Ny familie + strandliv + flyvende gebiss = gladlaks

Det forrige innlegget mitt ble skrevet i hui og hast for å fortelle dere om familiebyttet mitt. Nå har ting roet seg litt ned og jeg kan endelig sette meg ned og skrive et ordentlig innlegg.

Det har seg altså slik at jeg lenge hadde tenkt på å bytte familie – ting var bare ikke som de skulle. Jeg ringte områderepresentant, mamma tok kontakt med organisasjon og en uke senere (onsdag i forrige uke) var et bytte avgjort. Da hadde jeg allerede en duffel bag ferdigpakket i klesskapet, jeg skulle vekk.

Torsdagen sluttet jeg tidlig på skolen og fremfor å dra hjem og trippe nervøs rundt innpå rommet mitt, dro jeg ned til Alicante. Daniel fra klassen, som jeg tidligere har longboardet med, tok bussen ned med meg og det endte med at vi spiste argentinsk bakverk i trappen til El Mercado. Deretter gikk vi noen timer rundt i byen, var innom en haug butikker og snakket. Til lunsj møtte jeg Lisa (nordmannen) og Laura (finnen) og vi dro på buffet. Dårlig idé. Disse jentene skal liksom være på diett, men endte med å fylle tallerkenene sine fire-fem ganger, med dårlig samvittighet. Jeg som da ikke er på diett fylte min tallerken fem-seks ganger, og var like blid hver gang. Fint. Senere møtte vi Stina (finnen nr2) til iskrem på strandpromenaden. De er noen veldig greie jenter som også bor i Alicante by, så jeg er utrolig takknemlig for at jeg har dem her. Etter isspis og kos dro jeg hjem for å pakke de siste av tingene mine og vaske rommet mitt. Så var det på tide å si natta og ha det og det var noe av det kanskje mest uhyggelige jeg har vært med på noensinne. Jeg følte meg så utrolig liten og alene, men samtidig var jeg bare så utrolig stolt av meg selv som endelig hadde fått baller nok (unnskyld uttrykket) til å gjøre et bytte.

Laura

Stina og Lisa

Dagen derpå gikk jeg til skolen vel vitende om at det ville bli siste gang jeg skulle gå der. Ikke spiste jeg frokost i huset før jeg dro, så på vei til skolen hadde jeg brød i den ene hånden og en klump Jarlsberg i den andre. Fin måte å ta avskjed med den veien på. Skoledagen var den lengste og mest uutholdelige dagen jeg har hatt. Sliten, tom, sint, lei og ikke minst spent og nervøs måtte jeg holde ut i syv timer før områderepresentant hentet meg på skolen med all bagasjen i bilen. Familien ønsket ikke si ha det, så da ble det gjort på det viset. Vi kjørte så ned til Alicante og i sentrum av sentrum lempet vi av sakene mine (en duffel bag, en trillekoffert, fem store handlenett, en skolesekk og et longboard) og begynte å gå til mitt nye bosted. I den nye leiligheten møtte jeg Boris, vertsbror, og Miguel, vertspappa som ikke egentlig bor her, for første gang. Vmamma var stadig vekk på jobb, men kom løpende da hun hørte jeg hadde ankommet. Hjelpende hender hjalp meg å få ting på plass, støttende armer ga velkomstklemmer og positive sinn sa fine ting. Allerede ved lunsjbordet en time etter ankomst følte jeg meg som hjemme, og de sa selv at det kjentes ut som om jeg hadde vært der i uker alt for jeg gled rett inn i familien. 

Et lite bilde av meg og hu vmamma

Familien min er chilenere og består av mamma Esperanza (håp på spansk, ironisk nok), bror Boris og far Miguel. Vmamma har bodd i Spania i noen og tredve år og kom hit da hun var på min alder. Hun skulle egentlig bare bo hos noen venner av familien ett år for å oppleve litt av Europa, men hun likte seg altså så godt i Alicante at hun like gjerne ble værende. Hun er det mest kjærlige mennesket jeg har møtt. Hun gir klemmer og suss og stryk og godord uten stans. Det er herlig! Hun er superavslappet og som hun selv sier så liker hun ikke å “gjøre livet mer komplisert for seg selv” ved å måtte leve under en haug regler og rutiner. Den innstillingen liker jeg. Den dama liker jeg. 

