"Det var en gang tre nordmenn i Madrid" - en historie om vennskap og latter, fest og fy...

Har du noen ganger den følelsen av at nå, nå kunne du dødd lykkelig? Vel den følelsen har jeg gått rundt med hele den siste uken. Én uke i fantastiske Madrid med herlige norske venninner gjør sånt med en.

Nordmenn er noe helt for seg selv, og nordmenn i utlandet er om mulig enda bedre. Min intensjon her er ikke å være klysete eller nedlatende på noen måte, men jeg har bodd sytten år i Norge og 138 dager i Spania og jeg har gjort meg det inntrykket at jeg passer best sammen med nordmenn. Språket, humoren, erfaringene, tankegangen. Vi er så mye mer like enn det en skulle trodd. Man legger ikke merke til det i Norge for der er vi jo alle nordmenn, men når man plutselig kun omgås spanjoler og så endelig kommer sammen med nordmenn igjen, da skjønner man det. Vi er fra Norge.

(Må legge til at dette baserer seg på en utvekslingsstudents erfaringer og inntrykk og derfor ikke nødvendigvis gjelder for alle nordmenn)

Da jeg ankom Atocha togstasjon på fredag i forrige uke kunne jeg ikke hjelpe for å smile og tåre opp. Jeg var nok en gang tilbake i Madrid - mitt desiderte yndlingssted. Gåturen nedover mot Pilars leilighet fikk minnene til å strømme tilbake fra de tre ukene jeg var her på starten av året. Så mye gøy vi gjorde, så mye fint vi så og så mye dumt vi lo av.. Å ta heisen opp til femte etasje i Calle Ancora og tenke, “herregud, så space’a vi har vært i denne heisen”. Å klemme Pilar og faktisk føle at man klemmer noen som virkelig vil ha deg der. Å dra ut på joggetur i Parque del Retiro for første gang på over tre måneder. Lykke kalles det. 

Mitt paradis

Og lykke vokste bare mer og mer da jeg senere på kvelden sto på Atocha og tok imot Andrea skrikende, leende og hoppende. Og den fortsatte å vokse da jeg så igjen Sofia og på natten da vi åpnet heisdøren og så Auroras strålende smil nettopp kommet hjem fra juleferie i Norge. Jentene var samlet igjen (med unntak av Hannah da som følte det var okei å ta seg en treukers i Thailand med sin norske familie). Lykke.

Det første vi gjorde var jo selvfølgelig å dra ut. Festen i Madrid er latterlig. Latterlig BRA. Vi dro til Kapital, løp opp og ned i de syv forskjellige tema-etasjene, danset, ble kjent med lekringer og koste oss. Jeg kan ikke engang begynne å beskrive hvor fint det var å være ute med sine blonde tupper igjen.

meg og Pilar og Niebla

Dagen derpå var vi hjemme igjen i åttetiden og da sier det seg jo selv at man ikke er helt i slaget. Jeg våknet jo klokken tolv og satt og gjorde nada til de andre jentene kom seg opp i totiden. Da ble det spising og så tok vi turen til et kjøpesenter utenfor sentrum. Jeg skal ikke skryte av innkjøpene, men jeg vil absolutt skryte av humøret. Uggene og fæle holdt vi spiriten oppe med latter og gode utspill. Aurora er virkelig, virkelig vår reddende engel for å holde oppe humøret når alt annet tilsier at du burde være sliten og lei. “Det koster jo sånn fem biler og tar ca 10 dager” takk!

Om natten gikk vi ut igjen og denne gangen på en gammel kjenning; Star Studio 54. Det var der vi tilbrakte våre eventyrrike sommernetter med spanjoler, svensker, franskmenn, australiere og briter. Å entre de dørene igjen var en så fjern, men dog, åh, så riktig følelse. Vi hadde det som i sommer – rett og slett herlig.

Bilde fra i sommer. Var fine tider, det. 

Søndagen var også som de pleide å være i sommer; jævlige. Uggen, vondt i føttene, sliten, vondt i hodet, trøtt, tørst, død. Død. Men vi var stresset og måtte komme oss ut og finne nyttårsaftenantrekk. Du kan jo tenke deg hvordan det gikk. Noen timers intensiv leting, uten hell, for så å ende på Dunkin’ Donut med smoothie og cookie. Vel hjemme igjen stupte vi til sengs og ble liggende og se på film på pcen. Det kjentes ut som hjemme. Norske venninner, seng og dyne, film på pcen i fanget. Kos.

