Jentetur til Granada!!!

Det jeg har gått og gledet meg til i over en måned har endelig kommet; jeg skal på jentetur til Granada. 
Bagen er pakket, rommet ryddet og håret rettet. Straks fyker jeg ut døra for å sette meg på buss nr1 til San Vicente, deretter buss nr2 til Alicante og til slutt buss nr3 til Granada, som tar ikke mindre seks timer! Når vi ankommer Granada blir jeg nødt til å peile oss frem med GPS på mobilen for jeg har aldri vært i Granada før, jeg har ikke noe papirkart, og jeg vet generelt lite om hvor vi skal. Og jeg er reiseleder.. heh. To tomler opp - dette er trening for fremtiden som packpacker! 
Vi skal bo på et rottebillig hostel til 13 euro natta, vi skal kjøre taxi eller gå for jeg orker ikke finne ut om det går hverken buss eller metro der, og etterhvert som tiden går skal vi finne ut hva vi skal gjøre der. Imorgen har vi i alle fall billetter til La Alhambra og på kvelden har vi reservert bord på en restaurant hvor vi får flamencoshow til middagen. Oppskriften på bra stemning! Ellers er planen min å skaffe meg et turistkart og begynne å gå til hvert eneste "to see"-sted, shoppe på veien og møte masse søte spanjoler (åh, vær så snill, la meg møte masse søte spanjoler!!!). Og spise masse tapas, le mye og ta fine bilder. 
Jeg er gira!

Det var deilig å pakke. Null tull. Minnet meg vel kanskje på det som kommer (::

Når jeg kommer hjem igjen skal jeg blogge en hel del både fra tur og fra denne litt uvanlige uken. Har seg nemlig slik at det på lørdag flytter inn en tysk sekstenåring som jeg skal dele rom med. 

Men nå; Granada! 

Ut, ut, ut, ut, ut!! Hurra for sosialt liv og slutten av det første trimesteret! Og en bamse

Nok en uke har gått. Må bli flinkere til å blogge..

Så alle (ALLE) ukedagene gikk med til å studere. Første prøve var historie og det gikk så dårlig at vi bare fikk beskjed om å ta med prøven hjem og gjøre den som en innlevering istedenfor. Det førte til at jeg hele tirsdagen ble sittende med å skrive to forskjellige stiler om spansk historie jeg ikke engang visste eksisterte. Tirsdagen etter skolen var det filosofiprøve og den gikk finfint. Om jeg ikke består blir jeg overrasket! Onsdagen var jeg på volleyballtrening og senere skrev jeg geografiinnlevering. Torsdag var jeg syk, nedfor og studerende. En ordentlig drittdag, med tre små lyspunkter som var søte bli-bedre-meldinger fra tre gode (spanske) venninner. Istedenfor å slappe av og sove og pleie syken, satt jeg seks (6) timer i strekk og øvde til geografi. Var heller langt nedfor da jeg klokken åtte stupte til sengs. Fredagen gikk geografiprøven i vasken, men jeg var likevel femti kilo lettere. JAAA! Endelig ferdig med tre drittuker fylt med studering. Karakterene får bli som de blir, jeg har gjort mitt. Fikk forresten 9,35/10 på matteprøven min. Får håpe den er en indikator på utfallet av resten av karakterene...

Legger lista høyt.

Femti kilo lettere dro jeg rumpen min til San Vicente og gjorde noen ærender. Fikk fikset billetter til La Alhambra i Granada, avreise nå på torsdag (!!), kjøpt noen småting og fikk fylt opp matskapet med knekkebrød og peanøttsmør og syltetøy. Deretter dro jeg på volleyballtrening og svetta, så en kjapp tur hjemom og så til Davinias hus med Rocio. Davinia mekket omelett og pølser, mens jeg og Rocio satt på kjøkkenet og så på og snakket tull. Etter å ha hevet i oss maten gjorde vi oss klare for å gå ut. Vi snakker tre (3) uker uten festing og når det for meg er ganske så tungt kan du jo bare tenke deg hvor uutholdelig det er for spanjolene!
Tre antrekk, et dryss sminke og et heidundranes dilemma mellom flate sko / høye hæler, senere dro vi ut med ambisjoner om å gjøre El Barrio utrygg. Og det gjorde vi.
En kveld med masse dansing, mye kos og gode venninner, som vi avsluttet på McDonalds kranglende over pommes frites og cheeseburgere. Jeg har funnet meg en god gruppe jenter!!

