Starten:

(Mye av det følgende kan fremstå som uviktige detaljer for mange. Disse uviktige detaljene er det som gjør denne bloggen verdt å skrive, og de er særdeles viktige for meg. Jeg trenger disse detaljene når jeg skal fremstille  klare, virkelige og, ikke minst, følelsesladde minner en gang i fremtiden)

Da har det faktisk hendt. Jeg har fått vertsfamilie og alt er blitt mye, mye mer virkelig!

Jeg er en jente på sytten fra det lille stedet Ås utenfor Oslo. I hele fire år har jeg visst at jeg rett og slett bare måtte dra på utveksling, og jeg har aldri tvilt et sekund på at Spania var den rette destinasjonen for meg. Jeg reiser med utvekslingsorganisasjonen Aspect (Get Ready i Spania), som jeg synes har fungert meget bra hittil. Jeg har hatt plassen min i halvannet år, uten å ha den minste anelse om hvor i Spania jeg skulle ende opp. Jeg hadde muligheten til å kjøpe meg til et sted, men jeg endte opp med å ikke gjøre det i redsel av å skulle betale 7000 kroner ekstra for å bo et sted jeg ikke ville trives. Nå har jeg betalt nada (ser du bort ifra de 73.000 kronene kurset koster i seg selv) for å bo et sted jeg tror jeg kommer til å STORtrives. 

Jeg har nemlig havnet hos en familie på fire bare steinkast unna storbyen Alicante. Familien består av mor Pepi, far Juan Carlos (ja, som selveste kongen), storebror Lucas på atten og lillebror Pablo på fjorten. I tillegg har jeg to hunder, to katter, eget rom, en liten frukthage, et nydelig nabolag OG basseng. Kunne det blitt bedre?!

Da jeg mottok beskjeden befant jeg meg på bakrommet av Gina Tricot butikken jeg jobber i. Jeg så at et ukjent nummer hadde ringt meg og tenkte, "høhø, idag kunne jo vært dagen!" Og sannelig var det dagen. Jeg hørte ikke stort annet enn "du har fått vertsfamilie" før tårene sprengte på og gledeshylene kom ufrivillig og ukontrollerbare. Noe til reaksjon, men jeg hadde jo tross alt ventet på akkurat den beskjeden i fire år. Jeg kunne ikke dy meg og løp derfor rett ut i butikken (fortsatt Gina Tricot) for å finne mine gode venninner og kollegaer. Alle kunder var glemt da vi (mulig det var mest meg..) hoppet rundt og skrek av glede. Gjett om det blir fint når de kommer å besøker meg! Etter dette gikk jeg tilbake til bakrommet, satte meg på huk for å puste bedre og informerte familie og venner. De gode nyhetene ble så feiret til langt på natt, i godt selskap på de merkeligste steder! God, god dag. 

Men tilbake til familien og stedet. Jeg er overlykkelig. Familien virker helt super! Jeg har nå sendt dem en gruelig lang mail på spansk og venter spent på svar. Sendte i samme slengen en mail til områderepresentant, Isabel. Godt å være på godfot med henne om noe skulle skje der nede. Hun fortalte meg at familien min nå dette skoleåret har hatt to andre utvekslingsstudenter boende hos seg, og at de veldig gjerne vil komme i kontakt med meg (om jeg forsto spansken riktig, hehe). Det er selvsagt jeg også veldig gira på! De kan jo fortelle meg masse om familien, stedet og, i det hele tatt, opplevelsen av å være utvekslingsstudent i Spania. 

Jeg skal bo i en "urbanisasjon" kalt Los Girasoles (solsikkene), som er omtrent åtte kilometer fra Alicante og fire, fem kilometer fra San Vicente del Raspeig. San Vicente del Raspeig har rundt femti tusen innbyggere, samt et universitet med tjuefem tusen studenter. I en by med så mange studenter er det da nødt til å finnes litt liv! Men det er aldeles ikke krise om det ikke er tilfellet for jeg har tjohei-super-liv Alicante litt lenger nede i "gata". Ikke at jeg trenger å tenke på slikt enda da for jeg vet ikke hva min nye mamma og pappa tenker om sånt sprell... Håper de er ordentlig spanjol-spanjoler, om du skjønner?

Vel, nå som jeg har fått familie gjenstår det bare å snakke med dem, pakke, glede seg, grue seg og alt det der frem til jeg reiser den attende august. Da drar jeg først til Madrid med en god del andre utvekslingsstudenter. Der skal vi gå på et treukers langt språkkurs (i regi av Get Ready/Aspect) med innføring i spansk språk og kultur. Vi har betalt en god del tusenlapper ekstra for kurset, men jeg tror det blir verdt pengene. Jeg tror det vil bli riktig så bra. Det blir en fin og myk start på et ukjent og uforutsigbart utvekslingsår.

For øyeblikket er jeg så utrolig spent, glad og sabla klar for å pakke koffertene og bare reise avgårde. Ned til Spanias solrike kyst som flommer over av god mat, stemningsfull musikk, karismatiske mennesker og minnerike stunder (hehe)... Jeg har derimot ingen tvil om at jeg neste uke, uken etter der igjen eller om en måned fra nå kommer til å grue meg som pesten. Med det går fint, jeg er klar! Kanskje.. 

Til neste gang! 

Marianne :-)

Slenger med et bilde som noenlunde beskriver reaksjonen min da jeg fikk vertsfamilie.