Heit valentines, vmammas seng, Ås-gutter og respektløse spanjoler!

I alle dager, hvordan er det overhodet mulig at tiden flyr så himla fort? Jeg skrev forrige blogginnlegg i går kveld (kjennes det ut som), men nå har det plutselig passert elleve dager.. Skremmende!

Hele forrige uke gikk med til å studere til trimesterets aller siste prøver (og det var ikke få for å si det slik). Jeg nipugget, leste og tok notater, og opptil flere ganger var jeg på randen av sammenbrudd. Men til slutt har det virkelig vist seg verdt bryet - jeg har bestått absolutt alt. Det er faktisk litt av en bragd!

Nå er det ikke snakk om å roe ned og ta noen pauser, nå er det rett på den igjen med det aller siste trimesteret. Dette trimesteret er kort og stappfullt av prøver så det kommer til å bli intenst. Likevel tror jeg at jeg skal klare meg fint for motivasjonen til å fortsette VG3 når jeg kommer hjem driver meg ganske hardt.

Onsdag i forrige uke så jeg Real Madrid – Manchester på bar med gutta (er liksom blitt litt tradisjon det). Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men jeg liker fotball. Okei, det blir faktisk feil å si jeg liker fotball for jeg liker ikke Vålerenga eller Follo gutter 14. Det jeg liker er spansk fotball. Altså fotball som faktisk har spill og spenning, og ikke bare en ball som fyker fra en siden av banen til den andre..

Hadde meg også en fin joggetur på stranden, som nok en gang endte med styrkeøvelser i sanden.

Torsdag var den store San Valentín (Valentins dag), og man kunne ikke skille den fra en hvilken som helst annen torsdag. Jeg hadde hverken en Antonio, en Carlos eller en Alejandro til å be meg med ut (han satt helt sikkert hjemme hos mamma og spiste fyrstekake..), så da ble det romantisk middag for tre (ballenas) i havnetrappen. Merche (egentlig Mercedes, men det er bare så uaktuelt), Alba og jeg tok med take-out og satte oss få centimeter fra havet mens vi snakket hvalsk (sjekk jeg har interne greier med spanjolene mine a), snakket og lo. De er bra jenter de. Alba hadde laget deilige (så deilige det går an å få dem når en tror salt er sukker…) kjeks med hjerter på. Mm, que ricas. Og jeg hadde kjøpt godteriroser til mine to spanske roser. Når natten listet seg på dro vi opp i El Barrio og drakk noen vodkasmoothies før vi senere tok våre farvel og dro hjem. Et av de bedre minnene jeg tar med meg fra Spania!

Sånn Alba trodde de så ut

Sånn de faktisk så ut

Ballenas

Mis amores <3

Fredagen var aller siste prøve for trimesteret overstått (trodde jeg, men hadde jo likevel to recuperaciones denne uken..) så jeg var klar for å feire. Først var det purkings, så var det trening og så var det klart for bytur med utvekslingsjentene. Jeg møtte med Stina og Laura og vi dro til Café de la Sal, som jeg sikkert har fortalt før, er et sted hvor du får ta med din egen drikke inn. Jeg hadde med en lekker flaske hvitvin (kostet meg hele 1,63 euro) og gikk i baren for å få den åpnet. “Abrebotellas? (flaskeåpner) Abrebotellas?!” nei, noe sånt hadde de da ikke der. I Spania drikker man vodka med skrukork for faen. Akk ja, burde vel ha lært innen nå…

Kvelden var syk. Sykere. Ja, der har vi det: sykere. Jeg møtte en type fra London, dro på fest i havnen, danset hele natten og la meg til å sove i vmammas seng. Hæ? Ja. I vertsmammas seng. Ikke spør meg hvordan jeg havnet der..

Etter litt tid i Spanien møter man plutselig
kjentfolk på byen! Det er stas

Dagen derpå var jeg ødelagt så jeg sto like gjerne opp tidlig og lagde pizza og cookies til familien. Makes sense. Mmm, vann i munnen og flagring i øra; jeg har spist (liksom)fredagspizza for første gang på et halvt år!! Og du kan tenke deg, mamma, hvor lykkelig jeg var etterpå da jeg spiste rundstykke med smør og brunost. Himmelsk!

På kvelden dro jeg til Rocío for å feire San Valentín med de jentene også. Vi hadde ensaladilla rusa, fritert ost, potetgull, spagetti carbonara, (mine) cookies og crepes med nutella. Vi vet å kose oss. Hele kvelden snakket, lo og hygget vi oss rundt langbordet til Rocío mens vi spiste oss gode og runde. Når vi er åtte-ni jenter (merk; spanske jenter aka skravlekopper med ubeskrivelig høyt satt volum) samlet sånn blir det ofte vanskelig å komme til ordet. Men hyggelig var det nå uansett - de er jo jentene mine!

