Mellom surfing og tacos finnes der en brist / en republikaner kalte Obama kommunist.

Milde måne, tiden flyr!

I dag er det elleve dager til skriftlig eksamen, seksten dager til muntlig eksamen, og én måned og ni dager til hjemmeeksamen i LA skal leveres inn. Og det er én måned og fem dager til jeg reiser hjem igjen. Jeg må ærlig innrømme at det er med blandede følelser jeg innser dette.

Misforstå meg rett; jeg elsker Nica-land, det er studiene jeg ikke er så begeistret for. Jeg kan til dels skylde på meg selv for å ha valgt et studiehalvår fremfor å bare reise. Derimot har ikke studiene målt helt opp til forventningene jeg hadde og jeg har derfor ikke vært hundre prosent motivert til å studere. Jeg skulle ønske at jeg nå kunne masse, MASSE spansk, men jeg kan bare litt mer enn da jeg kom hit. Og i Spania vil de nok påstå at jeg ikke lenger snakker spansk, da den latin-amerikanske aksenten jeg mer eller mindre (kanskje mindre) vellykket har anlagt, av mange ikke anses for å være riktig spansk.

Men skitt au. Nå ser jeg lyset i enden av tunnel og jeg tar et ordentlig skippertak så jeg består med glans, roser og champagne.

Det som får tankene vekk fra de til tider tyngende studiene, er å reise bort noen dager og ta livet med slående ro. Derfor var vi i helgen naturlig nok på enda en weekend-tur, og denne gangen besøkte vi San Juan del Sur (for andre gang..). Merkelig, kan du tenke, at vi velger å dra tilbake til et sted vi allerede har vært på. Tingen er bare den at da jeg var der sist, var jeg altså så fyllesyk hele tiden at jeg ikke klarte å utnytte oppholdet til fulle. Dermed dro vi tilbake igjen med fulle intensjoner om å utnytte dagene, surfe, ligge på stranden, lese bok og hygge oss. Og bra var det for det var litt av en herlig tur!

Jeg tenker å gjøre innlegget heller kort ved å oppsummere helgen med bilder og noen kommentarer. Enjoy:

Vi brukte over fem timer på å komme oss til San Juan del Sur, ved hjelp av to forskjellige busser og tre forskjellige taxier. I den ene bussen var vinden som kom inn gjennom vinduene så kraftig at idet vi åpnet munnen så begynte sikkelet å flagre. Så da gjorde vi det:

Vi fant fram til tidenes fineste strand og koste oss grådig der:

Vi surfet etter beste evne og gjorde så uten en eneste "hang-loose"-hand-pose. Denne er etter min regelbok kun forbeholdt de som faktisk kan surfe, eller eventuelt de som har langt hår og et virkelig kult helskjegg som matcher:

Og til lunsj spiste vi selvsagt Nicaraguas beste fisketacos mens vi drakk Nicaraguas beste øl (Toña, tett etterfulgt av Victoria Classic):

Etter lunsj spankulerte vi litt, og Øyvind og Ragnhild var begeistret, men ikke så begeistret for utsikten:

Så dro vi selvsagt ut på Halloween og stemningen var god:

Og da folk spurte oss hva vi hadde kledd oss ut som, så vi rart på dem og spurte; «kledd oss ut? Man kler seg vel ikke ut på Saint Patrick’s Day?»

Mange reagerte da med vantro og var villige til å vedde alle pengene sine på at det hvert fall ikke var Saint Patrick’s Day den dagen.

De fleste av disse var amerikanere (jøsses, rart det der...).

Og nå som vi er inne på amerikanere så kan jeg jo fortelle at vi havnet i en opphetet politisk diskusjon med en erkerepublikaner som kalte Obama for en kommunist som ville gjøre USA om til et helvetes sosialistisk land som Norge. Deretter spanderte hun Tequila på oss:

Og om natten sov vi i en liten hytte som ga norsk leirbålstemning og det trommet på taket da regnet falt ned fra den mørke nattehimmelen: 

Og sånn gikk nu dagan! 

Det ble altså nok en vellykket tur som både ga reiseglede og inspirasjon - jeg kan fortsatt ikke vente med å få satt igang min fem måneders lange reise. Og gjett om jeg ikke da skal surfe, krangle med republikanere og spise pasjonsfrukt til det tyter ut av ørene på meg. Det gode liv, min venn, det gode liv!