Boris ble født døv, men i treårsalderen fikk han en implantat som gjør at han nå hører og snakker. Han snakker litt merkelig så det er til tider vanskelig å forstå ham, men det er bare et spørsmål om tid så blir jeg vant til det. Boris er femten, liker ikke skole og digger spill og mobil; omtrent som enhver annen tenåring så vi går godt overens. 

Vfar Miguel skal mest sannsynlig tilbake til Chile (for godt) om ikke så lenge. Det er utrolig synd for han er en godkar. Han kaller meg “datter”, og nekter å la meg hverken ta oppvasken, dekke på bordet eller lage maten. Første gang jeg spurte om å få hjelpe sa han at “i dag trenger du ikke gjøre noe fordi det er din første dag her”, dagen etterpå var det “min andre dag” så da fikk jeg også slappe av, og dagen etter det igjen var det “søndag.”. I dag var det “dagen før helg” så da var det jo logisk at jeg heller ikke skulle gjøre noe. Godkar sier jeg dere. 

Min første dag i huset var veldig hyggelig. Om kvelden dro vi til vmammas andre sønn (Freddy som er 27 år og bor for seg selv med kjæresten og nyfødt datter) for å ta oss en kaffe på restauranten han driver i El Barrio. Koselig å dra ut, møte familie og kjente, snakke og se på livet rundt oss. Den første kvelden min i familien endte så i sofaen i leiligheten med film på tven til alle slokna. 

Lørdagsmorgen gikk med til å bli servert croissant til frokost av Miguel, pakke ut det siste av sakene mine, blogge litt til dere og løpe avgårde for å dra på volleyballkamp. På bussen opp til universitetet (der jeg trener) møtte jeg tidenes fineste type, som jeg nå ikke klarer å glemme og hver gang jeg hopper på bussen håper jeg på å møte ham igjen (måtte bare nevnes så dere skjønner at det å ha flyttet til Alicante bringer mange nye muligheter). Bussturen til kampstedet var som den skulle; full av latter, musikk og godhjerta spanjoler. Blitt ganske så nærme disse jentene nå og det føles godt å kjenne en tilhørighet utenfor hjem og skole. Kampen vant vi selvfølgelig, etter to og en halv time spill, og det var noen slitne jenter som satte seg på bussen tilbake igjen til San Vicente.

Meg og Merche (godgodgod jente!!!)

Paula!

Kos

Da jeg kom hjem var hele familien til vmamma (som også er chilenere) på besøk for å feire bursdag til “min fetter”. Det ble fajitas og kaker i massevis, og attpåtil ble det masse prat fordi jeg endelig møtte voksne mennesker som faktisk var interesserte i meg og Norge og opplevelsene mine her. Dessuten var de verdensvante, åpne og supergreie. Ikke verst. Dessverre skal de hjem igjen til Chile om en uke.

Joanna (venn av vmamma), Paula (kusine) og
 søsteren til vmamma.

Blautkake <3

På søndagen kastet jeg ikke bort tiden min. Først dro jeg med Boris på jogge/gåtur opp til Castillo Santa Bárbara. Det var koselig! Senere spiste jeg lunsj med vmamma før jeg løp avgårde for å treffe Merche og Alba (venninner fra volleyballaget) på stranda. Solen var ikke helt på vår side, men vi koste oss likevel tumbadas (liggende) i sanden med musikk, mat og prat. Spansken gikk kanon. Det kan likes. Etter noen timer på stranden var det på tide å se håndball VM finalen mellom Spania og Danmark, og det finnes vel ikke stort bedre vis å se den på enn med en danske i Spania. Dermed tok jeg bussen bort til Emma og så kampen hos henne. Hyggelig å se henne igjen og prate litt – altfor lenge siden sist. Danmark ble dessverre knust av Spania på pinligst mulig vis og jeg fant det best å komme meg ut av danskens hus før ting ble ukomfortable.. 