Nyttårsaften begynte heller kaotisk. Vi løp fra butikk til butikk, opp og ned, frem og tilbake i utallige timer for å gjøre siste, desperate innsats på å finne antrekk for kvelden. Til slutt løste det seg heldigvis for snille piker. Og godt var det for ellers ville vi ønsket 2013 velkommen sippende i senga med Freia melkesjokolade rennende fra munnviken..

Kristine, en tidligere norsk utvekslingsstudent som bodde hos Pilar, var også i Madrid med venninner på nyttårsaften, så dermed ble det til at vi var mange til bords om kvelden. Pilar hadde laget alt så fint i stand med langbord dekket av reker, kanapeer, skjell, forskjellig kjøtt og diverse turron’er og sjokolader. Det var så utrolig hyggelig. I alt var vi åtte jenter rundt bordet hvorav seks av dem var norske, men likevel tror jeg spanjoler så godt som nordmenn koste seg veldig mye den kvelden. Like før midnatt ble champagne’en sprettet og de tolv lykkedruene skrelt. Her i Spania har de tradisjonen å spise én drue hvert av de tolv første (?) sekundene ut i det nye året for å få god lykke i de tolv kommende månedene. Tror du ikke vi alle klarte det? Å jo, så nå forventer jeg ikke annet enn et herlig 2013.

Etter druer og champagne gjorde vi oss klare til å dra ut. Endelig var antrekket vi hadde kjempet for å finne i flere dager tatt på og vi var fornøyde med resultatet. Godt var det for stedet vi skulle til var ikke et hvilket som helst sted. Vi skulle til Círculo de Bellas Artes, et av de mest eksklusive stedene i Madrid. Det var ikke lite vi måtte betale for å komme inn der (70 euro), men vi tenkte slik at “hvor mange nyttårsaftener skal vi vel feire i Madrid som syttenåringer?”

Stedet var helt sinnsykt fint. Vi snakker syv (?) etasjer med marmortrapper, lysekroner, statuer, speil, søyler, rød løper og høye tak. Jeg følte meg som den prinsessa. Dessverre var kanskje stedet noe for glamorøst for oss som liker å rølpe til lyse timer, men stemningen tok seg noe helt vilt opp da det kom på liveband i stil indierock. Da var jeg solgt. Og når pausemusikken mellom bandene var Arctic Monkeys så skjønte jeg at jeg var på riktig sted. 

Barry Brava

Etter vi hadde danset i mange timer og flørtet med rockestjerner tok turen videre til neste klubb. 

Inngangen var egentlig sytti euro der også, men da Aurora er venn med jenta Laura som igjen er venn med eieren av klubben, så kom vi gratis inn. Score. På La Gabana var stemningen helt, helt ubeskrivelig vill. Tettpakket med rikinger som hadde fått i seg litt for mye drikke i den gratis baren gjorde vi oss klare til den villeste avslutningen på tidenes beste nyttårsaften noensinne. Som vi tok av. Ingen ord. Ingen ord. Forfulgte på dansegulvet, velkjente i baren, ettertraktet i VIP-området. Viva Madrid.

Klokken syv eller åtte tråkket vi oss ut i gatene på leting etter taxi. Jeg har vel knapt ledd så mye siden jeg var på Hove med mine snupper. Det er disse øyeblikkene jeg lever for.

Nå er det vel naturlig å tenke seg til at 2013 ble innviet i senga akkompagnert av fyllesyka, men nei. Marianne sto opp klokken tolv og kom seg ut på joggetur i Parque del Retiro. Setter standarden for resten av året (dog det skal sies at jeg ikke har vært på joggetur siden det). Flinke meg.

Yee

Denne lille rakkeren kom og tok på meg

Senere på dagen dro Andrea til sin vmamma fra forkurset og skulle spise der, mens jeg og Aurora ble med Pilar og Irene på gåtur. Vi gikk langt og lenge og det var så verdt det. Madrid er så fint og så variert. Jeg er stadig vekk forelsket i dette stedet.

Om kvelden gjorde vi oss klare til å dra ut. Kroppene var dusjet, sminken lagt, antrekket på, vinen påbegynt og humøret på bunn. “Ikke faen”. Klokken 0100 fant vi ut at det bare ikke kom på tale å dra ut så vi satte heller på “Få meg på for faen” og spiste Freia melkesjokolade til klokken ble halv fem.

