Fullstendig subjektive skildringer av fyllesyke, ferie og surfer dudes

Av og til vil en bare klage over alt og alle. En svetter for mye, drikkevannet en nettopp kjøpte er blitt varmt, en er sulten, en har altfor mye å studere, men evner ikke å begynne, folk snakker for høyt, en får ikke sove, en har vondt i hodet, et barn gråter, det ligger en overkjørt padde i veien, og palmene svaier for pokker ikke sånn en ønsker at de skal svaie. Da er det godt å tenke på at livet kun er slik akkurat nå fordi en er så veldig, veldig fyllesyk. Og fyllesyke går over, men den prosessen krever mye tid og pleie. Eller en ny øl…

I helgen var vi en stor gjeng som dro sammen til San Juan del Sur, fire timer sør for Nicaragua. Fra tidligere visste jeg at denne byen var et sted for backpackere og surfere, og et sted hvor en kunne feste uten bekymringer. Vi var alle giret opp og klare for en party-weekend – vi så på det som viktig å starte de kommende ukene med skolekjør og studering, med en gigantisk fest.

Fredagen gikk med til å ligge på stranden, sole oss, bade i de rolige bølgene og leke i badebassenget på hostelet. Selv om noen kanskje ville sagt at vi allerede er på ferie her i Nicaragua, kan jeg love deg at det er vi ikke. León forbindes allerede med skole, lesing, krampe i hånden og svette, så en weekend der skrivebøker og studier ble byttet ut til fordel for soling og badeballer, føltes virkelig ut som en velfortjent ferie. På kvelden samlet vi oss på hostelet, som de fleste av oss bodde på, for å ha et vors i ekte norsk stil. Vi startet selvfølgelig vorset i badebassenget med noen rolige drinker, og tenkte for oss selv at «nå kunne jeg dødd lykkelig». Det var kort vei fra rolige drinker i bassenget, til to øl for mye og diverse drikkeleker. Stemningen toppet seg selvfølgelig da alle nordmenns nasjonalsang i spansktalende land, «Salsa Tequila», kom på, og alle sang med og latet som om de skjønte teksten. Salsa, Tequila, corazón, cerveza muy bueno….

Byen var et kapittel for seg selv, med sitt begrensede areal, mange barer og enda flere turister. Skal jeg beskrive San Juan del Sur vil jeg kalle det for en liten boble av utenlandske mennesker som bor sammen i en søt harmoni av «hang loose» og «chill», og virkelig tror at de er blitt nicaraguanere bare fordi de har bodd her i tre uker og vet hvordan de skal bestille to-for-én-Mojito under Happy Hour. Det er selvsagt obligatorisk for guttene å ha halvlangt hår (gjerne litt krøllete og blondt i tuppene), rufsete skjegg, den kledelige, litt for store capsen på snei, en løs singlet, noen armbånd, og høyrehånd i konstant «hang loose»-form slik at folk skal tro at de er surfere og tar livet sjukt chill. Og det er det det handler om, dette er et konsept som går ut på å leve livet, surfe, feste og ikke ha en bekymring i verden. Dessverre ser det ut som om konseptet, fremfor å være en livsstil, er blitt en overfladisk konkurranse om å se mest mulig stereotypisk ut. Det kan være jeg setter denne skildringen på spissen og at jeg er kvass og fordomsfull. På en annen side så kan det være at du ville forstått meg dersom du også hadde sett de x antall dønn like «hang loose»-guttene som sto klint oppi hverandre på hvilken som helst bar, snakket med litt for bred amerikansk aksent, og som virket så opptatt med å se «chill» ut at de glemte å ha det gøy.

Ingen kunne hindre oss i å ha det gøy den kvelden, og vi danset ut i sene nattetimer, noe jeg, og flere med meg, angret bittert på dagen etter. Vi hadde egentlig sett for oss at vi skulle klare å bestige Jesus-fjellet til fots, løpe på stranden, spille strandfotball og surfe hele lørdagen, men sannheten er at vi kun presterte å spise, bade og sove. Etter vi hadde fått i oss en etterlengtet pizza hver, steg humøret raskt og vi var straks klare for kveldens første øl. Fra der gikk det bare oppover og oppover, og alle hadde plutselig glemt at det overhodet fantes noe kalt fyllesyke. Hvem bryr seg vel om i morgen?!

Det ble enda en morsomt kveld på byen. Høydepunktet var antakeligvis da jeg ble snikkysset på munnen av han tolv år gamle (gate)gutten jeg kjøpte hamburger til. Eller så var høydepunktet burgeren i seg selv – nattmat er tross en av de bedre sidene ved livet. Klokken fire-fem om morningsen fant man veien tilbake til hostelet, og mens andre skulle ta seg turen i badebassenget, fant hodet mitt heldigvis puten.

Av og til vil en bare klage over alt og alle. Sengen er full av sand, kofferten en må trille er tung, en svetter på steder en ikke trodde en kunne svette, en har glemt leksene til i morgen, en er trøtt, en skal sitte fire timer på en buss som skrangler verre en Victoria’s Secret modellene, en klarte å miste frokosten sin i ens eget fang, en bestilte pepsi, men fikk cola, og vinder blåser for pokker ikke sånn en vil at den skal blåse. Da er det godt å tenke på at livet kun er slik akkurat nå fordi en er så veldig, veldig fyllesyk. Og fyllesyke går over, men den prosessen krever mye tid og pleie. Jeg trengte faktisk bare 36 timer på å komme meg…

Takk for en hyggelig helg, San Juan del Sur. Måtte våre veier krysses igjen, og måtte jeg ha funnet kuren for fyllesyke innen da!