Ferie. For en nydelig greie.
Torsdag etter skolen dro jeg, Pauline, Helene og Erlend til
Granada for en langhelg. Ikke vet jeg hvordan den kollektive transporten
fungerer i Nicaragua, men jeg er vanligvis vant med at bussene kommer og går
når de vil, og at satte tidstabeller ikke fungerer i praksis. Derimot gikk
bussreisen vår til Granada (med bytte i Managua) helt utmerket; flere busser
sto parat til å kjøre, de skulle bare fylles opp først. Helt uten ventetid kom
vi oss helskinnet og opplagte til Granada for den latterlige summen 75
córdobas, som tilsvarer ca. 18 norske kroner. Buss er nøkkelen til billig reise
her!
Vel fremme fant vi ut at vi ikke hadde funnet ut noe som helst om denne byen på
forhånd. Dermed gikk vi rundt som i blinde til vi tilfeldigvis ble praiet inn
på et hostell (De Boca, en Boca), rett ved siden av den store kirken La Merced.
Rommet vårt var som et slags loft laget i tre, med utsikt over vulkan Mombacho og den
store steinkirken – ganske så idyllisk! Hostellet kan absolutt anbefales.
Ettersom vi selv overhodet ikke kjente byen, lot vi Tripadvisor guide oss til
byens beste matopplevelser. Det, som så mange ganger før, viste seg å være en
god idé og vi ble ledet til en perle av en restaurant. Restauranten eies av en Israelitt
som personlig takket oss for å ha tatt oss bryet med å finne stedet –
Tripadvisor/Google har prestert å oppgi feil adresse på nett, men vi ga ikke opp av den
grunn. Den personlige takken gikk utover bare ord og vi fikk drinker på huset,
varme pitabrød rett ut av ovnen, kaffe og limoncello for å runde av måltidet.
Og maten, herregud maten, den var fantastisk. Med andre ord; dra til PitaPita
og ta eieren i hånda. Tommel opp for folk som brenner for det de driver med.
Planen for kvelden var klar; ferie er lik fest. Nattelivet i
Granada levde dessverre ikke helt opp til forventningene, men vi får skylde på
at vi dro ut på en torsdagskveld og at vi er utenfor sesong. Vi kom oss imidlertid
til en bar der vi møtte Ane, Frida, Turid og Edel (fire andre studenter fra
Kulturstudier) og de hadde tvunget DJ-en til å kun spille god musikk (altså
litt The Kooks, Outkast, The Strokes). Stemningen ble relativt god på kort tid!
Og stemningen tok seg betraktelig opp da en surfer-dude av en australier tok av
seg skjorten og ville at folk skulle ta brennende body-shots av den dype
uthulingen i brystet hans. Det som beklageligvis satte en drepende demper på
denne stemningen var at de brennende body-shotene gikk galt og han endte med å
sette fyr på seg selv… Etter at kompisene hans hadde fått ledd fra seg i noen
minutter, gikk alvoret opp for dem og de oppfattet at kompisen deres satt naken
på bakken og vred seg i smerte mens huden hans bokstavelig talt prellet av
brystet hans. Som normalt forsvarlige og normalt oppegående personer flest ville gjort,
reagerte vi nordmennene med vantro og forlangte at barpersonalet ringte en
ambulanse. «Ambulanse? Neeh, gi ham en shot og kast litt vann på såret». Så da
løp vi ut av lokalet, praiet en taxi og overbeviste kompisene om at deres
gråtende brannoffer måtte komme seg på sykehuset. Vi oppnådde til slutt at
informasjonen kom igjennom, og mer så vi ikke til dem. Idioter. Idiotbar. Vi
dro hjem.
|
Vi bærer rundt på prinsen vår |
|
Hyggelig før kvelden ble uhyggelig! |
Etter en nydelig frokost med hjemmelagde rundstykker rett ut
av ovnen (!!!!), fant våre produktive hjerner ut at vi fikk oppsøke et turistkontor
og få litt inspirasjon til hva en kunne ta seg til i Granada. Vi ble overbevist
om at Zip-Lining var svaret, og vi ble ikke skuffet. I tåkeskogen ved vulkanen
Mombacho (den vi kunne se fra hostellet vårt) fantes det 17 plattformer vi
skulle få bryne oss på. På med sæler, hjelm og hansker, så begynte vi ferden
gjennom jungelen og klatringen opp de smale trappene, opp i de massive trærne.
