Tommel opp!

Hvor i all verden skal jeg starte? Jeg har gått fra å ha all mulig tid til å skrive blogginnlegg, til å ikke finne et ledig sekund til å sette meg ned og skrive en setning eller to. Jeg kaller dette for fremgang.

Jeg føler alt at jeg har vært i Nicaragua i lang tid. På fredag kom jeg frem til León sent om kvelden og møtte fire andre studenter som inviterte meg med på stranden neste dag. Lørdag satte vi oss i en taxi de tjue minuttene det tar å komme seg ned til stranden. Stranden varte så langt øyet kunne se og den bølget seg i sanddyner. Idet jeg gikk ut i det varme, urolige Stillehavet skjønte jeg endelig at jeg var i Mellom-Amerika. Det høres kanskje barnslig ut, men jeg måtte le, hoppe og kaste meg i vannet. Jeg tror kanskje det var et snev av lykkefølelse.

Vi bestemte oss for å ta en surfetime. Jeg har alltid hatt en irrasjonell frykt for havet og alt som befinner seg der. Min største irrasjonelle frykt er hvithai, etterfulgt av krabber på en god nummer to. Denne sommeren har jeg derimot klarte å slippe taket på litt av den frykten og jeg har blant annet stått på vannski for første gang i hele mitt liv. Rusen jeg fikk av å komme meg opp på første forsøk da jeg sto på vannski, var drivkraften bak det å tørre å ta en surfetime. Jeg angrer ikke. Surfeinstruktøren, fra Brasil, lovet å spandere en øl på hver av oss dersom vi presterte å komme oss opp på første forsøk. Han skylder oss nå en øl.

Etter flere timer med surfing dro vi videre langs stranden for å spise lunsj. Vi bestemte oss alle sammen for å spise tacos, men ventetiden var unormalt lang. Plutselig, mens vi satt og ventet på maten, hørte vi en forferdelig uling fra retning kjøkkenet. Jeg er fortsatt overbevist om at min taco con pollo (kylling), var bra fylt med slaktet gatehund. Det smakte ypperlig.

Tilbake igjen i León lot vi mørket senke seg før vi dro ut for å spise. Jeg har lovet meg selv flere ting under dette oppholdet som for eksempel godteristopp, utvidet toleranse og mange reflekterte blogginnlegg, og ikke minst det å prøve alt av hva som finnes i det nicaguaranske kjøkkenet. Så i går spiste jeg noe som kalles Nacatamales. Det er en slags maisbasert stappe fylt med grønnsaker og kjøtt, servert på bananblader. Det var kjempegodt og jeg gleder meg allerede til å prøve flere retter. Det er nok høyst sannsynlig at jeg får mulighet til det da vi ikke har middag inkludert i oppholdet, og vi som nordmenn har dyre vaner og liker å spise ute.

Senere på kvelden dro vi ut for å møte to gutter fra Nicaragua. En av de norske jentene her hadde møtt en fra León i Norge rett før hun reiste til Nicaragua. Det viser seg at han har en norsk kjæreste som han møtte da hun var på reise med kulturstudier, og hun har nå begynt å studere i Ås (av alle steder?!). Det viser seg også at han var på CLMD-konserten på samfunnet og senere på nach på Hannkattloftet, akkurat samtidig som meg. Verden er altfor liten.

Guttene tok oss med på en tvilsom bar. Vi begynte å lure på om det kanskje ikke var så altfor lurt å bli med disse (nesten) totalt fremmede typene inn på en forlatt og sliten bar. De hadde derimot andre planer og tok oss videre med opp på en takterrasse med utsikt over byen. Det var en veldig fin opplevelse og verdt et nytt besøk. Rundt bordet ble det en god miks av svensk, norsk, engelsk og spansk, uten at det var det minste problem. Det var herlig å praktisere spansk igjen med jevnaldrende, og enda herligere var det at jeg følte at spansken sakte, men sikkert kom tilbake til meg.

I går kveld kom resten av studentene til hostelet. Jeg har endelig fått romkamerater, Helene og Pauline fra Trondheim, og møtt så godt som alle studentene jeg skal dele de neste tre månedene med. Alle er hyggelige, åpne og pratsomme, og jeg gleder meg veldig til å bli kjent med dem alle sammen. Jeg er, hittil, den eneste som kan spansk godt fra før av og jeg er den eneste, hittil, som skal ta spansk 2. Det er greit, og litt foruroligende. I dag har vi spist frokost sammen i varmen og vært på supermarkedet for å kjøpe ting som håndkle, myggspray og hengelås. Straks skal vi ut å spise lunsj, for senere å dra tilbake til hostelet der vi skal møte med lederne. De skal visstnok ta oss med på en guide, noe som kan komme godt med da jeg har mistet min indre GPS, som over natten.

Jeg ser utrolig positivt på tilværelsen akkurat nå. Jeg synes stedet er flott og menneskene livlige. Stranden er nydelig og maten god. Folket er annerledes og spansken er på gli. Tommel opp, og jeg gleder meg til fortsettelsen.