M&M, double blondie threat, spansk russ, fro yos, Kalle og crew, norskekos, noen ville kvelder og masse, masse kjærlighet!

Vi er nå på innlegg 10/04-15/04 aka MARTEBESØK!
 
Nok en gang var det på tide å skulle ta imot kjentfolk på flyplassen, og som da mine foreldre kom gikk det ikke riktig opp for meg hva som var i ferd med å skje. Marte var landet på el Aeropuerto de Alicante og jeg visste hun kun var meterene unna meg. Det som skilte oss var kun de forbannede skyvedørene som konstant åpnet seg og spyttet ut briter som ramlet ut bleikfeite og med for lite og for stramme klær på seg. Jeg gjemte meg bak en murvegg og ventet på å få se en blond babe trille rundt på verdens største koffert, og helt ut av det blå kom hun. Jeg lot henne passere murveggen før jeg hoppet ut, skrek og heiv meg over henne. Og hun svarte "Marianne, din drittunge. Jeg trodde ikke du skulle komme og møte meg!!"
Mission well done.

Som utvekslingsstudent tillater jeg meg å arrangere slike dramatiske og klisjefylte velkomster. Men KUN fordi jeg er utvekslingsstudent. (Er også greit om man er venn av utvekslingssudent og skal hente ham/henne på flyplassen i Norge. Hint. Hint..)

Det gikk ikke lang tid før vi var på plass på stranda med solbriller på øynene, JB på øret, olje på huden og gutter pustende og pesende i nakken. Slik det skal være med andre ord. Jeg har jo tidligere skrevet om hvordan det er å gå ensom og blond på stranden i Alicante, så du kan jo selv prøve å forestille deg hvor slitsom det var da dette ensomme, blonde kreket plutselig fordoblet seg. Det ble... slitsomt. Heldigvis kom Marte i turistsesongen, så det fantes flere offere for spanjolenes "vennlighet". Takk gud..

Timene gikk fort, og praten enda fortere. Det var litt å snakke om ettersom vi ikke hadde sett hverandre på åtte måndeder. Likevel var det liksom ikke så mye da vi har snakket sammen så godt som hver eneste dag på whatsapp. Det var som med mor og far; utrolig og ubeskrivelig deilig å se hverandre, men likevel akkurat som om vi akkurat hadde vært sammen og snakket om alt mellom himmel og jord. Fint!
Da solen ikke lenger steket satte vi oss under palmene i sanden og drakk øl og spiste potet gull. Det var et komplett og et perfekt øyeblikk!

 

Om kvelden dro vi ut for å spise en helspansk middag bestående av paella og vin på en nydelig liten plaza i gamlebyen. Da det var første kvelden av et strålende besøk var det så absolutt på sin plass å pynte seg litt, så da ble det til at blond1 og blond2, tvillingene, duene, eller hva du ville måtte kalle oss, gikk rundt i hæler og kjoler og gjorde kur på gutta, og jenta, under måltidet sitt. Hovmesterinnen ville vise oss bilder av kjæresten og henne selv i bryllupskjolen, kelnerne ville spandere drinker og helle litt ekstra i vinglasset ved enhver anledning sjefen ikke fulgte med, og gatemusikerne skulle gjerne synge en ekstra trall for oss. De som kjenner meg, eller kanskje bare har lest litt på bloggen min, vet at jeg ikke er av typen som skyr oppmerksomhet eller viker unna spotlighten, jeg er vel kanskje heller henne som må trekkes ut av den.. Men de som kjenner meg enda litt til, eller bare tok en dobbel titt over bloggen, vet at jeg også setter veldig pris på et godt måltid, og når du da setter deg ned et stemningsfullt sted for å spise en fin middag og du ikke klarer å få tatt to munnfuller etter hverande uten å bli avbrutt av mennekser som ønsker din oppmerksomhet, ja, da vet du at det har blitt litt for mye av det gode..

 Etter noen gratis drinker og en pose på bilde med kelneren (takk for shotten a) hastet vi avgårde til en halvtom barrio. Da det var en onsdag (og dagen før tidenes fiesta her i Alicante) var det ikke mye folk ute, men litt blir det jo alltid og vi rakk å bli glade og fin(e) på vin før vi i to-tiden tuslet hjemover.

Jeg hadde virkelig fått smaken på det å skulle ligge sove sammen med noen i sengen da mamma og pappa var her (om det så skulle være mor, far, bror, hund, kjæreste, esel, venninne, venn. Være hva det vil - jeg liker å ha selskap når jeg sover), så det var godt å ha noen å dele sengen med igjen. Så der lå vi da, gjenforent etter åtte måneder fra hverandre og lykkelige etter en god dag. Vi sovnet hånd i hånd og alt var som det skulle være; perfekt.

