Pust ut det gamle, pust inn det nye - mitt nye mantra fra idag av.

Timene flyr, dagene går, ukene passerer. Vi er straks ferdig med vår fjerde skoleuke av totalt ti skoleuker, og vi er flere som allerede har begynt å tenke på eksamen.

Det virker som om de fleste har funnet rytmen sin nå og man klarer å balansere studier med fritidsaktiviteter. Selv har jeg akkurat begynt å komme inn i en god flyt hva angår Latinamerikastudiene. I dag har jeg og mine to nicaraguanske samarbeidspartnere hatt en presentasjon på tjue minutter der vi snakket om forholdet mellom Nicaragua og Kina, på spansk selvfølgelig. Dette er et voldsomt, komplisert og fjernt tema for meg som kom hit for akkurat fire uker siden, så jeg er rimelig fornøyd over at jeg fikk det til. Etter presentasjonen hadde vi også en diskusjonsbit med resten av klassen der jeg klarte å bidra med noen fornuftige poeng, og det er slikt som gir meg den motivasjonen og inspirasjonen jeg trenger for å gi en ekstra innsats i disse studiene.

Leksene våre i LA-studier består hovedsakelig av å lese og lage referater av fagtekster som omhandler forskjellige problemstillinger i det Latinamerikanske samfunn. For bare fire uker siden hadde jeg ikke sjanse til å forstå disse tekstene, og jeg må ærlig innrømme at jeg fortsatt sliter med dem. Men, det jeg har oppdaget er at jeg nå ikke bruker fullt så lang tid på å lese og å forstå, og jeg kan skrive referatene uten å sitte nedgravd i ordboken. Dessuten blir det også enklere og enklere å delta muntlig i timene ettersom jeg; 1. forstår mer av hva som blir sagt (det være seg selve språket eller det faglige innholdet), og 2. klarer å artikulere meg uten å frykte å si noe feil.

Det jeg beskriver er nok rett og slett min egen læringskurve her i Nicaragua. Da jeg flyttet til Spania i 2012 kunne jeg svært lite spansk og læringskurven var fryktelig bratt, og det var både overveldende og herlig. Det var overveldende i den forstand at hjernen jobbet konstant med å prosessere informasjon, som straks måtte anvendes skriftlig eller muntlig. Og det var herlig fordi jeg virkelig kunne se at jeg dag for dag lærte noe nytt. Fra starten av oppholdet mitt her i Nicaragua har jeg ikke hatt inntrykk av at jeg har lært noe (i alle fall ikke noe viktig) og jeg har tenkt at dette kurset kanskje ikke var noe for meg likevel. Heldigvis har dette inntrykket endret seg litt med tiden og jeg er veldig glad for at jeg nå endelig begynner å merke at det finnes en læringskurve. Målet mitt disse månedene er jo tross alt å forbedre spansken min og oppnå et mer avansert ordforråd, i tillegg til å bestå selve kurset.   

Et bilde fra en av mine første uker i Spania. Som dere kan se var jeg svært frustrert
og oppgitt, men fortsatt ved SVÆRT godt mot. Og jeg hadde langt hår. Det kan ha hjulpet på humøret.

Hva angår Spansk 2-studiet har jeg ofte følt at det vi har lært har vært irrelevant for at jeg skal bli flinkere i språket – hva skal jeg vel egentlig med setningsanalyse? Jeg innser nå at disse tekniske metodene ved språket kan hjelpe meg til å bli flinkere til å virkelig forstå hvordan spansk er satt sammen, og forhåpentligvis er det noe jeg kan anvende når jeg selv skal skrive og snakke. Dessverre er det en god del som mangler i de 4,5 timene i uken der vi faktisk skal sette oss ned, snakke og bruke det vi lærer i grammatikkforelesningene, og det er svært synd. Forhåpentligvis tar det seg opp de neste seks ukene!

Til tider kan en føle seg frustrert og stresset og da er det godt å vite at disse månedene ikke bare handler om studier. Det sosiale samværet spiller mye inn på humøret og det er deilig å vite at en bor sammen med tjue andre mennesker som er i akkurat samme situasjon som en selv. Vi selv og Kulturstudier er flinke til å legge opp til at vi bruker mye tid sammen, som for eksempel ved å dra på filmkveld hver tirsdag eller fotball hver torsdag. Dessuten er vi flere som har funnet vår nye favoritt; yoga. Jeg og Helene har funnet ut at den beste medisinen her for å senke skuldrene og løfte humøret er en time med yoga. På yogaen sier de at man skal tenke på pusten sin som noe metaforisk: inn med noe nytt og godt, ut med noe gammelt og vondt. Det er et mantra jeg virkelig kan like og forhåpentligvis en dag også kan klare å leve etter - hvorfor dvele sånn ved det som har vært? For å øve på dette tar jeg og Helene enda en time yoga idag, selv om vi er støle fra gårsdagens time, og håper at vi puster ut litt grums så vi blir fine og lette til sinns før helgen. 

Bare ved å nevne helg får jeg vann i munnen. Denne helgen har vi ingen planer og vi er fri til å gjøre akkurat hva vi vil. Dette skal utnyttes til det fulle ved å dra ut og spise, dra på byen, drikke øl, sove lenge, drikke smoothie, dra på stranden, kanskje ta en surfetime, og studere bare akkurat det som kreves av en. Lenge leve helgen! 

