Har jeg nevnt for dere hvor fort tiden går her nede? Ja, sant det, det skrev jeg jo i gårsdagens innlegg. Nei, vent, det er jo plutselig blitt ni dager siden jeg skrev det innlegget. Nemlig, ja. Fort.
Forrige helg ble dedikert til volleyball, venner og familie. Fredagen var jeg på volleyballtrening og jeg har rett og slett bare den beste treningstiden; 2030-2300. Da slås lyset av i hallen for å jage oss ut, dusjene blir stengt og det går ikke lenger busser ned til Alicante. Finfint altså, men hva gjør man vel ikke for idretten og lagånden?
Lørdagen dro jeg til San Juan for å møte med min kjære Merche. Vi dro og spiste babb, men typ fin babb på porselentallerken, og ikke den babben på hjørnet som gir deg trøbbel. Etter babben dro vi hjem til henne og spiste bursdagskake mens vi volleyball-sentret "angry birds"-grisen til hverandre i stua. Deretter dro vi for å spille kamp mot helvetes San Juan, og når jeg sier helvetes San Juan mener jeg å si at jentene på det laget er sendt direkte fra helvete med et eneste mål; å drepe. To meters høye sekstenåringer med bart og legghår, mannlige overarmer og brummende røster gjorde seg klare for å skrape restene av oss av banen. Men nehei, Marianne hadde sin aller, aller første ordentlige gode spanske kamp (i senter!!) og tillot ikke noen hormonforstyrrede smådjevler skrape henne av noe som helst. Riktignok tapte vi 3-0, men jeg gikk av banen med hodet hevet.
Etter kampen hadde vi vårt vanlige ritual; treneren krangler med dommeren, kapteinen griner, noen klager, andre surmuler. Og så snart vi er inne i dusjen er plutselig alle glade igjen og vi tenker ikke mer over tapet.
Før jeg dro hjem med toget til Alicante satt jeg og Merche på stasjonen og pratet en god stund og det slo meg at hun er en jeg kommer til å savne. Ordentlig savne liksom. Det er kjipt..
På kvelden skulle jeg egentlig ut med Merche og noen flere jenter fra laget, men i tolv-tiden fant vi alle sammen ut at vi rett og slett bare var for slitne og vi droppet det. Jeg vet det ikke er "etipical espanish" å sette avslapping foran fest, men nå er ikke jeg riktig spanjol heller. Istedenfor fest så satt jeg i ganske så mange timer på skype med bestevenninne Guro (på utveksling i USA) som jeg ikke hardde snakket med på, hm, et halvt år? Merkelig hvordan alt går tilbake til sånn det alltid har vært selv om vi ikke hverken har sett eller snakket (typ video og lyd) med hverandre på så lenge. Merkelig, men godt og betryggende.
Søndagen sto jeg tidlig opp for å skrive tosiders historiestil om Franker'n før jeg tvang med meg Boris ut på løpetur. Vi har typ seks lange trapper rett utenfor huset vårt, så vi dro dit og hadde trappeløp. Eller, det vil si at jeg hadde trappeløp mens Boris satt i bunnen av trappa og så rart på meg. Deretter dro vi opp til en kolle og så utover hele byen og borgen og havet. Første gang jeg har sett byen min fra den siden, og jeg likte synet.
Etter løpingen spiste vi haugevis med hjemmelaget paella og slappet av foran tven. God søndag.
Ellers denne skoleuken har jeg vært unormalt sliten og lei. Jeg har stresset mye, studert mer (drittøkonomi) og tenkt mest. Jeg har for mye tid til å tenke. På bussen på vei til skole og trening, i filosofi- og engelsktimene, når jeg "ser" på tv eller når jeg "gjør" lekser, når jeg ikke har krefter eller ønsker om å følge med på spanske samtaler. Dette er dødtid som går med til tenking - og jeg har noen skrudde tanker. Til tider er det tanker som får meg til å smile eller bryte ut i latter, tanker som minner meg om ting som har skjedd i fortiden, eller tanker som gir meg håp og ønsker for fremtiden. Men ofte er det tanker som ikke gjør annet enn å bekymre, rive ned og ødelegge. Jeg har ikke lært nok spansk, jeg har ikke studert nok, jeg kommer ikke til å realisere drømmene mine, jeg har ikke lest til den prøven, jeg er ikke flink nok, jeg har ikke trent nok, jeg har glemt å gjøre pliktene mine, jeg hater klærne mine, jeg utsetter for mye, jeg er ikke nok.