<3

Meg og Davinia 

Meg og Rocio! 

Etter fire timers søvn satte jeg kursen hjemover for å spise og slappe av litt før jeg skulle gjøre min debut på volleyballbanen. Jeg blir jo sett på som høy her i Spania og dermed er jeg blitt satt til å spille senter (midtangrep) istedenfor kant. Det er annerledes og vanskelig (du er flink, Ingulf!!), men også gøy og utfordrende å prøve noe nytt etter fire år i kantposisjon. Jeg har hittil kun vært på tre treninger med laget og kjenner dem ikke (spillmessig) godt nok enda, men likevel ble jeg satt til å spille hele kampen. Det var oppløftende! Vi tapte riktignok alle settene, men typ 22-25 og 23-25, og det er ikke for galt. Tap eller ei, vi feiret etterpå (fordi treneren hadde bursdag) med den sykeste kaken jeg har spist i mitt liv. Vi snakker fem lag med kjeks, hvit sjokolade, sjokoladepudding, sjokoladekake, oreo, og jeg vet da søren. Kaken var i en sånn liten, rund form og da jeg så den tenkte jeg bare "lykke til med å mate hele laget", men etter at vi alle hadde fått utdelt en skje og spiste til vi sprakk, var det enda kake igjen. Det kaller jeg kake.

Fått meg Universitat Alicant t-skjorta og er klar for kamp!!

På vei hjem igjen fra kampen, mett av kake, glad av sosialt samvær og født på ny av varm dusj, fant jeg en melding fra Rocio som lurte på om jeg var gira på jentekveld. Eh, JA?! Vi kjøpte kebab og kinamat og dro til Rocios hus (som ligner mer et palass) og spiste, lo og koste oss. Vi var seks jenter og det er klart at det da blir vanskelig for meg å få med meg alt som blir sagt, men jeg skjønner SÅ mye mer nå enn for en måned siden, så jeg har håp for månedene som kommer. Etter mat spiste vi godis, og norske smash som jeg fikk av Hannes foreldre (lykke), og spilte spill. Det var veldig, veldig, veldig hyggelig. Føler virkelig at jeg har blitt en del av gjengen og det føles mer og mer naturlig for hver gang vi er sammen.

Må ha det, bare MÅ ha det!
Nei, satan det er kanskje Tine melk det? 

Leser norsk og digger Smash

Idag var egentlig planen å dra ut og spise lunsj i Alicante med utvekslingstudenter, men fordi jeg har vært på farta hele helgen blir jeg heller hjemme. Kanskje feil valg da det første jeg fikk i dagmorges var et puttesurt tryne som fortalte meg at det var uaktuelt å sove til elleve på en søndag fordi da skulle vi vaske.. (sidenote, søn i huset låg ennu og søv). Kosekos.
Ikveld blir det kanskje kino med jentene, men før det skal dagen brukes til å gjøre matte, pønske ut en to-do-liste for Granada og å slappe av.

Og jo, pappa har byttet meg ut med en bamse og sender meg stadige bildeoppdateringer om alle de hyggelige tingene de gjør sammen:

Lager pannekaker

Spiser naan

Ordentlig peishygge

Kvalitetstid med Fredag

Kvalitetstid med Miller

"Du ta livet av meg!"

Kvalitetstid med Mads

Får være med på husbyggingen

Og får være med på motorsykkeltur..

Med andre ord, jeg er erstattet og jeg vet ærlig talt ikke om det finnes plass til meg når jeg kommer tilbake igjen.. hehe.

Hasta luego, amigos! 

Kort sagt; mye skole, volleyball, ny pysj og en god helg!

Jeg har kommet meg gjennom nok en uke, nok en helg. Og jeg er glad, litt lykkelig!