Ferie, det er nydelig, det!

Ferie. For en nydelig greie.

Torsdag etter skolen dro jeg, Pauline, Helene og Erlend til Granada for en langhelg. Ikke vet jeg hvordan den kollektive transporten fungerer i Nicaragua, men jeg er vanligvis vant med at bussene kommer og går når de vil, og at satte tidstabeller ikke fungerer i praksis. Derimot gikk bussreisen vår til Granada (med bytte i Managua) helt utmerket; flere busser sto parat til å kjøre, de skulle bare fylles opp først. Helt uten ventetid kom vi oss helskinnet og opplagte til Granada for den latterlige summen 75 córdobas, som tilsvarer ca. 18 norske kroner. Buss er nøkkelen til billig reise her!

Vel fremme fant vi ut at vi ikke hadde funnet ut noe som helst om denne byen på forhånd. Dermed gikk vi rundt som i blinde til vi tilfeldigvis ble praiet inn på et hostell (De Boca, en Boca), rett ved siden av den store kirken La Merced. Rommet vårt var som et slags loft laget i tre, med utsikt over vulkan Mombacho og den store steinkirken – ganske så idyllisk! Hostellet kan absolutt anbefales.

Ettersom vi selv overhodet ikke kjente byen, lot vi Tripadvisor guide oss til byens beste matopplevelser. Det, som så mange ganger før, viste seg å være en god idé og vi ble ledet til en perle av en restaurant. Restauranten eies av en Israelitt som personlig takket oss for å ha tatt oss bryet med å finne stedet – Tripadvisor/Google har prestert å oppgi feil adresse på nett, men vi ga ikke opp av den grunn. Den personlige takken gikk utover bare ord og vi fikk drinker på huset, varme pitabrød rett ut av ovnen, kaffe og limoncello for å runde av måltidet. Og maten, herregud maten, den var fantastisk. Med andre ord; dra til PitaPita og ta eieren i hånda. Tommel opp for folk som brenner for det de driver med.

Planen for kvelden var klar; ferie er lik fest. Nattelivet i Granada levde dessverre ikke helt opp til forventningene, men vi får skylde på at vi dro ut på en torsdagskveld og at vi er utenfor sesong. Vi kom oss imidlertid til en bar der vi møtte Ane, Frida, Turid og Edel (fire andre studenter fra Kulturstudier) og de hadde tvunget DJ-en til å kun spille god musikk (altså litt The Kooks, Outkast, The Strokes). Stemningen ble relativt god på kort tid! Og stemningen tok seg betraktelig opp da en surfer-dude av en australier tok av seg skjorten og ville at folk skulle ta brennende body-shots av den dype uthulingen i brystet hans. Det som beklageligvis satte en drepende demper på denne stemningen var at de brennende body-shotene gikk galt og han endte med å sette fyr på seg selv… Etter at kompisene hans hadde fått ledd fra seg i noen minutter, gikk alvoret opp for dem og de oppfattet at kompisen deres satt naken på bakken og vred seg i smerte mens huden hans bokstavelig talt prellet av brystet hans. Som normalt forsvarlige og normalt oppegående personer flest ville gjort, reagerte vi nordmennene med vantro og forlangte at barpersonalet ringte en ambulanse. «Ambulanse? Neeh, gi ham en shot og kast litt vann på såret». Så da løp vi ut av lokalet, praiet en taxi og overbeviste kompisene om at deres gråtende brannoffer måtte komme seg på sykehuset. Vi oppnådde til slutt at informasjonen kom igjennom, og mer så vi ikke til dem. Idioter. Idiotbar. Vi dro hjem.

Vi bærer rundt på prinsen vår

Hyggelig før kvelden ble uhyggelig!

