Jeg ville aldri kysset noen fra KKK, men jeg kan godt se på KKK mens jeg kysser med noen andre, skjønner'u?

Helgen før min familie kom (22-24 mars) var litt av en innholdsrik helg. På fredagen var det ikke skole så jeg dro på stranden om morningsen og slikket sol. For første gang denne sesongen var solsengene blitt satt opp og de første bleike turistene snuste på sanden på La Playa del Postiguet. Etter en kvikk tur hjemom for å spise lunsj var jeg straks tilbake igjen på stranden, men denne gangen hadde jeg med forsterkninger i form av finnen Laura. Vi endte opp på et håndkle ved siden av volleyballbanen hvor mine strandvolley-venner var i fullt spill. Jeg skulle egentlig bare ta ett spill i paradis, men vinner man spillet blir man jo stående så du kan jo tenke deg jeg ble stående i noen timer mens min stakkars ikke-volleyball-spillende-venninne satt ved siden av og kjedet seg.. Sandvolleyball er djevelens verk. 

Legger til et bilde av meg på vei til stranden
da dette innlegget ellers er litt bildefattig.

Om kvelden hadde vi årets siste volleyballtrening, som med andre ord rett og slett betydde min aller siste volleyballtrening med det laget noensinne. Det var drittkjipt. Forstå meg riktig; treningen var herlig, men viten om at det skulle bli min siste trening, med alle de gode jentene jeg har fått bli kjent med der, var mildt sagt en stemningsdemper. 

<3

Lørdagen dro jeg nok en gang til stranden om morningsen for å spille volleyball med guttene der. Er jo etter hvert blitt litt kjent med disse herremennene og de er noen greie typer. Og det er jo kanskje en av dem jeg har et ekstra godt øye til (kremt, host, kremt..). Etter noen timers spill i sanden dro jeg for å møte Merche for vår aller siste før-kamp-kebab. Vi gjentok en slager og tok med oss Alicante-kebab og dro opp til universitetsparken i San Vicente og hadde en nydelig liten piknik der. God mat, god jente, god stemning. Snart skal jeg hjem. Shit.

Ut av det blå kom Alba og Sara tuslende forbi på vei for å ta en kaffe og vi ble jo selvsagt med våre gode venninner. Meget hyggelig var det!

Kampen tapte vi 2-3, men jeg ble fortalt at jeg gjorde min beste kamp gjennom sesongen, så jeg sier meg fornøyd med det! Etter kamp ble det kake, musikk, latter og noen tårer. Heldigvis var det ikke siste farvel for vi har lagmiddag planlagt om en liten stund (i dag faktisk, jeg er jo bare så inn i granskauen på etterskudd med denne bloggen).  

Etter kampen var jeg igrunn sliten og klar for bingen, men istedenfor å gjøre alvor av tåpelige instinkter ringte jeg til min finne Stina og lurte på hvordan “ståan” var for en tur på byen. Og ståan var bra, og den er sjeldent noe annet når det kommer til disse finnene! Vi avtalte å møte med en spanjol, som jeg hadde snakket med i lang, lang tid, og hans venn før vi dro på byen. De plukket oss opp i bil og kjørte mot et øde San Juan som jeg ikke kjente igjen. For alt vi visste kunne de jo ta oss med ut til en øde strand og kaste oss på havet, og en av to gjorde de faktisk! Heldigvis den første av de to nevnte.. Så der satt vi da - fire unge mennesker fra tre forskjellige nasjonaliteter på en øde strand i San Juan. Noen burde skrevet en sang (om dette). Det var strålende hyggelig. Man kan visst møte gode mennesker hvor hen man vandrer i verden! 

Etter noen timer på stranden med guttene kjørte de oss tilbake igjen til Alicante og vi var fullstendig klare for å passere de neste timene dansende. Vi startet med å bedrive gratis barhopping til stemningen steg og deretter dro vi fra klubb til klubb for å danse. Timene fløy forbi uten at vi engang merket det. Det var en av de bedre nettene på lenge! Det kan kanskje ha noe med hvordan vi endte natten akkompagnert av to recently-made-venner i sanden på stranden mens vi så på stjernene til lydene av festen som sovnet inn bak oss.  

Til tross for en greit lite produktiv søndag fantes det to høydepunkt verdt å nevne. Det første høydepunktet kom utrolig brått og voldsomt på meg. Jeg sto på terrassen for å trekke litt frisk luft og skulle pleie mitt smådunkende hode da plutselig gaten under meg fylte seg opp med mennesker, en tre meters høy Jesus båret frem på flåte og de spilte opp en ekstremt dramatisk musikk. Jeg fikk i “dagen-derpå-tilstand” oppleve min aller først spanske påske prosesjon. For et opplegg, for et opptog, for en opplevelse! Jeg løp ned på gata iført kun pysjen og i redselen for at de skulle forsvinne når som helst begynte jeg å ta bilder og filme som en gal. Det viste seg å være ganske unødvendig. Opptoget ble stående nesten nøyaktig der de var i nærmere førti minutter. Noen ganger klaget over at syttende mai toget er treig og tar for mange pauser? Kom deg en tur til Spania og se på et av disse opptogene, du, så tror jeg det blir slutt på klagingen.. Veldig, veldig kult, men jeg har dessverre en grense for lenge jeg kan se på sørgende, sortkledde damer og ku klux klan-kledd folk bære rundt på Jesus og Jomfru Maria til dommedags musikk. 

Høydepunkt nummer to kom tikkende inn på telefonen idet jeg returnerte til leiligheten etter litt for lang tid i gaten kun iført pysjen. “Møtes ikveld?” Så slik gikk det altså til at jeg søndag kveld byttet ut av pysjen for å dra ned på stranden og møte med ham jeg kanskje har hatt et ekstra godt øye til. Vi gikk litt rundt på stranden og i havnen før vi endte opp på en studentbar hvor vi drakk noen få kalde. Stemningen var god og praten gikk som smurt (flinke spanjolen Marianne. Du er flink, du. Å så flink). Senere gikk vi ut i havnen igjen og jeg fikk se deler av Alicante som jeg bare ærlig må innrømme at jeg ikke hadde sett før, så det var stas. Og kanskje litt småromantisk der vi sto ytterst i havnen på en opphøyd passasje som nærmest fører ut i havet og som gir deg den beste utsikten over stranden, byen og slottet som ligger der dimt opplyst i mørket. Ville det ikke nå vært fortryllende klisjé om jeg la til at “a lady never kisses and tells”?