Min fremgang, mitt gull, mitt triumf og min klagesang.

Heia bloggen!

På lørdag sto jeg opp overraskende tidlig og fant ut at “i dag vil jeg bake tidenes eplekake for å glede vertsmor når hun kom hjem fra arbeid,” og det gjorde jeg.

Da kaken var ute av ovnen rev jeg med meg to kakestykker og løp jeg avgårde for å møte med min kjære Merche (fun fact, denne dama heter egentlig Maria de las Mercedes. Spanjoler er så skække iblant). Vi satte oss på en benk i solen og nøt eplekaken mens folk som passerte stirret på oss med sultne blikk (ikke umulig at det var kaken de stirret på..). Få minutter senere gikk vi til nærmeste kebab sjappe og jeg tok meg av bestillingen. Det er en sånn ting jeg aldri i livet ville gjort for fem-seks måneder siden; å gå sammen med en vaskekte spanjol som snakker flytende spansk, og så likevel trå frem og ta ordet i offentlighetens rom som den nordmannen jeg er. Fremgang.

Og enda mer fremgang møtte meg på den smekkfulle bussen vi tok opp til universitetet; null komplekser med å heve stemmen og snakke spansk (til Merche) foran en mengde ukjente spanjoler. For bare noen måneder siden var jeg livredd for å prate spansk på bussen i tilfellet jeg skulle komme til å si noe feil og at noen skulle høre det. Tøys og fanterier.

Vel oppe ved universitetet satte vi oss på en statue i solen og nøt kebab og kalde cola. Praten gikk. Med Merche går for så vidt praten alltid. Jeg lærer så mye spansk når jeg er med henne. Kommende utvekslingsstudenter; å ha en haug med venner er flott og fint, men å ha én som man kan henge med “one on one” er gull verdt!

Mitt gull!

Etter kos i solen gikk vi inn i hallen for å gjøre oss klare for kamp og der ble vi møtt av et vidunderlig syn; godt trente, høyt motiverte, hardtarbeidende og svettende herrestudenter som spilte fotball. Mm. Sånne ting gjør dagen min alltid litt bedre.

Og om kampen vår er det ikke så mye å si – vant 3-0 og takket smilende for kampen. “Vamos UA, lolololololololooooo”.

Deretter dro jeg hjem, dro en tur ut igjen og dro så hjem… men du kjenner meg, det ble ikke for godt. Etter tv-titt og nøttespising med Boris dro jeg til Café de la Sal med Lisa og Laura hvor vi danset og drakk, og danset litt mer. Deretter forvillet vi oss ut i gatene i Alicante på jakt etter liv. Og liv ble det. Jeg lever nemlig i den tro at det regnes som "livlig" å ha tre kjekke herremenn kjempende om seg mens de demonstrerer sine kvaliteter midt ute i åpen gaten.. Triumf.

Babes, por diosss

Søndag var jeg nok en gang totalt kake og jeg gjorde ikke annet enn å spise og se på tv.

Kreativ med vertsmors tallerken

Ble laget LITT lasagne

I går var skolen totalt dritt, været var totalt dritt og humøret var totalt dritt. Derfor var det veldig, veldig så fint at jeg hadde kaffe-date med Merche! Vi dro til det søteste cupcakes-stedet og spiste muffins og drakk cappuccinos. Utrolig hyggelig. Senere vandret vi litt rundt i regnet med paraplyene våre, så på valper innestengt i bur i dyrbutikker, og kjøpte oss vennskapsnøkkelringer. Søteste vennskapsnøkkelringene jeg har sett i hele mitt liv, dere skal få se når nøklene samles (Alba er også med).

Burde ikke vært lov...

namnamnam

I dag våknet jeg midt på natten og fant ut at armen min ikke lenger responderte til kroppen min. Jeg hadde ligget på den og stoppet blodtilførselen, og av ren og skjær frykt slang jeg kraftig på skulderen og fikk armen slått i mitt eget tryne. Dårlig start på dagen. Senere ankom jeg fem minutter for tidlig til bussen (vanligvis er jeg der på minuttet) og måtte vente ute i pjuskregnet. Og ikke nok med det, min nye bussvenn (en amerikansk student som jeg akkurat nå kom på at jeg ikke har spurt hva heter..) var ikke der så jeg satt tredve minutter i kjedsomhet. Og på skolen dugget rutene, alt var fuktig og gulvene skitne. I går regnet det zaharasand fra Afrika over Alicante, så i dag var det dårlig stemning. Da jeg kom hjem fra skolen tok jeg meg en glodvarm dusj (umulig å få til riktig temperatur i disse dusjene..), lagde lunsj (fritert fisk mofo) til meg og Boris, og fikk høre at “detta gjorde jeg ikke like bra som mamma.” Akk, en eneste lang klagesang. 

Nå må jeg sove. Jeg står opp hver dag klokken 0620 og legger meg typ elleve, tolv om kvelden og det er ikke nok, gitt… Siesta er livet. 

Siesta time

Og ærlig, nå kan regnet snart ta slutt før jeg klikker. KLIKKER, sier jeg. Jeg får storfint familiebesøk om nøyaktig tre uker og det ville vært sabla pinlig om jeg måtte guide dem rundt i et grått, vått og trist Spania.