Jeg ville aldri kysset noen fra KKK, men jeg kan godt se på KKK mens jeg kysser med noen andre, skjønner'u?

Helgen før min familie kom (22-24 mars) var litt av en innholdsrik helg. På fredagen var det ikke skole så jeg dro på stranden om morningsen og slikket sol. For første gang denne sesongen var solsengene blitt satt opp og de første bleike turistene snuste på sanden på La Playa del Postiguet. Etter en kvikk tur hjemom for å spise lunsj var jeg straks tilbake igjen på stranden, men denne gangen hadde jeg med forsterkninger i form av finnen Laura. Vi endte opp på et håndkle ved siden av volleyballbanen hvor mine strandvolley-venner var i fullt spill. Jeg skulle egentlig bare ta ett spill i paradis, men vinner man spillet blir man jo stående så du kan jo tenke deg jeg ble stående i noen timer mens min stakkars ikke-volleyball-spillende-venninne satt ved siden av og kjedet seg.. Sandvolleyball er djevelens verk. 

Legger til et bilde av meg på vei til stranden
da dette innlegget ellers er litt bildefattig.

Om kvelden hadde vi årets siste volleyballtrening, som med andre ord rett og slett betydde min aller siste volleyballtrening med det laget noensinne. Det var drittkjipt. Forstå meg riktig; treningen var herlig, men viten om at det skulle bli min siste trening, med alle de gode jentene jeg har fått bli kjent med der, var mildt sagt en stemningsdemper. 

<3

Lørdagen dro jeg nok en gang til stranden om morningsen for å spille volleyball med guttene der. Er jo etter hvert blitt litt kjent med disse herremennene og de er noen greie typer. Og det er jo kanskje en av dem jeg har et ekstra godt øye til (kremt, host, kremt..). Etter noen timers spill i sanden dro jeg for å møte Merche for vår aller siste før-kamp-kebab. Vi gjentok en slager og tok med oss Alicante-kebab og dro opp til universitetsparken i San Vicente og hadde en nydelig liten piknik der. God mat, god jente, god stemning. Snart skal jeg hjem. Shit.

Ut av det blå kom Alba og Sara tuslende forbi på vei for å ta en kaffe og vi ble jo selvsagt med våre gode venninner. Meget hyggelig var det!

Kampen tapte vi 2-3, men jeg ble fortalt at jeg gjorde min beste kamp gjennom sesongen, så jeg sier meg fornøyd med det! Etter kamp ble det kake, musikk, latter og noen tårer. Heldigvis var det ikke siste farvel for vi har lagmiddag planlagt om en liten stund (i dag faktisk, jeg er jo bare så inn i granskauen på etterskudd med denne bloggen).  

Etter kampen var jeg igrunn sliten og klar for bingen, men istedenfor å gjøre alvor av tåpelige instinkter ringte jeg til min finne Stina og lurte på hvordan “ståan” var for en tur på byen. Og ståan var bra, og den er sjeldent noe annet når det kommer til disse finnene! Vi avtalte å møte med en spanjol, som jeg hadde snakket med i lang, lang tid, og hans venn før vi dro på byen. De plukket oss opp i bil og kjørte mot et øde San Juan som jeg ikke kjente igjen. For alt vi visste kunne de jo ta oss med ut til en øde strand og kaste oss på havet, og en av to gjorde de faktisk! Heldigvis den første av de to nevnte.. Så der satt vi da - fire unge mennesker fra tre forskjellige nasjonaliteter på en øde strand i San Juan. Noen burde skrevet en sang (om dette). Det var strålende hyggelig. Man kan visst møte gode mennesker hvor hen man vandrer i verden! 

Etter noen timer på stranden med guttene kjørte de oss tilbake igjen til Alicante og vi var fullstendig klare for å passere de neste timene dansende. Vi startet med å bedrive gratis barhopping til stemningen steg og deretter dro vi fra klubb til klubb for å danse. Timene fløy forbi uten at vi engang merket det. Det var en av de bedre nettene på lenge! Det kan kanskje ha noe med hvordan vi endte natten akkompagnert av to recently-made-venner i sanden på stranden mens vi så på stjernene til lydene av festen som sovnet inn bak oss.  