Løper med brush

Merche, meg og Alba. Ballenas <3

 Mandag var den store dagen for å ta bussen til skolen for aller første gang. Spent, småredd og glad våknet jeg grytidlig (0630), sminket meg, spiste og gikk ned til busstoppen med masser av tid. Jeg så den første bussen kjøre fra meg foran øynene mine. “Null stress neste kommer om ti min”. Fjorten minutter senere kom buss nummer to og jeg hoppet på og tenkte at dette går bra. Strekningen er på ingen måter lang og med bil tar det deg åtte-ti minutter å dra fra sentrum av Alicante til sentrum av San Vicente. Med buss er visa en annen. Fjorten hundre busstopp og fjorten hundre gamle damer på hver sin stopp. Det vil si at bussen er nødt til å stoppe på hvert eneste stopp for å slippe på de gamle, treige damene som skal ut og kjøpe frukt eller drikke kaffe med venninner klokken 0730 om morningsen. Stay at home, bitches. Gikk av bussen og løp som vinden for ikke å stenges ute ved porten. Nådde frem 0803 (vi starter 0755) og slapp akkurat inn i det sekundet resepsjonsdama gikk for å lukke porten. Pjuh, lesson learned.

Tok det lungt

Mandag var det volleyballtrening og god stemning. Tirsdag spiste jeg og Rocío lunsj hos Vicky, vi spiste pizza mens hun som er på diett spiste fisk. Heh, stakker. Senere oversatte jeg halvparten av en engelsk roman for dem mens vi spiste mer pizza, sjokolade og boller. Kan likes. Er så komfortabel med de jentene nå. Kommer uten tvil til å savne dem!

Chillern i solen i friminuttet

HAH, guapas

Bringer blomster fra min maps og paps
til min vertsmamma!

 I går etter skolen dro jeg på joggetur i shorts og tskjorte på stranda, senere spiste jeg lunsj, sov en halvtime siesta, studerte til økonomiprøve og dro på volleyballtrening.
Klokken ni var jeg, Boris og vertspappa på plass på vært reserverte bord på en fotballbar for å se kampen mellom Real Madrid og Barcelona. Boris og jeg holdt med førstnevnte mens vertspappa og omtrent resten av baren holdt med Barca. Godt vi kun er barn for ellers kunne det gått stygt for seg. De eldre herrene kaster krykker og skriker skjellsord til gebissene faller ut av munnen på dem. Og når plutselig jeg og blir revet med, skriker litt og kaller en Barca-spiller for “cerdo” (gris), snur mannen som har mistet gebisset sitt flest ganger seg mot meg og sier “men det er jo bare et spill, cariño (kjære)”. For en capullo. Kampen endte 1-1 og det betyr at vi torsdag om en uke skal tilbake igjen og ha et siste oppgjør. Kan faktisk ikke vente!

Joggings endte i litt tænings.

Game time

I dag hadde jeg økonomieksamen som gikk så som så, senere spiste jeg herlig lunsj med vmamma bestående av kjøtt og grønnsaker stekt i fløte, og deretter tok jeg meg et par timer på stranden. Stranden var tettpakket av studenter som er ferdig med eksamenene sine og bare tar livet lungt. Flesteparten er utlendinger på “erasmus” som samler seg i store grupper og har musikk, mat, drikke og volleyball. Jeg gleder meg til å bli eldre og studere i… (trommevirvel) Barcelonaaa. Jupp, nå vil jeg bo i Barcelona. Først tenkte jeg Madrid fordi jeg elsker storbyen, men nå tenker jeg som så at jeg har begynt å elske Alicante også rett og slett på grunn av stranda, så kanskje Barcelona ville vært mer ideelt (med tanke på at det er en storby på stranda). Vi får se, vi får se. Det sitrer i kroppen og sikkelet renner ut av munnen på meg når jeg tenker på det i alle fall.

Min strand!

I morgen skal jeg mest sannsynlig på stranden igjen, senere skal jeg shoppe litt og om kvelden skal jeg ut med Lisa, Laura og Stina. Det blir bra! På lørdag er planene mer eller mindre lagt; Paella hos venner av vmamma med hele familien og volleyballkamp på hjemmebane (mot Gandía, for de som vet hva Gandía Shore er(:-))). Søndag blir det forhåpentligvis nok et strandbesøk med venninner fra laget. Lenge leve spansk vinter.

Som dere sikkert da har skjønt har jeg det utrolig bra. Takk til alle de som har sendt meldinger og vært småbekymra for meg! Jeg er glad, jeg er glad i vertsfamilien, glad i Alicante, glad i Spania, glad i vennene mine her, glad i vennene mine der, glad i familien min og glad i Norge. Jeg er gladlaks nå.

