Vi visste ikke lenger hva vi skulle tenke om våre kommende atten dager på Cuba. Backpackere vi hadde møtt på vår vei gjennom NZ, Australia og Guatemala var tvetydige i sine uttalelser; "Det er dyrt og dritt, men bra og billig". Folket ble beskrevet som upersonlig og kladt, maten eledingen og husingen for stakkarslige vedskjul. Vi møtte for all del også de som hadde hatt gode opplevelser, men vi satt igjen med overveiende negative forhåndsinntrykk av landet.
Og hva visste vi vel egentlig om Cuba fra før av? Det er et diktatur ledet av Castro, hvis folk er undertrykket og ufrivillig avsondert fra omverdenens informasjonssamfunn. En absolutt på USAs svarteliste på grunn av landets kommunistiske styresett og folkets gudedyrkning av marxisist-leninisten og skjeggetussen Che Guevara.
Vi ble fortalt av alle at vi besøker Cuba i grevens tid; nå skal den amerikanske blokaden sakte, men sikkert heves og de to landene er offisielt på talefot for første gang siden Cuba-krisen i 1962. Vi bestemte oss for å glemme alt det negative vi hadde blitt fortalt for å klare å ha et åpent sinn idet vi ankom Havana.
Havana. Hvilket kaos, hvilken overvelmende by. Vi hadde booket hotelll for våre to første netter, men forestill deg for all del ikke "hotell" i den norske betydningen. Lobbyen var en røyklagt bar full av berusede cubanere og lite vennligsinnede ansatte. Rommet vår var muggent, illeluktende og uten vinduer, så vårt forhåndsutpekte fristed var brått blitt omgjort til vår personlige fengselcelle. Første dagen vår i Havana ble tilbrakt vandrende gatelangs mens vi irriterte oss grønne over guttas (og mennenes) slibrige kommentarer og blikk. Gatene luktet av kloakk, husfasadene var falmede og grå, og bilen spøy ut en kvelende eksos. Utallige ganger ble vi forsøkt lurt for alt vi hadde av penger, da vi ikke hadde god koll på forskjellen på en nasjonal peso og en cubansk dollar. En is som burde ha kostet 50 cent, skulle de plutselig ha 6 dollar for... Utbyggingen av infrstruktur vokser ikke i takt med den økende turismen, og overalt var det køer. Utsultede ble vi stående i kø i halvannen time for å spise en lunsj vi faktisk hadde råd til. Anna, vegetarianer som hun er, fikk et stykke hårete gris i risen sin. Vi var nedslått, utkonkurrert, ferdig.
Den kvelden la vi oss med den uutholdelige tanken, "18 dager med dette?!". Ikke et smil eller et hyggelig ord var blitt sendt i vår retning hele dagen, og vi kjente oss plutselig alt for unge og uerfarne til å begi oss ut på Cuba-eventyret.
Men så, så kom skytsengelen Alejandro, vår personlige by-guide tildelt oss ettersom vi bestilte Cuba-visum gjennom Kilroy. Alejandro var rett på sak og fortalte oss svart på hvitt hvordan Cuba generelt, og Havana spesielt, fungerte på sitt eget, uperfekte vis. Etter tre timers byvandring med ham, var vi fylt med et nytt mot og en ny styrke til å fortsette, og det beste rådet han kunne gi oss var å komme oss til helsikke ut av Havana - "dette er dere ikke klare for ennå".
Vi satte oss på en buss mot den grønne, frodige nasjonalparken i Vinales. Det var som om vi skulle ha gått på bussen i helvete, og steget av i himmelen. Vinales var stille og rolig, gatene var rene og fulle av mennesker på sykkel (det finnes ikke noe tryggere enn det for en Ås-jente) med brede smil om munnen. Okei, brede og brede... Poenget er at rytmen var en annen, ergo slappet vi mer av. Slik som rovdyr sanser og utnytter sitt byttes frykt og usikkerhet, utnytter cubaneren den usikre og tvilende holdningen til en jomfru-turist. Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å sammenligne cubanere med dyr, men jeg forsøker å gi et bilde på hvordan situasjonene utspiller seg.