Uken som var gikk kun med til skole, studering og litt mer skole. Onsdag var det streik i Spania, Italia og Portugal og vi hadde "fri" fra skolen. I enkelte deler av landet førte streiken til opptøyer og voldsomme sammenstøt mellom politi og opprører. I San Vicente førte streiken til en solrik dag med glade mennesker (med "fri" fra jobben) i gatene og en blond, fanta-drikkende nordmann på utecafé, dypt begravd i matteboken sin.

Torsdag hadde jeg matteprøve som gikk så glatt at jeg blir overrasket om jeg får noe annet enn toppkarakter! (vær så snill, la meg få en toppkarakter). Fikk høre av en venninne at etter at jeg hadde gått så hadde læreren sett på prøven min og skrytt til klassen om hvor smart jeg er. Det kan jo ikke love annet enn godt a, dere!

Fredag hadde jeg økonomiprøve som jeg igrunn studerte heller lite til. Når økonomiboken forklarer et ord eller uttrykk gjennom vanskeligere og mer uforståelige ord og uttrykk blir det småkrevende å studere, for ikke å snakke om å faktisk forstå det jeg studerer.. Dermed ble det til at jeg torsdag kveld heller pratet med venner og mams og paps, og jeg følte meg glad. Og prøven dagen etter gikk faktisk ikke sånn altfor ille. Blir spennende å få igjen resultatene! 

Pappa var på smalahovelag på torsdag og tenkte jeg skulle dele det med dere, som han delte det med meg..

Jeg har funnet ut at jeg ikke vil bruke all min tid her i Spania på å sture, studere, sture og gå ut. Derfor har jeg igjen tatt opp volleyball, og denne gangen for godt (håper jeg). På fredag var jeg på trening og det finnes en haug greie jenter der, så jeg tror dette kan bli bra! Foreløpig er det to treninger i uken og kamp hver lørdag. Tror kanskje jeg kan leve med det.

På kvelden på fredag dro jeg til Maddy og sov over der. Vi bakte norske kanelsnurrer som både hun og hele familien hennes slukte hele. En suksess! Og herremin så godt det var å bake litt igjen og spise produktet av ens eget slit og arbeid. Jeg savner å lage mat, jeg savner kjøkkenet mitt og jeg savner at mams og paps alltid roser meg opp i skyene for det jeg lager. 

Senere spiste vi pizza med familien og satt og pratet lenge. Det var veldig hyggelig og Maddy har virkelig en supergrei familie! Er velkommen der når som helst sa de! 

Her bor Maddy!

Kanelbollekringle

Vann i munnen

Igår dro jeg og Maddy på shopping i Alicante. Jeg er i himmelen over innkjøpene mine. Jeg føler meg jo som en krise her nede fordi jeg ikke har muligheten til å kjøpe meg nye gina-plagg til 50% hver dag.. Det tar på! Men da jeg igår endelig fant meg en haug med klær som jeg er strålende fornøyd med, virker de kommende ukene litt enklere for jeg har noe fint å ha på meg. Tåpelig, men, å, så sant!

Jul i hver en krik og krok

<3

Kjøpte oss pysjamaser!

Jeg blir seks år igjen når jeg har pusepysj med kanin på. 

(mangler noen bilder for de nektet å laste seg opp.. vil oppdateres!)

Kvelden ble brukt i sofaen med vforeldre (fordi begge guttene var ute) med film og pipas (fuglefrø med salt på, sjukt spansk). Det var faktisk veldig, veldig hyggelig! Jeg er jo vant til å være enebarn, da min bror flyttet ut for halvannet år siden, og jeg liker det meget godt. Kanskje igår rett og slett minnet meg litt om hvordan det er å ha oppmerksomheten til de voksne i familien for en gangs skyld! Deilig

Natten i natt var deilig og ubehagelig på samme tid. Det stormregnet utenfor og det trommet skikkelig på taket. Det finnes ikke deiligere enn å sovne til lyden av regn. Det som gjorde natten ikke fullt så deilig var at det også lynet og tordnet skikkelig. Her i Spania lyner og tordner det ikke på tull, her er det på ekte. Og Pablo har jo vært så grei og fortalt meg at det ifjor slo ned et lyn i nabohuset og at det begynte å brenne... Fett, takk. 