Jeg har flyttet, og jeg er så glad!

I dette øyeblikk sitter jeg med min nye familie i mitt nye hus i Alicante sentrum - jeg har endelig flyttet. Min gamle vertsfamilie har bedt om å ikke nevnes, og det skal jeg respektere.

Det jeg kan si er at jeg har det supert nå. Jeg er utrolig fornøyd og jeg trives ordentlig. Jeg har tidenes søteste vertsmamma som gir kyss og komplimenter og kaller meg hija (datter) og cariño (kjære). Hun er avlappet og positiv og gjør ting stadig vekk rett og slett fordi hun kan og vil. Jeg har også en vertsbror på femten som er veldig grei. Han hører dårlig og snakker derfor litt rart, men med tiden skal jeg nok forstå ham uten problemer. Igår var han og jeg ute og spaserte rundt i Alicante sammen og jeg koste meg veldig. Dette blir bra.

Han, jeg og vertsmamma kommer utrolig godt overens og jeg tror jeg kommer til å få fire fine måneder før jeg skal hjem igjen (noe jeg kanskje for første gang begynner å grue meg litt til). 

Jeg bor nå i Alicante, men fortsetter på skole i San Vicente noe som betyr at jeg får tredve minutter busstur til skole og volleyballtrening. Men det gjør meg ingenting - Alicante er en så livlig by og jeg skal kose meg!

Et litt lenger blogginnlegg kommer senere for akkurat nå skal jeg spise litt før jeg drar til Biar (en by et stykke unna) for å spille volletballkamp med laget. Ikveld kommer hele familien til vmamma på besøk for å feire bursdagen til fetter/nevø. Jeg gleder meg! 

Jeg har det finfint og jeg kan se havet fra rommet mitt, kan ikke be om mer enn det. 

Mc'ern til frokost, kjærlighet i brystet, smerte ut til tåspissene

Nok en uke er passert - og denne fortere enn noensinne. Jeg tror ikke jeg har ikke hatt en eneste uke her nede i Spania som har vært lik den forrige. Det er noe med det at når en kun er her for ti måneder så må en gjøre det meste ut av det. Slik føler jo selvsagt ikke spanjolene det med tanke på at de bor her og mest sannsynlig skal fortsette med det i herrans år. Dermed har det blitt slik at jeg har funnet meg likesinnede, gjort ting på egenhånd og tatt enhver mulighet jeg har fått til å gjøre noe nytt - med både kjente og ukjente. 

Sist helg møtte jeg altså Kari, mammahanne, og Tora, bestemorhanne, i L'Albir like ovenfor Benidorm. Det var så utrolig hyggelig å være med dem igjen. Sist gang vi såes var for to måneder siden og vi var alle enige om at tiden virkelig hadde flydd siden den gang. Lørdagen var vi i leiligheten til Tora og så på norsk TV, drakk cava og koste oss i hverandres selskap. Om kvelden spiste vi treretters herremåltid sammen med resten av hotellet. Tora bor i et slikt hotellkompleks hvor du leier en leilighet over en lengre periode tid (i hennes tilfelle nesten et halvt år) og det finnes virkelig et fellesskap der. De fleste som leier akkurat der er eldre, pensjonerte og gjerne nordmenn. Og vet du, de har det så hyggelig. De drikker vin fra morning til kveld, spiller bocha, flørter med de ansatte og har det hyggelig sammen i varmen istedenfor å kanskje bli sittende litt ensomme i hver sin leilighet i kalde Norge. Jeg gir det to tomler opp. 

Da de eldre etterhvert skulle begynne å danse og rølpe, trakk jeg og Kari oss tilbake for å se på "Hver gang vi møtes". Wow, som norsk fjernsyn grisebanker det spanske. 

