Ny familie + strandliv + flyvende gebiss = gladlaks

Det forrige innlegget mitt ble skrevet i hui og hast for å fortelle dere om familiebyttet mitt. Nå har ting roet seg litt ned og jeg kan endelig sette meg ned og skrive et ordentlig innlegg.

Det har seg altså slik at jeg lenge hadde tenkt på å bytte familie – ting var bare ikke som de skulle. Jeg ringte områderepresentant, mamma tok kontakt med organisasjon og en uke senere (onsdag i forrige uke) var et bytte avgjort. Da hadde jeg allerede en duffel bag ferdigpakket i klesskapet, jeg skulle vekk.

Torsdagen sluttet jeg tidlig på skolen og fremfor å dra hjem og trippe nervøs rundt innpå rommet mitt, dro jeg ned til Alicante. Daniel fra klassen, som jeg tidligere har longboardet med, tok bussen ned med meg og det endte med at vi spiste argentinsk bakverk i trappen til El Mercado. Deretter gikk vi noen timer rundt i byen, var innom en haug butikker og snakket. Til lunsj møtte jeg Lisa (nordmannen) og Laura (finnen) og vi dro på buffet. Dårlig idé. Disse jentene skal liksom være på diett, men endte med å fylle tallerkenene sine fire-fem ganger, med dårlig samvittighet. Jeg som da ikke er på diett fylte min tallerken fem-seks ganger, og var like blid hver gang. Fint. Senere møtte vi Stina (finnen nr2) til iskrem på strandpromenaden. De er noen veldig greie jenter som også bor i Alicante by, så jeg er utrolig takknemlig for at jeg har dem her. Etter isspis og kos dro jeg hjem for å pakke de siste av tingene mine og vaske rommet mitt. Så var det på tide å si natta og ha det og det var noe av det kanskje mest uhyggelige jeg har vært med på noensinne. Jeg følte meg så utrolig liten og alene, men samtidig var jeg bare så utrolig stolt av meg selv som endelig hadde fått baller nok (unnskyld uttrykket) til å gjøre et bytte.

Laura

Stina og Lisa

Dagen derpå gikk jeg til skolen vel vitende om at det ville bli siste gang jeg skulle gå der. Ikke spiste jeg frokost i huset før jeg dro, så på vei til skolen hadde jeg brød i den ene hånden og en klump Jarlsberg i den andre. Fin måte å ta avskjed med den veien på. Skoledagen var den lengste og mest uutholdelige dagen jeg har hatt. Sliten, tom, sint, lei og ikke minst spent og nervøs måtte jeg holde ut i syv timer før områderepresentant hentet meg på skolen med all bagasjen i bilen. Familien ønsket ikke si ha det, så da ble det gjort på det viset. Vi kjørte så ned til Alicante og i sentrum av sentrum lempet vi av sakene mine (en duffel bag, en trillekoffert, fem store handlenett, en skolesekk og et longboard) og begynte å gå til mitt nye bosted. I den nye leiligheten møtte jeg Boris, vertsbror, og Miguel, vertspappa som ikke egentlig bor her, for første gang. Vmamma var stadig vekk på jobb, men kom løpende da hun hørte jeg hadde ankommet. Hjelpende hender hjalp meg å få ting på plass, støttende armer ga velkomstklemmer og positive sinn sa fine ting. Allerede ved lunsjbordet en time etter ankomst følte jeg meg som hjemme, og de sa selv at det kjentes ut som om jeg hadde vært der i uker alt for jeg gled rett inn i familien. 

Et lite bilde av meg og hu vmamma

Familien min er chilenere og består av mamma Esperanza (håp på spansk, ironisk nok), bror Boris og far Miguel. Vmamma har bodd i Spania i noen og tredve år og kom hit da hun var på min alder. Hun skulle egentlig bare bo hos noen venner av familien ett år for å oppleve litt av Europa, men hun likte seg altså så godt i Alicante at hun like gjerne ble værende. Hun er det mest kjærlige mennesket jeg har møtt. Hun gir klemmer og suss og stryk og godord uten stans. Det er herlig! Hun er superavslappet og som hun selv sier så liker hun ikke å “gjøre livet mer komplisert for seg selv” ved å måtte leve under en haug regler og rutiner. Den innstillingen liker jeg. Den dama liker jeg. 