Etter en nydelig frokost med hjemmelagde rundstykker rett ut av ovnen (!!!!), fant våre produktive hjerner ut at vi fikk oppsøke et turistkontor og få litt inspirasjon til hva en kunne ta seg til i Granada. Vi ble overbevist om at Zip-Lining var svaret, og vi ble ikke skuffet. I tåkeskogen ved vulkanen Mombacho (den vi kunne se fra hostellet vårt) fantes det 17 plattformer vi skulle få bryne oss på. På med sæler, hjelm og hansker, så begynte vi ferden gjennom jungelen og klatringen opp de smale trappene, opp i de massive trærne. Igjen fikk jeg følelsen av at jeg fort vekk kunne forveksles med Tarzan (se forrige innlegg). Fort vekk, altså. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg utfordret komfortsonen min og fant det noe naturstridig å skulle la meg selv fly fra tre til tre, femti meter (et mulig oppjustert tall) oppe i luften. Helene, med sin høydeskrekk, var enig i det. Men shit (unnskyld språket), så gøy det var da en kastet seg ut i det, bokstavelig talt. Og for å gjøre det hele litt mer spennende ble vi nærmest tvunget til å fly opp ned, bakfrem, spiderman-style, batman-style og superwoman-style. Det hele var et adrenalinkick som virkelig fikk mitt pinglete hjerte til å dunke ut av brystet på meg. Jeg fikk høre av instruktøren at han kunne se hjertet dunke ut av øynene mine, men jeg er ikke sikker på om det var ment som en generell faktaopplysning eller om han forsøkte å flørte med meg..

 Tilbake igjen i Granada fikk vi tilbud om å leie gratis sykler gjennom turistkontoret, og det var selvfølgelig svært ønskelig. For min egen del var dette en høydare uten like ettersom jeg er fra sykkel-byen Ås (teknisk sett så har vi ikke bystatus, men bit meg) og ikke hadde syklet på nøyaktig 57 dager. Vi dro innom et vestlig-inspirert bakeri (DETTE mangler vi i León, Pan y Paz kan ikke måle seg engang) og kjøpte bananbrød, foccacia og calzone til lunsj. Turen gikk selvfølgelig videre ned til strandpromenaden med utsikt over Innsjø Nicaragua (Lago de Nicaragua), der vi kunne sette oss og lunsje.

Før det ble sent og solen gikk ned, måtte vi få med oss kirkegården vi hadde fått et glimt av på vei til Mombacho. Hele kirkegård-opplevelsen var surrealistisk og det var tydelig for oss at det eksisterer en konkurranse om å ha den fineste graven. Templer, små kirker og digre monumenter er bygget som gravhus for hele familier, og selvfølgelig er kun de rikeste familiene representert. Jo lenger vekk vi kom fra inngangen til kirkegården, der kirken sto, jo mer slitne og mindre storslåtte ble familiegravene. Folk, og vi snakker da om Pellas-familien i 70% av tilfellene, har bygget minikirker med altere, elektrisk lys, glassvinduer, hager og høye gjerder for å gravlegge sine døde i. Kan det virkelig være så himla viktig?! Pellas-familien er en av de rikeste familiene i landet og står bak Flor de Caña, en internasjonalt anerkjent rom. Jeg vet ikke nok om familien til å danne meg et velbegrunnet hat- eller elskforhold til dem, men etter feltarbeidet vi gjorde med LA-2 har jeg fått inntrykk av at det finnes mye snusk, utnyttelse og kjærlighet til makt og penger i denne familien. Da de attpåtil har «kjøpt opp» en hel kirkegård for å bygge gravhus, finere og mer moderne enn den gjennomsnittlige Nicaraguaners hus, ble jeg litt frastøtt.

Slitne og fornøyde dro vi tilbake til hostellet for å slappe av i et par timer. Å slappe av er noe som den nydelige greia ferie faktisk tillater en å gjøre, uten bekymringer og uten dårlig samvittighet. Slapper en av hjemme vet en at det alltid finnes noe bedre en burde ta seg til, men på ferie, da har en fri til å legge seg et par timer på sengen med en god bok. Selv har jeg ikke ordentlig lest en skjønnlitterær bok (av eget øsnke) på over et år, og jeg kan med stolthet i stemmen fortelle at jeg i helgen leste ut en bok på to dager, og nå er godt over halvveis i den nye jeg måtte gå til innkjøp av. Jeg gleder meg som en unge til å komme i gang med mer ferie (jeg sikter da til slutten av dette oppholdet, og mine neste fem måneder med reising på nyåret) for å kunne dykke dypere i enda flere bøker og enda mer avslapping.