NAM

Dagen derpå kom jeg og Kari oss tidlig opp, spiste egg og bacon til frokost og løp avgårde på marked. På markedet fantes det en hel haug med ting fra mat til kunst og fra klær til tepper. Det var gøy å gå rundt sånn og se. Vi kjøpte herlige mandariner, jeg fikk meg en saftig, norsklignende brød, Kari kjøpte bilder, blomster og putetrekk, og selvfølgelig prøvde vi oss på noen lokale donuts og kaker. Ordentlig gøy!
Vel hjemme igjen spiste vi norske karbonadesmørbrød med stekt løk, så litt på TV og slappet av. Så kom Tora med den glimrende ideen at vi skulle ta turen til Benidorm for å se oss litt rundt og spise middag der før jeg nok en gang måtte hjem igjen. Da satte vi oss i en taxi til Benidorm og ble gående rundt i gatene op på strandpromenaden der. Ikke en spesielt fin by, men det var fint å ha sett den! Kari vet at jeg er svak for indisk så vi gikk og gikk til vi endelig fant en indisk restaurant hvor vi ble de eneste kundene hele kvelden. Vi fikk kjempegod mat og det var ikke så verst å ha hele restauranten for seg selv heller. 

Da jeg i åttetiden måtte sette meg på toget hjemover igjen var jeg selvfølgelig litt tung om hjertet for de betyr mye for meg. Men som vi hele tiden fortalte oss selv og hverandre så er det ikke lenge igjen før vi sees igjen; både vi, Hanne, mamma og pappa, alle. Det blir fint, det.

Sandkunst i Benidorm

<3

Jeg var kanskje litt redd for å havne nede i kjelleren etter å ha vært med herlig kjentfolk igjen, men det gjorde jeg altså ikke. Det var snarere tvert imot - jeg var fylt med en ny gnist og vilje. Det hadde kanskje noe med det Kari, mamma og pappa hadde utstyrt meg med; jarlsberg, brunost, skinkeost, bixit havrekjeks, sjokoladeplater, leverpostei, masse fine klær i bursdagsgave (fra Kari og familie), smykker (fra Kari og Tora), "Snømannen" på norsk, og jegvetikkehva. TUSEN TAKK! (men nå er det nok, for jeg eter og eter og eser og eser..)

Mandag dro jeg til Maddy etter skolen og vi så på film og spiste norsk sjokolade. Senere var det volleyballtrening som ikke ga meg annet enn vondt i beina og et hat-forhold til sporten. Tirsdag etter skolen klippet jeg håret, som ble forferdelig, og jeg kjøpte meg brød fra Lidl (sånne nødvendigheter du må huske på å kjøpe inn når du ikke bor i en familie! Neimen, vent, jeg bor da i en familie...). Etterpå dro jeg nok en gang til Maddy og vi så på nok en film og spiste nok en sjokolade. Måtte utnytte den siste tiden vi hadde sammen vet du, vel. Onsdagen studerte jeg og senere dro jeg volleyballtrening som endelig ga meg et gledelig utbytte; litt latter og noen gode klemmer. 

Tordagen dro jeg og Maddy til en liten by litt lenger oppover Costa Blanca som heter Villajoyosa. Jeg har vært der en gang før, da sammen med Hannah fra Norge som bor i Madrid, så jeg visste at det ville være et fint sted å dra, og spesielt fordi det ville være marked der. Toget var forsinket så vi fikk tid til å spise frokost på McDonalds først, som vi i evigheter har tullet med at vi skulle gjøre. 

Gjør mccern classy

To medium kyllingmenyer senere dro vi med toget oppover kysten. Togturen i seg selv er jo så fin, og ikke minst i godt selskap. Vel fremme gikk vi rett til markedet hvor vi kunne finne alt mulig av mat, klær og småtterier. (Stjålet) Chanel-sminke, friske mandariner, billige klokker, helstekte kyllinger, krydder, sko, truser og vaskemiddel. Du kan gå rundt og titte en stund for å si det sånn. Vi endte opp med å kjøpe oss en halv stekt kylling (ikke en halvstekt en, men en halv kylling som var stekt), mandariner, moreller, jordbær, brød, donuts, tørkede tranebær, sjokoladekake, og en klokke hver. Vi går for maten som vanlig. Deretter gikk vi ned til stranden og satte oss på promenaden og spiste. Vi vet å kose oss. 

On the train yall

<3

Solen skinte, varmen tok, maten smakte og livet var godt. Livet var faktisk så godt at vi i et øyeblikk av galskap rev av oss klærne og løp ut i det store, kalde middelhavet. Vi lo oss skakk mens bølgene rev oss overende og de eldre turistene så på oss i vantro. Joda, det var kaldt, og neida, skulle nok ikke hatt på hvite truser den dagen, men ellers var det sabla herlig.