Dagen derpå var vi tidlig oppe og klare for en ny lang dag. Det var dagen for Santa Faz. Santa Faz pleide å være en religiøs høytid der barn og voksne gikk langs veien med mat, drikke og pinner (ikke spør meg hvorfor) fra enhver by i Alicante frem til de nådde kirken Santa Faz i San Juan. Dit ville de gå, der ville de be og siden ville de dra til hjem igjen. Nå er det litt annerledes. Nå sperres enhver motorvei og småvei av så ungdommen kan rave stupfulle rundt i gatene med handlevogner lastet med junkfood og sprit mens de hører på høy musikk og klaffer inn i hverandre. Det er som et sabla stort og langt 17.mai-tog, men barna er blitt forvist av russen, og russen er blitt forvist av syke partydyr av noen spanjoler. Fascinerende må en si!

 Planen vår var i utgangspunktet at jeg og Marte skulle komme oss opp til San Vicente tidlig om morningsen og gå med venninnene mine derfra, men grunnet et glass eller to for mye kvelden i forkanten så vi det like så greit å drøye den en time til i senga og heller gå "solas" fra Alicante. Så klokken elleve om morningsen var vi ute av døren med sekk på ryggen lastet med sandwich, solbriller og vodka. Litt av en kombo..
Og vi gikk og gikk, og lo og lo. Det var faktisk litt av en opplevelse! Så mye folk, så mye fyll. Spanjolene er gærne, det har jeg alltid sagt.
 Plutselig fikk vi øye på mine venninner og vi slo oss sammen med dem. Marte kom overens med jentene, og jentene med Marte, på tross av noen små språkutfordringer. "You elike Espain?" "Me gusta!" HAHA, dør. Men digget at Marte fikk møte venninnene mine som er blitt kanskje den største delen av utvekslingsåret mitt her nede!
 Da vi var nærme kirken Santa Faz fantes det to muligheter; ta til venstre og dra til kirken, eller ta til høyre og dra til festen på stranda. Gjett hvor vi tok veien hen da?
 Vel fremme på stranden valgte vi å skygge unna stedet der den største festen foregikk. Der var det første som møtte oss tolvåringer med voskaflaske i venstre hånda og bambusrør klare til angrep i høyre. Bedre å komme seg unna med andre ord.
Vi dro til en steinstrand helt i enden av den 7 kilometers lange stranden der det var satt opp musikkanlegg og det kom folk sakte, men sikkert strømmende til. På den stranden ble vi til langt utpå kvelden. Vi trafset rundt, Marte og jeg, ble kjent med masse folk, tok bilder og koste oss gløgg. Jeg tror jeg snakker for oss begge når jeg sier at det var en opplevelse vi sent glemmer!

 I elleve-tiden var vi vel hjemme og vi stupte i seng dehydrete, solleie og utsultede. Du kan tro vi sov til langt utpå neste dag..

Neida, bare tulla. Klokken ti var vi på stranden alt med litt bakrus og mye godt humør. Og tiden suste nok en gang mens oljen freste på våre halvtæne kropper. Oh yeah. Og til lunsj spiste vi følgende:

Som jeg har sagt kan det bli litt mye med all oppmerksomheten spajolene ønsker fra oss, men vet du hva som, om mulig, er enda mer irriterende? Oppmerksomhetssyke svensker. Jada, for vi måtte selvfølgelig være på stranda samtidig som byggmester Kalle hadde tatt med seg crewet sitt på en helgetur til Alicante. Kalle og crewet likte ikke solkrem eller konseptet med "innestemme" eller "folkevett", neida, de likte øl. Øl til frokost, øl til lunsj, øl til middag og øl til kvelds. Og norske jenter. De likte også norske jenter... Så hver dag da jeg og Marte fredlig og rolig la oss ned på stranden (langt vekk fra enhver bråkebøtte) kunne vi være sikre på at Kalle med sitt crew ikke var langt unna med sine solbrente, tatoverte ølmager og brautende, hese stemmer. På slike øyeblikk er jeg stolt av å kunne kalle meg "Marian, la española" og ikke "Marianne, 18 fra Ås, Norge, på ferie i Alicante. Liker billig øl og fest og sånn". Skrekkelige typer.

 Om kvelden dro vi ut og spiste på strandpromenaden og hadde rett og slett et herlig meksikansk måltid (planen var jo å bare spise spansk mat under Martes opphold, men vi tenkte at meksikansk ikke var sånn fullstendig helbom) og drakk deilig vin. Før vi tenkte oss en tur på byen stakk vi hjemom (for å slå ihjel litt tid frem til klokken ble 1) og så en episode paradise hotel eller to mens vi spiste norsk sjokolade som Marte hadde tatt med til meg! 

I ett-tiden dro vi ut og var klare for fest. Vi var vel omtrent over HELE el Barrio og drakk (helst gratis) og danset før vi møtte på noen dansker (mehe) som vi hadde truffet på stranden tidligere. Dermed ble det slik av vi ble med dem til La Quinta Avenida og var der hele natten. Jeg møtte bekjente og fikk snakket spansk hele kvelden, mens Marte fikk praktisert sine syke danske-skills. Det var totalt Tyrkia-flashback å møte en gjeng med tre danske gutter som spanderte drink på drink. Tommel opp! Dessuten var verdens sykeste koreaner med verdens sykeste tattis med i deres selskap og vi fikk oss en god latter alle sammen. 