På kvelden dro vi ut på en middelhavsinspirert restaurant. Denne var også høyt ranket på Tripadvisor, og denne var selvfølgelig også avsidesliggende og vanskelig å finne. Jeg ville nødig spørre etter restauranten nettopp fordi dets navn, «Kapuyo», i mine ører oppfattes som «capullo» som oversatt fra spansk til norsk betyr «forhud»… Regionalisme (ord knyttet til spesielle områder) er en kinkig, men dog så viktig del av spansken som en bare ikke kommer unna. Selv om "capullo" betyr forhud i Spania, betyr det noe så uskyldig som kokong i Latin-Amerika. Hold for all del styr på regionalismen, for ting kan fort vekk bli pinlige dersom en mikser og trikser!
Eieren tok imot oss med et smil og var glad vi hadde tittet innom denne sene fredagskvelden – vi var kveldens eneste gjester. I over to timer satt vi til bords og fikk servert diverse tapas-retter, og vi anså det hele for å være en kulinarisk opplevelse og vi forsøkte å passe inn i rollen som matkritikere. Som fornøyde matkritikere steg stemningen jevnt og trutt, og vi endte kvelden med sjokoladekake, Tequila-shots og Tequila boom boom.

Jeg kunne gjerne brukt tid og ord på å beskrive resten av kvelden, men jeg vet ikke hvor fornuftig eller givende det er for utenforstående å lese om det i ettertid. Men jeg kan si dette; vi danset oss rennende av svette, vi måtte skrape sammen våre siste kroner for å kunne kjøpe én øl på deling og vi tigget oss til nattmat, som ble inntatt kl 0400 på en kirketrapp. 

Ferie er ikke for alle, og lørdag etter frokost dro Pauline og Erlend hjem igjen til León fordi studierelaterte forpliktelser kalte. Jeg og Helene derimot, ignorerte disse kallene og satte oss heller på en båt ut til noen av de mange øyene i Lago de Nicaragua. Der ute fikk vi gå i land på en øy der vi fikk servert frukt og kokosnøtt-forfriskning, vi fikk se aper på kloss hold og vi lot oss fascinere av øylivet. En øy kan koste deg rundt 500.000 norske kroner, og det var tydelig at flere har hatt glede av denne forholdsvis greie prisen. Overalt dukket det opp villaer med utendørs svømmebasseng, treningsrom og lounger. Guiden fortalte at en av øy-eierne alltid ankommer feriehuset sitt med helikopter, og skal han bare en rask tur inn til Granada brukte han yachten. Det sto i kontrast til øy-beboerne som alltid har bodd der, og som lever godt nok i sine selvkonstruerte hus og som fint kommer seg frem til Granada roende i sine selvlagde trebåter. Pellas-familien har et par-tre feriehus der ute, bare så du vet det.
På vei inn igjen mot Granada var den røde solen på vei ned foran oss, mens horisonten bak oss var bekmørk og tidvis opplyst av lyn. En veldig fin avslutning på turen!

Nå er vi tilbake igjen i León etter en smertefri hjemreise. Jeg kan oppsummere lørdagskvelden og fredagsmorgen på følgende vis; kanelbolle, bok, kylling, crepe, bok, sove, ny bok, massasje (for Helenes del), baguette, buss, bok, kanelbolle. Det jeg vil at du skal sitte igjen med fra denne oppsummeringen er «kanelbolle». En tilnærmet norsk kanelbolle som vi fikk kjøpt på det vestlig-inspirerte bakeriet, og som gjorde turen vår til Granada komplett.

Ferie, det er nydelig, det 

PS; jeg innser nå at jeg har glemt å fortelle om Granada som by. Granada som by er kjempefin. Ren(ere), pen, kolonistil, masse fine kirker, mange koselige kafeer, hyggelig uteservering i hovedgaten. Jeg gir tommel opp!
Det skal også sies at Granada er mer turistifisert, skal vi sammenligne byen med León. Skal vi sammenligne byen med Magaluf, kan man ta seg en (kanel)bolle og påstå at en turist aldri har satt sin fot i Granada. Jeg skjønner hvorfor Kulturstudier-programmet er lagt til León – en kommer hakket nærmere innpå det ekte nicaraguanske livet her. Og dessuten, det er betydelig færre gamle, vestlige menn med altfor unge, lokale jenter her… 

