Calpe med "the blond team", volleyball, strand og lykke på glassflaske!

Jeg beklager for lite blogging, men det har sine tilgivelige grunner. Jeg har vært i Roma og i Valencia, og det har vært fullt kjør en uke i strekk. Nå er jeg tilbake igjen i Alicante og jeg har fulle intensjoner om å skulle skrive ned alt som har skjedd de siste tolv dagene - og det skal jeg gjøre systematisk og fint!

Lørdag for halvannen uke siden dro jeg til Calpe med Stina og Laura. Vi sto tidlig opp og møttes på tram’en (typ tog/metro) som følger kysten både nordover og sørover. Vi dro nord mot en nydelig by kalt Calpe hvis kjennetegn er en tómbolo (aner ikke hva fagordet er på norsk, så sjekk bildet nedenfor). Calpe ligger i en skråning fra et fjell ned i sjøen, og går fra gammelt og imponerende til nytt og ikke fullt så spennende. 

Vi startet i den gamle bydelen og tuslet i noen timer rundt på et såkalt “mercadillo” som er et marked fylt av små boder med alt fra truser til sverd, fra kopper til frukt og fra skinke til øredobber. Jeg har vært på sånne marked noen ganger før og jeg synes de er virkelig imponerende. De som jobber i bodene reiser fra by til by i Alicante (gjerne Murcia, Albacete og Valencia også) for å drive forretningene sine. De er åpne, greie og velkomne mennesker som ønsker at du skal lære om produktene, prøve dem og forhåpentligvis ende opp med å kjøpe dem. De slår av lange prater om appelsiner fra appelsingården i L’Albir, mangoen importert direkte fra Brasil og jordbærene som en onkel og nevø plukket i Huelva dagen i forveien. 

Vi gikk fort gjennom bodene som tilbydde Praba-klokker og Swarokii-smykker og fant veien til det som interesserer oss mest; maten. Mm, som vi koste oss der vi vandret i strålene fra solen mellom bodene med folket som alle ønsket å tilby oss og lære oss om produktene deres. Da vi kom til enden og slutten av den lange, trange gaten fylt med boder var vi så godt som mette og hadde veskene fylt med godterier, tørket frukt, vanlig frukt, nøtter, bær og alt mulig rart. ALLE som reiser til Costa Blanca er rett og slett nødt, tvunget og obligert til å få med seg et av disse mercadillo’ene.  

Etter markedet vandret vi rundt oppe i gatene i den gamle bydelen og diskuterte hvor langs kysten vi skulle overtale våre foreldre til å kjøpe hus hen. Vi kom vel til slutt frem til at det ideelle ville vært om hver familie kjøpte seg et hus i hver sin småby så vi kunne variert feriene våre litt. 

Sjekk malingen på det huset!!

Etter mye trafs, latter og snakk (alt på spansk vel og merke!) kom vi oss til slutt ned til stranden og fikk første ordentlige glimt av tómbolo’en. Imponerende, nydelig og vakkert.

 

Jeg er forelsket i denne kysten. Ikke like mye i de jævla britene og tyskerne (og nordmennene) som planter sine feite, solbrente romper i de nybygde høyblokkene langsmed stranden, men det er ikke så mye å gjøre med, dessverre.. På stranden tok vi en haug med bilder, spiste snopet våret og gikk lange veier i den småkalde sanden. En rimelig deilig dag. 

Søndagen sto kamp i Gandía (Shore) for tur og vi hadde avreise klokken 0700, som betydde at jeg måtte stå opp klokken 0600 for å nå frem til avreisepunkt. Buaj, hva gjør man vel ikke for sporten man elsker (hehee..). Jeg startet kampen totalt på tryne. Jeg eide ikke konsentrasjon, motivasjon eller interesse, men det hele endret seg da de to herrelagene som skulle spille etter oss ankom og så smått begynte å få opp øynene for kampen vår. Plutselig spilte jeg “de puta madre” (aka veldig bra) og jeg måtte le for meg selv mens jeg tenkte “gud, for en tåpelig småjente jeg er”. At vi tapte kampen i femte set gjorde meg for så vidt ingenting for gutta heide likevel. 

Paulii, ekke normal

Etter hjemkomst i tre-tiden var jeg igrunn sliten og lei, men det var altså et så nydelig vårvær at jeg slo på tråden til Alba og spurte om hun var gira på å henge. “Jupp, strand og noen kalde?”, den jenta kjenner meg for godt. Så da ble det til at vi møttes, selvsagt med godballen “hval” som vi kjøpte oss for en stund tilbake, kjøpte oss noen litersflasker øl og en pose gull. Vel fremme på stranden var det ikke så varmt og godt som vi hadde tenkt oss, men det dempet ikke på stemningen. Vi snakket om musikkfestivalen vi skal på i mai, drakk pils dekket i plastpose (jeg vet vi er i Spania, men det er faktisk ikke lov å drikke offentlig her heller), og sentret “hval” frem og tilbake. Det tok ikke lang tid før noen typer inviterte oss til å spille volleyball mot dem, og det ble riktig så pinlig da de tapte (mot de to småjentene) og ble ildsinte på hverandre. Det er noe helt spesielt det der å spille volleyball i bikini på en sandstrand i Spania, to steinkast unna Esplanada’en hvor folket går forbi i vinterjakke og skjerf. Noe helt spesielt, og noe helt vidunderlig. Og enda mer vidunderlig var det da Spanias svar på Orlando Bloom satte seg ned med noen kompiser og begynte å heie på meg og Alba og nærmest forlangte en kamp mot oss en gang i nærme fremtid. Ah, strålende, strålende dag. Ikke rart vi ble værende der til klokken ti på kvelden før vi løp hjemover fullt klar over at middagen var blitt kald, leksene forblitt ugjorte og en ny skoledag ventet på oss kun timer senere.