4 måneder, en hinsides 18th b-day, CHE CHERE RECHE!

Alle sammen, idag har jeg vært i Spania i fire måneder. Fire måneder er det samme som sytten og en halv uke. Eller 122 dager. Eller 2928 timer. Det er ikke småtterier. 

Man skulle kanskje tro at nå som det snart er jul og familietid så skulle jeg slitt litt med hjemlengsel og slikt, men jeg kan oppriktig si at jeg ikke har hatt det bedre (her i Spania). Det har kanskje noe med den sinnsyke helgen jeg hadde, eller det hyggelig cafébesøket igår. Kanskje det er fordi det kun er to dager igjen til juleferie eller muligens fordi det har vært tjue grader og sol idag. Uansett hva som er grunnen til at jeg har det så bra, så liker jeg det - jeg er lykkelig. 

Stusser nå litt over dette, ja. For godt til å være sant??

Normalt

22 grader på julaften, sa du?

Jeg ble litt syk på torsdag og hadde det kjipt, hadde prøve på fredag og gjorde det bra. Ble hjemme med familien og slappet av på fredagen for å være klar for sprellerier på lørdagen. Det lønte seg. Lørdag var hinsides. 

Meg som er syk og har det litt kjipt..

På lørdagsmorgen dro jeg først på Primark med Joanna og kjæresten. Jeg fylte bæreposer uten en eneste bekymring om hvordan mine to medbrakte kofferter noensinne skal få plass til alt jeg har kjøpt her nede når jeg vender tilbake igjen.

Senere dro jeg til nabobyen Elche og spilte volleyballkamp med laget. Vi tapte fortjent etter dårlig spill... Triste greier, men klarer ikke helt å fortvile sånn over det. Jeg har bare spilt på laget i en måned og stiller meg vel igrunn likegyldig til seriespillet og plassering. Men klart - det er jo gøy å vinne.

Jeg hev meg rundt etter kampen og kom meg over til McKennas hus så fort jeg kunne. Det var ingen hvilken som helst anledning, det var McKennas attenårsdag. 

Etter å ha spist litt bursdagskake med hennes gærne familie gjorde vi oss klare for å dra ned til Alicante og invitere bursdagsbarnet på middag. I høye hæler og fine antrekk tok vi bussen ned til Alicante og vandret så rundt i de julepyntede gatene på jakt etter et sted å spise. Vi endte på indisk med hvitvin og naan. Mm. 

  

Klokken ble etterhvert mer enn vi hadde tenkt og vi måtte skynde oss avgårde til El Mercado for å møte en gjeng med utvekslingsstudent-venner av McKenna. De var alle samme veldig hyggelige jenter! Det ble tid for barhopping-vors og som en gjeng lyshårede, engelsktalende jenter hadde vi få problemer med å komme forbi store, skumle dørvakter, bli kjent med nye mennesker eller å få en drink eller to spandert. Jeg var overbevist om at kvelden hadde nådd sitt høydepunkt da vi kom inn på den heller strenge klubben, "Swing", som jeg og de spanske venninne mine ellers aldri kommer inn på. Vi glemte tiden totalt mens vi danset, ble kjent med nye spanjoler og nøt det beste av hva el Barrio har å by på. Da vi i sekstiden dro hjemover mot San Vicente forstod jeg at kvelden ikke var over ennå; bussen var proppfull av festglade mennesker, og blant dem to sangfugler av noen brasilianere. Jeg tror, nei, jeg VET, at jeg aldri i mitt liv har ledd så mye og følt så mye glede i samvær med noen jeg aldri har møtt før. Å, min gud. Jeg kommer aldri til å kunne høre på "Bolada Boa (che chere reche) uten å flire av meg ansiktet igjen. Så bra mennesker kan være. 

Plutselig var klokken blitt halv ni og gud i det høye vet hvor tiden var blitt av mens vi var på vors. Slitne, bærende på høye hæler og julestrømpe (?), men dog stadig like blide og syngende kom vi oss i seng i McKennas hus. 

Felicidades!!

Os quiero!

Fikk (tok?) med meg en suvenir fra kvelden!

To timer senere kom vi oss opp igjen for å dra hjemover mot våre egne vertsfamilier. Mobilen min hadde uleste beskjeder og nye venneforespørsler på både det ene og det andre mediet; Casanova: "hola, qué tal?". Casanova?! CASANOVA!! Hvor ofte møter man vel en kis som faktisk heter det? Gjett om Marianne skal på ny date a. 

Noen merker burde aldri forsvinne..

Da jeg kom hjem var det bursdagsfeiring for vertsmor Pepi, og gavene mine gikk rett hjem. Scoret full pott med mobillader og minnepenn, som jeg med egne øyne og ører har observert at hun manglet. Flinke meg. 

Etter lunsj og kake forsvant folket hvert til sitt, og jeg stupte i seng. Ah, hvor herlig er ikke en fullt akseptert, ja, til og med respektert og æret siesta etter en lang natt på byen? Ganske så herlig, skal jeg si deg. 

Nå gjenstår det to skoledager til og så er det ferie. Det blir så godt, så fortjent, så riktig. Akkurat julen er jeg ikke særlig gira på i år. Jeg spurte hvordan jeg burde kle meg på julaften og da fikk jeg beskjed om at pysj er innertier.. Den eneste fordelen ved å være borte nå i juletider er at jeg har satt meg ned og blitt kreativ med julekort. Hvert eneste ett av de julekortene jeg har skrevet ga meg en deilig, lykkelig følelse da jeg kunne slippe hvert og ett av dem ned i postkasse her og vite at de om ikke altfor lenge ville nå så mange av de jeg er glad i. Håper dere alle har fått dem, og føler du at du skulle hatt et du også så kan du vel kommentere under her og la meg få vite det! Hehe. 

Jul i San Vicente

Juletreet til min kjære Rocío!

Om akkurat ti dager sitter jeg på toget på vei til Madrid for å møte mine flotte, fine venninner fra forkurset. Utveksling er virkelig helt fantastisk for å skape gode, tette vennskap som du ellers ikke ville fått sjansen til i hjemlandet. Det blir så godt å se dem igjen! 

Et eksempel på et slikt vennskap. (Maddy og meg altså!!)