Søndag var det tid for kamp og jeg møtte med Merche for å gå sammen til hallen. Merche er konge. Selv om jeg ikke har kjent Merche altfor lenge er hun nok den jeg klæsjer mest med. Vi er så like i humoren og væremåte at jeg nesten tenker jeg må ta henne med hjem, lære henne norsk og få henne med inn i Girls Only (nok en intern der, ja). I alle fall, bra jente. Den tidligere nevnte hallen fant vi jo ingen steder, istedenfor fant vi en bane laget av stein dekket av et tak, men totalt uten vegger. Jeg gjentar, steinbane med tak, men uten vegger. Ute i februar. Kult. Jeg sa hei til blåmerker og frossen hud (overdriver nå kanskje litt da) mens jeg vinket farvel til hygge og gode tanker. Dramatisk. Og enda mer dramatisk skulle det jo bli når tante rød kom på besøk og jeg fikk tendenser til å legge meg ned i fosterstilling mellom servene. Vi vant og gleden var stor. Og så spøy jeg litt av smerte.

Etter kampen gikk far, mor og tante til en av jentene på laget opp til treneren (Anna på 27 år) og skjelte henne ut mens de skreik og bar seg. De sto opp i ansiktet hennes og kalte henne en “skam av en trener” for at hun ikke hadde latt datteren deres (som suger..) spille i løpet av kampen. De sto fem meter unna og ropte så alle og enhver kunne høre det “dictadora, eres una puta dictadora” (diktator, du er en jævla diktator). Det var drøyt og hardt og pinlig (for dem). Jeg vet ikke om jeg skal si “spanjoler ass..” eller “volleyballforeldre ass..” eller “idioter ass..” eller bare la det være. Tror jeg bare lar det være..

Mandag var dagen for å feire "et halvt år i Spania". Det ble ikke feiret.

Tirsdag var litt utenom det vanlige da jeg fikk storfint besøk i Alicante av to gode herremenn fra min norske hjemby. Bjørnar og Tore kom hele veien fra Ås for å besøke meg på utveksling (for de var i alle fall ikke på ferie i nabobyen..)!!! Det var mildt sagt herlig å se igjen noen gamle venner, og ikke minst det å snakke norsk igjen. Etter å ha bodd et halvt år i Spania hadde jeg begynt å tro at jeg faktisk hadde mistet evnen til å spøke og tulle uanstrengt, men det viste seg at det ikke er tilfellet. Ah, det gode, deilige norske språk! Vi spist paella de pollo og drakk (se; helte innpå, bøttet ned, slukte) husets hvitvin. Nordmenn på ferie ass..  Det var ordentlig kosekos.

Kosekos

Denne uken har flydd avgårde uten større begivenheter enn tidligere nevnte, noen volleyballtreninger, mer studering og den vanlige fotballkampen. Skuffende Barcelona som spilte mot Milano i går. Skuffende.. (sjekk meg a)
JO, forresten, i dag skjedde det to ville ting på skolen. 1) I går hadde lærerne hatt et av sine vanlige møter for å evaluere trimesteret og elevene generelt. Tilstedet hadde det vært to representanter fra vår klasse og de var der for å formidle ting som elevene ønsket å forbedre. Det spanjoler generelt mangler er respekt så måten tingene hadde kommet frem på hadde vært heller brutal (typ personangrep). Dette førte altså til at det i dag har vært grining og skriking blant både lærere og elever. Først skriker læreren at alle er hyklere og falske, så løper én elev gråtende ut, deretter skriker en annen elev tilbake at læreren er en merr, som igjen fører til at læreren tårer opp og den tredje eleven bryter hulkende sammen. Et sant helvete skal jeg si deg. De skriker og hyler og slår i pulter. Spanjoler har bare ikke evnen til å forholde seg siviliserte når de krangler. De første femten minuttene var det ganske så underholdende å se på hvordan elevene gikk fra å være sure på læreren til å bli sure på hverandre, og hvordan læreren, som i utgangspunktet var offeret, måtte kaste seg mellom to sinnatasser av noen spanjoler før det ble slagsmål. Men etter halvannen time med skriking og hyling og totalt upassende tilstander i et klasserom ble jeg bare helt oppgitt og satt ut. Aldri, aldri, aldri ville dette skjedd på Ås vgs (ville gjerne sagt en norsk vgs, men, selv om jeg håper og tror det, vet jeg ikke om det faktisk er tilfellet). Vi er kanskje bortskjemte drittunger som kan være frekke i kjeften, men vi vet å respektere våre autoriteter, vi vet å holde kjeft og vi vet når kampen er tapt. Ta dere sammen, spansk ungdom, dette er bare flaut…

Og 2) JEG HAR BESTÅTT ALLE FAGENE MINE!!!

Ånei, ånei, det skrev jeg jo på starten av innlegget mitt jo.. Akk ja, får bare bli stående.

Legger med et lite bilde om noen skulle være interesserte

Nå skal jeg til Roma med klassen om tjue dager, familien kommer om trettitre dager og Marte om førtiåtte. Jeg har førtisyv SKOLEdager igjen, nittito dager igjen til sommerferie og akkurat 100 dager igjen til jeg skal hjem. ÆÆÆ, vet ikke hva jeg skal si en gang. Tiden flyr.  Jeg har det supert, jeg koser meg, spansken min er bedre, skolen er bedre, været er bedre og vennene mine herlige. Jeg savner fredagspizza og film, mamma og pappa, jobben, jentene (og guttene) mine og den uendelige friheten. Er liksom ikke helt sikker på hva jeg føler, gitt.

Vil jo hjem for jeg har det jo så bra der, men jeg vil jo ikke dra for jeg har det jo så bra her. Hva om alt og alle dere der hjemme bare kommer ned hit, så kan vi ha det bra her alle sammen sammen?