Et bilde som beskriver lykken av helg! (her med totalt tilfeldige mennesker, blant dem en pensjonert professor fra California)

Fullstendig subjektive skildringer av fyllesyke, ferie og surfer dudes

Av og til vil en bare klage over alt og alle. En svetter for mye, drikkevannet en nettopp kjøpte er blitt varmt, en er sulten, en har altfor mye å studere, men evner ikke å begynne, folk snakker for høyt, en får ikke sove, en har vondt i hodet, et barn gråter, det ligger en overkjørt padde i veien, og palmene svaier for pokker ikke sånn en ønsker at de skal svaie. Da er det godt å tenke på at livet kun er slik akkurat nå fordi en er så veldig, veldig fyllesyk. Og fyllesyke går over, men den prosessen krever mye tid og pleie. Eller en ny øl…

I helgen var vi en stor gjeng som dro sammen til San Juan del Sur, fire timer sør for Nicaragua. Fra tidligere visste jeg at denne byen var et sted for backpackere og surfere, og et sted hvor en kunne feste uten bekymringer. Vi var alle giret opp og klare for en party-weekend – vi så på det som viktig å starte de kommende ukene med skolekjør og studering, med en gigantisk fest.

Fredagen gikk med til å ligge på stranden, sole oss, bade i de rolige bølgene og leke i badebassenget på hostelet. Selv om noen kanskje ville sagt at vi allerede er på ferie her i Nicaragua, kan jeg love deg at det er vi ikke. León forbindes allerede med skole, lesing, krampe i hånden og svette, så en weekend der skrivebøker og studier ble byttet ut til fordel for soling og badeballer, føltes virkelig ut som en velfortjent ferie. På kvelden samlet vi oss på hostelet, som de fleste av oss bodde på, for å ha et vors i ekte norsk stil. Vi startet selvfølgelig vorset i badebassenget med noen rolige drinker, og tenkte for oss selv at «nå kunne jeg dødd lykkelig». Det var kort vei fra rolige drinker i bassenget, til to øl for mye og diverse drikkeleker. Stemningen toppet seg selvfølgelig da alle nordmenns nasjonalsang i spansktalende land, «Salsa Tequila», kom på, og alle sang med og latet som om de skjønte teksten. Salsa, Tequila, corazón, cerveza muy bueno….

Byen var et kapittel for seg selv, med sitt begrensede areal, mange barer og enda flere turister. Skal jeg beskrive San Juan del Sur vil jeg kalle det for en liten boble av utenlandske mennesker som bor sammen i en søt harmoni av «hang loose» og «chill», og virkelig tror at de er blitt nicaraguanere bare fordi de har bodd her i tre uker og vet hvordan de skal bestille to-for-én-Mojito under Happy Hour. Det er selvsagt obligatorisk for guttene å ha halvlangt hår (gjerne litt krøllete og blondt i tuppene), rufsete skjegg, den kledelige, litt for store capsen på snei, en løs singlet, noen armbånd, og høyrehånd i konstant «hang loose»-form slik at folk skal tro at de er surfere og tar livet sjukt chill. Og det er det det handler om, dette er et konsept som går ut på å leve livet, surfe, feste og ikke ha en bekymring i verden. Dessverre ser det ut som om konseptet, fremfor å være en livsstil, er blitt en overfladisk konkurranse om å se mest mulig stereotypisk ut. Det kan være jeg setter denne skildringen på spissen og at jeg er kvass og fordomsfull. På en annen side så kan det være at du ville forstått meg dersom du også hadde sett de x antall dønn like «hang loose»-guttene som sto klint oppi hverandre på hvilken som helst bar, snakket med litt for bred amerikansk aksent, og som virket så opptatt med å se «chill» ut at de glemte å ha det gøy.

Ingen kunne hindre oss i å ha det gøy den kvelden, og vi danset ut i sene nattetimer, noe jeg, og flere med meg, angret bittert på dagen etter. Vi hadde egentlig sett for oss at vi skulle klare å bestige Jesus-fjellet til fots, løpe på stranden, spille strandfotball og surfe hele lørdagen, men sannheten er at vi kun presterte å spise, bade og sove. Etter vi hadde fått i oss en etterlengtet pizza hver, steg humøret raskt og vi var straks klare for kveldens første øl. Fra der gikk det bare oppover og oppover, og alle hadde plutselig glemt at det overhodet fantes noe kalt fyllesyke. Hvem bryr seg vel om i morgen?!

Det ble enda en morsomt kveld på byen. Høydepunktet var antakeligvis da jeg ble snikkysset på munnen av han tolv år gamle (gate)gutten jeg kjøpte hamburger til. Eller så var høydepunktet burgeren i seg selv – nattmat er tross en av de bedre sidene ved livet. Klokken fire-fem om morningsen fant man veien tilbake til hostelet, og mens andre skulle ta seg turen i badebassenget, fant hodet mitt heldigvis puten.

Av og til vil en bare klage over alt og alle. Sengen er full av sand, kofferten en må trille er tung, en svetter på steder en ikke trodde en kunne svette, en har glemt leksene til i morgen, en er trøtt, en skal sitte fire timer på en buss som skrangler verre en Victoria’s Secret modellene, en klarte å miste frokosten sin i ens eget fang, en bestilte pepsi, men fikk cola, og vinder blåser for pokker ikke sånn en vil at den skal blåse. Da er det godt å tenke på at livet kun er slik akkurat nå fordi en er så veldig, veldig fyllesyk. Og fyllesyke går over, men den prosessen krever mye tid og pleie. Jeg trengte faktisk bare 36 timer på å komme meg…

Takk for en hyggelig helg, San Juan del Sur. Måtte våre veier krysses igjen, og måtte jeg ha funnet kuren for fyllesyke innen da! 

