Hjerteknust

Så i dag dro faktisk McKenna sin vei, og hun kommer ikke tilbake. Hun skal tilbake til statene, tilbake til sin familie, sine venner og sin skole. Selv om alt dette kan virke fint og flott og fristende, ble det likevel en hjerteskjærende og tårevåt avskjed som etterlatte seg to tomme og ødelagte jenter på skolebenken, og en forvirret og like så ødelagt jente på vei hjem til sitt hjemland. Det var hardt og tungt og jeg griner fortsatt når jeg tenker på at jeg ikke får se henne igjen på evigheter. Men møtes, det skal vi!

I går dro jeg og Maddy ned til Alicante rett etter skolen for å tilbringe siste dag med McKenna. Først ble det eksklusiv burgermeny på McDonalds og deretter kjøpte vi oss en bøtte is på deling. Da vi skulle betale lurte mannen bak disken på hvor mange skjeer han skulle putte i isen for åpenbart var den av en slik størrelse at den umulig kunne fortæres av kun tre småjenter. Vi bare så på ham og lo sårt; “Bare tre skjeer, takk! Vi sørger, ok?!”.

Slik ble det til at tre små piker fra tre forskjellige nasjoner satte seg på bryggekanten og sørget sammen over en bøtte is.

Genuine smil

Har ikke ord engang.

Vi angret jo kanskje litt da vi senere skulle ta på oss bikiniene og hoppe uti hotellbassenget.. Takk gud for at bassengområdet var tomt for ellers ville folk tenkt sitt om de tre gravide tenåringene som kavet rundt i bassenget.
Det var en helt spesiell følelse å ligge i bassenget i toppetasjen av et femstjerners hotell i den byen jeg selv bor i. Jeg pleier liksom ikke drive på sånn i Ås. Jeg fikk meg en sånn herlig feriefølelse og jeg ville igrunn bare booke meg inn på hotellet jeg også og fullføre utvekslingsåret mitt derfra. Akk ja. Fra toppetasjen så jeg byen på en helt ny måte – solfylte terrasser, den blå kuppelen til St. Nicholas, hustak i det uendelige, trange små gater under meg og den store festningen over meg. Det var fint. Vi jentene ble vel egentlig enig om at vi ville bli i det øyeblikket for alltid; sammen og lykkelige.

Te echaré de menos, mi amorr!

<3

Mi ciudad

Etter litt snakk og kos og sjokoladespising på hotellrommet med foreldrene til McKenna inviterte de oss ut på middag. Vi valgte oss et hyggelig italiensk sted og praten gikk i ett fra vi satte oss til vi dro. Som jeg og Maddy konstaterte senere så var det utrolig deilig å endelig snakke med voksne mennesker som ikke var spanjoler. Det er meget mulig vi synes dette rett og slett fordi vi har en språkbarriere når vi snakker med spanjoler, men et eller annet fikk oss til å tenke at kanskje spanjoler bare har en egen mentalitet som vi ikke helt får et grep om.

Uansett så var det en meget hyggelig aften og det var litt trist å si hadet både til McKenna og foreldrene selv om vi visste vi skulle se henne dagen derpå.

I dag har jeg vel vært ganske så utrøstelig. Skolen var forferdelig og lang (etter at McKenna dro), siestaen min urolig, maten smakløs, treningen uten mening. Æsj, jeg er kort og godt motløs. Og ikke hjelper det mye at Maddy drar på lørdag i neste uke. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg.

Men jeg kommer meg gjennom det, sant? Jada, jeg kommer meg gjennom det. Skal bare kvitte meg med negativ tenking, løpe lange turer, slutte å knaske sjokolade, bli supernærme alle mine spanske venner, få gode karakterer på skolen, bli glad. Gilipollas (tullball).. 

Neida, joda, så det så. Jeg sa til McKenna at siden hun kortet programmet sitt og dro sin vei så skyldte hun meg en god del Kleenex og kommende “care packages”. Hun er en jente av sitt ord og kom med første care package allerede i dag fylt med sjokolade, teppe, et smykke, en amerikansk dollar og litt av hvert. Og selvfølgelig Kleenex. Hun kom med Kleenex og jeg kan meddele at de nesten er brukt opp alt. Hun er en herlig jente!!