Dagen idag skal brukes til å studere flittig. Historieprøve imorgen, filosofiprøve på tirsdag og geografiprøve på fredag krever sitt, og jeg er fast bestemt på å innfri. Med unntak av historie for det er helt umulig da jeg ikke engang vet hva vi har om (det går på valenciano, så det er jo heller håpløst). Og kanskje ikke geografi heller for det er snakk om nittién sider med dritt. Filosofi er jo forsåvidt også dritt, men i alle fall forståelig dritt uten vanskelige faguttrykk. Ja, i alle fall, jeg skal forsøke. Det første trimesteret ender etter denne uken og jeg skal nok klare å holde ut fem skoledager til! 

På torsdag i neste uke bærer det til Granada med Maddy og McKenna, vi skal bo på hostell, spise tapas og se ting og tang. Det blir heidundranes! Når vi kommer hjem gjenstår det tjueto dager til jul, og tjueto dager med hjemmelaget julekalender fra mamma og pappa. Altså tjueto greie dager! Så er det jul, så blir det nyttår i Madrid og så blir det kanskje (kanskje) skiferie på meg og Hannah. Og så fyller jeg atten og så blir det vår og så skal jeg plutselig hjem. Gikk kanskje litt fort mot slutten der, men dere tar poenget. 

Hopp og hei!

villaJOYosa!!!

Så tacokvelden min ble ikke helt som jeg hadde ønsket den. Folk kom sent, gikk tidlig og det ble ikke noe filmkos, men de likte i alle fall tacoene mine i det minste da. Skal godt gjøres å IKKE like norske tacos!

Lørdagen dro jeg tidlig til Villajoyosa for å møte Hannah ( Hannahs videoblogger ) som er utvekslingsstudent i Madrid.

Alicante fra toget

Når dette er utsikten fra toget er det plutselig ikke så kjipt å ta tog.

Hannah var en langhelg i det nydelige sommerhuset til et spanskt vennepar av sin norske familie, og de var så greie å invitere meg med! De hadde vært i Al Faz del Pi, en en liten norsk koloni i Alicante, og kjøpt brunost og gulost, så jeg fikk meg en herlig norsk frokost. Etter frokost dro vi på stranden, og selv om jeg for lengst har innfunnet meg i at det er blitt vinter ble jeg overtalt av Hannah (og solen) til å dra av meg tøyet og spasere i vannkanten. Hannah badet til og med.. la chica está muy loca. Var så hyggelig å bare sitte og prate skit med en nordmann igjen. Helt uanstrengt, helt uten språkbarrierer, helt skjønt.

Namnamnam

Hannah bader!

Villajoyosa, folks!

Venneparet reiste i følge av en haug venner fra Madrid og de er alle supersporty. Vi snakker om fjellklatrere, om alpinister og om løpere, altså noen ordentlige tøffinger. Etter vi hadde vært på stranden dro vi for å møte de andre som klatret i fjellvegger som om veggene skulle ha ligget parallelt med bakken. Syke mennesker. Enda sykere var de fire hippiene ikledd lilla kordfløyelsbukser, dreads og crocs som klatret opp fjellveggene uten sikring, barbeint og superhøye. Ikke høye som i høyde, men høye som i at de satt og røyket hasj fra trepipene sine. Vi lo så godt. Det er typer det!

So hardcore

Blitt høst i Spania også!

Senere hadde vi den deiligste kyllinglunsjen i det fineste sommerhuset med den vakreste utsikten. Jeg og Hannah istemte at vi kunne bodd der. Uten vanskeligheter.
Senere på kvelden ble det hyggeprat i sengen, churros dyppet i ekte sjokolade på Valor (viktig sjokolademerke i Spania) café i Villajoyosa og stormiddag med kanskje femten til bords da familien inviterte venner fra alle kanter. Sånt synes jeg er så hyggelig! For første gang følte jeg en litt sånn typ spansk stemning som jeg bare kunne forestille meg før jeg kom hit til Spania.
Å legge seg den natten var noe av det hyggeligere jeg har gjort på lenge. Vi lå i samme "lille" seng og pratet til søvnen tok oss, spoonende selvfølgelig. Jeg holder jo, som dere antakeligvis ikke visste, verdensrekorden i spooning (sammen med resten av Ås som deltok på verdens største spoon (?) utenfor rådhuset 2. oktober 2010, høhø), så det var deilig å endelig få spoone litt igjen!