Til tross for en greit lite produktiv søndag fantes det to høydepunkt verdt å nevne. Det første høydepunktet kom utrolig brått og voldsomt på meg. Jeg sto på terrassen for å trekke litt frisk luft og skulle pleie mitt smådunkende hode da plutselig gaten under meg fylte seg opp med mennesker, en tre meters høy Jesus båret frem på flåte og de spilte opp en ekstremt dramatisk musikk. Jeg fikk i “dagen-derpå-tilstand” oppleve min aller først spanske påske prosesjon. For et opplegg, for et opptog, for en opplevelse! Jeg løp ned på gata iført kun pysjen og i redselen for at de skulle forsvinne når som helst begynte jeg å ta bilder og filme som en gal. Det viste seg å være ganske unødvendig. Opptoget ble stående nesten nøyaktig der de var i nærmere førti minutter. Noen ganger klaget over at syttende mai toget er treig og tar for mange pauser? Kom deg en tur til Spania og se på et av disse opptogene, du, så tror jeg det blir slutt på klagingen.. Veldig, veldig kult, men jeg har dessverre en grense for lenge jeg kan se på sørgende, sortkledde damer og ku klux klan-kledd folk bære rundt på Jesus og Jomfru Maria til dommedags musikk. 

Høydepunkt nummer to kom tikkende inn på telefonen idet jeg returnerte til leiligheten etter litt for lang tid i gaten kun iført pysjen. “Møtes ikveld?” Så slik gikk det altså til at jeg søndag kveld byttet ut av pysjen for å dra ned på stranden og møte med ham jeg kanskje har hatt et ekstra godt øye til. Vi gikk litt rundt på stranden og i havnen før vi endte opp på en studentbar hvor vi drakk noen få kalde. Stemningen var god og praten gikk som smurt (flinke spanjolen Marianne. Du er flink, du. Å så flink). Senere gikk vi ut i havnen igjen og jeg fikk se deler av Alicante som jeg bare ærlig må innrømme at jeg ikke hadde sett før, så det var stas. Og kanskje litt småromantisk der vi sto ytterst i havnen på en opphøyd passasje som nærmest fører ut i havet og som gir deg den beste utsikten over stranden, byen og slottet som ligger der dimt opplyst i mørket. Ville det ikke nå vært fortryllende klisjé om jeg la til at “a lady never kisses and tells”?

Did you miss me?

Heisann, heisann!

Da var jeg tilbake igjen. Nesten...
Imorgen lover jeg å skrive ordentlig innlegg om de siste ukene. Jeg har vært på rundreise i hele Andalucía med familien og det er litt av noen steder vi har besøkt. Men som sagt, mer om det imorgen. Nå skal jeg straks møte med Alba og Sara for å ha en helaften med viña-rock musikk og norsk tacos. Blir fantastisk!

Snakkes!

Lykkelige meg i Sevilla!

På fest i Valencia med fyrverkeri, homser og papirdukker

Etter noen lange, harde og herlige dager i Roma var det på tide å slappe av og roe ned og få igjen savnede krefter.
Neida, bare kødder, jeg ble igjen i Valencia (der flyet vårt landet) for å være med på Las Fallas. Jeg har jo så godt som ikke tid igjen i Spania, så jeg er nødt til å nyte som best jeg kan. Las Fallas er rett og slett en gigatisk fest de har i Valencia for å ønske våren velkommen, og det går ut på at folket møtes i gatene og drikker seg fulle, ser på fyrverkeri, hører på kanoner og setter fyr på papirdukker. Fantastisk opplegg, neste år skal jeg tilbake!
På dagen gikk jeg litt rundt på egenhånd og så på Valencia som by.  Det er faktisk en utrolig fin by hvor jeg gjerne skulle ha oppholdt meg mer tid! Sentrum har fine, gamle bygninger og en spesiell sjarm, og utenfor sentrum finnes det en tørket elv som nå er omgjort til en evig lang park som ender opp i den imponerende "Parque de las Ciencias". Stranden fikk jeg ikke besøkt, så da har jeg en unnskyldning for å vende tilbake senere.

Papirdukke!

 

På ettermiddagen møtte med Sara fra volleyballaget. Sara er nok en herlig jente som jeg har hatt gleden av å bli kjent med gjennom volleyballen. Hun bor og studerer i Alicante, men er opprinnelig fra Valencia der familien hennes bor. Vi dro hjem til henne, dro på café, snakket i timer og spiste middag med familien hennes. Senere dro vi ut og møtte med vennene hennes for å kjøpe drikke til den kommende natten. I enhver matbutikk i hele byen var hyllene totalt tømt for alkohol. Når det er Fallas skal det drekkas, med andre ord.
I tolvtiden dro vi innover mot sentrum for å få med oss festens pangstart, og det med pangstart mener jeg bokstavelig talt. Vi snakker en halvtime uavbrutt fyrverkerishow. Utrolig imponerende og fint! Der satt jeg i gresset i en park med en haug ukjente spanjoler og Sara og så på fyrverkeri, og jeg følte meg totalt hjemme. Godt folk, fin by, bra fest.