Boris ble født døv, men i treårsalderen fikk han en implantat som gjør at han nå hører og snakker. Han snakker litt merkelig så det er til tider vanskelig å forstå ham, men det er bare et spørsmål om tid så blir jeg vant til det. Boris er femten, liker ikke skole og digger spill og mobil; omtrent som enhver annen tenåring så vi går godt overens. 

Vfar Miguel skal mest sannsynlig tilbake til Chile (for godt) om ikke så lenge. Det er utrolig synd for han er en godkar. Han kaller meg “datter”, og nekter å la meg hverken ta oppvasken, dekke på bordet eller lage maten. Første gang jeg spurte om å få hjelpe sa han at “i dag trenger du ikke gjøre noe fordi det er din første dag her”, dagen etterpå var det “min andre dag” så da fikk jeg også slappe av, og dagen etter det igjen var det “søndag.”. I dag var det “dagen før helg” så da var det jo logisk at jeg heller ikke skulle gjøre noe. Godkar sier jeg dere. 

Min første dag i huset var veldig hyggelig. Om kvelden dro vi til vmammas andre sønn (Freddy som er 27 år og bor for seg selv med kjæresten og nyfødt datter) for å ta oss en kaffe på restauranten han driver i El Barrio. Koselig å dra ut, møte familie og kjente, snakke og se på livet rundt oss. Den første kvelden min i familien endte så i sofaen i leiligheten med film på tven til alle slokna. 

Lørdagsmorgen gikk med til å bli servert croissant til frokost av Miguel, pakke ut det siste av sakene mine, blogge litt til dere og løpe avgårde for å dra på volleyballkamp. På bussen opp til universitetet (der jeg trener) møtte jeg tidenes fineste type, som jeg nå ikke klarer å glemme og hver gang jeg hopper på bussen håper jeg på å møte ham igjen (måtte bare nevnes så dere skjønner at det å ha flyttet til Alicante bringer mange nye muligheter). Bussturen til kampstedet var som den skulle; full av latter, musikk og godhjerta spanjoler. Blitt ganske så nærme disse jentene nå og det føles godt å kjenne en tilhørighet utenfor hjem og skole. Kampen vant vi selvfølgelig, etter to og en halv time spill, og det var noen slitne jenter som satte seg på bussen tilbake igjen til San Vicente.

Meg og Merche (godgodgod jente!!!)

Paula!

Kos

Da jeg kom hjem var hele familien til vmamma (som også er chilenere) på besøk for å feire bursdag til “min fetter”. Det ble fajitas og kaker i massevis, og attpåtil ble det masse prat fordi jeg endelig møtte voksne mennesker som faktisk var interesserte i meg og Norge og opplevelsene mine her. Dessuten var de verdensvante, åpne og supergreie. Ikke verst. Dessverre skal de hjem igjen til Chile om en uke.

Joanna (venn av vmamma), Paula (kusine) og
 søsteren til vmamma.

Blautkake <3

På søndagen kastet jeg ikke bort tiden min. Først dro jeg med Boris på jogge/gåtur opp til Castillo Santa Bárbara. Det var koselig! Senere spiste jeg lunsj med vmamma før jeg løp avgårde for å treffe Merche og Alba (venninner fra volleyballaget) på stranda. Solen var ikke helt på vår side, men vi koste oss likevel tumbadas (liggende) i sanden med musikk, mat og prat. Spansken gikk kanon. Det kan likes. Etter noen timer på stranden var det på tide å se håndball VM finalen mellom Spania og Danmark, og det finnes vel ikke stort bedre vis å se den på enn med en danske i Spania. Dermed tok jeg bussen bort til Emma og så kampen hos henne. Hyggelig å se henne igjen og prate litt – altfor lenge siden sist. Danmark ble dessverre knust av Spania på pinligst mulig vis og jeg fant det best å komme meg ut av danskens hus før ting ble ukomfortable.. 