Tigere, tredveåringer, kjøttstykker og alle de andre normale tingene.

Skinnsetet klistrer seg til lårene mine og jeg tenker på hvor mange som kan ha sittet her og svettet før meg. Setet tipper forover ved hver hump, og baken min løftes i alle fall femti centimeter opp i luften idet vi passerer bakketopper. Bussjåføren kjører fortere enn noen gang før – det har vel gått opp for ham at vi er sent ute, igjen. Bussen rister og slenger oss fra side til side, og vinden rusker oss i håret, men ingen legger egentlig merke til det lenger og fokuserer heller på sine egne ting. Noen sover, andre leser, flere hører på musikk. Selv forsøkte jeg å markere nøkkelinformasjon i kompendiumet mitt, men etter flere neongule-striper på ville veier i teksten min, ble jeg nødt til å respektere bussens dominerende rytme. Vi er på vei til skolen og det kjennes ut som om dette blir en fin dag.

Fredag hadde vi ingen skoletimer så Kulturstudier organiserte en frivillig tur til León Viejo og Laguna del Tigre. León Viejo er ruinene etter byen León slik den først så ut. Det var interessant å se og spennedene å høre litt mer om historien til León, som dessverre ikke er hverken fredelig eller særlig hyggelig. Turen til León Viejo ble avsluttet på en bakketopp med utsikt over Lake Managua og flere vulkaner; helt spektakulært. Etter litt billedtaking og en pust i bakken, var alle klare for å få de svette kroppene sine uti Laguna del Tigre (Tigerinnsjø).

For å komme seg til innsjøen måtte vi kjøre biler og buss i et svært okkupert terreng. Vi som var så heldige å få sitte på i de to bilene, satt tett inntil hverandre og knep øynene sammen. Det var ikke det at vi kjørte så himla fort, men heller det at det konstant kjentes ut som om bilen ville tippe over og knuse oss alle. Reaksjonen min ble som den gangen da jeg gikk alene inn på skolebussen i Spania og trodde at alle så på meg fordi jeg var blond, men så var det egentlig bare fordi jeg nettopp hadde satt foten min i babyspy i midtgangen – altså et nervøst fniseattakk. Bilturen var et skikkelig adrenalinkick for småpingler som meg selv, det var liksom Tusenfryd uten sikkerheten.

'

Laguna del Tigre – tigerinnsjøen – var et syn for guder og gudinner. Fortryllet av det vakre synet glemte jeg min irrasjonelle frykt for ukjente «farvann», proklamerte at førstemann uti var kul og kastet meg i vannet. Å si at førstemann uti er «kul» virker i ettertid noe forhastet og kanskje litt barnslig sagt, men jeg måtte så fryktelig tisse og jeg tenkte at jeg samtidig kunne vinne den uformelle, og i grunn ikke-eksisterende, førstemann-uti-konkurransen. Tro for all del ikke at jeg er den eneste i denne gruppen med konkurranseinstinkt av dimensjoner, det finnes mange flere. Dette er helt ypperlig for vi får aldri et kjedelig øyeblikk ettersom det meste skal konkurreres om hele tiden, det være seg bakkestigning, flest antall sit-ups, raskest brystsvømming, førstemann på toppen av en vulkan, eller å kaste en ball lengst mulig. Mens vi plasket rundt i vannet, kastet ball og svømte om kapp, fløy timene avgårde uten at vi engang rakk å kjenne oss slitne.

Helgen var en helg for ablegøyer. Jeg tror flere kan være enige med meg når jeg sier at vi lærte én viktig ting denne helgen; ikke drikk rom. Nicaragua er kjent for sin Flor de Caña, en fin og heller kjent rom, og det var nok flere som tenkte at de ville få oppleve en autentisk Nicaraguansk natt på byen dersom de drakk denne. La oss bare si det sånn at vi er flere som ikke vurderer mer romdrikking for å oppnå denne autentiske natten. Heldigvis har Nicaragua også både Toña og Victoria, gode øl som du får til 5 kroner flasken ute på byen. Dermed er kvelden reddet for oss som lærte en ting eller to om romdrikking sist.

Meg og Helene

Nattelivet i León imponerer og overrasker. Det finnes mange kule steder å dra ut og det er masse folk ute hele tiden. Dansingen holder et høyt nivå og med litt innabords er det som om hvem som helst plutselig kan danse salsa – til og med oss, det norske oppgulpet. Kulturstudiers to årlige semestre som bringer alt fra 30-80 nordiske studenter til León, er et kjent fenomen for de fleste, og flere har til og med ventet på dette øyeblikket en stund. Oppmerksomheten vi får kan være på både godt og vondt. Det fine med det er at vi enkelt kommer i kontakt med andre mennesker, og spesielt de lokale. Det negative med det er at vi ofte kan føle oss som vandrende kjøttstykker. Senest på stranden i dag ble jeg lokket på som om jeg skulle ha vært en kattepus. Denne kattepusen her freser av sånt, skal jeg si deg. Kulturen her er merkbart mannsdominert og dette reagerer naturligvis vi på ettersom vi kommer fra så godt som totalt likestilte land, til sammenligning. Personlig kunne jeg aldri respektert noen som ikke respekterte meg tilbake som et likeverdig, likestilt menneske.