 

"I'm awesome"

I syv-tiden ruslet vi hjemover med hælene i hendene og smilene i ansiktet.

Lørdag var det småvanskelig å stå opp, men vi var på plass tidligere enn aldri før. Vi la oss ned i sanden og ventet på at fyllesyken skulle slå inn. Du kan tenke deg hvor letta vi ble da vi fant ut at noe fyllesyke skulle vi ikke få oppleve; vi var jo fortsatt fulle.. 
Lunsjen ble yoghurtis igjen og den er det deiligste jeg har smakt. Opplegget er fantastisk: du går inn i butikken, du tar deg en stor kopp, du fyller den med så mye is du vil (med hvilken som helst av de ti smakene de har) og så går du og topper isen med hvilket som helst strø du vil ha (mango, jordbær, oreo, m&m, marshmallow, müseli, nøtter, sjokoladesaus, du skjønner..), og til slutt veies isen og du betaler en pris som går på vekt. Perfekt.

 
Da vi var hjemme igjen en gang utpå ettermiddagen drakk vi hjemmelaget appelsinjuice, dusjet og sov en liten siesta sammen. Da vi våknet var vi fullstendig døde, men vi tok oss i nakken og satte i gang å lage tacos. Norske tacos. Mm, som jeg koste meg med norske taco delt med en NORDMANN for første gang på åtte måneder. Det var herlig, akkurat som det skal være! 

 
Om kvelden gikk vi ut og møtte Stina, Laura og Lisa (mine utvekslingsvenninner). Vi endte opp med å komme bort ifra hverandre og det ble til at nordmennene gikk rundt sammen i El Barrio. Det var morsomt hvordan jeg og Marte plutselig møtte på “kjentfolk” som ikke var mine bekjente, men heller folk jeg og Marte sammen hadde møtt ute tidligere. Folk er gærne, og det er visst vi også ble vi fortalt.. 

bekjente!

I fire-tiden dro vi ut i havnen og ble med inn på et nytt utested imot at vi fikk en gratis drink. Etter  drinken var drukket og noen sanger var spilt gikk vi ut igjen på gaten, men måtte bare snu tvert om igjen da samme fyr som sist skulle ha oss inn for å spandere nok en drink på oss. Så nok en drink ble drukket og enda noen sanger ble spilt, og vi snek oss ut for andre gang. “If you stay I give you one shot? One drink? Two shot? Three beer?” Vi måtte bare takke pent nei og komme oss vekk derfra før flere innkastere fikk øye på oss..
Vi danset masse, fikk vaskekte roser (som stadig vekk står på nattbordet mitt) og ble kjent med noen hyggelige, og noen mindre hyggelige, typer. Da vi klokken syv vandret hjemover var McDonalds altså bare så utrolig fristende at vi snek oss innom og kjøpte burger og pommes frites. Det hadde vi fortjent etter slik en lang og hard innsats på festfronten i løpet av de siste fire dagene. 

Vi la oss da solen sto opp og vi sto opp da solen gikk ned. Neida, bare kødder. Vi sov to-tre timer før vi løp ned til stranden og sov der mens vi slikket sol. Det var siste dag på stranden, siste dag sammen. Den skulle egentlig nytes til sitt fulle med yoghurtis, JB på øret og mye kos. Og det gjorde den også, for all del, men det inntil en god del FOR mange mennesker skulle komme bort og sette/legge seg ned og slå av en prat. Det hele tok kaka da to creepy typer fra dagen før satte seg på strandpromenaden og ventet på oss. Da var det på tide å få på seg klærne og løpe vekk derfra…
 
Det gjorde igrunn ingen verdens ting at vi ble tvunget til å rømme for slik fikk vi tid til litt sengekos med film og norsk godis. Senere dro vi ut og hadde vårt siste måltid, og om det var spansk eller ikke trenger jeg vel ikke si så mye om (hosstpastakremt). Vi sovnet med hendene flettet mens vi så på film og halvsnakket om hvor fine dagene vi hadde hatt sammen hadde vært. Perfekt avslutning.

<3

Om morningsen på mandagen skulle jeg på skolen, men det var rett og slett UMULIG å dra fra en sovende Marte, så da bestemte jeg meg for å heller sove med henne og følge henne til flybussen, for så å dra på skolen etterpå. Det var faktisk ganske så trist å si hade, ikke fordi det var lenge til vi skulle se hverandre igjen (for det er det faktisk ikke), men rett og slett fordi det hadde vært så utrolig deilig å ha en ordentlig god venninne på besøk. 

Siste bildet fra reisen, elsk på denne jenta!

Tusen takk for besøket, Marte! Snart sees vi igjen, min kjære due <3

Skjortene jeg laget til oss!
Godt å se du koste deg, mihih