Etter å ha latt vinden blåst oss tørre og solen varmet oss opp litt, tok vi klærne på og begynte å vandre rundt i de utrolig sjarmerende gatene. Husene er smale og tettbygde og hvert og ett av dem er farget i sin egen farge. Utrolig kult. 

Senere satte vi oss i et lekestativet i en park og spiste medbrakt brødskive med brunost på (Maddy har fått en forkjærlighet for brunost). Vi satt der til det ble kaldt og solen var på vei ned. Jeg er så glad i den jenta og alt det vi gjør/har gjort sammen.

Igår var Maddys aller siste skoledag og jeg tror vel ikke jeg kunne ha misunnet henne mer for det. Spansk skole er ikke mye å skryte av, gitt. Noen søte ord ble sagt, noen gode klemmer gitt og noen fine avskjeder gjort før jeg og Maddy gikk hånd i hånd ut av skolen en siste gang sammen. Var nesten så jeg ble litt sentimental.. nesten. Var jo ikke som om jeg tåret opp eller noe..

Fredagskvelden hadde jeg volleyballkamp på hjemmebane. Laget mitt er ikke det mest motiverte, og det hjelper lite på at vi alltid taper kampene våre. Derfor var det en sabla stor opptur å endelig faktisk vinne 3-2 set mot et antatt veldig godt lag. Det ble mye skrik, latter og klemmer! Bra greier. 

Etter kampen var ferdig dro jeg flyvende til Maddy, dusjet der og gjorde meg klar så vi kunne gå ut en siste gang sammen. Nede i Alicante møtte vi "The Blond Team" som er Lisa fra Norge og Laura og Stina fra Finland. Utrolig bra jenter. Vi unnagjorde Café de la Sal, el Directo, La Quinta Avenida og ALLE gatene i el Barrio og utkanten, før vi endte kvelden på McDonalds. Det ble en bra kveld med gode jenter, spanske guttebasser og fin stemning. 

Mitt nye hår..

Da vi så var hjemme igjen la vi oss begge to i sengen til Maddy og sov der ved siden av hverandre, fullt bevisste på at vi var inne i våre siste timer sammen.

Det ble på tide å dra ned til togstasjonen for å virkelig si hadet for siste gang. Vi kjørte ned til Alicante, jeg og Maddy i baksetet med hendene flettet og øynene tårevåte. Uvirkelig. På togstasjonen ventet alle Maddys spanske venner på henne for å si hadet de også, utrolig søtt gjort. Jeg og Maddy sto vel igrunn bare og holdt om hverandre en times tid før toget sto på perrongen og Maddy måtte ta sine siste farvel. Vertsmor hulket, spanske venner gråt og jeg sto der lammet mens tårene silte. Orker ikke skrive mer om det for nå kjenner jeg at jeg tårer opp igjen…

Det var i alle fall hardt, hardt, hardt. HARDT. Au, jeg har vondt i hjertet.

Føl min smerte

<3

Da jeg kom hjem igjen fikk jeg ordentlig kjeft av vfar fordi jeg hadde glemt å ta ned søppelet fra rommet, jeg strigråt og jeg gikk rett og slett bare opp på rommet og gjorde meg klar for å dø. Og døde, det gjorde jeg. Noen lange, lange timer oppe på rommet, alene. Så sov jeg litt og senere snakket jeg med spanske venner, utvekslingsvenner og familie, og da kom jeg sakte, men sikkert tilbake til liv igjen.

I dag startet jeg dagen med å gå meg en lang tur med musikk i ørene. Det hjalp litt. Så dro familien sin vei fordi de skulle i familieselskap, og siden jeg ikke er en del av familien fikk jeg jo selvfølgelig ikke være med. Dermed har dagen gått med til å spise, snakke med folk som har oppmuntrende ord å komme med, til å studere, og til å komme opp med nye ideer, ønsker og planer for mine siste fire måneder her. Jeg trenger en liten forandring nå, og om jeg har lykken med meg så kan den forandringen kanskje komme nå snart. Dere skal holdes oppdatert.

Spansk gjerde, føler jeg sitter på det