På søndag hadde Øyvind, en av de andre studentene, bursdag, og jobben hans feiret ham ved å la ham ta med seg alle studentene ut på middag. Du tenker kanskje at det må ha blitt svimlende dyrt med tanke på at vi var en 25 personer til bords. Og i nica-pris ble det det, men i norsk pris ville det kanskje tilsvart en middag for fem. Bursdagsmiddagen fant sted på kanskje et av byens mer eksklusive steder, El Mediterraneo (?), og stemningen var til å ta og føle på. En skulle faktisk ikke trodd at bursdagsbarnet fylte tredve år der han satt på enden av tidenes lengste langbord, med øl i hånden og sølvkrone på hodet. Vi satt listen høyt ved å synge bursdagssangen både på norsk, svensk, engelsk, fransk (de to franskmennene på nabobordet stod for den), og selvfølgelig på spansk. Alle storkoste seg med god mat, deilig drikke og godt selskap, og alle, uten unntak, gleder seg til nestemann fyller år. Denne feiringen skal bli vanskelig å toppe!

Dagene begynner endelig å få et visst rutinepreg og et hint av normalitet. Jeg har alltid selv ment at jeg er en impulsiv, rastløs og spontan person, men i det siste har jeg begynt å tvile på dette; jeg savner jo faktisk rutinene mine. Jeg savner det å vite hva jeg skal gjøre hver dag, for så å faktisk gjøre dette, og deretter gjenta samme mønsteret om og om igjen. Rutiner gir meg en følelse av å ha kontroll over tilværelsen, en kontroll som for min del har vært totalt fraværende de siste ukene. Jeg har en teori om at jeg kanskje reagerer med en viss tiltaksløshet og matthet når jeg mangler denne kontrollen, så derfor er det endelig godt at rutinene nå faller på plass og dagene virker tilnærmet normale. Helt normale blir nok ikke dagene ettersom det ris på hest og kjerre i gatene, og hele familier på fire kjører sammen til jobb og skole på én moped… 

Men nå har jeg i alle fall en fornemmelse av hva dagene vil bringe. Jeg kan jo gi et eksempel:

KL 06.30 går alarmen, og mens Helene er alt lys våken, går jeg og Pelle (Pauline) som to vaggende zombier mot toalettet.

KL 07.30 har vi alle sammen rukket å spise fellesfrokost. Frokosten er nydelig og kvelden i forveien går alltid med til spekulering i hva som kommer til å bli servert. Gallo pinto (bønner og ris) med eggerøre eller omelett er en ubestridt ener, selv om jeg må innrømme at pannekaker med banan, kanel og sukker heller ikke er så ille. En etter en kommer vi ramlende ut trappen til Hostel Monkey, der den amerikanske skolebussen vår står og venter på oss for å kjøre oss ned til stranden.

KL 08.00-12.00 har man enten spanskseminar, forelesning i spansk eller forelesning i Latinamerikastudier, eller så har man fritime. En normal fritime går med til litt lesing, og mye aktivitet. Jeg er blitt ivrig på å løpe på stranden (gjerne også mellom studiestedene istedenfor å ta bussen dersom jeg har timer på forskjellige steder), drive styrketrening i sanden, leke i havets kraftige bølger, eller ballspill i hagen. Jeg skylder på en rastløs kropp og en doven hjerne.   

"Studerende studenter"

Tidsfordriv og beinhard konkurranse mot strandguttene

KL 12.00 får vi servert lunsj, og folk er rimelig sultne etter fem timer uten mat. Selv har jeg for lengst akseptert at sulten tar meg rundt KL 10, så bananen ligger alltid klar i ytterste rom i sekken. Til lunsj får vi alltid noe fantastisk godt, og mange av fritimene går med til å analysere og konkludere hva vi kan få servert den dagen.

KL 13.30 eller KL 15.00 drar man tilbake igjen til León med skolebussen, avhengig av hvilken dag det er.

KL 15.00-18.00 folket spiser, drikker, prater, studerer, lager mat, spiser ute, gjør innkjøp, sender klærne sine til vaskeriet, kjøper smoothie, spiller biljard, leker med Pedro, spiller gitar, sminker seg, leter etter husets skilpadde, ligger i hengekøyer, muncher, sitter foran viften, rydder rommet. Ja. Folk gjør som det passer dem, og livet er som regel et fint og helt piano.

KL 18.00-21.00 finnes det gjerne aktiviteter som folk enten har funnet selv eller har meldt seg på ved tips fra eller i regi av Kulturstudier. Noen danser salsa, mange drar på filmkveld på La Olla Quemada, enkelte er på treningssenter, andre spiller fotball, og selv har jeg begynt på yoga. Etter hvert som jeg gjenvinner kontrollen over tilværelsen, skal jeg peise på med flere aktiviteter.

KL 21.00-22.00 har roen lagt seg, folk spiser kvelds og vi sitter gjerne sammen og prater, for alle har alltid noe morsomt å si om dagen. I dag, for eksempel, kunne vi le av Jon sin hysteriske sang «Cows on the Beach» - en selvkomponert sang som tok form idet tjue kuer vandret forbi på stranden utenfor studiestedet vårt. 