 

Etter fyrverkeriet ble vi værende og drikke en stund før vi dro avgårde for å finne mer fest og liv. Vi endte opp i "El Carmen" som jeg ble fortalt var gamlebyen der. Vi gikk rundt i evigheter, snakket med en haug mennesker og jeg ble kjent med masse bra typer! Utpå kvelden ble vi kjent med fire homofile gutter som virkelig gjorde kvelden min til en lattermild affære. Morsommere typer skal du lete lenge etter. De var altså så skeive at de nesten falt over ende. Av en eller annen grunn elsket de alt ved meg og skulle hele tiden ha suss og klem og ta bilder med meg. Følte meg som den dronningen! Ble kanskje litt satt ut da de fortalte at de "også tente på jenter" og ga meg blikket, men jeg bare lo det vekk og tenkte "jaja, liksom". I etterkant har det gått opp for meg at det kanskje var noe i det de sa med tanke på at de prøvde seg på tunge i de små uskyldige kyssene sine... Jeg er forvirret.

Dagen derpå sov vi knappe timer før vi dro avgårde til bestemoren til Sara. Der var familien samlet rundt et bord som sto klart med gambas, blekksprut og paella. Mmm, deilig! Vi så på mascleta'en (kanoner, bomber, kruttgreier (?) som går av og lager masse lyd og røyk) som foregikk rett under balkongen. Kongeutsikt. Senere dro jeg og Sara ut og møtte med to gamle skolekamerater av henne. Vi tok oss en kaffe, lo overraskende mye og senere dro vi på mini-råne-tur i bilen deres. Meget hyggelig! Om kvelden så vi på la cremá som er brenningen av papirdukkene som finnes i enhver bydel av Valencia. Skulle gjerne skrevet mer om denne galskapen, men det er sent og jeg orker ikke, så google det istedenfor. Det er helt vanvittig alt sammen i alle fall. Imponerende, men vanvittig.

Mascleta

Godtfolk <3

Opptog

Petardo!! Følte oss som barn igjen, mehe

La Cremá

 Jeg hadde et utrolig hyggelig opphold i Valencia og føler meg så utrolig heldig som får muligheten til å oppleve alt dette her. Jeg elsker Spania, jeg elsker folket og jeg elsker vennligheten. 

En jente fra Norge, som bor i Spania, på ferie i Italia, på besøk i Vatikanstaten!

Mandagen og tirsdagen for to uker siden var et eneste kaos som gikk bort til å studere matematikk (til prøven jeg hadde på onsdagen, og som jeg tror jeg gjorde det såpass bra på at jeg kan stryke den neste prøven, men likevel bestå trimesteret) og pakke kofferten til min ventende destinasjon; Roma. 

Onsdag ettermiddag satte jeg, ti andre elever og fem lærere avgårde for å dra på klassetur til Roma. Det er normalt at avgangselevene har en slikt tur på slutten av året, men det er heller unormalt at såpass få melder seg på. For meg gjorde det absolutt ingenting da jeg generelt ikke liker folk. Eller jo, jeg liker folk. Men ikke for mange, for mye og for ofte. Og helst ikke alle sammen spanjoler. Vi var fremme i Roma ved midnatt og ved hotellet ankom vi rundt klokken ett. Da tenker en godtroende nordmann at senga står for tur, men slik fungerer altså IKKE sakene når du er på tur med spanjoler. To timer og flere glass med noe gøy i senere var vi endelig i seng og kunne drømme om morgendagens eventyr. 

Vi bodde godt i utkanten av byen og det ble mye vandring og gåing og skriking og skråling. Det var kaldt, skoene var vonde og søvnen satt godt i. Likevel var det meste glemt da vi fikk første glimt av Colosseum. Wow. Akkurat som du har sett det i filmer og blader og reklamer siden du var fire år gammel, bare større og tøffere. Nå skulle jeg gjerne navngitt alt vi gikk rundt og så på, men med tanke på at jeg fikk de italienske navnene gitt på spansk så har mye gått inn det ene og ut det andre, om du henger med.. Vi så i alle fall på drøyt og overdrevet mye stein. Stein, på stein, på stein. Og så tittet vi på enda litt flere stein etter vi hadde sett på de forrige steinene. 