Fullstendig subjektive skildringer av fyllesyke, ferie og surfer dudes

Av og til vil en bare klage over alt og alle. En svetter for mye, drikkevannet en nettopp kjøpte er blitt varmt, en er sulten, en har altfor mye å studere, men evner ikke å begynne, folk snakker for høyt, en får ikke sove, en har vondt i hodet, et barn gråter, det ligger en overkjørt padde i veien, og palmene svaier for pokker ikke sånn en ønsker at de skal svaie. Da er det godt å tenke på at livet kun er slik akkurat nå fordi en er så veldig, veldig fyllesyk. Og fyllesyke går over, men den prosessen krever mye tid og pleie. Eller en ny øl…

I helgen var vi en stor gjeng som dro sammen til San Juan del Sur, fire timer sør for Nicaragua. Fra tidligere visste jeg at denne byen var et sted for backpackere og surfere, og et sted hvor en kunne feste uten bekymringer. Vi var alle giret opp og klare for en party-weekend – vi så på det som viktig å starte de kommende ukene med skolekjør og studering, med en gigantisk fest.

Fredagen gikk med til å ligge på stranden, sole oss, bade i de rolige bølgene og leke i badebassenget på hostelet. Selv om noen kanskje ville sagt at vi allerede er på ferie her i Nicaragua, kan jeg love deg at det er vi ikke. León forbindes allerede med skole, lesing, krampe i hånden og svette, så en weekend der skrivebøker og studier ble byttet ut til fordel for soling og badeballer, føltes virkelig ut som en velfortjent ferie. På kvelden samlet vi oss på hostelet, som de fleste av oss bodde på, for å ha et vors i ekte norsk stil. Vi startet selvfølgelig vorset i badebassenget med noen rolige drinker, og tenkte for oss selv at «nå kunne jeg dødd lykkelig». Det var kort vei fra rolige drinker i bassenget, til to øl for mye og diverse drikkeleker. Stemningen toppet seg selvfølgelig da alle nordmenns nasjonalsang i spansktalende land, «Salsa Tequila», kom på, og alle sang med og latet som om de skjønte teksten. Salsa, Tequila, corazón, cerveza muy bueno….

Byen var et kapittel for seg selv, med sitt begrensede areal, mange barer og enda flere turister. Skal jeg beskrive San Juan del Sur vil jeg kalle det for en liten boble av utenlandske mennesker som bor sammen i en søt harmoni av «hang loose» og «chill», og virkelig tror at de er blitt nicaraguanere bare fordi de har bodd her i tre uker og vet hvordan de skal bestille to-for-én-Mojito under Happy Hour. Det er selvsagt obligatorisk for guttene å ha halvlangt hår (gjerne litt krøllete og blondt i tuppene), rufsete skjegg, den kledelige, litt for store capsen på snei, en løs singlet, noen armbånd, og høyrehånd i konstant «hang loose»-form slik at folk skal tro at de er surfere og tar livet sjukt chill. Og det er det det handler om, dette er et konsept som går ut på å leve livet, surfe, feste og ikke ha en bekymring i verden. Dessverre ser det ut som om konseptet, fremfor å være en livsstil, er blitt en overfladisk konkurranse om å se mest mulig stereotypisk ut. Det kan være jeg setter denne skildringen på spissen og at jeg er kvass og fordomsfull. På en annen side så kan det være at du ville forstått meg dersom du også hadde sett de x antall dønn like «hang loose»-guttene som sto klint oppi hverandre på hvilken som helst bar, snakket med litt for bred amerikansk aksent, og som virket så opptatt med å se «chill» ut at de glemte å ha det gøy.

Ingen kunne hindre oss i å ha det gøy den kvelden, og vi danset ut i sene nattetimer, noe jeg, og flere med meg, angret bittert på dagen etter. Vi hadde egentlig sett for oss at vi skulle klare å bestige Jesus-fjellet til fots, løpe på stranden, spille strandfotball og surfe hele lørdagen, men sannheten er at vi kun presterte å spise, bade og sove. Etter vi hadde fått i oss en etterlengtet pizza hver, steg humøret raskt og vi var straks klare for kveldens første øl. Fra der gikk det bare oppover og oppover, og alle hadde plutselig glemt at det overhodet fantes noe kalt fyllesyke. Hvem bryr seg vel om i morgen?!

