Dag én; på ville veier

Hengekøyer og tropiske destinasjoner virker liksom så riktig sammen. Derfor ligger jeg nå i en hengekøye mens jeg keitete forsøker å finne en komfortabel stilling, som om det skulle være en slags bekreftelse på at jeg er på en tropisk destinasjon og gjør noe riktig. Jeg klarer det nesten, men jeg må innrømme at jeg for øyeblikket sitter med begge beina i bakken og kjenner meg litt sjøsyk.

Morgenen min har vært heller fin. Amerikanerne hadde myknet opp, jeg fikk servert pannekaker med sirup på ute i hagen og solen skinte. Jeg lo litt for meg selv mens jeg tenkte på han stakkars romkamerat-amerikaneren som hadde så fryktelig diaré i går kveld og eksploderte på det svært lytte toalettet med kun meg tilstede i naborommet. Han har ikke sett meg i øynene siden.  

Første plan på dagens agendaen var å dra til et kjøpesenter og forlenge visumet mitt. På migrasjonskontoret møtte jeg en misjonerende amerikaner som, sammen med sine besteforeldre, har spredd Guds ord i Nicaragua siden 2011. Hun var svært hjelpsom i utfylling av visumdokumentet og hun ga meg nummeret sitt dersom jeg skulle trenge å kontakte henne. Folk er hyggeligere enn man tror. Dessverre viste deg seg at man ikke kan forlenge visumet sitt før en har maksimum femten dager igjen av det opprinnelige visumet. Dermed var turen til kjøpesenteret forgjeves, tenkte jeg, og jeg strevet avgårde til et kaffehus for å benytte meg av litt gratis WIFI så jeg kunne kontakte Kulturstudier angående transport til León.Kulturstudiers kontaktpersoner i León hadde derimot skrivesperre og kommunikasjonsangst. Dermed visste jeg på mange timer ingenting om jeg i det hele tatt ville komme meg fra Managua til León i dag, eller ikke. Ganske frustrerende faktisk. Derfor hjalp det en god del på humøret da jeg ble kjent med fire amerikanske jenter på kaffehuset. De har vært i Managua i seks uker for å studere tilsvarende fag som jeg skal studere, men skal hjem denne helgen her. De var så greie å invitere meg med på et marked de skulle på.

Markedet var kanskje litt for mye av det gode. Alt fra uskyldige barn og trøtte tenåringer, til siklende menn og kaklende bestemødre var å finne på dette markedet. Og selvfølgelig smykker, mat, vesker, suvenirer og alt mulig annet. Jentene kjøpte reisegaver med hjem til foreldre og venner, mens jeg var tissetrengt og glad for å ha funnet noen å være med, selv om det finnes en grense for hvor mange ganger jeg kan fake entusiasme for verdens styggeste øredobber. Etter tittingen på markedet var over, dro vi tilbake til hostelet deres og spiste lunsj. Jentene ga meg utallige høyt verdsatte tips og triks for hvordan å overleve i dette svært uorganiserte landet, og de beroliget meg da jeg begynte å bli alvorlig frustrert over kulturstudiers mangelfulle kommunikasjon. Folk er hyggeligere enn man tror.

Til slutt fikk jeg svar fra kulturstudier. Nå er det blitt bekreftet at en taxi kommer og plukker meg opp klokken seks-ish her i Managua. Før vi setter kursen mot León, skal vi innom flyplassen for å hente to andre norske studenter som kommer med fly i kveld. Det blir en høydare, selv om jeg er rimelig skikker på at de vil sette pris på litt fred og ro etter et døgn på reisefot. Om få timer ankommer jeg stedet jeg skal bo de neste tre månedene, og jeg kjenner at jeg både er spent og dødsnervøs. Managua er ikke en perle så jeg håper på noe bedre fra León.

Ha det bra, fra hengekøyen i Managua!

(Alle bilder måtte sløyfes da de tok en halv evighet og laste inn på bloggen)