By night..

Meg og Indra!

En gang ferdig med steintitting vandret vi rundt og så på vakre bygninger og vi var innom forskjellige museum med skulpturer og mer stein. Lunsjen ble norsk-priset panini i turistbod og ekte, nydelig gelato fra italiensk isbar. Selskapet var mer enn godkjent og bestod av fire staute spanjol gutter; Carlos, Indra, Vincente og Roberto. Disse gutta var mitt selskap og mine klipper under oppholdet. De spanske jentene jeg reiste med kan rett og slett dra til helvete, så ugreie, frekke og ekle de var mot meg. Så sånn er det.   

 

På kvelden var vi alle slitne så middagen ble på restaurant i nærheten av hotellet. Vi var seksten til bords og fikk uendelige forretter, hver vår pizza og hvor mye drikke vi måtte ønske, og alt dette for kun femten euro. Og det var i tillegg bra saker. Men disse spanjolene vet du, “æsj, jeg liker ikke proscuitto” “de stekte grønnsakene her smaker ikke likt som hjemme” “dritt, det er blåost på 4-osters-pizzaen min”. Ai, jeg fikk lyst til å slenge perfekt stekte auberginer, nydelig proscuitto og herlige steinovsstekte pizzaer i ansiktet på dem alle og be dem vokse opp. At det går an å være så negativ og klagende og barnslig. 

Dag to tok vi metroen til Plaza de España (Piazza di Spagna) og satte oss i spanske trappen. Passende. Senere gikk vi i riking-gatene hvor utallige bilder skulle tas av Prada og Louis Vuitton (og det gjør meg bare skrekkelig trist å se at det faktisk finnes folk som kjøper seg krokodillepungskinnveske til åtti tusen), og vi dro på et knallkult museum der vi først så på stein (som jeg da var blitt ganske okei lei av) og deretter en utstilling av en gammel italiensk filmskaper/skuespillers liv og karriere. Lunsjen ble nok en gang med gutta og vi spiste pizza (ai, se så oppfinnsomme vi er) og lo oss skækk. Altså, å sitte der med en gjeng “supernerder” som kommer med de herligste og mest tilfeldige kommentarene er ganske så flott, skal jeg si deg. 

Spanjoler (og meg) foran spansketrappen

Utstilling

 

 

Etter lunsj dro vi til den mest kjente fontenen i Roma (Fontana di Trevi) og kastet mynt over venstre skulder med høyre arm (for sånn er det bare) og ønsket oss noe (for de som tror på sånt). Det var finfint!

Meg og Vincente

Og finere skulle det bli da et tv-crew fra Argentina kom og stilte oss spørsmål for tv-programmet sitt som går ut på nettopp det å spørre tilfeldige på gaten om et tema og håpe på at de sier noe dumt så publikum kan le seg blå. Til det hadde de meg. Dette er jo ikke så ille festlig for folk som ikke har noe kjennskap til hva jeg snakker om, men det utspilte seg i alle fall slik at reporteren fortalte meg at han var argentiner og han ville vite hva jeg assosierte med det. Og jeg skrek ut “dulce de leche” (typ smelta brunost, men det brukes som nugatti borti der) (i ettertid har jeg blitt informert om at det brukes som synonym for sæd, så det er jo kult..) og de begynte å fnise og se på meg med sultne øyne; “gi oss flere dumme kommentarer, señorita!!”. Hmm, Argentina, hva vet vel jeg om Argentina? Så jeg så på reporteren og deretter på kameraet, så ga jeg “blikket” og sa; “los chicos guapos” (kjekke gutter). Reporteren var solgt på det punktet, men han ville likevel ha mer, mer, mer. Helvete da, Argentina? Argentina, TV, Roma? Roma, Argentina, nyheter? Ai, “EL POPPA”. Da døde de. Og enda litt til da jeg rettet på meg selv og sa; “no no no, el papá”. Skulle jo selvfølgelig si paven (el pápa), men ende opp med nonsens og pappa. DER ser du et klassisk eksempel på hvor viktig aksenten er i dette hersens språket… Nå sitter de sikkert borti Argentina og spiser dulce de leche rundt middagsbordet mens de ler av meg. Og snart kommer alle argentinere til å si “poppa” istedenfor “pápa”.. Ai, hva har jeg gjort?!

