre planer og tok oss videre med opp på en takterrasse med utsikt over byen. Det var en veldig fin opplevelse og verdt et nytt besøk. Rundt bordet ble det en god miks av svensk, norsk, engelsk og spansk, uten at det var det minste problem. Det var herlig å praktisere spansk igjen med jevnaldrende, og enda herligere var det at jeg følte at spansken sakte, men sikkert kom tilbake til meg.

I går kveld kom resten av studentene til hostelet. Jeg har endelig fått romkamerater, Helene og Pauline fra Trondheim, og møtt så godt som alle studentene jeg skal dele de neste tre månedene med. Alle er hyggelige, åpne og pratsomme, og jeg gleder meg veldig til å bli kjent med dem alle sammen. Jeg er, hittil, den eneste som kan spansk godt fra før av og jeg er den eneste, hittil, som skal ta spansk 2. Det er greit, og litt foruroligende. I dag har vi spist frokost sammen i varmen og vært på supermarkedet for å kjøpe ting som håndkle, myggspray og hengelås. Straks skal vi ut å spise lunsj, for senere å dra tilbake til hostelet der vi skal møte med lederne. De skal visstnok ta oss med på en guide, noe som kan komme godt med da jeg har mistet min indre GPS, som over natten.

Jeg ser utrolig positivt på tilværelsen akkurat nå. Jeg synes stedet er flott og menneskene livlige. Stranden er nydelig og maten god. Folket er annerledes og spansken er på gli. Tommel opp, og jeg gleder meg til fortsettelsen.  

Dag én; på ville veier

Hengekøyer og tropiske destinasjoner virker liksom så riktig sammen. Derfor ligger jeg nå i en hengekøye mens jeg keitete forsøker å finne en komfortabel stilling, som om det skulle være en slags bekreftelse på at jeg er på en tropisk destinasjon og gjør noe riktig. Jeg klarer det nesten, men jeg må innrømme at jeg for øyeblikket sitter med begge beina i bakken og kjenner meg litt sjøsyk.

Morgenen min har vært heller fin. Amerikanerne hadde myknet opp, jeg fikk servert pannekaker med sirup på ute i hagen og solen skinte. Jeg lo litt for meg selv mens jeg tenkte på han stakkars romkamerat-amerikaneren som hadde så fryktelig diaré i går kveld og eksploderte på det svært lytte toalettet med kun meg tilstede i naborommet. Han har ikke sett meg i øynene siden.  

Første plan på dagens agendaen var å dra til et kjøpesenter og forlenge visumet mitt. På migrasjonskontoret møtte jeg en misjonerende amerikaner som, sammen med sine besteforeldre, har spredd Guds ord i Nicaragua siden 2011. Hun var svært hjelpsom i utfylling av visumdokumentet og hun ga meg nummeret sitt dersom jeg skulle trenge å kontakte henne. Folk er hyggeligere enn man tror. Dessverre viste deg seg at man ikke kan forlenge visumet sitt før en har maksimum femten dager igjen av det opprinnelige visumet. Dermed var turen til kjøpesenteret forgjeves, tenkte jeg, og jeg strevet avgårde til et kaffehus for å benytte meg av litt gratis WIFI så jeg kunne kontakte Kulturstudier angående transport til León.Kulturstudiers kontaktpersoner i León hadde derimot skrivesperre og kommunikasjonsangst. Dermed visste jeg på mange timer ingenting om jeg i det hele tatt ville komme meg fra Managua til León i dag, eller ikke. Ganske frustrerende faktisk. Derfor hjalp det en god del på humøret da jeg ble kjent med fire amerikanske jenter på kaffehuset. De har vært i Managua i seks uker for å studere tilsvarende fag som jeg skal studere, men skal hjem denne helgen her. De var så greie å invitere meg med på et marked de skulle på.

