Mellom surfing og tacos finnes der en brist / en republikaner kalte Obama kommunist.

Milde måne, tiden flyr!

I dag er det elleve dager til skriftlig eksamen, seksten dager til muntlig eksamen, og én måned og ni dager til hjemmeeksamen i LA skal leveres inn. Og det er én måned og fem dager til jeg reiser hjem igjen. Jeg må ærlig innrømme at det er med blandede følelser jeg innser dette.

Misforstå meg rett; jeg elsker Nica-land, det er studiene jeg ikke er så begeistret for. Jeg kan til dels skylde på meg selv for å ha valgt et studiehalvår fremfor å bare reise. Derimot har ikke studiene målt helt opp til forventningene jeg hadde og jeg har derfor ikke vært hundre prosent motivert til å studere. Jeg skulle ønske at jeg nå kunne masse, MASSE spansk, men jeg kan bare litt mer enn da jeg kom hit. Og i Spania vil de nok påstå at jeg ikke lenger snakker spansk, da den latin-amerikanske aksenten jeg mer eller mindre (kanskje mindre) vellykket har anlagt, av mange ikke anses for å være riktig spansk.

Men skitt au. Nå ser jeg lyset i enden av tunnel og jeg tar et ordentlig skippertak så jeg består med glans, roser og champagne.

Det som får tankene vekk fra de til tider tyngende studiene, er å reise bort noen dager og ta livet med slående ro. Derfor var vi i helgen naturlig nok på enda en weekend-tur, og denne gangen besøkte vi San Juan del Sur (for andre gang..). Merkelig, kan du tenke, at vi velger å dra tilbake til et sted vi allerede har vært på. Tingen er bare den at da jeg var der sist, var jeg altså så fyllesyk hele tiden at jeg ikke klarte å utnytte oppholdet til fulle. Dermed dro vi tilbake igjen med fulle intensjoner om å utnytte dagene, surfe, ligge på stranden, lese bok og hygge oss. Og bra var det for det var litt av en herlig tur!

Jeg tenker å gjøre innlegget heller kort ved å oppsummere helgen med bilder og noen kommentarer. Enjoy:

Vi brukte over fem timer på å komme oss til San Juan del Sur, ved hjelp av to forskjellige busser og tre forskjellige taxier. I den ene bussen var vinden som kom inn gjennom vinduene så kraftig at idet vi åpnet munnen så begynte sikkelet å flagre. Så da gjorde vi det:

Vi fant fram til tidenes fineste strand og koste oss grådig der:

Vi surfet etter beste evne og gjorde så uten en eneste "hang-loose"-hand-pose. Denne er etter min regelbok kun forbeholdt de som faktisk kan surfe, eller eventuelt de som har langt hår og et virkelig kult helskjegg som matcher:

Og til lunsj spiste vi selvsagt Nicaraguas beste fisketacos mens vi drakk Nicaraguas beste øl (Toña, tett etterfulgt av Victoria Classic):

Etter lunsj spankulerte vi litt, og Øyvind og Ragnhild var begeistret, men ikke så begeistret for utsikten:

Så dro vi selvsagt ut på Halloween og stemningen var god:

Og da folk spurte oss hva vi hadde kledd oss ut som, så vi rart på dem og spurte; «kledd oss ut? Man kler seg vel ikke ut på Saint Patrick’s Day?»

Mange reagerte da med vantro og var villige til å vedde alle pengene sine på at det hvert fall ikke var Saint Patrick’s Day den dagen.

De fleste av disse var amerikanere (jøsses, rart det der...).

Og nå som vi er inne på amerikanere så kan jeg jo fortelle at vi havnet i en opphetet politisk diskusjon med en erkerepublikaner som kalte Obama for en kommunist som ville gjøre USA om til et helvetes sosialistisk land som Norge. Deretter spanderte hun Tequila på oss:

Og om natten sov vi i en liten hytte som ga norsk leirbålstemning og det trommet på taket da regnet falt ned fra den mørke nattehimmelen: 

Og sånn gikk nu dagan! 

Det ble altså nok en vellykket tur som både ga reiseglede og inspirasjon - jeg kan fortsatt ikke vente med å få satt igang min fem måneders lange reise. Og gjett om jeg ikke da skal surfe, krangle med republikanere og spise pasjonsfrukt til det tyter ut av ørene på meg. Det gode liv, min venn, det gode liv!

Fullstendig subjektive skildringer av fyllesyke, ferie og surfer dudes

Av og til vil en bare klage over alt og alle. En svetter for mye, drikkevannet en nettopp kjøpte er blitt varmt, en er sulten, en har altfor mye å studere, men evner ikke å begynne, folk snakker for høyt, en får ikke sove, en har vondt i hodet, et barn gråter, det ligger en overkjørt padde i veien, og palmene svaier for pokker ikke sånn en ønsker at de skal svaie. Da er det godt å tenke på at livet kun er slik akkurat nå fordi en er så veldig, veldig fyllesyk. Og fyllesyke går over, men den prosessen krever mye tid og pleie. Eller en ny øl…

I helgen var vi en stor gjeng som dro sammen til San Juan del Sur, fire timer sør for Nicaragua. Fra tidligere visste jeg at denne byen var et sted for backpackere og surfere, og et sted hvor en kunne feste uten bekymringer. Vi var alle giret opp og klare for en party-weekend – vi så på det som viktig å starte de kommende ukene med skolekjør og studering, med en gigantisk fest.