(Legg merke til at jeg sier “ai”. Etypical espanish, my friend) 

Ved middagstider gjorde jeg nok en stor tabbe; jeg dro med jentene (og Alvaro) istedenfor med gutta. Ai, for en tabbe. Ai, for noen pinsomme timer. De skulle absolutt sette seg på restaurant på en turistfelle av en piazza hvor prisene var “skyhøye” og maten kjip (hør nå ikke på hun som faktisk har vært utenfor sitt eget land en gang eller to før og vet at man ikke skal spise på slike steder..). Okei, greit nok. De bestilte seg den billigste pizzaen de fant (9 euro) og klagde seg blå over de høye prisene. De ville fått seg en kraftig bakoversveis hadde de dratt til Peppes og bestilt seg en pizza.. Da kelneren kom gjorde de narr av ham åpenlyst fordi han dekket på bordet for “formelt” for deres smak. Og disse typene tenker jo ikke over at spansk er ganske så likt italiensk.. Deretter kom maten og de synes den var kjip og trist, så da klagde de på det. En begynte å helle vann fra sin medbrakte vannflaske opp i glasset sitt, en annen delte ut medbrakt brød, mens en tredje gikk så langt at hun tok frem peanøttene sine og satt og skrelte (skrelle nøtter? Knekke? Brekke? Ya no hablo noruego, eh..) og spiste dem fra tallerkenen sin. Før vi skulle gå rappet to av jentene hver sin dukserviett, en plastikkblomst og en saltbøsse. Liksom for å få valuta for pengene. Aldri har jeg gått med hodet lavere bøyd, så skamfull som jeg var. Jeg løp ut derfra i håp om å finne selskap som ikke rakket ned på kelnere og stjal servietter.. 

Lørdagen var spektakulær – det var sol, det var “varmt” og vi dro til Vatikanstaten. Utrolig, utrolig imponerende alt sammen. Dessverre fikk vi ikke gått inn i det sixtinske kapell på grunn av den nye poppa’en, men katedralen og Sankt Peters Plassen var utrolig kult. Jeg møtte ikke poppa’en, men jeg møtte argentineren fra dagen i forveien og han sa han hadde forelsket seg, så det var jo stas og gjorde liksom litt opp for en fraværende poppa. 

Døper Indra

 Så godt som halvparten av følge dro etter lunsj tilbake igjen til hotellet for å ta seg på nesen og stirre i veggen, mens jeg og min gode venn Indra ble igjen med lærerene og noen flere. Vi gikk og gikk og gikk, vi så masse fine steder (og etter hvert begynte jeg så smått å få igjen retningssansen min i den gedigne, forvirrende byen), og vi koste oss. Hyggelig å tusle rundt med folk som man til vanlig ikke ville hengt med, men som man i en sånn situasjon ender opp med å ha mye til felles med. Elevene forandrer seg fra å være medelever til å bli venner og lærerne går fra å være autoritære skikkelser til å bli likemenn og gode typer. 

Lo oss ihjel. Karikatur er gøy!

Etter middag med gutta møtte vi med resten av folket og vi satte i trappen til en fontene på en piazza der det fantes mye liv og røre. En av lærerne hadde nok drukket én for mange limocellos og beordret oss med på offentlig dans og sang. Kanskje et av de bedre minnene jeg har fra Roma, ser du bort ifra at nevnte lærer ba meg om å stille meg i første rekke fordi jeg var “penest” og resten av jentene hvisket seg imellom “hija de puta”. Gøy var det i alle fall. 

Da vi kom hjem i tolv tiden var planen å ta noen rolig kalde, men det ble det lite av. Vi endte i festsonen og lærere som elever tok fullstendig av og det var feststemning fra start til slutt. Jeg gikk med filosofilærer på høyre arm og matematikklærer på venstre mens vi sang og lette etter fest og moro. Deretter kom geografilæreren og bydde på limoncello, med biologilæreren i hælene som delte ut sigaretter til gud og hvermann. Jeg døde. Av latter, av overraskelse, av glede. “Vil jeg noensinne kunne gå tilbake og se på lærerne mine som kun lærere?” Nei, det kan jeg ikke. Mine lærere er mennesker, ville dyr, spanjoler.. Aldri i livet om det ville skjedd i Norge. Aldri i livet. 