Det ble enda en morsomt kveld på byen. Høydepunktet var antakeligvis da jeg ble snikkysset på munnen av han tolv år gamle (gate)gutten jeg kjøpte hamburger til. Eller så var høydepunktet burgeren i seg selv – nattmat er tross en av de bedre sidene ved livet. Klokken fire-fem om morningsen fant man veien tilbake til hostelet, og mens andre skulle ta seg turen i badebassenget, fant hodet mitt heldigvis puten.

Av og til vil en bare klage over alt og alle. Sengen er full av sand, kofferten en må trille er tung, en svetter på steder en ikke trodde en kunne svette, en har glemt leksene til i morgen, en er trøtt, en skal sitte fire timer på en buss som skrangler verre en Victoria’s Secret modellene, en klarte å miste frokosten sin i ens eget fang, en bestilte pepsi, men fikk cola, og vinder blåser for pokker ikke sånn en vil at den skal blåse. Da er det godt å tenke på at livet kun er slik akkurat nå fordi en er så veldig, veldig fyllesyk. Og fyllesyke går over, men den prosessen krever mye tid og pleie. Jeg trengte faktisk bare 36 timer på å komme meg…

Takk for en hyggelig helg, San Juan del Sur. Måtte våre veier krysses igjen, og måtte jeg ha funnet kuren for fyllesyke innen da! 

En fortelling om overdrivelse, norsk oppgulp, skuddsikre vester og Volcano Boarding.

Regnet drypper utenfor og himmel blinker av lyn. Jeg visste at det kom til å bli sånn – september har tross alt gjennomsnittlig 20 dager med regn i løpet av en måned. Da jeg kom til Nicaragua ble jeg også fortalt dette; «det kommer til å regne hele dagen, hver dag frem til november». Ulykkelig har jeg tenkt at kanskje det tross alt ville vært likeså greit å holde seg i Norge denne høsten…

Men slik er det ikke, og slik tenker jeg ikke lenger nå.  I Nicaragua er det enten høljregn eller stekende sol, og en opplever helst begge deler i løpet av én og samme dag. Det gjør derimot ingenting for etter å ha gått rundt i 34 grader en halv dag, er det deilig når regnet kommer og gjør temperaturen svalere. Dessuten kommer regnet alltid rundt 16-17-tiden, altså når vi er ferdige på skolen (på stranden) og likevel er så slitne at det eneste som frister er å legge oss på sengen med dagens lekser (frister og frister…). Det beste jeg vet er kanskje det å ligge og lytte til regnet som drypper utenfor, så nå tenker jeg at det kanskje er likeså godt at jeg er i Nicaragua denne høsten.

Torsdag kveld var det duket for salsakveld på La Olla Quemada. Lite visste vi om dette stedet, men mye hadde vi fått høre. Fra den ene kanten ble det sagt at det var tidenes utested og det eneste stedet en kunne dra på en torsdagskveld. Fra den andre kanten ble vi fortalt at det var et farlig utested med ranere og voldtektsmenn, og vi ble frarådet på det sterkeste fra å dra dit. Men det er nå slik en gang at vi har levd noen år nå og vet bedre enn å stole på hva lærerne har å si om utesteder. Slik gikk det til at halve klassen dro på salsakveld på de kriminelles favorittsted La Olla Quemada.

Salsakvelden var fryktelig stas, og fryktelig ubehagelig for en nordmann som meg selv. Jeg er ingen danser, men jeg har sjeldent hemninger på dansegulvet. Forskjellen på dans i Norge og dans i Nicaragua er at dans i Norge slettes ikke er dans. Du leker ikke salsa, slik som du leker fistpump og gressklipper på dansegulvet hjemme i Norge. Damene her er lidenskapelige, seriøse, myke, rytmiske og kjempesexy. Vi ser ut som pytt med oppgulp til sammenligning. Så igjen, salsakvelden var fryktelig stas, men også fryktelig ubehagelig. Derfor har jeg, og en haug andre, bestemt oss for at vi skal begynne på salsatimer én til to ganger i uken. Kanskje vi da får inn litt av den nicaraguanske dansestilen mens vi legger igjen både gressklippern og fistpumpen hjemme.

