Krig, menn i mørket og jordskjelv - en helg noe utenom det vanlige.

Jeg beklager for det lange oppholdet i bloggskrivingen; den siste uken har vi vært i unntakstilstand, vi har vært i krig.

Torsdag forrige uke tok sykdommen nok en gang knekken på meg. Etter en het natt med fantasier og ørten toalettbesøk, endte jeg på fredag opp på sykehuset for observasjon og for å få væske intravenøst. Jeg ser vanligvis på meg selv som en «fighter», men på fredag måtte jeg legge ned våpenet mitt og bare la tårene renne. Sykdom, og spesielt sykdom som forekommer når en er langt hjemmefra, har virkelig evnen til å suge ut alle ens positive tanker og følelser, og etterlate en som et tomt, følelsesløst skall. Én uke senere har jeg fortsatt vondt i hendene etter utallige venefloner (dvs. to stk, og ett mislykket forsøk) og jeg skvetter stadig til dersom noen kommer nær underarmen min (ingen skal få stikke i meg på en stund).

Men det var også noen fine sider ved sykehusoppholdet mitt. Jeg fikk sove på et enerom med air-condition, maten var god, jeg hadde eget toalett, og jeg fikk mange gode ønsker om bedring. Dessuten fikk jeg den spennende opplevelsen av å ta min første ultralyd. Det sykehuspersonellet dessverre hadde glemt å opplyse meg om var at jeg måtte ha fulle blære for å kunne gjennomføre undersøkelsen. Jeg hadde selvsagt akkurat vært på do.. Slik gikk det til at jeg måtte få 1000 ml vann peiset inn gjennom den ene hånden, mens jeg i den andre hånden hadde et stadig fylt vannglass jeg ble tvunget til å bøtte, og jeg måtte vugge frem og tilbake i sykehusgangen for å få væsken kjapt ned i blæren. Da jeg én time senere ikke lenger klarte å gå fordi blæren min var sprekkeferdig, fikk jeg endelig lov til å ta ultralyden. De fant ikke ut av noe som helst, så det var bortkastede to timer. Men det var jo kjekt å få se blæren sin på ultralyd, for all del.

Det var natt til lørdag at helvete virkelig brøt ut. Ikke for meg, for jeg var allerede på bedringens vei, men for alle de andre studentene. Én etter én falt de som soldater, og én etter én ble de trillet inn på sykehuset. Det var ganske tragikomisk å våkne dagen etterpå til nyheten om at fem andre studenter var på sykehuset på grunn av dehydrering (etter mye spying og mye avføring). Jeg syntes fryktelig synd på mamma Marthe og pappa Rigo (våre Kulturstudier-kontakter) som måtte avbryte frihelgen sin for å drive shuttle-trafikk til og fra sykehuset, og gi trøst og oppmuntrende ord til syke studenter. På vegne av oss alle sammen; tusen takk!

Selv fikk jeg snakket meg ut av sykehuset på lørdag formiddag. Eller, det vil si ettermiddag for jeg sovnet som en stein etter at det ble puttet en ny dose medisiner i intravenøs’en min. Men ut måtte jeg i alle fall for hendene mine verket og jeg orket ikke mer blodprøver. Det var en lettelse å komme hjem igjen til Monkey, men det var rett og slett et spøkelseshotell som møtte meg for alle var jo fortsatt på sykehuset. De som ikke var på sykehuset var også syke, og vi gikk og la oss alle sammen rundt kl 19.00, og vi ble alle sammen enige om at det hadde vært en fin lørdag..