Markedet var kanskje litt for mye av det gode. Alt fra uskyldige barn og trøtte tenåringer, til siklende menn og kaklende bestemødre var å finne på dette markedet. Og selvfølgelig smykker, mat, vesker, suvenirer og alt mulig annet. Jentene kjøpte reisegaver med hjem til foreldre og venner, mens jeg var tissetrengt og glad for å ha funnet noen å være med, selv om det finnes en grense for hvor mange ganger jeg kan fake entusiasme for verdens styggeste øredobber. Etter tittingen på markedet var over, dro vi tilbake til hostelet deres og spiste lunsj. Jentene ga meg utallige høyt verdsatte tips og triks for hvordan å overleve i dette svært uorganiserte landet, og de beroliget meg da jeg begynte å bli alvorlig frustrert over kulturstudiers mangelfulle kommunikasjon. Folk er hyggeligere enn man tror.

Til slutt fikk jeg svar fra kulturstudier. Nå er det blitt bekreftet at en taxi kommer og plukker meg opp klokken seks-ish her i Managua. Før vi setter kursen mot León, skal vi innom flyplassen for å hente to andre norske studenter som kommer med fly i kveld. Det blir en høydare, selv om jeg er rimelig skikker på at de vil sette pris på litt fred og ro etter et døgn på reisefot. Om få timer ankommer jeg stedet jeg skal bo de neste tre månedene, og jeg kjenner at jeg både er spent og dødsnervøs. Managua er ikke en perle så jeg håper på noe bedre fra León.

Ha det bra, fra hengekøyen i Managua!

(Alle bilder måtte sløyfes da de tok en halv evighet og laste inn på bloggen)

Fremme!

JEG ER FREMME!

Reisen tok knappe 26 timer fra sengen hjemme i Ås til sengen på hostelet i Managua, Nicaragua. Utenfor styrtregner det og fuktigheten er nesten ikke til å holde ut.

Reisen var i korte trekk lang, kjedelig og vond for kropp og sjel. Den ble derimot veldig verdt det da vi kom inn over Pánama City med sine høye skyskrapere på stranda, små øyer, skydekkede fjelltopper og et lite belte regnskog. Da jeg så dette hoppet jeg (bokstavelig talt) opp og ned i setet mitt og det gikk opp for meg at jeg for første gang er i Mellom-Amerika.
På flyplassen så jeg en annen blond jente som så like forvillet ut som meg, så jeg tok kontakt med henne og fant straks ut at hun også skulle til León, men som tysklærer gjennom et annet opplegg. Det var veldig hyggelig å endelig møte noen som var i samme situasjon, og det var ikke minst godt å endelig veksle noen fornuftige ord igjen – jeg forsøkte meg på noen samtaler med de franske flyvert(innene) uten særlig hell. Jeg vet ikke om det er det at de er franskmenn eller at de er flyvert(inner) som gjør det umulig for dem å trekke på smilebåndet og være vennlig mot folk?

Uansett, vel fremme på Managua flyplass sa jeg og min nye venn farvel. Jeg satte meg i en (flyplassgodkjent) taxi på vei mot hostelet. Jeg har satt meg diverse mål for denne turen, og ett av dem er det å snakke med fremmede (ikke på den måten som dere forestiller dere nå, mamma og pappa, men på den måten at jeg blir kjent med lokalbefolkningen). Selv om jeg kjenner meg helt fersk hva spansken angår, er det å snakke den eneste måten jeg kan komme meg tilbake på det nivået jeg var på. Dermed rakk jeg og taxisjåføren igjennom en hel del temaer som Sør-Amerika vs. Mellom-Amerika, nasjonalretter, banneord (en selvfølge), Honduras og narkokarteller, og religion, før vi nådde frem til hostelet.

19 år alene på reise i Mellom-Amerika, overnattende på hostel. Det høres ut som oppskriften på å bli kjent med andre hyggelige backpackere som man plutselig har blitt innlosjert med på seksmannsrom. Jeg ble møtt av en gjeng amerikanere som jobber frivillig i Nicaragua over en toårsperiode gjennom stiftelsen Peace Corps, og tenkte at disse er glade backpackere som vil bli kjent med meg og dele av erfaringene sine. Idet jeg hadde introdusert meg for hele gjengen ble det stille som i døden og en av jentene utbryter «how awkward, sorry». Så det var altså mitt første møte med andre backpackere.

