Ferie, det er nydelig, det!

Ferie. For en nydelig greie.

Torsdag etter skolen dro jeg, Pauline, Helene og Erlend til Granada for en langhelg. Ikke vet jeg hvordan den kollektive transporten fungerer i Nicaragua, men jeg er vanligvis vant med at bussene kommer og går når de vil, og at satte tidstabeller ikke fungerer i praksis. Derimot gikk bussreisen vår til Granada (med bytte i Managua) helt utmerket; flere busser sto parat til å kjøre, de skulle bare fylles opp først. Helt uten ventetid kom vi oss helskinnet og opplagte til Granada for den latterlige summen 75 córdobas, som tilsvarer ca. 18 norske kroner. Buss er nøkkelen til billig reise her!

Vel fremme fant vi ut at vi ikke hadde funnet ut noe som helst om denne byen på forhånd. Dermed gikk vi rundt som i blinde til vi tilfeldigvis ble praiet inn på et hostell (De Boca, en Boca), rett ved siden av den store kirken La Merced. Rommet vårt var som et slags loft laget i tre, med utsikt over vulkan Mombacho og den store steinkirken – ganske så idyllisk! Hostellet kan absolutt anbefales.

Ettersom vi selv overhodet ikke kjente byen, lot vi Tripadvisor guide oss til byens beste matopplevelser. Det, som så mange ganger før, viste seg å være en god idé og vi ble ledet til en perle av en restaurant. Restauranten eies av en Israelitt som personlig takket oss for å ha tatt oss bryet med å finne stedet – Tripadvisor/Google har prestert å oppgi feil adresse på nett, men vi ga ikke opp av den grunn. Den personlige takken gikk utover bare ord og vi fikk drinker på huset, varme pitabrød rett ut av ovnen, kaffe og limoncello for å runde av måltidet. Og maten, herregud maten, den var fantastisk. Med andre ord; dra til PitaPita og ta eieren i hånda. Tommel opp for folk som brenner for det de driver med.

Planen for kvelden var klar; ferie er lik fest. Nattelivet i Granada levde dessverre ikke helt opp til forventningene, men vi får skylde på at vi dro ut på en torsdagskveld og at vi er utenfor sesong. Vi kom oss imidlertid til en bar der vi møtte Ane, Frida, Turid og Edel (fire andre studenter fra Kulturstudier) og de hadde tvunget DJ-en til å kun spille god musikk (altså litt The Kooks, Outkast, The Strokes). Stemningen ble relativt god på kort tid! Og stemningen tok seg betraktelig opp da en surfer-dude av en australier tok av seg skjorten og ville at folk skulle ta brennende body-shots av den dype uthulingen i brystet hans. Det som beklageligvis satte en drepende demper på denne stemningen var at de brennende body-shotene gikk galt og han endte med å sette fyr på seg selv… Etter at kompisene hans hadde fått ledd fra seg i noen minutter, gikk alvoret opp for dem og de oppfattet at kompisen deres satt naken på bakken og vred seg i smerte mens huden hans bokstavelig talt prellet av brystet hans. Som normalt forsvarlige og normalt oppegående personer flest ville gjort, reagerte vi nordmennene med vantro og forlangte at barpersonalet ringte en ambulanse. «Ambulanse? Neeh, gi ham en shot og kast litt vann på såret». Så da løp vi ut av lokalet, praiet en taxi og overbeviste kompisene om at deres gråtende brannoffer måtte komme seg på sykehuset. Vi oppnådde til slutt at informasjonen kom igjennom, og mer så vi ikke til dem. Idioter. Idiotbar. Vi dro hjem.

Vi bærer rundt på prinsen vår

Hyggelig før kvelden ble uhyggelig!