Spoone-buddy

Valor café

Fritert kakedeig dyppet i sukker og sjokolade!

Dagen etter våknet jeg opp til rykende varm te og ristet grovbrød med brunost. Sikle, sikle... Sikler mindre når jeg tenker på at spanjolene spiste brunosten på brødskive med olje og tomat, men hver til sin smak eller hva?
Kl ti var vi på plass i Finestart, en landsby et steinkast fra kysten, der det var arrangert et stort løp for sporty spanjoler (og han derre helvetes italieneren som vinner hvert år da..). Alle i følget hadde startnummere og skulle opp 1000 høydemeter på tre kilometer til toppen av Puig Campana. Altså i gjennomsnitt 33% helning. Ikke for pyser. En i følget, Paco, spurte meg plutselig på startstreket, ti sekunder før han skulle løpe; "Marianne, du skal ikke være med du da?". "Jo," sa jeg, rev av meg overflødige gensere og løp opp med ham. Eller opp og opp. Kom meg vel maks 200 høydemeter før lungene kollapset, hjertet hoppet ut av brystet og beina skrek nei. "Paco, fortsett uten meg, du" presterte jeg å få hvisket mellom hikstene etter luft, og han ga meg et imponert smil før han løp videre. Var så hyggelig da han idag sendte meg en hilsen og sa at det var den beste starten på et løp enhver kunne ha hatt. Sånt er stas! Jeg fortsatte videre oppover, gående riktignok, til jeg kom til et sted med en fantastisk utsikt. Det var helt fantastisk deilig å sitte og se utover, forbi Alicante i sør og forbi Benidorm i nord. Merk mine ord; Puig Campana skal bestiges før jeg forlater spansk jord!

Fikk meg tskjorte som bevis på at jeg løp og som minne for livet!

Puig Campana i bakgrunnen

"Hannah, jeg vil peke på toppen! Du vet sånn Eiffeltårn opplegg" Ikke vellykket.

Ut på tur, dritasur

Nordmann for f...

<3

Etter løp og dusj og pakking tok vi turen ned til en restaurant i havnen i Villajoyosa. Vi spiste et helt herlig måltid som var Arroz (ris i suppelignende væske) med sjømat og noe jeg og Hannah ikke kunne bli enige om var hummer eller kreps. Jeg holder fortsatt på at det var krepes, Hannah! Vi avsluttet så med tidenes ostekake, og bare minnet av den fremkaller ufrivillige hoderykninger og sikling. For et måltid, for en helg!

Å komme tilbake igjen til virkeligheten var jo, som forventet, ikke kjempestas. Skolen idag var uvanlig lang og kjip, leksene ekstra tunge og uforståelige og psyken kanskje ikke helt der den burde være.
Men nå gjenstår bare 17 dager med eksamener og slit, og så bærer det avgårde til langhelg i Granada!

Tilbake til virkeligheten!

Bakrusen skal erstattes med friskt mot

Jeg har det bedre. På søndag var det som om jeg drakk meg veldig, veldig, veldig full og at jeg denne uken har måttet streve med å bli kvitt en forferdelig bakrus. Nå er jeg nesten kvitt den.. 

Når en blir satt i et ukjent terreng og det forventes av en å skulle håndtere alt det nye "sånn over natta" kan en fort begynne å tvile på seg selv. Borte fra alt man kan og alle man kjenner blir en sårbar og følsom, og litt ensom til tider. Det å på søndag møte noen som minnet meg så mye om alt der hjemme utløste et "jeg-savner-hjem"-skred av en dimensjon jeg ikke har opplevd før. Dette var tungt i seg selv. Så da jeg gjorde mitt beste for å komme meg ut av dette skredet, og folk som burde vært mine støttespillere sto på sidelinjen og dyttet meg tilbake inn igjen, gjorde det det hele mye, mye tyngre..

Burde skrive en bok...