Igjen fikk jeg følelsen av at jeg fort vekk kunne forveksles med Tarzan (se forrige innlegg). Fort
vekk, altså. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg utfordret komfortsonen min
og fant det noe naturstridig å skulle la meg selv fly fra tre til tre, femti meter
(et mulig oppjustert tall) oppe i luften. Helene, med sin høydeskrekk, var enig
i det. Men shit (unnskyld språket), så gøy det var da en kastet seg ut i det,
bokstavelig talt. Og for å gjøre det hele litt mer spennende ble vi nærmest
tvunget til å fly opp ned, bakfrem, spiderman-style, batman-style og
superwoman-style. Det hele var et adrenalinkick som virkelig fikk mitt pinglete
hjerte til å dunke ut av brystet på meg. Jeg fikk høre av instruktøren at han
kunne se hjertet dunke ut av øynene mine, men jeg er ikke sikker på om det var ment
som en generell faktaopplysning eller om han forsøkte å flørte med meg..
Tilbake igjen i
Granada fikk vi tilbud om å leie gratis sykler gjennom turistkontoret, og det
var selvfølgelig svært ønskelig. For min egen del var dette en høydare uten
like ettersom jeg er fra sykkel-byen Ås (teknisk sett så har vi ikke bystatus,
men bit meg) og ikke hadde syklet på nøyaktig 57 dager. Vi dro innom et
vestlig-inspirert bakeri (DETTE mangler vi i León, Pan y Paz kan ikke måle seg
engang) og kjøpte bananbrød, foccacia og calzone til lunsj. Turen gikk
selvfølgelig videre ned til strandpromenaden med utsikt over Innsjø Nicaragua
(Lago de Nicaragua), der vi kunne sette oss og lunsje.
Før det ble sent og solen gikk ned, måtte vi få med oss
kirkegården vi hadde fått et glimt av på vei til Mombacho. Hele kirkegård-opplevelsen var
surrealistisk og det var tydelig for oss at det eksisterer en konkurranse om å
ha den fineste graven. Templer, små kirker og digre monumenter er bygget som
gravhus for hele familier, og selvfølgelig er kun de rikeste familiene
representert. Jo lenger vekk vi kom fra inngangen til kirkegården, der kirken
sto, jo mer slitne og mindre storslåtte ble familiegravene. Folk, og vi snakker da om
Pellas-familien i 70% av tilfellene, har bygget minikirker med altere,
elektrisk lys, glassvinduer, hager og høye gjerder for å gravlegge sine døde i.
Kan det virkelig være så himla viktig?! Pellas-familien
er en av de rikeste familiene i landet og står bak Flor de Caña, en
internasjonalt anerkjent rom. Jeg vet ikke nok om familien til å danne meg et
velbegrunnet hat- eller elskforhold til dem, men etter feltarbeidet vi gjorde
med LA-2 har jeg fått inntrykk av at det finnes mye snusk, utnyttelse og kjærlighet
til makt og penger i denne familien. Da de attpåtil har «kjøpt opp» en hel
kirkegård for å bygge gravhus, finere og mer moderne enn
den gjennomsnittlige Nicaraguaners hus, ble jeg litt frastøtt.
Slitne og fornøyde dro vi tilbake til hostellet for å slappe av i et par timer. Å slappe av er noe som den nydelige greia ferie faktisk tillater en å gjøre, uten
bekymringer og uten dårlig samvittighet. Slapper en av hjemme vet en at det
alltid finnes noe bedre en burde ta seg til, men på ferie, da har en fri til å legge seg et par timer på sengen med en god bok. Selv har jeg ikke ordentlig lest en skjønnlitterær bok (av eget øsnke) på over et år, og jeg kan med stolthet i stemmen fortelle at jeg i
helgen leste ut en bok på to dager, og nå er godt over halvveis i den nye jeg
måtte gå til innkjøp av. Jeg gleder meg som en unge til å komme i gang med mer
ferie (jeg sikter da til slutten av dette oppholdet, og mine neste fem måneder
med reising på nyåret) for å kunne dykke dypere i enda flere bøker og enda mer avslapping.
På kvelden dro vi ut på en middelhavsinspirert restaurant.