Idet klokken slår ti, blir lyset slått av og det forventes at folk trekker seg tilbake til rommene sine. I starten tenkte jeg at den regelen var fryktelig streng, vi er jo tross alt «voksne» mennesker. Nå takker jeg kloke menneskers vise avgjørelse om å la flertallet få den hvilen de behøver.

Klokken er nå blitt 22.14 og jeg kjenner at jeg tøyer grensene for hvor mye kropp og sinn egentlig tåler av påkjenninger for en dag. Nå skal jeg legge hodet på puten og sovne fredelig (krysser fingrene), for så å våkne opp i morgen til pannekaker til frokost (krysser igjen fingrene).

Buenas noches, y que duerman bien!    

Stranden vår!

Jeg avkrefter alle myter om badestudier! *

Et pust i bakken, en skål Cornflakes, et sukk. Fy søren, dette er tyngre enn jeg trodde.

I disse tider nyter jeg godt av et friår mellom videregående og universitetet. Den eneste streken i regningen er at jeg allerede har begynt å studere... Jeg har hele tiden proklamert at jeg trengte å holde meg aktiv, effektiv og arbeidsom under friåret mitt for ikke å gå på veggen. Og det er for så vidt helt sant. Men nå har jeg kanskje tatt meg vann over hodet for dette er et vanskelig studium, ikke slikt et badestudium som mange kanskje har forestilt seg at jeg er på.

Spansk 2 og Latinamerikanske studier på spansk er de to emnene jeg tar, som til sammen gir 30 studiepoeng. Gjennom Kulturstudier har en muligheten til å velge spansk på nivå 0, 1 eller 2, og tilsvarende kan en velge å ta Latinamerikanske studier på norsk eller på spansk. Da jeg allerede har vært på utveksling i Spania tenkte jeg at jeg ville få mest mulig utbytte av semesteret dersom jeg valgte de vanskeligste nivåene. Og det er for så vidt helt sant. Problemet er bare at dette er veldig, veldig vanskelig.

Som tidligere nevnt er Spansk 2 på et så avansert plan at vi driver med setningsanalyser vi ikke engang ville greid å gjøre på norsk. Latinamerikanske studier (LA) er side opp og side ned med tungt lesestoff på spansk, som omhandler Latin-Amerikas historie, det være seg politikk, kultur eller samfunn. Det vil si at man i gjennomsnitt bruker tjue minutter på å lese én side fordi nøkkelinformasjonen er skrevet på en uforståelig spansk som må oversettes ned til hvert bidige ord.  Altså holder studiet et svært høyt faglig nivå og lærerne gjentar gang på gang at det forventes at vi leser mye, er aktive, møter til timen og tar ansvar for egen læring. Dette vitner om alt annet enn et badestudium, noe jeg virkelig er glad for, men samtidig frykter så meget – jeg kommer jo rett ut av videregående, klarer jeg dette nå?

Hvem ved sine fulle fem synes vel egentlig det er en god idé å sette en skokk nordmenn på et eksotisk ferieparadis for så å forvente at de skal studere hver dag, hele dagen?! Dette er en paradoksal situasjon, spør du meg. Vakker natur, overveldende varme, mil på mil med hvite strender, livlig kultur. Tre fagbøker, to ordbøker, to kompendium, tre skrivebøker, en glosebok. Det er dette jeg, og alle de andre studentene her, forventes å skulle klare å kombinere hver dag. Det er ikke så fryktelig lett; en vil jo egentlig helst bare ligge på stranden, drikke øl hele dagen og få inn spansken intravenøst.

Alt er nytt, alt er vanskelig, og slik er det bare i begynnelsen. Etter hvert oppnår vi vel å leve i en hverdag der vi mestrer det å kombinere studier med fornøyelse. Som vår LA-lærer sier, «det blir bare bedre», og det er mitt mantra per dags dato. Og for all del, det finnes også plenty av faglige lysglimt i denne mørke beretningen:

•        Vi har stort sett aldri timer på fredager
•         Jeg har faktisk ikke mer enn ca. 13 skoletimer hver uke, selv om skoledagen min varierer fra 5,5-7 timer hver dag.
•         Vi blir ikke lenger bare tre studenter på LA spansk - fra og med neste uke dobles klassen og vi får tre nye, nicaraguanske studenter med oss. Jeg har havnet i samarbeidsgruppe med to av dem, noe som kommer til å være både krevende og lærerikt.
•         Istedenfor å dra på skolen på torsdager, skal vi seks studentene på LA spansk være på et hotell i byen og få forelesninger der. Lunsjen skal inntas på lokale restauranter på Kulturstudiers regning (så vidt jeg har skjønt dette riktig)
•        LA spansk skal gjøre et feltarbeid som går over tre dager (mer om dette senere).
•        I morgen arrangeres det en frivillig tur til León Viejo (gamlebyen) og Laguna del Tigre for å bade. Da blir skolebøkene hjemme, for i morgen skal jeg sprade rundt i bikini på tigerinnsjøen, for å si det sånn.   