Fredagen gikk med til å ligge på stranden, sole oss, bade i de rolige bølgene og leke i badebassenget på hostelet. Selv om noen kanskje ville sagt at vi allerede er på ferie her i Nicaragua, kan jeg love deg at det er vi ikke. León forbindes allerede med skole, lesing, krampe i hånden og svette, så en weekend der skrivebøker og studier ble byttet ut til fordel for soling og badeballer, føltes virkelig ut som en velfortjent ferie. På kvelden samlet vi oss på hostelet, som de fleste av oss bodde på, for å ha et vors i ekte norsk stil. Vi startet selvfølgelig vorset i badebassenget med noen rolige drinker, og tenkte for oss selv at «nå kunne jeg dødd lykkelig». Det var kort vei fra rolige drinker i bassenget, til to øl for mye og diverse drikkeleker. Stemningen toppet seg selvfølgelig da alle nordmenns nasjonalsang i spansktalende land, «Salsa Tequila», kom på, og alle sang med og latet som om de skjønte teksten. Salsa, Tequila, corazón, cerveza muy bueno….

Byen var et kapittel for seg selv, med sitt begrensede areal, mange barer og enda flere turister. Skal jeg beskrive San Juan del Sur vil jeg kalle det for en liten boble av utenlandske mennesker som bor sammen i en søt harmoni av «hang loose» og «chill», og virkelig tror at de er blitt nicaraguanere bare fordi de har bodd her i tre uker og vet hvordan de skal bestille to-for-én-Mojito under Happy Hour. Det er selvsagt obligatorisk for guttene å ha halvlangt hår (gjerne litt krøllete og blondt i tuppene), rufsete skjegg, den kledelige, litt for store capsen på snei, en løs singlet, noen armbånd, og høyrehånd i konstant «hang loose»-form slik at folk skal tro at de er surfere og tar livet sjukt chill. Og det er det det handler om, dette er et konsept som går ut på å leve livet, surfe, feste og ikke ha en bekymring i verden. Dessverre ser det ut som om konseptet, fremfor å være en livsstil, er blitt en overfladisk konkurranse om å se mest mulig stereotypisk ut. Det kan være jeg setter denne skildringen på spissen og at jeg er kvass og fordomsfull. På en annen side så kan det være at du ville forstått meg dersom du også hadde sett de x antall dønn like «hang loose»-guttene som sto klint oppi hverandre på hvilken som helst bar, snakket med litt for bred amerikansk aksent, og som virket så opptatt med å se «chill» ut at de glemte å ha det gøy.

Ingen kunne hindre oss i å ha det gøy den kvelden, og vi danset ut i sene nattetimer, noe jeg, og flere med meg, angret bittert på dagen etter. Vi hadde egentlig sett for oss at vi skulle klare å bestige Jesus-fjellet til fots, løpe på stranden, spille strandfotball og surfe hele lørdagen, men sannheten er at vi kun presterte å spise, bade og sove. Etter vi hadde fått i oss en etterlengtet pizza hver, steg humøret raskt og vi var straks klare for kveldens første øl. Fra der gikk det bare oppover og oppover, og alle hadde plutselig glemt at det overhodet fantes noe kalt fyllesyke. Hvem bryr seg vel om i morgen?!

Det ble enda en morsomt kveld på byen. Høydepunktet var antakeligvis da jeg ble snikkysset på munnen av han tolv år gamle (gate)gutten jeg kjøpte hamburger til. Eller så var høydepunktet burgeren i seg selv – nattmat er tross en av de bedre sidene ved livet. Klokken fire-fem om morningsen fant man veien tilbake til hostelet, og mens andre skulle ta seg turen i badebassenget, fant hodet mitt heldigvis puten.

Av og til vil en bare klage over alt og alle. Sengen er full av sand, kofferten en må trille er tung, en svetter på steder en ikke trodde en kunne svette, en har glemt leksene til i morgen, en er trøtt, en skal sitte fire timer på en buss som skrangler verre en Victoria’s Secret modellene, en klarte å miste frokosten sin i ens eget fang, en bestilte pepsi, men fikk cola, og vinder blåser for pokker ikke sånn en vil at den skal blåse. Da er det godt å tenke på at livet kun er slik akkurat nå fordi en er så veldig, veldig fyllesyk. Og fyllesyke går over, men den prosessen krever mye tid og pleie. Jeg trengte faktisk bare 36 timer på å komme meg…

Takk for en hyggelig helg, San Juan del Sur. Måtte våre veier krysses igjen, og måtte jeg ha funnet kuren for fyllesyke innen da!