Denne var også høyt ranket på Tripadvisor, og denne var selvfølgelig også
avsidesliggende og vanskelig å finne. Jeg ville nødig spørre etter restauranten
nettopp fordi dets navn, «Kapuyo», i mine ører oppfattes som «capullo» som
oversatt fra spansk til norsk betyr «forhud»… Regionalisme (ord knyttet til spesielle områder) er en kinkig, men dog så viktig
del av spansken som en bare ikke kommer unna. Selv om "capullo" betyr forhud i Spania, betyr det noe så uskyldig som kokong i Latin-Amerika. Hold for all del styr på regionalismen, for ting kan
fort vekk bli pinlige dersom en mikser og trikser!
Eieren tok imot oss med et
smil og var glad vi hadde tittet innom denne sene fredagskvelden – vi var
kveldens eneste gjester. I over to timer satt vi til bords og fikk servert
diverse tapas-retter, og vi anså det hele for å være en kulinarisk opplevelse
og vi forsøkte å passe inn i rollen som matkritikere. Som fornøyde matkritikere steg
stemningen jevnt og trutt, og vi endte kvelden med sjokoladekake, Tequila-shots
og Tequila boom boom.
Jeg kunne gjerne brukt tid og ord på å beskrive resten av
kvelden, men jeg vet ikke hvor fornuftig eller givende det er for utenforstående
å lese om det i ettertid. Men jeg kan si dette; vi danset oss rennende av
svette, vi måtte skrape sammen våre siste kroner for å kunne kjøpe én øl på
deling og vi tigget oss til nattmat, som ble inntatt kl 0400 på en
kirketrapp.
Ferie er ikke for alle, og lørdag etter frokost dro Pauline
og Erlend hjem igjen til León fordi studierelaterte forpliktelser kalte. Jeg og
Helene derimot, ignorerte disse kallene og satte oss heller på en båt ut til
noen av de mange øyene i Lago de Nicaragua. Der ute fikk vi gå i land på en øy
der vi fikk servert frukt og kokosnøtt-forfriskning, vi fikk se aper på kloss
hold og vi lot oss fascinere av øylivet. En øy kan koste deg rundt 500.000
norske kroner, og det var tydelig at flere har hatt glede av denne forholdsvis
greie prisen. Overalt dukket det opp villaer med utendørs svømmebasseng,
treningsrom og lounger. Guiden fortalte at en av øy-eierne alltid ankommer feriehuset
sitt med helikopter, og skal han bare en rask tur inn til Granada brukte han
yachten. Det sto i kontrast til øy-beboerne som alltid har bodd der, og som lever godt nok i sine selvkonstruerte
hus og som fint kommer seg frem til Granada roende i sine selvlagde trebåter.
Pellas-familien har et par-tre feriehus der ute, bare så du vet det.
På vei inn
igjen mot Granada var den røde solen på vei ned foran oss, mens horisonten bak
oss var bekmørk og tidvis opplyst av lyn. En veldig fin avslutning på turen!
Nå er vi tilbake igjen i León etter en smertefri hjemreise.
Jeg kan oppsummere lørdagskvelden og fredagsmorgen på følgende vis; kanelbolle,
bok, kylling, crepe, bok, sove, ny bok, massasje (for Helenes del), baguette,
buss, bok, kanelbolle. Det jeg vil at du skal sitte igjen med fra denne oppsummeringen
er «kanelbolle». En tilnærmet norsk kanelbolle som vi fikk kjøpt på det
vestlig-inspirerte bakeriet, og som gjorde turen vår til Granada komplett.
Ferie, det er nydelig, det
PS; jeg innser nå at jeg har glemt
å fortelle om Granada som by. Granada som by er kjempefin. Ren(ere), pen,
kolonistil, masse fine kirker, mange koselige kafeer, hyggelig uteservering i hovedgaten.
Jeg gir tommel opp!
Det skal også sies at Granada er mer turistifisert, skal vi sammenligne byen
med León. Skal vi sammenligne byen med Magaluf, kan man ta seg en (kanel)bolle og påstå at en turist aldri har satt sin fot i Granada. Jeg skjønner
hvorfor Kulturstudier-programmet er lagt til León – en kommer hakket nærmere
innpå det ekte nicaraguanske livet her. Og dessuten, det er betydelig færre gamle,
vestlige menn med altfor unge, lokale jenter her…