Jeg har mye lesing, skriving og pugging foran meg, men jeg har også mye å se frem til. Jeg er fryktelig spent på hvordan de neste ukene kommer til å se ut og jeg krysser fingrene for at jeg finner den perfekte balansen mellom studier og moro. Kanskje blir dette en av de solskinnshistoriene der studier blir moro, og moro blir studier. Men igjen, la oss ikke bli for revet med…

                                                                                                                                                                                          

Jeg dveler over hvorvidt jeg skal studere eller sole meg.

* Dette gjelder kun Kulturstudiers program for Nicaragua, León, Spansk 2 og Latinamerikanske studier på spansk, og dette er mine personlige erfaringer.
Jeg kan ikke avkrefte om de andre "badestudiene" som PT på Bali, engelsk i Australia, spansk på stranden i Mexico eller x-phil i Brasil, faktisk er badestudier, eller ikke.  

En fortelling om overdrivelse, norsk oppgulp, skuddsikre vester og Volcano Boarding.

Regnet drypper utenfor og himmel blinker av lyn. Jeg visste at det kom til å bli sånn – september har tross alt gjennomsnittlig 20 dager med regn i løpet av en måned. Da jeg kom til Nicaragua ble jeg også fortalt dette; «det kommer til å regne hele dagen, hver dag frem til november». Ulykkelig har jeg tenkt at kanskje det tross alt ville vært likeså greit å holde seg i Norge denne høsten…

Men slik er det ikke, og slik tenker jeg ikke lenger nå.  I Nicaragua er det enten høljregn eller stekende sol, og en opplever helst begge deler i løpet av én og samme dag. Det gjør derimot ingenting for etter å ha gått rundt i 34 grader en halv dag, er det deilig når regnet kommer og gjør temperaturen svalere. Dessuten kommer regnet alltid rundt 16-17-tiden, altså når vi er ferdige på skolen (på stranden) og likevel er så slitne at det eneste som frister er å legge oss på sengen med dagens lekser (frister og frister…). Det beste jeg vet er kanskje det å ligge og lytte til regnet som drypper utenfor, så nå tenker jeg at det kanskje er likeså godt at jeg er i Nicaragua denne høsten.

Torsdag kveld var det duket for salsakveld på La Olla Quemada. Lite visste vi om dette stedet, men mye hadde vi fått høre. Fra den ene kanten ble det sagt at det var tidenes utested og det eneste stedet en kunne dra på en torsdagskveld. Fra den andre kanten ble vi fortalt at det var et farlig utested med ranere og voldtektsmenn, og vi ble frarådet på det sterkeste fra å dra dit. Men det er nå slik en gang at vi har levd noen år nå og vet bedre enn å stole på hva lærerne har å si om utesteder. Slik gikk det til at halve klassen dro på salsakveld på de kriminelles favorittsted La Olla Quemada.

Salsakvelden var fryktelig stas, og fryktelig ubehagelig for en nordmann som meg selv. Jeg er ingen danser, men jeg har sjeldent hemninger på dansegulvet. Forskjellen på dans i Norge og dans i Nicaragua er at dans i Norge slettes ikke er dans. Du leker ikke salsa, slik som du leker fistpump og gressklipper på dansegulvet hjemme i Norge. Damene her er lidenskapelige, seriøse, myke, rytmiske og kjempesexy. Vi ser ut som pytt med oppgulp til sammenligning. Så igjen, salsakvelden var fryktelig stas, men også fryktelig ubehagelig. Derfor har jeg, og en haug andre, bestemt oss for at vi skal begynne på salsatimer én til to ganger i uken. Kanskje vi da får inn litt av den nicaraguanske dansestilen mens vi legger igjen både gressklippern og fistpumpen hjemme.

Fredag hadde vi halvveis fri fra skolen fordi vi skulle få en innføring i Nicaraguas historie. Alle kommende studenter kan glede seg, for dette er faktisk veldig interessant. Kontaktpersonen vår Rigo, som dere kommer til å se masse av, kunne sammen med Marthe, vår andre kontaktperson som dere kommer til å se masse av, fortelle livlig om Nicaraguas historie i et kulturelt, sosialt og politisk perspektiv. Fra 1936 til 1979 drev Samoza-dynastiet et politisk og militært diktatur i Nicaragua, men etter flere lange kamper kjempet av Sandinistene, ble Samoza-klanen styrtet. Fra 1979 til rundt 1990 var det borgerkrig i landet der de konservative sto mot de liberale. Bak i buskene spilt også Sovjetunionen og USA en stor rolle (selvfølgelig). Rigo, som ble født i 1968, kunne fortelle spennende førstehåndsskildringer om tiden i Nicaragua under borgerkrigen der hans far var en fremtredende lege og revolusjonær, og der han selv senere deltok på side med Sandinistene. Slike beretninger er gull verdt.

Fredagens historietime ble avsluttet med gitarspill og sang, fremført av en mann som sang så fint at han presterte å gi oss alle gåsehud. Dessuten fikk vi en innføring i diverse frivillig arbeid vi kan få gjøre her om vi ønsker. En kunne blant annet redde havskilpadder, jobbe i en nedlagt Zoologisk hage med aper og krokodiller, en kunne jobbe på en slags SFO, eller plante regnskog. Jeg er imponert over antall aktiviteter og opplegg kulturstudier i Nicaragua har laget i stand i løpet av årene. De er også veldig interessert i at vi selv skal komme i kontakt med organisasjoner og lignende der vi kan drive frivillig arbeid. De ansatte her jobber virkelig helhjertet for å bedre lokalsamfunnet, og det gjør at en som student føler at en kanskje utgjør en forskjell når en er her, fremfor å føle seg som en bleik byrde.