I femtiden var alle ganske kake og det var på tide å dra tilbake til hotellet og sove noen knappe timer før vi skulle oppe igjen. Ikke hadde jeg noen seng å sove i da jeg ankom hotellet. Jentene hadde bestemt seg for at alle jentene skulle ha sleepover der, og “alle jentene” inkluderte ikke meg.. Så da måtte jeg legge meg på en annet rom med guttene. Det gjorde meg jo ingenting at jeg måtte tilbringe tre sovende timer i en annens seng, men det irriterte meg litt at jeg klokken seks på natten ble kastet ut av mitt eget rom… 

Søndagen var litt grå og trist og innebar mye gåing og mye stein. Jeg bestemte meg for å kjøre solo, “loner by choice” som jeg så fint kaller det. For de som nå kjenner meg litt, enten i person eller gjennom bloggen, vet at jeg gysla god på å gå drøyt lange turer uten mål og mening. Søndagen var intet unntak. Jeg satte ut på tidenes tur, opp og ned, frem og tilbake, gjennom busk og stein. Jeg gikk og gikk og gikk, spiste litt, og gikk og gikk og gikk. Jeg fikk sett alt vi hadde sett tidligere en andre gang, pluss en haug nye steder som også var verdt å se på. Jeg hørte på musikken min og nøt det å IKKE være nødt til å være sosial og prate spansk for første gang på evigheter. Jeg skal innrømme at når min åttende time på vandring alene passerte så var jeg blitt ganske lei av meg selv, men likevel, kor herligt det var å ikke trenge å tenke på, snakke med eller ta hensyn til noen andre enn meg for en liten stund.

På kvelden ble det en aller siste middag sammen alle sammen på en herlig lokalrestaurant. Jeg spiste for første gang noe annet enn pizza og pasta, nemlig kylling med en pestolignende saus. Nydelig. Da dessert sto for tur ba jeg kelneren om overraske meg med hva som helst annet enn tiramisu. Og så kom han med tiramisu, et smil og en lovnad om at denne tiramisu’en kom til å “blow my mind”. Og han hadde rett. Det blåste av meg hodet, rett og slett. Jeg ønsket at den aldri skulle ta slutt. Ta deg en boks, putt hjerter, glede, glitter og gull oppi. Så legger du til sjokolade, krem og kjeks, og der har du tiramisu’en jeg spiste den søndagen. Så sånn er det. Og sosialt sett så lo jeg meg i hjel gjennom hele middagen, så “great success”.

Natt til mandag skulle vi ta flyet hjem til Spania (hehe, hjem til Spania) og dette med rom og soving ble nok en gang et dilemma. “Marianne, vi har planer om å være oppe og prate istedenfor å sove, så det er egentlig best om du ikke er her”.. Ja ha, ja, jamen daså. Så slikt ble det til at fem personer (gutta og meg) fordelte seg på tre senger og sov med albuer mot tinning og knær i rygg. Beste tre timene i mitt liv. 

Calpe med "the blond team", volleyball, strand og lykke på glassflaske!

Jeg beklager for lite blogging, men det har sine tilgivelige grunner. Jeg har vært i Roma og i Valencia, og det har vært fullt kjør en uke i strekk. Nå er jeg tilbake igjen i Alicante og jeg har fulle intensjoner om å skulle skrive ned alt som har skjedd de siste tolv dagene - og det skal jeg gjøre systematisk og fint!

Lørdag for halvannen uke siden dro jeg til Calpe med Stina og Laura. Vi sto tidlig opp og møttes på tram’en (typ tog/metro) som følger kysten både nordover og sørover. Vi dro nord mot en nydelig by kalt Calpe hvis kjennetegn er en tómbolo (aner ikke hva fagordet er på norsk, så sjekk bildet nedenfor). Calpe ligger i en skråning fra et fjell ned i sjøen, og går fra gammelt og imponerende til nytt og ikke fullt så spennende. 

Vi startet i den gamle bydelen og tuslet i noen timer rundt på et såkalt “mercadillo” som er et marked fylt av små boder med alt fra truser til sverd, fra kopper til frukt og fra skinke til øredobber. Jeg har vært på sånne marked noen ganger før og jeg synes de er virkelig imponerende. De som jobber i bodene reiser fra by til by i Alicante (gjerne Murcia, Albacete og Valencia også) for å drive forretningene sine. De er åpne, greie og velkomne mennesker som ønsker at du skal lære om produktene, prøve dem og forhåpentligvis ende opp med å kjøpe dem. De slår av lange prater om appelsiner fra appelsingården i L’Albir, mangoen importert direkte fra Brasil og jordbærene som en onkel og nevø plukket i Huelva dagen i forveien. 