Etter en nydelig frokost med hjemmelagde rundstykker rett ut av ovnen (!!!!), fant våre produktive hjerner ut at vi fikk oppsøke et turistkontor og få litt inspirasjon til hva en kunne ta seg til i Granada. Vi ble overbevist om at Zip-Lining var svaret, og vi ble ikke skuffet. I tåkeskogen ved vulkanen Mombacho (den vi kunne se fra hostellet vårt) fantes det 17 plattformer vi skulle få bryne oss på. På med sæler, hjelm og hansker, så begynte vi ferden gjennom jungelen og klatringen opp de smale trappene, opp i de massive trærne. Igjen fikk jeg følelsen av at jeg fort vekk kunne forveksles med Tarzan (se forrige innlegg). Fort vekk, altså. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg utfordret komfortsonen min og fant det noe naturstridig å skulle la meg selv fly fra tre til tre, femti meter (et mulig oppjustert tall) oppe i luften. Helene, med sin høydeskrekk, var enig i det. Men shit (unnskyld språket), så gøy det var da en kastet seg ut i det, bokstavelig talt. Og for å gjøre det hele litt mer spennende ble vi nærmest tvunget til å fly opp ned, bakfrem, spiderman-style, batman-style og superwoman-style. Det hele var et adrenalinkick som virkelig fikk mitt pinglete hjerte til å dunke ut av brystet på meg. Jeg fikk høre av instruktøren at han kunne se hjertet dunke ut av øynene mine, men jeg er ikke sikker på om det var ment som en generell faktaopplysning eller om han forsøkte å flørte med meg..

 Tilbake igjen i Granada fikk vi tilbud om å leie gratis sykler gjennom turistkontoret, og det var selvfølgelig svært ønskelig. For min egen del var dette en høydare uten like ettersom jeg er fra sykkel-byen Ås (teknisk sett så har vi ikke bystatus, men bit meg) og ikke hadde syklet på nøyaktig 57 dager. Vi dro innom et vestlig-inspirert bakeri (DETTE mangler vi i León, Pan y Paz kan ikke måle seg engang) og kjøpte bananbrød, foccacia og calzone til lunsj. Turen gikk selvfølgelig videre ned til strandpromenaden med utsikt over Innsjø Nicaragua (Lago de Nicaragua), der vi kunne sette oss og lunsje.

Før det ble sent og solen gikk ned, måtte vi få med oss kirkegården vi hadde fått et glimt av på vei til Mombacho. Hele kirkegård-opplevelsen var surrealistisk og det var tydelig for oss at det eksisterer en konkurranse om å ha den fineste graven. Templer, små kirker og digre monumenter er bygget som gravhus for hele familier, og selvfølgelig er kun de rikeste familiene representert. Jo lenger vekk vi kom fra inngangen til kirkegården, der kirken sto, jo mer slitne og mindre storslåtte ble familiegravene. Folk, og vi snakker da om Pellas-familien i 70% av tilfellene, har bygget minikirker med altere, elektrisk lys, glassvinduer, hager og høye gjerder for å gravlegge sine døde i. Kan det virkelig være så himla viktig?! Pellas-familien er en av de rikeste familiene i landet og står bak Flor de Caña, en internasjonalt anerkjent rom. Jeg vet ikke nok om familien til å danne meg et velbegrunnet hat- eller elskforhold til dem, men etter feltarbeidet vi gjorde med LA-2 har jeg fått inntrykk av at det finnes mye snusk, utnyttelse og kjærlighet til makt og penger i denne familien. Da de attpåtil har «kjøpt opp» en hel kirkegård for å bygge gravhus, finere og mer moderne enn den gjennomsnittlige Nicaraguaners hus, ble jeg litt frastøtt.

Slitne og fornøyde dro vi tilbake til hostellet for å slappe av i et par timer. Å slappe av er noe som den nydelige greia ferie faktisk tillater en å gjøre, uten bekymringer og uten dårlig samvittighet. Slapper en av hjemme vet en at det alltid finnes noe bedre en burde ta seg til, men på ferie, da har en fri til å legge seg et par timer på sengen med en god bok. Selv har jeg ikke ordentlig lest en skjønnlitterær bok (av eget øsnke) på over et år, og jeg kan med stolthet i stemmen fortelle at jeg i helgen leste ut en bok på to dager, og nå er godt over halvveis i den nye jeg måtte gå til innkjøp av. Jeg gleder meg som en unge til å komme i gang med mer ferie (jeg sikter da til slutten av dette oppholdet, og mine neste fem måneder med reising på nyåret) for å kunne dykke dypere i enda flere bøker og enda mer avslapping.