Fredag kveld var det velkomstfest for studentene på Monkey Republic. Man leker ikke fest på Monkey Republic – her var det ordnet opp med ordentlig anlegg, live band, et mariachi band og den beste middagen jeg har hatt hittil i Nicaragua. Kjøkkenpersonalet hadde stått fra morgen til kveld for å stelle i stand et koldtbord med de deiligste fristelser fra det nicaraguanske kjøkkenet. Det var ingen skam i å forsyne seg en andre gang. Eller en tredje…

Kveldens fire høydepunkt må ha vært følgende: da det kom et mariachi band spillende inn gjennom portene, da jeg og Helene rekonstruerte diverse Grease-scener til nicaraguanernes fornøyelse, da vi spiste tidenes dårligste nattmathamburger i en av de levende gatene i León, og da Pedro valgte meg som sin dronning for natten. Pedro er verdens skjønneste lille gutt på nesten to år, som er konstant blid og konstant Duracell-kanin. Han har heldigvis funnet ut at han stoler på meg og lar meg derfor få bære rundt på ham og leke, og jeg får til og med både slengkyss og trutmunn hvis jeg er heldig. Studentene her har fått seg et nytt favorittuttrykk; nicababy. Nicababy er i utgangspunktet et barn laget av en Kulturstudier-student og en lokal nicaraguaner, men for meg finnes det ikke noen andre nicababy’er enn Pedro. Mamma og pappa, dere er blitt besteforeldre til et barn som ikke er mitt, og jeg kommer til å ta ham med meg hjem til Norge.

Lørdag var en dag for shopping og champagne. Champagnen kom i form av svømmebasseng og solstol. Shoppingen bestod av posesuppe til 2 kroner, tomat, brød og mango. Som fornuftige og sparsomme studenter har vi bestemt oss for å være litt forsiktige hva gjelder pengebruk, så vi valgte å bruke dagens budsjett på et bassengbesøk til 36 kroner og noen middager og frokoster for de kommende dagene til rundt 80 kroner. Det burde og skal være fullt mulig å overleve på ca. 300 córdobas dagen som er rundt en 75 norske kroner. Etter hvert som vi kommer oss inn i en noe rutinepreget hverdag, skal jeg virkelig forsøke mitt beste for å prøve å følge dagsbudsjettet. I dag har jeg gjort det ganske bra ettersom jeg har spist posesuppe med champignon og brokkoli til en totalsum på 2 norske kroner.

Derimot sprengte jeg budsjettet totalt med dagens Volcano Boarding. Se for deg en humpete sti inne i skogen, der lokale rir på hest og alle husene har gulv av leire. Så kan du se for deg en skolebuss full av cheles og chelas (hvitinger) som alle henger ut av vinduene på bussen for å ta bilde av disse raritetene. Videre kan du forestille deg hvordan bussen drar lengere og lengere inn i skogen, mens skoleelevene må trekke seg lengre og lengre inn i bussen fordi skogen slår greiner inn gjennom vinduene i et forsøk på å treffe oss. Så åpner landskapet seg opp og bakken blir flekkete av svart støv. Vi befinner oss ved foten av den aktive vulkanen Cerro Negro.

Volcano Boarding er kanskje Nicaraguas mest kjente attraksjon. Før jeg dro leste jeg meg opp på Nicaragua på Lonely Planet og fant ut at det å gå med en t-skjorte med logoen «I went Volcano Boarding 2014» i Nicaragua, er like syndig som å gå med en «I Love New York»-t-skjorte i New York, eller en «Kos 2014»-topp på Kos, eller en «The man↑, the legend ↓»-skjorte hvor hen det måtte være. Men jeg må innrømme at jeg skjønner hvorfor folk kjøper t-skjorten. Vi ble gitt en sekk med beskyttelsesutstyr og et halvtungt akebrett av tre som vi skulle bære opp til toppen av den aktive vulkanen, 729 meter over havet. Turen i seg selv var spektakulær og bilder kan igjen ikke engang gi dere et inntrykk av hvor fint det faktisk var.   

Jeg vet ikke om det er mange som kan si at de har vært på toppen av en aktiv vulkan, sett ned i et vulkankrater og tatt i glovarmt vulkanstøv. Det var litt av en opplevelse. Det var rett og slett så fascinerende at jeg ikke rakk å bekymre meg over det neste vi skulle gjøre: Volcano Boarding. Vi tar på oss beskyttelsesutstyret vårt som består av en altfor stor og altfor slitt drakt, lab-briller og tynne hansker. En annen gruppe med mennesker har fått alt fra kne- og albuebeskyttere, til svære vernebriller og skuddsikre drakter. Så lite fordomsfull som jeg er, mistenker jeg at de var amerikanere. 

Rigo var første mann ut, og siden det var hans ørtende gang fikk han det til å se lett ut. Da det var min tur kan jeg bare si dere to ting; adrenalin og stein. Å kjøre nedover den aktive vulkanen i 50-60 kilometer i timen var rett og slett en syk opplevelse som alle må gjøre en gang i sitt liv. Jeg slenger med et bilde som viser litt av adrenalinet og kanskje enda litt mer av steinen.

Okei, så det kan kanskje virke som dette bare er fest og moro.