Æsj. For dyp, for mye, men ærlig talt. Jeg gleder meg til å komme hjem igjen til et sted hvor jeg ikke trenger å tvile sånn på alt mulig. I Ås, med alle mine gode rundt meg, vet jeg hvem jeg er og hva jeg vil og hva jeg skal. Tror jeg i alle fall.. blir spennende å se om ting har forandret seg når jeg kommer hjem igjen i juni!
Okei, men vi tar et steg vekk fra dype meg og fortsetter..
Mamma, pappa, Mads og Liva (kjæreste til bror madsemann) kommer 26. mars og skal være her i to uker (ungdommen kun 1 uke). Jeg og pappa skypet på onsdag og fikk endelig litt styr på sakene. Jeg er faktisk, tro det eller ei, reiseleder for denne reisen og har selv satt opp rute og funnet "sights-to-see" og "things-to-do". Spennende, men slitsomt. Nå tror jeg ruten er så godt som satt med besøk av Granada, Rhonda, Cádiz, Sevilla og Córdoba. Blir herlig! Nå krysser jeg bare alt av bein, armer, fingre og tær for at temperaturene stiger og solen titter frem for i det siste har det vært helt uutholdelig. Vi snakker 3 (tres, three, tre, 111) grader, regn og bitende vind. Her om dagen var det en vaskekte tornado på stranden og lynet slo ned i skolebygningen vår. Og jo, bare for å sette paraplyen i fruktdrinken; det haglet. Ville tilstander.
Jeg kom hjem fra trening for ikke mange timene siden, familien gikk tidlig i seng og jeg har hatt kjøkken og tv-stue for meg selv (enhver utvekslingsstudent vet hva det betyr..). Imorgen skal jeg nok en gang babbe med Merche før vi skal spille hjemmekamp mot Biar. Det er ganske så dritt å ha volleyballtrening tre ganger i uka og kamp HVER eneste helg for man får liksom aldri helt slappet av, men jeg er bare så uendelig takknemlig for å ha møtt lagvenninnene mine, at jeg ikke klager og bare holder ut. Kun tre kamper igjen av sesongen, så roer vel sakene seg litt ned.
Skal avslutte dette innlegget med å si; herregud, dette innlegget ble overhodet ikke som jeg hadde planlagt. Jeg burde blogge oftere så jeg faktisk husker å fortelle dere det jeg vil fortelle dere, fremfor å vente seks-syv dager med å si det, oppdage at jeg har glemt det og skrive et tilfeldig, lite meningsfylt innlegg..
Og, jo, jeg er drittsur på paven. Jeg skal til Roma om halvannen uke og på grunn av ham og hans avgang får ikke jeg besøkt det sixtinte kapell. Snakk om å bare tenke på seg selv a, gitt...
Forrige helg ble dedikert til volleyball, venner og familie. Fredagen var jeg på volleyballtrening og jeg har rett og slett bare den beste treningstiden; 2030-2300. Da slås lyset av i hallen for å jage oss ut, dusjene blir stengt og det går ikke lenger busser ned til Alicante. Finfint altså, men hva gjør man vel ikke for idretten og lagånden?
Lørdagen dro jeg til San Juan for å møte med min kjære Merche. Vi dro og spiste babb, men typ fin babb på porselentallerken, og ikke den babben på hjørnet som gir deg trøbbel. Etter babben dro vi hjem til henne og spiste bursdagskake mens vi volleyball-sentret "angry birds"-grisen til hverandre i stua. Deretter dro vi for å spille kamp mot helvetes San Juan, og når jeg sier helvetes San Juan mener jeg å si at jentene på det laget er sendt direkte fra helvete med et eneste mål; å drepe. To meters høye sekstenåringer med bart og legghår, mannlige overarmer og brummende røster gjorde seg klare for å skrape restene av oss av banen. Men nehei, Marianne hadde sin aller, aller første ordentlige gode spanske kamp (i senter!!) og tillot ikke noen hormonforstyrrede smådjevler skrape henne av noe som helst. Riktignok tapte vi 3-0, men jeg gikk av banen med hodet hevet.
Etter kampen hadde vi vårt vanlige ritual; treneren krangler med dommeren, kapteinen griner, noen klager, andre surmuler. Og så snart vi er inne i dusjen er plutselig alle glade igjen og vi tenker ikke mer over tapet.
Før jeg dro hjem med toget til Alicante satt jeg og Merche på stasjonen og pratet en god stund og det slo meg at hun er en jeg kommer til å savne. Ordentlig savne liksom. Det er kjipt..