På kvelden dro vi ut på en middelhavsinspirert restaurant. Denne var også høyt ranket på Tripadvisor, og denne var selvfølgelig også avsidesliggende og vanskelig å finne. Jeg ville nødig spørre etter restauranten nettopp fordi dets navn, «Kapuyo», i mine ører oppfattes som «capullo» som oversatt fra spansk til norsk betyr «forhud»… Regionalisme (ord knyttet til spesielle områder) er en kinkig, men dog så viktig del av spansken som en bare ikke kommer unna. Selv om "capullo" betyr forhud i Spania, betyr det noe så uskyldig som kokong i Latin-Amerika. Hold for all del styr på regionalismen, for ting kan fort vekk bli pinlige dersom en mikser og trikser!
Eieren tok imot oss med et smil og var glad vi hadde tittet innom denne sene fredagskvelden – vi var kveldens eneste gjester. I over to timer satt vi til bords og fikk servert diverse tapas-retter, og vi anså det hele for å være en kulinarisk opplevelse og vi forsøkte å passe inn i rollen som matkritikere. Som fornøyde matkritikere steg stemningen jevnt og trutt, og vi endte kvelden med sjokoladekake, Tequila-shots og Tequila boom boom.

Jeg kunne gjerne brukt tid og ord på å beskrive resten av kvelden, men jeg vet ikke hvor fornuftig eller givende det er for utenforstående å lese om det i ettertid. Men jeg kan si dette; vi danset oss rennende av svette, vi måtte skrape sammen våre siste kroner for å kunne kjøpe én øl på deling og vi tigget oss til nattmat, som ble inntatt kl 0400 på en kirketrapp. 

Ferie er ikke for alle, og lørdag etter frokost dro Pauline og Erlend hjem igjen til León fordi studierelaterte forpliktelser kalte. Jeg og Helene derimot, ignorerte disse kallene og satte oss heller på en båt ut til noen av de mange øyene i Lago de Nicaragua. Der ute fikk vi gå i land på en øy der vi fikk servert frukt og kokosnøtt-forfriskning, vi fikk se aper på kloss hold og vi lot oss fascinere av øylivet. En øy kan koste deg rundt 500.000 norske kroner, og det var tydelig at flere har hatt glede av denne forholdsvis greie prisen. Overalt dukket det opp villaer med utendørs svømmebasseng, treningsrom og lounger. Guiden fortalte at en av øy-eierne alltid ankommer feriehuset sitt med helikopter, og skal han bare en rask tur inn til Granada brukte han yachten. Det sto i kontrast til øy-beboerne som alltid har bodd der, og som lever godt nok i sine selvkonstruerte hus og som fint kommer seg frem til Granada roende i sine selvlagde trebåter. Pellas-familien har et par-tre feriehus der ute, bare så du vet det.
På vei inn igjen mot Granada var den røde solen på vei ned foran oss, mens horisonten bak oss var bekmørk og tidvis opplyst av lyn. En veldig fin avslutning på turen!

Nå er vi tilbake igjen i León etter en smertefri hjemreise. Jeg kan oppsummere lørdagskvelden og fredagsmorgen på følgende vis; kanelbolle, bok, kylling, crepe, bok, sove, ny bok, massasje (for Helenes del), baguette, buss, bok, kanelbolle. Det jeg vil at du skal sitte igjen med fra denne oppsummeringen er «kanelbolle». En tilnærmet norsk kanelbolle som vi fikk kjøpt på det vestlig-inspirerte bakeriet, og som gjorde turen vår til Granada komplett.

Ferie, det er nydelig, det 

PS; jeg innser nå at jeg har glemt å fortelle om Granada som by. Granada som by er kjempefin. Ren(ere), pen, kolonistil, masse fine kirker, mange koselige kafeer, hyggelig uteservering i hovedgaten. Jeg gir tommel opp!
Det skal også sies at Granada er mer turistifisert, skal vi sammenligne byen med León. Skal vi sammenligne byen med Magaluf, kan man ta seg en (kanel)bolle og påstå at en turist aldri har satt sin fot i Granada. Jeg skjønner hvorfor Kulturstudier-programmet er lagt til León – en kommer hakket nærmere innpå det ekte nicaraguanske livet her. Og dessuten, det er betydelig færre gamle, vestlige menn med altfor unge, lokale jenter her…