Å kjenne Cuba handler om å lære seg "spillet". Spillet har to deltakere, cubaneren og turisten, og førstnevnte vil alltid, uten unntak spille spillet bedre enn turisten. Det gjorde underverker for oss at vi fikk dra til Vinales og lære oss spillereglene i rolige, trygge omgivelser. Plutselig kunne ikke folk lenger pille oss på nesten, og vi visste hva vi skulle ha og til hvilken pris vi skulle ha det. Uansett hvilket krav vi fikk innfridd, kunne vi være sikre på at cubaneren var den seirende parten, tross hans påklistrende nedslåtte ansikt. Visst føltes det kjipt å alltid måtte forhandle, kranger og ta folk påfallende hardt i hånden, men det ble min oppgave som den eneste spansktalende i reisefølget. Og for å bli tatt på alvor som en blond ungpike i Cuba, må man leke litt tøff i trynet.
Når spillereglene var oppfattet, adoptert og satt ut i praksis, fikk vi plutselig overnattinger til 50 kroner, lunsj til to kroner og bananer til én. Livet ble billigere, og underlig nok ble folket vennligere og mer imøtekommende. Jeg er under den oppfatningen at det handler om vår egen endrede innstilling. Istedenfor å opptre tvilende, kritiske og mistroiske, ble vi mer og mer sikre på at de vi møtte faktisk ikke alltid forsøkte å utnytte og lure oss. Fordi vi kunne spillereglene, merket folk oss som mer positive og åpne i oppførselen, og slik oppstod tillit, dialoger og en innsikt i det cubanske samfunnet som vi eller bare kunne drømt om å oppnå. Slik ble det mulig å spørre folk om hva de synes om Cuba, om Fidel, om Che, om kommunismen, om isolasjonen. Svarene sto i sterk kontrast til det vi opprinnelig hadde tatt for å være sannheten om Cuba.
Folk er fornøyde. De har tillit til sin kommandant. En kan ikke ta alle mine følgende opplysninger for god fisk, da de ikke kommer fra noen offisielle kilder, men heller fra "mannen i gata".
Her er noe av det jeg bet meg merke i:
Kommunismen ble aldri innført på Cuba, en hadde lært av Stalins jernhånd at dette ikke var veien å gå. Kapitalismen er forhatt og fryktet etter å ha sett hva dets innrykk i Latin-Amerika har ført med seg. Sosialismen er ønsket velkommen og er den gjeldene politiske ideologien på Cuba (og vi ble fortalt at Raul ønsker å styre landet mot den skadinviske velferdsmodellen). I Cuba er lønningen generelt ganske lave, og folk tjener ikke likt, men det er heller ingen skattebelegging av lønninngen. Etter at revolusjonen seiret i 1959, ble cubanske familier tildelt hjem som, etter å ha nedbetalt en liten pris for dem over et tiår, skulle tilhøre dem fullt og helt, uten gjeld, lån og skatter. Det betyr at det i teorien ikke finnes hjemløse på Cuba. Utdanning, helt opp på universitetsnivå, er helt gratis, og det gjelder også bøker og utstyr. Dersom et barn bor for langt unna til å komme seg på skolen, skal skolen komme til barnet. Ellers skal gratis transport tilbys. Alle helsetjenester er også gratis, til og med sykesengen. Staten opererer fortsatt med rasjoneringskort og hver måned får en familie på fire tildelt ca. 28 libra (14 kg) ris, egg, bønner, olje, osv.. Andre matvarer kan kjøpes i statlige butikker (et "supermarked" har faktisk aldri sett mindre supert ut..), og slike varer som privatpersoner selger (slikt som kjøtt, frukt, ris og egg) kan kjøpes på private markeder - noe som selgerne da må skatte litt av. Folk som har muligheten til å leie ut rom til turister (kalt Casa Particular), gjør dette for å spe på familiens økonomi. Det samme gjelder for såkalte Paladares, som er private restauranter der du ofte spiser middag i stuen til folk. Siden 2005 får også privatpersoner lov til å drive taxi-virksomhet med sine private biler, og svært mange opptar tiden sin som taxi-sjåfør. Alle disse private initiativene vokser frem ettersom staten selv ikke klarer å dekke behovene til det økende antall turister som ankommer landet hvert år. Alle private initiativ må godkjennes av staten - kvalitet, regulering og standarder verdsettes. Denne økingen av private aktører kan man tolke som en åpning for konkurranse, og et friere marked.