Natten ble meg en lang en. En god dose medisiner, trøtthet, feber og tordenvær gjorde at jeg hadde mareritt fra det øyeblikket jeg la hodet på puten om kvelden, til jeg løftet det opp fra puten morgenen etter. Sent om kvelden ble jeg obs på at det var noen som gikk frem og tilbake utenfor rommet vårt med en lommelykt, og hjertet begynte å galoppere. I takt med lynnedslaget utenfor blir vinduet vårt slått inn og utenfor kan jeg se en mann utenfor som står og ser inn på meg. I det sekundet var jeg sikker på at jeg hadde sett døden i øynene. Jeg skriker ut og spør hvem han er, og kjenner ham øyeblikkelig igjen som nattevakten vår som skal passe på at ingen ukjente kommer inn på hostellet. Han kjapper seg med å lukke igjen vinduet og forsvinner. Det første jeg gjør når jeg får igjen kontrollen over kroppen min, er å låse både vindu og dør med nøkkel. 

Dagen etterpå sa jeg ifra til ledelsen om hendelsen, og det blir til min lettelse heldigvis tatt veldig seriøst. Nattevakten jobber ikke lenger her.. Jeg skulle derimot virkelig ønske at jeg visste hvorfor han gjorde som han gjorde, men jeg har ikke fått det oppklart.

Folk kom sakte, men sikkert tilbake igjen fra sykehuset utover søndagen. Ingen var noe særlig fornøyde med helgen, og var glad for at den straks var ferdig slik at vi kunne starte mandag med blanke ark – ikke noe mer drama. Der tok vi så skrekkelig feil.

Mandag kveld var jeg, Helene, Ane og Edel på VíaVía for en hyggelig quiz-aften. Stemningen var god og quizen middelmådig, folket var høyrøstet og vi i godt humør. Helt plutselig begynner hele bakken å riste og jeg kjenner vibrasjonene dypt inn i magen. Menneskene rundt oss blir hysteriske og løper mot patioen (en slags bakgård), og vi gjør som dem. Å reise seg fra stolen for å løpe med dem er en surrealistisk følelse; det kjennes ut som om jeg er dritings ombord på et gyngende skip ute på et bølgete hav. De lokale, altså nicaraguanerne, er de som ser reddest ut, og de beroliger oss svært lite. Når vi står ute i patioen, klynget sammen i en redd folkemasse, skjønner vi at vi nettopp har opplevd et jordskjelv. Skjelvet varte ikke lange stunden og folk roer seg raskt. Vi var alle ganske skjelvne en stund, men vi tenkte ikke noe særlig mer over det. Derfor var det en overraskelse å komme tilbake igjen til hostellet og lese på norske medier at El Salvador og Nicaragua hadde vært utsatt for et jordskjelv med en styrke på 7,4 på Richter-skala. Det er mye det. Heldigvis var det ingen ødeleggelser her så vidt vi har fått med oss.

For de som skulle være interessert i å lese mer om jordskjelvet:  http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/Kraftig-jordskjelv-i-El-Salvador-7743041.html

Jeg slenger med et bilde som kanskje kan lette på stemningen i dette ellers så trauste innlegget. Cows on the beach!

Nå har endelig unntakstilstanden gitt seg og vi er ikke lenger i krig. Det har vært alt annet enn en avslappende helg, og jeg tror vi alle er enige om at vi egentlig burde ha avblåst skoleuken til fordel for litt hvile og restitusjon. Men slik ble det ikke, og nå er jeg midt i et svært spennende feltarbeid i regi av Latinamerikanske studier 2, eller Birgitte (vår flinke lærer).

Feltarbeidet skal jeg fortelle masse mer om når jeg får tid og krefter til det. Vi har hatt dager fra 07-18 og 08-16, og dagene har vært proppfulle av aktiviteter og spansk, og enda litt mer spansk, faktisk kjempevanskelig spansk. Hodet mitt er på randen til å sprekke og jeg klarer ikke fordøye alle inntrykkene, så jeg skal skrive et innlegg fra arbeidet når jeg har tingene litt mer klart for meg. Jeg kan i alle fall si såpass at det er utrolig spennende, veldig lærerikt og jeg føler meg faktisk veldig heldig som får muligheten til å være med på dette. 

En smakebit fra feltarbeidet!