Fredag hadde vi halvveis fri fra skolen fordi vi skulle få en innføring i Nicaraguas historie. Alle kommende studenter kan glede seg, for dette er faktisk veldig interessant. Kontaktpersonen vår Rigo, som dere kommer til å se masse av, kunne sammen med Marthe, vår andre kontaktperson som dere kommer til å se masse av, fortelle livlig om Nicaraguas historie i et kulturelt, sosialt og politisk perspektiv. Fra 1936 til 1979 drev Samoza-dynastiet et politisk og militært diktatur i Nicaragua, men etter flere lange kamper kjempet av Sandinistene, ble Samoza-klanen styrtet. Fra 1979 til rundt 1990 var det borgerkrig i landet der de konservative sto mot de liberale. Bak i buskene spilt også Sovjetunionen og USA en stor rolle (selvfølgelig). Rigo, som ble født i 1968, kunne fortelle spennende førstehåndsskildringer om tiden i Nicaragua under borgerkrigen der hans far var en fremtredende lege og revolusjonær, og der han selv senere deltok på side med Sandinistene. Slike beretninger er gull verdt.

Fredagens historietime ble avsluttet med gitarspill og sang, fremført av en mann som sang så fint at han presterte å gi oss alle gåsehud. Dessuten fikk vi en innføring i diverse frivillig arbeid vi kan få gjøre her om vi ønsker. En kunne blant annet redde havskilpadder, jobbe i en nedlagt Zoologisk hage med aper og krokodiller, en kunne jobbe på en slags SFO, eller plante regnskog. Jeg er imponert over antall aktiviteter og opplegg kulturstudier i Nicaragua har laget i stand i løpet av årene. De er også veldig interessert i at vi selv skal komme i kontakt med organisasjoner og lignende der vi kan drive frivillig arbeid. De ansatte her jobber virkelig helhjertet for å bedre lokalsamfunnet, og det gjør at en som student føler at en kanskje utgjør en forskjell når en er her, fremfor å føle seg som en bleik byrde.

Fredag kveld var det velkomstfest for studentene på Monkey Republic. Man leker ikke fest på Monkey Republic – her var det ordnet opp med ordentlig anlegg, live band, et mariachi band og den beste middagen jeg har hatt hittil i Nicaragua. Kjøkkenpersonalet hadde stått fra morgen til kveld for å stelle i stand et koldtbord med de deiligste fristelser fra det nicaraguanske kjøkkenet. Det var ingen skam i å forsyne seg en andre gang. Eller en tredje…

Kveldens fire høydepunkt må ha vært følgende: da det kom et mariachi band spillende inn gjennom portene, da jeg og Helene rekonstruerte diverse Grease-scener til nicaraguanernes fornøyelse, da vi spiste tidenes dårligste nattmathamburger i en av de levende gatene i León, og da Pedro valgte meg som sin dronning for natten. Pedro er verdens skjønneste lille gutt på nesten to år, som er konstant blid og konstant Duracell-kanin. Han har heldigvis funnet ut at han stoler på meg og lar meg derfor få bære rundt på ham og leke, og jeg får til og med både slengkyss og trutmunn hvis jeg er heldig. Studentene her har fått seg et nytt favorittuttrykk; nicababy. Nicababy er i utgangspunktet et barn laget av en Kulturstudier-student og en lokal nicaraguaner, men for meg finnes det ikke noen andre nicababy’er enn Pedro. Mamma og pappa, dere er blitt besteforeldre til et barn som ikke er mitt, og jeg kommer til å ta ham med meg hjem til Norge.

Lørdag var en dag for shopping og champagne. Champagnen kom i form av svømmebasseng og solstol. Shoppingen bestod av posesuppe til 2 kroner, tomat, brød og mango. Som fornuftige og sparsomme studenter har vi bestemt oss for å være litt forsiktige hva gjelder pengebruk, så vi valgte å bruke dagens budsjett på et bassengbesøk til 36 kroner og noen middager og frokoster for de kommende dagene til rundt 80 kroner. Det burde og skal være fullt mulig å overleve på ca. 300 córdobas dagen som er rundt en 75 norske kroner. Etter hvert som vi kommer oss inn i en noe rutinepreget hverdag, skal jeg virkelig forsøke mitt beste for å prøve å følge dagsbudsjettet. I dag har jeg gjort det ganske bra ettersom jeg har spist posesuppe med champignon og brokkoli til en totalsum på 2 norske kroner.