Cubanere flest ser positivt på turismen, som virkelig hadde sitt inntog i det vakre året 1995, fordi det brunger kapital og utvikling til landet. Samtidig er folk redde for at super-bedriet skal investere, bygge og dominere - en rå kapitalisme lokalbefolkningen ikke kan sloss mot. Dette er også en kamp cubanere ikke er rede til å ta; folk er fornøyde, stort sett. Vår guide, Tony, på ridetur gjennom Valle de los Ingenios, sa det fint,"Jeg, som mange andre, er fattig, men jeg lever bedre her på Cuba enn det andre fattige gjør i andre Latin-Amerikanske land". Dette kunne vi se logikken og sannheten i. Staten er kanskje ikke perfekt, men den tilbyr folket noen uvurderlige goder som øker deres livskvalitet og utvider deres framtidsutsiker. Motargumentet er at når man tilbyr goder uten å forvente ytelser, fjerner man samtideig menneskets amibisjoner, og med dem arbeidsmoralen. Etter norske standarder ville man kunne påstått at svært mange cubanere gjør et halvarbeid uten øyne for å utvikle seg eller bedre kvaliteten i det arbeidet de gjør. Hvor er ambisjonene, higet etter suksess og sterke presentasjoner? Igjen hadde Tony et svar til meg, "Hvem trenger det? Vi cubanere er fornøyde med rytmen vår. Jeg ville aldri tråkket over naboen for å få en kunde, og naboen min ville alltid lånt meg det lille han har av penger dersom han så jeg var i nød. Det er utverdnen som ønsker konkurransen, ikke oss". Solidaritet er et nøkkelord i det cubanske samfunnet, og Che er selve symbolet på et solidarisk, engasjert og altoppoffrende menneske. Det frie markeds konkurranse blir en motsetning til deres ideal tilværelse, og det er kanskje derfor utverdenens kapitalisme er så fryktet.
Det sies at vi er her på et historisk tidspunkt, blokaden skal kanskje heves. På store skilt rundt om på Cuba står det skrevet, "El Bloque, el genocidio más largo de la historia" ("Blokaden, det lengste folkemordet i historien"). Ufrivillig isolert fra omverdenen har Cuba store mangler hva gjelder materialer og informasjon, men hva blir konsekvensen for cubaneren dersom Cuba sakte, men sikkert slippes tilbake inn i varmen og det frie marked gjør sitt inntog? "Kapitalismen, det lengste folkemordet i historien?".
Jeg vil tilbake til Cuba om, si, ti år. Vil jeg da kunne dra til Trinidad og bo i en privat leilighet med takterrasse med utsikt over havet, byen og solnedgagen, og med frokost på balkongen for 50 kroner natten? Vil "vertsmor" sette seg ned med meg og prate i timesvis med kaffen på termos og kjeks på fat, kun fordi det er hyggelig? Ville hun om ti års tid tatt seg bryet med å kjøpe strandvekser til oss, laget storslåtte måltider for å vise oss sine beste oppskrifter og vasket klærne våre? Vil ha tid til sånt om ti år? Eller vil det være for lite lønnsomt for henne?
Den som noensinne kalte cubanere for kalde, har ikke møtt den sanne cubaner.
Den som noensinne kalte maten for smakløs og dyr, gikk ikke dit en cubaner ville gått for å spise.
Den som noensinne avskrev Cuba som kaotisk, upersonlig og "hustlende", tok seg aldri tiden til å lære seg spillereglene og omfavne spillet.
Aldri vil jeg glemme alle de varme menneskene, de utallige solnedgangene fra takterrassen i Trinidad, salsaen i la Esclinata, språkkurset til jentene og professor, poet og kjernekar Juan, turen til det ukjente fossefallet dypt inne i Valle Ancón forbi den skumle militærbasen, de latterlig gode hummer-måltidene, galoppering til hesterygg, sykkelturer til stranden, jogging på ikke-fullt-så-nedlagte togspor, mannen som runket ved føttene til jentene da de solte seg (men det er en annen historie), den gamle amerikanske bilen som nesten kjørte oss ut i vår død da understellet falt av fordi orginaldelen endelig hadde gitt tapt for tiden, den private kinoforestillingen som kostet oss 30 norske øre, Levis-mekkaet i Santa Clara, eller forelesning/tre-retters middag i selskap av svensken Stefan.
Vi er tilbake i Havana, modigere og mer erfarne enn tidligere. Vi ter oss på sådan og alt virker litt enklere, litt mindre kaotisk og litt mindre overveldende. Havana er ingen drømmeby, men forskjellen fra da til nå er slående.
Jeg kunne sittet på denne rolige plazaen og drukket kaffe og skrevet om Cuba i evigheter, men skildringene kommer til en slutt.