Planen fremover er å komme meg opp igjen. Jeg skal holde hode oppe, snakke spansk, være med familien og utvide vennekretsen. Studere hardt, finne meg en fritidsaktivitet, gå på skolen, og kjøpe meg en tykk ullgenser. Dra til Granada, spise jamón Serrano, trene og lese spansk Harry Potter. Møte med venner, ta turen opp til Madrid, ha bursdag, se lyst på ting og leve. Små ting og store ting. Alt sammen er med på å lage de minnene jeg skal sitte igjen med når jeg drar hjem i juni. Tiden går og juni kommer nok fortere enn jeg tror, så jeg innser at jeg ikke har tid til å oppholde meg for lenge i disse bratte U-dalene på berg-og-dal-banen. Må opp, må ut, må fortsette.

Igår skypet jeg med Marte, min tidligere kollega og nå herlige venninne, og det løftet meg til de grader. Det å vite at ting ikke har forandret seg så mye hjemme og at de som betyr noe for meg, og omvendt, fortsatt er der når jeg kommer tilbake, gjorde meg lettere til sinns. Takk for praten, snupp!

Og takk til alle dere andre som sendte kjærlige, bekymrede meldinger etter å ha lest det forrige innlegget mitt. Dere skal vite at jeg finne stor trøst, og glede, i omtanken deres! 

Og til mamma og pappa. Dere vet!

Imorgen har jeg spurt familien om jeg kan få lage taco til middag (tiltak #1) da mams og paps sendte nedover norsk tacokrydder (Santa Maria, selvsagt) til meg. Forhåpentligvis kan det bli en typisk, hyggelig fredagskveld med taco og film!
Lørdag er ikke planene helt klare ennå. Venninnene mine har spurt meg med på Melendi konsert i Benidorm, og det ville uten tvil vært gøy! Men så har det seg sånn at en.. bekjent.. fra Madrid skal til en nærliggende by og vi har snakket om å treffes. Får se hva det blir til. God følelse å vite at jeg har noe å gjøre i alle fall!

Til senere!

Jeg vet ikke om jeg ville foretrukket en langstrakt landevei fremfor denne krevende berg-og-dal-banen, jeg?

På lørdagen dro jeg og McKenna til Alicante. Det var veldig hyggelig! Vi startet med å gå rundt og shoppe, og endte opp med å stappe oss fulle av det beste det spanske kjøkken har å tilby (dog ikke på det beste stedet det tilbys). Vi snakker sjampinjong og skinke i tomatsaus, paella med sjømat og kylling og den erketypiske "flan" (karamellpudding). Vi var stappings og lykkelige. For meg er det jo supert å dra ut med McKenna selv om hun er utvekslingsstudent hun også. På det viset får jeg praktisert engelsken min, et språk jeg ellers ville ha glemt da spanjolene rett og slett ikke kan det. 

Da jeg kom hjem igjen oppsto det en litt rar situasjon da hele vfamilien skulle ut for å spise på restaurant, og satte igjen et hamburgerbrød med skinke til meg og ønske meg en god kveld... Okei, kos. Så da (etter å ha vasket soverom, bad, stue, trapp og gang som jeg må gjøre hver lørdag) satte jeg meg i sofaen med spansk "hangover" i dvd-spilleren og trøstespiste peanøttsmør (da det er det eneste jeg har av egen mat for tiden). Det var, vel, en mindre hyggelig lørdagskveld.. 

Sendte oppmuntrende bilde til m&p på lørdagskvelden..

Dagen etter sto jeg opp tidlig med nytt og friskt mot; jeg skulle møte foreldrene til min norske bestevenninne (som bor i USA dette året)! Jeg kom meg på sykkel inn til San Vicente, med buss ned til Alicante, så med tog til Benidorm og derfra med taxi opp til Albir. 

Togtur langs havet

Fra toget (finere i virkeligheten enn på mobilkamera da..)