Nå er det 27 timer siden hodet mitt sist traff en pute, og jeg synes det er på høy tid å hoppe til køys (som i annenetasjes køyeseng). I morgen reiser jeg videre til León, noe jeg gleder meg veldig til! 

Eventyret begynner

Starten. 

Jeg er akkurat blitt servert tidenes verste bakverk og en lunken kopp te, mens damen på raden overfor meg koser seg med sitt medbrakte kinesiske måltid inntatt ved hjelp av spisepinner. Klokken er bare 07.30, men jeg har allerede vært oppe i fire og en halv time. Jeg sitter på et fly på vei til Paris og leser Dagens Næringsliv, og jeg vurderer mulighetene for å bli flyvertinne ved siden av studier, men jeg avfeier det hele fordi jeg etter knappe 40 minutter i luften allerede føler meg småkvalm og svimmel. Hvor skal jeg? Jeg skal til Nicaragua.

Tretten års skolegang er fullført og friåret mitt er i gang. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg kom til å måtte ta meg et friår for å kunne luske rundt i verden igjen. Skoleåret 2012/2013 ble tilbrakt på utveksling i Spania og siden den gang er det som om underliggende krefter har trukket meg mot utlandet på nytt. Da jeg bodde i Spania tenkte jeg virkelig at nå, nå var jeg i verden. Nå skal jeg til Nicaragua som befinner seg en 21 timers reise unna Norge. Når jeg en gang returnerer i desember, tenker jeg at Spania-oppholdet mitt kommer til å fremstå som en uskyldig barnebursdag med kaker og ballonger.

Det blir derimot en helt annen, og kanskje usammenlignbar, opplevelse. I Spania bodde jeg hos en vertsfamilie og jeg gikk på videregående skole i samme inngjerdede bygg som barneskoleelevene. Jeg var sytten år gammel. Nå skal jeg bo på et hostell sammen med andre nordiske studenter (så vidt jeg har fått opplyst) og jeg skal studere to emner av eget ønske; avansert spansk og latinamerikanske studier. Og jeg er nitten år gammel. Jeg tror definitivt at denne sistnevnte levemåten kommer til å passe meg best.  

Valg av studie var et impulsivt innfall. I all hovedsak var planen min ganske tradisjonell: jobbe et halvt år, reise et halvt år. Vendepunktet kom i sommerferien da jeg ble sittende alene i fem timer for mange, og fant ut at jeg ikke taklet (og så veivet jeg litt med armene) denne stillferdige tilværelsen lenger. Resultatet av min plutselig manglende evne til å være alene førte til at jeg søkte på Kulturstudiers semester i Leon (eller León? Så mye vet jeg …) i Nicaragua. I slutten av juli var jeg plutselig blitt student ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Kulturstudiers samarbeidspartner, og jeg måtte i full fart sette i gang planleggingen. Noen uker med innkjøp av bøker, vaksinering, bestilling og kansellering og ombooking av billetter, omdirigerte telefonsamtaler, feilnoterte mailadresser, hurtigpugging, minkende bankkonto, og stress, senere, sitter jeg endelig på flyet på vei mot Mellom-Amerika. Det har kostet en god del timer og en enda «bedre» del penger, så nå krysser jeg fingrene for at oppholdet kaster av seg i form av språkferdigheter, nye vennskap og uforglemmelige opplevelser.

Bloggen blir forhåpentligvis til gledelig lesning for interesserte og uinteresserte. Jeg aner foreløpig ikke hvor ofte jeg kommer til å blogge, men tidligere erfaringer tilsier at jeg aldri kommer til å holde et løfte om å blogge dersom jeg lover det. Dermed er det best at jeg ikke lover noe som helst, men at jeg heller håper på at de som har et ønske om å lese bloggen, sjekker etter nye innlegg ved jevne mellomrom eller ser på Facebook om jeg har linket til et nytt innlegg der. Eventuelt kan man følge bloggen på mail ved å registrere mailadressen sin i høyre kolonne.

Jeg gleder meg!

Marianne