Cuba er annerledeslandet. Cuba er som ingenting annet du noensinne har opplevd i hele ditt liv. Jeg er glad vi fikk se Cuba i disse skjebnesvangre tider, og på sett og vis krysser jeg fingre, armer og ben for at Cuba aldri endrer seg - at det forblir annerledeslandet for alltid.
Og hva visste vi vel egentlig om Cuba fra før av? Det er et diktatur ledet av Castro, hvis folk er undertrykket og ufrivillig avsondert fra omverdenens informasjonssamfunn. En absolutt på USAs svarteliste på grunn av landets kommunistiske styresett og folkets gudedyrkning av marxisist-leninisten og skjeggetussen Che Guevara.
Vi ble fortalt av alle at vi besøker Cuba i grevens tid; nå skal den amerikanske blokaden sakte, men sikkert heves og de to landene er offisielt på talefot for første gang siden Cuba-krisen i 1962. Vi bestemte oss for å glemme alt det negative vi hadde blitt fortalt for å klare å ha et åpent sinn idet vi ankom Havana.
Havana. Hvilket kaos, hvilken overvelmende by. Vi hadde booket hotelll for våre to første netter, men forestill deg for all del ikke "hotell" i den norske betydningen. Lobbyen var en røyklagt bar full av berusede cubanere og lite vennligsinnede ansatte. Rommet vår var muggent, illeluktende og uten vinduer, så vårt forhåndsutpekte fristed var brått blitt omgjort til vår personlige fengselcelle. Første dagen vår i Havana ble tilbrakt vandrende gatelangs mens vi irriterte oss grønne over guttas (og mennenes) slibrige kommentarer og blikk. Gatene luktet av kloakk, husfasadene var falmede og grå, og bilen spøy ut en kvelende eksos. Utallige ganger ble vi forsøkt lurt for alt vi hadde av penger, da vi ikke hadde god koll på forskjellen på en nasjonal peso og en cubansk dollar. En is som burde ha kostet 50 cent, skulle de plutselig ha 6 dollar for... Utbyggingen av infrstruktur vokser ikke i takt med den økende turismen, og overalt var det køer. Utsultede ble vi stående i kø i halvannen time for å spise en lunsj vi faktisk hadde råd til. Anna, vegetarianer som hun er, fikk et stykke hårete gris i risen sin. Vi var nedslått, utkonkurrert, ferdig.
Den kvelden la vi oss med den uutholdelige tanken, "18 dager med dette?!". Ikke et smil eller et hyggelig ord var blitt sendt i vår retning hele dagen, og vi kjente oss plutselig alt for unge og uerfarne til å begi oss ut på Cuba-eventyret.
Men så, så kom skytsengelen Alejandro, vår personlige by-guide tildelt oss ettersom vi bestilte Cuba-visum gjennom Kilroy. Alejandro var rett på sak og fortalte oss svart på hvitt hvordan Cuba generelt, og Havana spesielt, fungerte på sitt eget, uperfekte vis. Etter tre timers byvandring med ham, var vi fylt med et nytt mot og en ny styrke til å fortsette, og det beste rådet han kunne gi oss var å komme oss til helsikke ut av Havana - "dette er dere ikke klare for ennå".
Vi satte oss på en buss mot den grønne, frodige nasjonalparken i Vinales. Det var som om vi skulle ha gått på bussen i helvete, og steget av i himmelen. Vinales var stille og rolig, gatene var rene og fulle av mennesker på sykkel (det finnes ikke noe tryggere enn det for en Ås-jente) med brede smil om munnen. Okei, brede og brede... Poenget er at rytmen var en annen, ergo slappet vi mer av. Slik som rovdyr sanser og utnytter sitt byttes frykt og usikkerhet, utnytter cubaneren den usikre og tvilende holdningen til en jomfru-turist. Misforstå meg rett, jeg ønsker ikke å sammenligne cubanere med dyr, men jeg forsøker å gi et bilde på hvordan situasjonene utspiller seg.
Å kjenne Cuba handler om å lære seg "spillet". Spillet har to deltakere, cubaneren og turisten, og førstnevnte vil alltid, uten unntak spille spillet bedre enn turisten. Det gjorde underverker for oss at vi fikk dra til Vinales og lære oss spillereglene i rolige, trygge omgivelser. Plutselig kunne ikke folk lenger pille oss på nesten, og vi visste hva vi skulle ha og til hvilken pris vi skulle ha det. Uansett hvilket krav vi fikk innfridd, kunne vi være sikre på at cubaneren var den seirende parten, tross hans påklistrende nedslåtte ansikt. Visst føltes det kjipt å alltid måtte forhandle, kranger og ta folk påfallende hardt i hånden, men det ble min oppgave som den eneste spansktalende i reisefølget. Og for å bli tatt på alvor som en blond ungpike i Cuba, må man leke litt tøff i trynet.