Løper med brush

Merche, meg og Alba. Ballenas <3

 Mandag var den store dagen for å ta bussen til skolen for aller første gang. Spent, småredd og glad våknet jeg grytidlig (0630), sminket meg, spiste og gikk ned til busstoppen med masser av tid. Jeg så den første bussen kjøre fra meg foran øynene mine. “Null stress neste kommer om ti min”. Fjorten minutter senere kom buss nummer to og jeg hoppet på og tenkte at dette går bra. Strekningen er på ingen måter lang og med bil tar det deg åtte-ti minutter å dra fra sentrum av Alicante til sentrum av San Vicente. Med buss er visa en annen. Fjorten hundre busstopp og fjorten hundre gamle damer på hver sin stopp. Det vil si at bussen er nødt til å stoppe på hvert eneste stopp for å slippe på de gamle, treige damene som skal ut og kjøpe frukt eller drikke kaffe med venninner klokken 0730 om morningsen. Stay at home, bitches. Gikk av bussen og løp som vinden for ikke å stenges ute ved porten. Nådde frem 0803 (vi starter 0755) og slapp akkurat inn i det sekundet resepsjonsdama gikk for å lukke porten. Pjuh, lesson learned.

Tok det lungt

Mandag var det volleyballtrening og god stemning. Tirsdag spiste jeg og Rocío lunsj hos Vicky, vi spiste pizza mens hun som er på diett spiste fisk. Heh, stakker. Senere oversatte jeg halvparten av en engelsk roman for dem mens vi spiste mer pizza, sjokolade og boller. Kan likes. Er så komfortabel med de jentene nå. Kommer uten tvil til å savne dem!

Chillern i solen i friminuttet

HAH, guapas

Bringer blomster fra min maps og paps
til min vertsmamma!

 I går etter skolen dro jeg på joggetur i shorts og tskjorte på stranda, senere spiste jeg lunsj, sov en halvtime siesta, studerte til økonomiprøve og dro på volleyballtrening.
Klokken ni var jeg, Boris og vertspappa på plass på vært reserverte bord på en fotballbar for å se kampen mellom Real Madrid og Barcelona. Boris og jeg holdt med førstnevnte mens vertspappa og omtrent resten av baren holdt med Barca. Godt vi kun er barn for ellers kunne det gått stygt for seg. De eldre herrene kaster krykker og skriker skjellsord til gebissene faller ut av munnen på dem. Og når plutselig jeg og blir revet med, skriker litt og kaller en Barca-spiller for “cerdo” (gris), snur mannen som har mistet gebisset sitt flest ganger seg mot meg og sier “men det er jo bare et spill, cariño (kjære)”. For en capullo. Kampen endte 1-1 og det betyr at vi torsdag om en uke skal tilbake igjen og ha et siste oppgjør. Kan faktisk ikke vente!

Joggings endte i litt tænings.

Game time

I dag hadde jeg økonomieksamen som gikk så som så, senere spiste jeg herlig lunsj med vmamma bestående av kjøtt og grønnsaker stekt i fløte, og deretter tok jeg meg et par timer på stranden. Stranden var tettpakket av studenter som er ferdig med eksamenene sine og bare tar livet lungt. Flesteparten er utlendinger på “erasmus” som samler seg i store grupper og har musikk, mat, drikke og volleyball. Jeg gleder meg til å bli eldre og studere i… (trommevirvel) Barcelonaaa. Jupp, nå vil jeg bo i Barcelona. Først tenkte jeg Madrid fordi jeg elsker storbyen, men nå tenker jeg som så at jeg har begynt å elske Alicante også rett og slett på grunn av stranda, så kanskje Barcelona ville vært mer ideelt (med tanke på at det er en storby på stranda). Vi får se, vi får se. Det sitrer i kroppen og sikkelet renner ut av munnen på meg når jeg tenker på det i alle fall.

Min strand!

I morgen skal jeg mest sannsynlig på stranden igjen, senere skal jeg shoppe litt og om kvelden skal jeg ut med Lisa, Laura og Stina. Det blir bra! På lørdag er planene mer eller mindre lagt; Paella hos venner av vmamma med hele familien og volleyballkamp på hjemmebane (mot Gandía, for de som vet hva Gandía Shore er(:-))). Søndag blir det forhåpentligvis nok et strandbesøk med venninner fra laget. Lenge leve spansk vinter.

Som dere sikkert da har skjønt har jeg det utrolig bra. Takk til alle de som har sendt meldinger og vært småbekymra for meg! Jeg er glad, jeg er glad i vertsfamilien, glad i Alicante, glad i Spania, glad i vennene mine her, glad i vennene mine der, glad i familien min og glad i Norge. Jeg er gladlaks nå.