Jeg lyver ikke når jeg sier at øynene tåret opp da jeg så Kari og Helges kjente og smilende fjes i lobbyen på hotellet. Det var nesten så jeg ikke visste hvordan jeg skulle bruke norsken min eller hvordan jeg skulle oppføre meg, men ti minutter inn i møtet var alt tilbake til normalen. Det var så hyggelig!! Vi gikk opp på hotellet og hilste på bestemoren til min venninne som leier en leilighet her hele vinteren (hun er på sin attende vinter her nede!). Der finnes det norske kanaler, norsk mat, norske mennesker, norske butikker, norske barer, norske alt mulig! Det er rett og slett et lite norsk samfunn hvor gjerne eldre møtes og bruker ellers kjedelige dager i trauste vinternorge, sammen i Spania. Etter å ha snakket og sett litt norsk tv (aldri før har "Gøy på Landet" vært så gøyalt) gikk vi ned til stranden og spiste quesadillas con pollo og bocadillos con jamón serrano. Mmm. Tiden fløy og vi hadde en haug å snakke om! Vi spankulerte, så på byen, spiste Napolitanas con choco (som jeg hadde tatt med som ei litta gest), drakk te, snakket norsk, så litt mer på tv og nikoste oss. For meg var det hele litt religiøst merker jeg. Det var så herlig, så hellig å være en hel dag med mennesker jeg holder kjære fra selve hjembyen Ås.  
Vi avsluttet dagen på indisk restaurant hvor vi proppet oss med de beste retter huset hadde å tilby. Jeg hadde ikke vært så mett på lenge (vel, egentlig siden dagen før da jeg forspiste meg på paella og flan)! Plutselig var all maten spist opp og taxien sto opplyst utenfor restauranten. Jeg kviet meg sånn til å gå ut døren, ta avskjed og sette meg med kursen for Alicante for å dra "hjem" igjen, men det var uunngåelig. Tårene sprengte på.

Albir

Quesadillas namnam

<3

Birdybirdy namnam

 På hjemveien fortsatte tårene og renne. Jeg hadde fått med meg to gigantiske poser med forskjellige greier både fra mamma og pappa og fra Helge og Kari.. og Hanne. Du tror ikke Hanne, min bestevenninne, hadde husket å si til sine foreldre at jeg elsker Jarslberg og at de måtte ta med noen pakker til meg? Å joda, nå sitter jeg med 750 hellige gram Jarlsberg i kjøleskapet og jeg akter å nyte hvert eneste ett av dem. Jeg fikk også smash, melkesjokolade, Marianne-drops og Nidars Julefavoritter (som allerede nærmer seg halvtom), så jeg tillater meg å påstå at jeg har en herlig bestevenninne og noen herlige bestevenninne-foreldree!! 
Mine egne foreldre er ikke så verst herlige de heller og sendte ned alt mulig som jeg i hytt og pine har bedt dem om; ladere, mobiler, ørepropper, grøtpakker, tacokrydder, julekalendere, klær, bøker og ikke minst, julegaver. Fire lekkert innpakkede julegaver med søte kort som jeg på ingen måter kommer til å vente 59 dager med å åpne opp! 
Jeg er så glad, så glad, så veldig, veldig glad i dere alle sammen! 

og glem ikke 750g jarslberg!! TAKK!

Da jeg kom hjem tok gleden dessverre slutt og noen heller vanskelige og triste timer tok form. Jeg vil ikke gå i detaljer, men jeg kan si så mye at det ikke er full klaff hjemme med vfamilien. Det at det er vanskelig hjemme og at jeg hadde tilbrakt mange fine timer med norske venner ble for mye for meg og jeg brøt litt sammen. Jeg måtte blant annet dra hjem fra skolen idag fordi øynene mine hadde hovnet opp av for mange, salte tårer. På søndags formiddag satt jeg stolt og fortalte om hvordan jeg følte at jeg var over den emosjonelle kneika, idag kan jeg ikke si annet enn at jeg iløpet av mitt opphold ikke har vært lengre nede. Utveksling kan være beinhardt.
Men ikke fortvil, det går bedre nå. En times skype med pappa, noen oppmuntrende ord fra venner, en hel del Jarlsberg og Nidars Favoritter, og en film med popcorn til sammen med vfamilien har lettet litt humøret. Imorgen skal jeg gå på skolen med hevet hodet og øyne som ikke minner om rødsprengte, bie-stukkede asiater øyne!