Når spillereglene var oppfattet, adoptert og satt ut i praksis, fikk vi plutselig overnattinger til 50 kroner, lunsj til to kroner og bananer til én. Livet ble billigere, og underlig nok ble folket vennligere og mer imøtekommende. Jeg er under den oppfatningen at det handler om vår egen endrede innstilling. Istedenfor å opptre tvilende, kritiske og mistroiske, ble vi mer og mer sikre på at de vi møtte faktisk ikke alltid forsøkte å utnytte og lure oss. Fordi vi kunne spillereglene, merket folk oss som mer positive og åpne i oppførselen, og slik oppstod tillit, dialoger og en innsikt i det cubanske samfunnet som vi eller bare kunne drømt om å oppnå. Slik ble det mulig å spørre folk om hva de synes om Cuba, om Fidel, om Che, om kommunismen, om isolasjonen. Svarene sto i sterk kontrast til det vi opprinnelig hadde tatt for å være sannheten om Cuba.
Folk er fornøyde. De har tillit til sin kommandant. En kan ikke ta alle mine følgende opplysninger for god fisk, da de ikke kommer fra noen offisielle kilder, men heller fra "mannen i gata".
Her er noe av det jeg bet meg merke i:
Kommunismen ble aldri innført på Cuba, en hadde lært av Stalins jernhånd at dette ikke var veien å gå. Kapitalismen er forhatt og fryktet etter å ha sett hva dets innrykk i Latin-Amerika har ført med seg. Sosialismen er ønsket velkommen og er den gjeldene politiske ideologien på Cuba (og vi ble fortalt at Raul ønsker å styre landet mot den skadinviske velferdsmodellen). I Cuba er lønningen generelt ganske lave, og folk tjener ikke likt, men det er heller ingen skattebelegging av lønninngen. Etter at revolusjonen seiret i 1959, ble cubanske familier tildelt hjem som, etter å ha nedbetalt en liten pris for dem over et tiår, skulle tilhøre dem fullt og helt, uten gjeld, lån og skatter. Det betyr at det i teorien ikke finnes hjemløse på Cuba. Utdanning, helt opp på universitetsnivå, er helt gratis, og det gjelder også bøker og utstyr. Dersom et barn bor for langt unna til å komme seg på skolen, skal skolen komme til barnet. Ellers skal gratis transport tilbys. Alle helsetjenester er også gratis, til og med sykesengen. Staten opererer fortsatt med rasjoneringskort og hver måned får en familie på fire tildelt ca. 28 libra (14 kg) ris, egg, bønner, olje, osv.. Andre matvarer kan kjøpes i statlige butikker (et "supermarked" har faktisk aldri sett mindre supert ut..), og slike varer som privatpersoner selger (slikt som kjøtt, frukt, ris og egg) kan kjøpes på private markeder - noe som selgerne da må skatte litt av. Folk som har muligheten til å leie ut rom til turister (kalt Casa Particular), gjør dette for å spe på familiens økonomi. Det samme gjelder for såkalte Paladares, som er private restauranter der du ofte spiser middag i stuen til folk. Siden 2005 får også privatpersoner lov til å drive taxi-virksomhet med sine private biler, og svært mange opptar tiden sin som taxi-sjåfør. Alle disse private initiativene vokser frem ettersom staten selv ikke klarer å dekke behovene til det økende antall turister som ankommer landet hvert år. Alle private initiativ må godkjennes av staten - kvalitet, regulering og standarder verdsettes. Denne økingen av private aktører kan man tolke som en åpning for konkurranse, og et friere marked.