Vi gikk fort gjennom bodene som tilbydde Praba-klokker og Swarokii-smykker og fant veien til det som interesserer oss mest; maten. Mm, som vi koste oss der vi vandret i strålene fra solen mellom bodene med folket som alle ønsket å tilby oss og lære oss om produktene deres. Da vi kom til enden og slutten av den lange, trange gaten fylt med boder var vi så godt som mette og hadde veskene fylt med godterier, tørket frukt, vanlig frukt, nøtter, bær og alt mulig rart. ALLE som reiser til Costa Blanca er rett og slett nødt, tvunget og obligert til å få med seg et av disse mercadillo’ene.  

Etter markedet vandret vi rundt oppe i gatene i den gamle bydelen og diskuterte hvor langs kysten vi skulle overtale våre foreldre til å kjøpe hus hen. Vi kom vel til slutt frem til at det ideelle ville vært om hver familie kjøpte seg et hus i hver sin småby så vi kunne variert feriene våre litt. 

Sjekk malingen på det huset!!

Etter mye trafs, latter og snakk (alt på spansk vel og merke!) kom vi oss til slutt ned til stranden og fikk første ordentlige glimt av tómbolo’en. Imponerende, nydelig og vakkert.

 

Jeg er forelsket i denne kysten. Ikke like mye i de jævla britene og tyskerne (og nordmennene) som planter sine feite, solbrente romper i de nybygde høyblokkene langsmed stranden, men det er ikke så mye å gjøre med, dessverre.. På stranden tok vi en haug med bilder, spiste snopet våret og gikk lange veier i den småkalde sanden. En rimelig deilig dag. 

Søndagen sto kamp i Gandía (Shore) for tur og vi hadde avreise klokken 0700, som betydde at jeg måtte stå opp klokken 0600 for å nå frem til avreisepunkt. Buaj, hva gjør man vel ikke for sporten man elsker (hehee..). Jeg startet kampen totalt på tryne. Jeg eide ikke konsentrasjon, motivasjon eller interesse, men det hele endret seg da de to herrelagene som skulle spille etter oss ankom og så smått begynte å få opp øynene for kampen vår. Plutselig spilte jeg “de puta madre” (aka veldig bra) og jeg måtte le for meg selv mens jeg tenkte “gud, for en tåpelig småjente jeg er”. At vi tapte kampen i femte set gjorde meg for så vidt ingenting for gutta heide likevel. 

Paulii, ekke normal

Etter hjemkomst i tre-tiden var jeg igrunn sliten og lei, men det var altså et så nydelig vårvær at jeg slo på tråden til Alba og spurte om hun var gira på å henge. “Jupp, strand og noen kalde?”, den jenta kjenner meg for godt. Så da ble det til at vi møttes, selvsagt med godballen “hval” som vi kjøpte oss for en stund tilbake, kjøpte oss noen litersflasker øl og en pose gull. Vel fremme på stranden var det ikke så varmt og godt som vi hadde tenkt oss, men det dempet ikke på stemningen. Vi snakket om musikkfestivalen vi skal på i mai, drakk pils dekket i plastpose (jeg vet vi er i Spania, men det er faktisk ikke lov å drikke offentlig her heller), og sentret “hval” frem og tilbake. Det tok ikke lang tid før noen typer inviterte oss til å spille volleyball mot dem, og det ble riktig så pinlig da de tapte (mot de to småjentene) og ble ildsinte på hverandre. Det er noe helt spesielt det der å spille volleyball i bikini på en sandstrand i Spania, to steinkast unna Esplanada’en hvor folket går forbi i vinterjakke og skjerf. Noe helt spesielt, og noe helt vidunderlig. Og enda mer vidunderlig var det da Spanias svar på Orlando Bloom satte seg ned med noen kompiser og begynte å heie på meg og Alba og nærmest forlangte en kamp mot oss en gang i nærme fremtid. Ah, strålende, strålende dag. Ikke rart vi ble værende der til klokken ti på kvelden før vi løp hjemover fullt klar over at middagen var blitt kald, leksene forblitt ugjorte og en ny skoledag ventet på oss kun timer senere.