På kvelden skulle jeg egentlig ut med Merche og noen flere jenter fra laget, men i tolv-tiden fant vi alle sammen ut at vi rett og slett bare var for slitne og vi droppet det. Jeg vet det ikke er "etipical espanish" å sette avslapping foran fest, men nå er ikke jeg riktig spanjol heller. Istedenfor fest så satt jeg i ganske så mange timer på skype med bestevenninne Guro (på utveksling i USA) som jeg ikke hardde snakket med på, hm, et halvt år? Merkelig hvordan alt går tilbake til sånn det alltid har vært selv om vi ikke hverken har sett eller snakket (typ video og lyd) med hverandre på så lenge. Merkelig, men godt og betryggende.
 |
| Løy nok dessverre litt når jeg sa at ting ikke har forandret seg: Gaugau har ALDRI likt banan før... |
Etter løpingen spiste vi haugevis med hjemmelaget paella og slappet av foran tven. God søndag.
Ellers denne skoleuken har jeg vært unormalt sliten og lei. Jeg har stresset mye, studert mer (drittøkonomi) og tenkt mest. Jeg har for mye tid til å tenke. På bussen på vei til skole og trening, i filosofi- og engelsktimene, når jeg "ser" på tv eller når jeg "gjør" lekser, når jeg ikke har krefter eller ønsker om å følge med på spanske samtaler. Dette er dødtid som går med til tenking - og jeg har noen skrudde tanker. Til tider er det tanker som får meg til å smile eller bryte ut i latter, tanker som minner meg om ting som har skjedd i fortiden, eller tanker som gir meg håp og ønsker for fremtiden. Men ofte er det tanker som ikke gjør annet enn å bekymre, rive ned og ødelegge. Jeg har ikke lært nok spansk, jeg har ikke studert nok, jeg kommer ikke til å realisere drømmene mine, jeg har ikke lest til den prøven, jeg er ikke flink nok, jeg har ikke trent nok, jeg har glemt å gjøre pliktene mine, jeg hater klærne mine, jeg utsetter for mye, jeg er ikke nok.
Æsj. For dyp, for mye, men ærlig talt. Jeg gleder meg til å komme hjem igjen til et sted hvor jeg ikke trenger å tvile sånn på alt mulig. I Ås, med alle mine gode rundt meg, vet jeg hvem jeg er og hva jeg vil og hva jeg skal. Tror jeg i alle fall.. blir spennende å se om ting har forandret seg når jeg kommer hjem igjen i juni!
Okei, men vi tar et steg vekk fra dype meg og fortsetter..
Mamma, pappa, Mads og Liva (kjæreste til bror madsemann) kommer 26. mars og skal være her i to uker (ungdommen kun 1 uke). Jeg og pappa skypet på onsdag og fikk endelig litt styr på sakene. Jeg er faktisk, tro det eller ei, reiseleder for denne reisen og har selv satt opp rute og funnet "sights-to-see" og "things-to-do". Spennende, men slitsomt. Nå tror jeg ruten er så godt som satt med besøk av Granada, Rhonda, Cádiz, Sevilla og Córdoba. Blir herlig! Nå krysser jeg bare alt av bein, armer, fingre og tær for at temperaturene stiger og solen titter frem for i det siste har det vært helt uutholdelig. Vi snakker 3 (tres, three, tre, 111) grader, regn og bitende vind. Her om dagen var det en vaskekte tornado på stranden og lynet slo ned i skolebygningen vår. Og jo, bare for å sette paraplyen i fruktdrinken; det haglet. Ville tilstander.
 |
| Seriøs tur-planlegging |
 |
| Bilde av tornadoen stjålet fra avisen elmundo.es |
Skal avslutte dette innlegget med å si; herregud, dette innlegget ble overhodet ikke som jeg hadde planlagt. Jeg burde blogge oftere så jeg faktisk husker å fortelle dere det jeg vil fortelle dere, fremfor å vente seks-syv dager med å si det, oppdage at jeg har glemt det og skrive et tilfeldig, lite meningsfylt innlegg..
Og, jo, jeg er drittsur på paven. Jeg skal til Roma om halvannen uke og på grunn av ham og hans avgang får ikke jeg besøkt det sixtinte kapell. Snakk om å bare tenke på seg selv a, gitt...
 |
| Og holdt nesten på å glemme ukens høydepunkt: jeg satt og spiste min aller sist kvikklunsj, da jeg oppdaget at én av de fire rekkene (linjene, rutene, strimlene, radene?) ikke var fylt med kjeks - kun sjokolade. Mmm |
Skal aldri videoskype med DEG mer, i alle fall!
SvarSlett