Cubanere flest ser positivt på turismen, som virkelig hadde sitt inntog i det vakre året 1995, fordi det brunger kapital og utvikling til landet. Samtidig er folk redde for at super-bedriet skal investere, bygge og dominere - en rå kapitalisme lokalbefolkningen ikke kan sloss mot. Dette er også en kamp cubanere ikke er rede til å ta; folk er fornøyde, stort sett. Vår guide, Tony, på ridetur gjennom Valle de los Ingenios, sa det fint,"Jeg, som mange andre, er fattig, men jeg lever bedre her på Cuba enn det andre fattige gjør i andre Latin-Amerikanske land". Dette kunne vi se logikken og sannheten i. Staten er kanskje ikke perfekt, men den tilbyr folket noen uvurderlige goder som øker deres livskvalitet og utvider deres framtidsutsiker. Motargumentet er at når man tilbyr goder uten å forvente ytelser, fjerner man samtideig menneskets amibisjoner, og med dem arbeidsmoralen. Etter norske standarder ville man kunne påstått at svært mange cubanere gjør et halvarbeid uten øyne for å utvikle seg eller bedre kvaliteten i det arbeidet de gjør. Hvor er ambisjonene, higet etter suksess og sterke presentasjoner? Igjen hadde Tony et svar til meg, "Hvem trenger det? Vi cubanere er fornøyde med rytmen vår. Jeg ville aldri tråkket over naboen for å få en kunde, og naboen min ville alltid lånt meg det lille han har av penger dersom han så jeg var i nød. Det er utverdnen som ønsker konkurransen, ikke oss". Solidaritet er et nøkkelord i det cubanske samfunnet, og Che er selve symbolet på et solidarisk, engasjert og altoppoffrende menneske. Det frie markeds konkurranse blir en motsetning til deres ideal tilværelse, og det er kanskje derfor utverdenens kapitalisme er så fryktet.
Det sies at vi er her på et historisk tidspunkt, blokaden skal kanskje heves. På store skilt rundt om på Cuba står det skrevet, "El Bloque, el genocidio más largo de la historia" ("Blokaden, det lengste folkemordet i historien"). Ufrivillig isolert fra omverdenen har Cuba store mangler hva gjelder materialer og informasjon, men hva blir konsekvensen for cubaneren dersom Cuba sakte, men sikkert slippes tilbake inn i varmen og det frie marked gjør sitt inntog? "Kapitalismen, det lengste folkemordet i historien?".
Jeg vil tilbake til Cuba om, si, ti år. Vil jeg da kunne dra til Trinidad og bo i en privat leilighet med takterrasse med utsikt over havet, byen og solnedgagen, og med frokost på balkongen for 50 kroner natten? Vil "vertsmor" sette seg ned med meg og prate i timesvis med kaffen på termos og kjeks på fat, kun fordi det er hyggelig? Ville hun om ti års tid tatt seg bryet med å kjøpe strandvekser til oss, laget storslåtte måltider for å vise oss sine beste oppskrifter og vasket klærne våre? Vil ha tid til sånt om ti år? Eller vil det være for lite lønnsomt for henne?
Den som noensinne kalte cubanere for kalde, har ikke møtt den sanne cubaner.
Den som noensinne kalte maten for smakløs og dyr, gikk ikke dit en cubaner ville gått for å spise.
Den som noensinne avskrev Cuba som kaotisk, upersonlig og "hustlende", tok seg aldri tiden til å lære seg spillereglene og omfavne spillet.
Aldri vil jeg glemme alle de varme menneskene, de utallige solnedgangene fra takterrassen i Trinidad, salsaen i la Esclinata, språkkurset til jentene og professor, poet og kjernekar Juan, turen til det ukjente fossefallet dypt inne i Valle Ancón forbi den skumle militærbasen, de latterlig gode hummer-måltidene, galoppering til hesterygg, sykkelturer til stranden, jogging på ikke-fullt-så-nedlagte togspor, mannen som runket ved føttene til jentene da de solte seg (men det er en annen historie), den gamle amerikanske bilen som nesten kjørte oss ut i vår død da understellet falt av fordi orginaldelen endelig hadde gitt tapt for tiden, den private kinoforestillingen som kostet oss 30 norske øre, Levis-mekkaet i Santa Clara, eller forelesning/tre-retters middag i selskap av svensken Stefan.
Vi er tilbake i Havana, modigere og mer erfarne enn tidligere. Vi ter oss på sådan og alt virker litt enklere, litt mindre kaotisk og litt mindre overveldende. Havana er ingen drømmeby, men forskjellen fra da til nå er slående.
Jeg kunne sittet på denne rolige plazaen og drukket kaffe og skrevet om Cuba i evigheter, men skildringene kommer til en slutt.
Cuba er annerledeslandet. Cuba er som ingenting annet du noensinne har opplevd i hele ditt liv. Jeg er glad vi fikk se Cuba i disse skjebnesvangre tider, og på sett og vis krysser jeg fingre, armer og ben for at Cuba aldri endrer seg - at det forblir annerledeslandet for alltid.