Skulle gjerne sagt noe mer om den saken, men jeg synes innleggene mine hittil taler for seg selv.

Nå gjør vi oss klare for en ny skoleuke og vi har allerede masse å se frem til.

Hasta la vista!

PS: Det er viktig for meg å få presisert at en historie aldri blir bedre enn det du gjør den til selv. Dette er visdomsord som er blitt overført til meg fra min far, som igjen lærte dette av sin mor. Det skjer ofte at folk som ikke kjenner meg så godt rynker på nesen når jeg forteller en historie; «men Marianne, bølgene var vel ikke egentlig sytten meter høye, var de vel?», «Du skal ikke faktisk stjele et barn, skal du vel?», eller «men Marianne, det kan vel ikke stemme at amerikanerne hadde på seg skuddsikre vester på toppen av en vulkan?». Av og til må jeg bite i det sure eplet og innrømme at nei, nei det er ikke alltid slik at jeg forteller alt akkurat slik som det var. Men som min far lærte fra sin mor, og som jeg lærte fra min far; en historie blir aldri bedre enn hva du gjør den til selv.

Tomlene peker stadig oppover

Fortsettelsen følger;

Tiden flyr og humøret stiger. Søndag fikk vi en guidet tur rundt i León, og vi dro blant annet opp på en gammel festning. Fra festningen kunne vi se det gigantiske havet, de spisse vulkanene og den fine byen vår. León er så godt som omringet av vulkaner og allerede på søndag tar Kulturstudier oss med for å gjøre vulcanoboarding. Vi skal altså bestige en vulkan for så å kjøre ned igjen på akebrett. Hvor kult er vel ikke Nicaragua?!

Jeg har den glede av å meddele at jeg har funnet likesinnede mennesker. Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å bli kjent med en god blanding drops, og jeg har funnet et knippe gærninger med like flott humoristisk sans som meg. Ved middagsbordet er det sjeldent et tørt øye da vi presterer å le av de dummeste ting. Jeg skylder på varmen. Og ølen…

Hostelet er fantastisk. Vi er rundt en 25 studenter som bor her (tror jeg), og vi deler rom tre og tre. Rommene er enkelt innredet med tre gode senger, ett lite klesskap og to vifter. Uten viftene ville vi vært fortapt, tror jeg. Det er overhodet ikke noe problem å dele rom – på et vis føler jeg at vi bor på en slags internatskole, og at jeg nå får den folkehøgskoleopplevelsen som jeg ellers ville gått glipp av.

Gjengen er noe økonomisk. Det passer meg helt supert, for etter å ha fått frastjålet pappas GoPro, er det bare å begynne å spare penger til et nytt et. Dermed har det blitt slik de siste dagene at vi har gått ut sammen for å handle inn mat og deretter har vi forberedt et måltid på felleskjøkkenet her. Første dag laget vi pasta med kjøttsaus og i går laget vi nuddelsuppe med pølser, løk og gulrot etter guttenes egen fantasi. Uansett hvor skeptiske vi var så viste det seg å smake fortreffelig. Og den totale prisen? Åtte kroner per person.

Svært habil gjeng..

Studiestedet er en historie for seg selv. På mandag tok vi en test for å se i hvilken gruppe vi hører til i (fra 1-6), og jeg havnet i gruppe seks. Vi er kun tre elever i den gruppen, men det gjør absolutt ingenting – vi får mer oppmerksomhet fra læreren og større anledning til å stille spørsmål. Til sammen har vi ti uker med spanskundervisning i uken, der fem timer er grammatikkforelesninger og de resterende fem timene er såkalte seminarios. På seminarene sitter vi i gruppen vår sammen med spansklæreren mens vi snakker sammen og gjør oppgaver. Fra og med neste uke starter vi opp med Latinamerikanske studier som vi også kommer til å ha ti timer i uken. Til sammen har vi altså tjue timer undervisning i løpet av fem dager, noe som gjør at vi får mye fritid i løpet av en dag. Derfor er det en svært god ting at studiestedet vårt ligger rett på stranden. Se for deg en frodig hage, et gult steinhus, hengekøyer og en sandstrand. I fritimene løper vi på stranden, bader, står på hodet (hehe) og kjører hardcore bootcamp. Og der studerer jeg. Det er der jeg er hver dag, og jeg føler meg rett og slett litt privilegert. 

Spansken har vist seg å være en smule vanskelig. Hittil har vi lært litt om å analysere setninger (es un verbo en pretérito indefinido tercera persona singular), noen grunnleggende regler for å skjønne hvor man skal legge trykket i et ord eller hvor man skal plassere apostrofer, og dessuten litt om formen voseo som er en mindre formell måte å si du på. Spansk er et svært rikt språk der verb bøyes etter hvilken person det er som utfører handlingen, og et verb finnes i svært mange tider. Jeg ser for meg at dette kommer til å bli et slitsomt semester med mye puggingen. Med det i tankene er det godt å tenke på at mitt knippe med gærninger liker å ta seg en øl, spille et slag kort og le til magemusklene verker. Da får man balanse i sakene.

 I dag hadde jeg noen fritimer for meg selv. Jeg tok med meg kameraet og ruslet en tur langs stranden. Et kamera er selvsagt ikke i nærheten av godt nok for å vise frem hvor fint det faktisk er her, men et bilde kan kanskje gi dere indikasjon!