Siste hele dag i Madrid sto for tur og jeg nektet å bruke den til å sove. På med fillene og ute av døra, alene, satte jeg meg på metroen med retning Moncloa. Der er det et gammelt, fint og prestigefylt universitet som jeg gjerne ville sjekke ut av flere grunner. Da jeg kom dit gikk jeg meg “dessverre” vill i en park (hva er det med meg og disse parkene??) og fant vel igrunn ikke særlig til universitet. Men fint var det uansett. 

Deretter tok jeg metroen til Sol og møtte jentene som til slutt hadde klart å komme seg opp av sengen. Vi gikk og spiste lunsj før vi avslutta ettermiddagen på engelsk kino med The Hobbit på lerretet. Helt utrolig fantastisk uforglemmelig øyeblikk da filmen gikk mot sin slutt og Andrea snudde seg mot meg og sa “Nå er det vel på tide at de tar den derre jævla dragen da?” “Men Andrea, det er jo en trilogi.” Ansiktet til Andrea når det gikk opp for henne at denne filmen ikke ville kunne gi henne en tilfredsstillende slutt og at jeg hadde “lurt” henne med til å se den var rett og slett for bra. Vi sees i Sandefjord neste år for å se The Hobbit 2, kjære Andrea.

Det var tid for aller siste natt i Madrid. Vi spiste hyggelig middag med Pilar og Irene før vi skyndte oss avgårde til Sol. Der møtte vi de andre norske jentene som vi spiste nyttårsmiddag med og vi dro på hotellet deres. Der ble det hyggelig, og supernorsk, vors (noe jeg savner inn i granskogen) før vi dro til Zombie Club. På Zombie Club spilte de typ dubstep og Skrillex, noe som ikke falt helt i smak hos alle, men da jeg er blitt hardcore skrillex fan (hehe..) så koste jeg meg i hjel.

Jesus(es) is in town

Det fantes ikke annet vis å avslutte siste kvelden i Madrid på enn å dra på Star Studio. Dermed fikk vi oss en god time der kl 6 om morningsen. Ah, som jeg elsker det stedet. Der er vi hjemme, der er vi oss.

Senere var vi på desperat jakt etter kebab. Vi dro det til de lengder at vi tok metro og 2xTaxi for å finne det, men noen åpen kebabsjappe var ikke å finne. Faen. Å da ble det dårlig, dyr pizza og sinnsykt dårlig humor på kjipt restaurant. Men jeg er overbevist og at jeg aldri har ledd så mye. Aldri. Umulig. Jeg spyttet pizza og slo hodet i en skarp hammer, sånn skjer bare ikke hvis du har det kjipt. Jeg har så bra venner as.

Toget til Andrea gikk tidligere enn mitt dagen derpå, så vi fulgte henne opp på stasjonen. Å si hadet var faktisk utrolig vondt. Blitt så glad i disse jentene og vi har det så bra sammen, så det var trist å innse at uken vår i Madrid var over. Gråt en skvett, men så sa Aurora noe random (du vet, Andrea) så jeg klarte ikke gråte lenger. Jaja. Så tok jeg og Aurora oss turen opp i Retiro for å nyte noen timer med sol. Å spasere mens en spise karamellisert popcorn og snakker med en nordmann er så utrolig avslappende og godt. Det er så uanstrengt og ekte, noe jeg kanskje mangler litt av med mine spanske venninner.

Men akk ja. Når det så ble min tur å sette meg på toget strømmet faktisk tårene. Tiden gikk for fort, jeg hadde det for bra, og jeg så ikke lyset i tunnelen i Alicante. Og vel “hjemme” igjen var jeg trist og sliten og lei og savnende. Det ble skype med Andrea ut i sene timer og enda litt mer savn. For sånn gjør også én uke i fantastiske Madrid med herlige norske venninner med deg. Du får en liten hangover av savn. Men den hangover har jeg hatt før så jeg skal nok klare meg.

I natt sov jeg tretten timer. Jeg lurer på om jeg kanskje ikke sov nok i Madrid, jeg? Jeg har holdt sengen, takket nei til å feire min egen bursdag ikveld og jeg vil ikke gjøre annet enn å bli ferdig med dette blogginnlegget for så å legge meg ned og se på film.

Ferdig.