Første skoledag, hurra for Norge, longboard og second-hand stuff.

Første skoledag er overstått og første longboardtur gjennomført. Ting går fremover.

Jeg holdt på å komme for sent til min aller første skoledag fordi familien min består av typiske spanjoler som tror klokken halv åtte betyr kvart på åtte. Jeg rakk det så vidt med svetten drivende over diverse kroppsdeler. Kult å komme pesende inn i en smekkfull skolegård med forblåst hår og rødsprengt ansikt og vite at dette er førsteinntrykket disse spanjolene får av deg. Jeg antok at det bare var best å finne seg et hjørne av skolegården og snu ryggen til verden, men på min ferd grep Noelia tak i meg. Jeg ble reddet nok en gang. Vi gikk til timen og satte oss sammen. Jeg har en venn. 

På skolen har jeg 7 timer engelsk (halleluja), 4t matte, 4t økonomi, 4t geografi, 3t spansk, 3t historie og 3t filosofi. Da jeg fikk timeplanen min på fredag ble jeg lettet og tenkte, "dette virker da lett nok," men den gang da... Etter å faktisk ha vært i timene skjønner jeg at dette kommer til å bli et sant helvete og et evig arbeid. Jeg tar kanskje i litt, men for meg virker det mer eller mindre slik for øyeblikket. Det positive er at de fleste lærerne mine virker megagreie og de vet alle hvem jeg er og hvorfor jeg er her. De har hatt utvekslingsstudenter i klassene sine før så de vet litt hva som kan forventes av meg. Dessuten har jeg to andre utvekslingsstudenter i klassen: Maddy fra Canada og Mckenne fra USA. De virker veldig greie og det er fint å ha noen jeg kan "snakke utveksling med" da familien min ikke vil at jeg skal være med andre utvekslingsstudenter i fritiden min. Men rolig alle sammen, jeg glemmer ikke at jeg er her for å lære spansk.
I friminuttet ble jeg introdusert for mange nye folk, hørte noen nye navn, så noen nye fjes og utvekslet et par ord. Hyggelige folk! Men jeg har skjønt nå at om jeg skal lykkes i å få meg venner her så må jeg være veldig utadvent, høylytt og oppmerksomhetsøkende sånn som spanjolene. Herregud, som de hoier og skriker og veiver med armer. Gi meg noen uker på å lære språket og væremåten, så kommer jeg sterkere tilbake! 

I engelsktimen idag ble vi utvekslingsstudentene bedt om å lese et avsnitt av en tekst høyt for klassen så de kunne få høre forskjellen på aksentene våre. Først leste canadieren og klassen lyttet imponert. Deretter leste amerikaneren og klassen lyttet fortsatt imponert. Til slutt leste nordmannen og alle ble helt stille. "Men, men.. hvor er din nordiske aksent?! Skulle jo nesten tro du var amerikaner.." utbrøt læreren. Det føltes godt. Hurra for Norge og norsk skole som setter engelsklæring høyt! Her strever de med å nevne "tre ting en kan finne på et kjøkken"...

Det var et tidspunkt iløpet av dagen da jeg satt på skolen og var helt sikker på at dette kom til å bli et sant helvete både faglig og sosialt. Jeg vet ikke om det var etter at jeg forsto at engelsklæreren min er sprø eller mens jeg satt i timene og ikke skjønte noe eller om det var etter at jeg fant ut at historielæreren min kun snakker valenciano. Eller kanskje det var etter jeg skjønte at jeg er ganske annerledes fra de spanjolene jeg har møtt hittil? Men uansett, det så i det hele tatt ganske mørkt ut. Ting lysnet heldigvis etterhvert da Noelia ga meg "blikket" av de sprø tingene engelsklæreren sa, da jeg skjønte ord og fraser i timene, da Francés oversatte planen min i historietimen og da jeg merket at spanjolene generelt er åpne og vennlige. Jeg tror det kan gå fint dette her. Ja, kanskje ikke det faglige da, men hvem bryr seg? Hehe, bare tuller, mamma..

Timeplanen er ikke så verst! (har ikke valenciano, så det er tre fritimer på meg)

Etter skolen gikk jeg hjem den evig lange veien og følte meg ganske glad igrunn. Jeg trives. Vel hjemme spiste vi paella til lunsj før jeg igjen dro ut og tok bussen til Alicante. I Alicante fant jeg den kuleste olajakka samt noen andre snasne second-hand ting for en ganske så billig penge. Storfornøyd! Etter kuppet dro jeg og kjøpte longboardet mitt. Ahh, så kul jeg følte meg da jeg vandret gjennom gatene i Alicante med tidenes fineste longboard flott plassert under armen. Folk så på meg og tenkte, "oi, så kul hun er som kan stå på longboard," og jeg lo godt for i virkeligheten har jeg ikke "ni puta idea". Hele bussturen hjem til San Vicente satt jeg og gledet meg som en unge til å bestige longboardet mitt for første gang. Og jeg ble ikke skuffet. Det var vanskelig, ustabilt og dritgøy. Etter kun kort tid på brettet begynte jeg allerede å finne en viss balanse og skjønne noe av teknikken. Jeg gleder meg til å øve masse her i nabolaget sånn at jeg når jeg kommer hjem kan cruise rundt i Ås med Sol og Gaugau! 
Fuck haters'ene (pappa) som trodde jeg ikke ville klare det.

So cool

Dagens opptur: vet det blir vagt, men igrunn alt jeg har nevnt over er en eneste stor opptur.
Dagens nedtur: at andre utvekslingsstudenter i diverse land sliter og at jeg ikke kan gjøre noe som helst med det..

Besitos til dere alle!