Derimot sprengte jeg budsjettet totalt med dagens Volcano Boarding. Se for deg en humpete sti inne i skogen, der lokale rir på hest og alle husene har gulv av leire. Så kan du se for deg en skolebuss full av cheles og chelas (hvitinger) som alle henger ut av vinduene på bussen for å ta bilde av disse raritetene. Videre kan du forestille deg hvordan bussen drar lengere og lengere inn i skogen, mens skoleelevene må trekke seg lengre og lengre inn i bussen fordi skogen slår greiner inn gjennom vinduene i et forsøk på å treffe oss. Så åpner landskapet seg opp og bakken blir flekkete av svart støv. Vi befinner oss ved foten av den aktive vulkanen Cerro Negro.

Volcano Boarding er kanskje Nicaraguas mest kjente attraksjon. Før jeg dro leste jeg meg opp på Nicaragua på Lonely Planet og fant ut at det å gå med en t-skjorte med logoen «I went Volcano Boarding 2014» i Nicaragua, er like syndig som å gå med en «I Love New York»-t-skjorte i New York, eller en «Kos 2014»-topp på Kos, eller en «The man↑, the legend ↓»-skjorte hvor hen det måtte være. Men jeg må innrømme at jeg skjønner hvorfor folk kjøper t-skjorten. Vi ble gitt en sekk med beskyttelsesutstyr og et halvtungt akebrett av tre som vi skulle bære opp til toppen av den aktive vulkanen, 729 meter over havet. Turen i seg selv var spektakulær og bilder kan igjen ikke engang gi dere et inntrykk av hvor fint det faktisk var.   

Jeg vet ikke om det er mange som kan si at de har vært på toppen av en aktiv vulkan, sett ned i et vulkankrater og tatt i glovarmt vulkanstøv. Det var litt av en opplevelse. Det var rett og slett så fascinerende at jeg ikke rakk å bekymre meg over det neste vi skulle gjøre: Volcano Boarding. Vi tar på oss beskyttelsesutstyret vårt som består av en altfor stor og altfor slitt drakt, lab-briller og tynne hansker. En annen gruppe med mennesker har fått alt fra kne- og albuebeskyttere, til svære vernebriller og skuddsikre drakter. Så lite fordomsfull som jeg er, mistenker jeg at de var amerikanere. 

Rigo var første mann ut, og siden det var hans ørtende gang fikk han det til å se lett ut. Da det var min tur kan jeg bare si dere to ting; adrenalin og stein. Å kjøre nedover den aktive vulkanen i 50-60 kilometer i timen var rett og slett en syk opplevelse som alle må gjøre en gang i sitt liv. Jeg slenger med et bilde som viser litt av adrenalinet og kanskje enda litt mer av steinen.

Okei, så det kan kanskje virke som dette bare er fest og moro.

Skulle gjerne sagt noe mer om den saken, men jeg synes innleggene mine hittil taler for seg selv.

Nå gjør vi oss klare for en ny skoleuke og vi har allerede masse å se frem til.

Hasta la vista!

PS: Det er viktig for meg å få presisert at en historie aldri blir bedre enn det du gjør den til selv. Dette er visdomsord som er blitt overført til meg fra min far, som igjen lærte dette av sin mor. Det skjer ofte at folk som ikke kjenner meg så godt rynker på nesen når jeg forteller en historie; «men Marianne, bølgene var vel ikke egentlig sytten meter høye, var de vel?», «Du skal ikke faktisk stjele et barn, skal du vel?», eller «men Marianne, det kan vel ikke stemme at amerikanerne hadde på seg skuddsikre vester på toppen av en vulkan?». Av og til må jeg bite i det sure eplet og innrømme at nei, nei det er ikke alltid slik at jeg forteller alt akkurat slik som det var. Men som min far lærte fra sin mor, og som jeg lærte fra min far; en historie blir aldri bedre enn hva du gjør den til selv.