.: Nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, NEI!!

Idag har jeg tidenes historier å fortelle dere, gitt. Jeg tror jeg aldri har hatt hjertet så langt oppe i halsen før som igår. Jeg var så redd. Og samtidig kunne jeg bare ikke stoppe å le. Herregud, for noen høner vi er...

(Kan være greit å lese siste avsnitt av forrige innlegg og delen om pjuskebart i innlegget før der igjen..)

Så jeg fikk altså med meg jentene på trippel-daten igår. Vi var alle dollet opp og gira med tanke på at gutten jeg hadde snakket med både var kjekk og eldre, og derfor sikkert hadde noen kjekke, eldre venner som skulle bli med. Åh, kanskje dette var første gang vi skulle møte våre fremtidige spanske kjærester! Jeg og Maddy bor heller langt unna San Vicente så vi tok følge til parken der vi skulle møte gutten. Mckenna kommer fra den andre enden av byen, så hun skulle bare møte oss alle sammen der. På veien spurte Maddy meg om hun ikke kunne få se et bilde av denne kjekke karen min for hun hadde glemt hvordan han så ut. Jada, selvsagt kunne hun vel det. Jeg gikk på Tuenti (den spanske Facebook) og kom rett inn på chatten mellom meg og typen. Jeg trykket så på et lite firkantet profilbilde og kom inn på profilen hans. Hjertet mitt gjorde et kolossalt hopp. Men ikke av den gode "å, så glad jeg blir når jeg ser denne karen" type hopp. Neida, heller et sånt "nei, nei, nei, nei, nei, nei, nei, NEEEEEI!!"-hopp. For du tror vel ikke jeg hadde klart å blande navn og chatter og endt opp med å si ja til trippel-date med gullringer, sleik, pjuskebart og glatte smil fra to innlegg siden. Joda, det skjedde faktisk! Etter å ha hoppet opp og ned, skrikende og leende og ikke minst vettskremte, i gaten, tok vi oss sammen og gikk til handling. "Maddy; du ringer Mckenna og får henne til å gå så langt vekk fra den parken som overhodet mulig. Og jeg, jeg tar meg av pjuskebart."

Etter ti minutter med unnskyldninger som at; vfamilien min lar meg ikke gå ut, jeg brakk nettopp ankelen og mine foreldre tenker på å skille seg, jo, og katten min er død, var pjuskebart endelig overbevist om at jeg faktisk ikke kunne gå ut og han lot det være med det. Etter å ha sendt meg melding hvert andre minutt for å høre om jeg hadde ombestemt meg eller om vi kanskje kunne møtes dagen etter, selvfølgelig. Å. Herre. Gud. Nei.

Krisen var avverget og jeg og Maddy gikk med hjertet fortsatt dunkende i halsen til et supermarked for å kjøpe snop og digg til en hyggelig jentekveld istedenfor. Vi møtte Mckenna i parken og satte oss ned der og koste oss. Vi spiste evig mye digg, danset i sukkerrus, tok grimasebilder med mobiler og lo til vi grein. Ganske så spansk, veldig så hyggelig!

Kanadier og amerikaner på sugar high.

Nordmannen også for så vidt.

"Svanesjøen på fem minutter" av Maddy Rolfe

På et punkt hørte vi en overdøvende alarm gjennom hele parken og tenkte "oh oh, someone's in trouble", og fortsatte videre uten en eneste bekymring i verden. Og noen var faktisk "in trouble". Oss. Selvfølgelig. Alarmen hadde signalisert at parken skulle stenge og at alle måtte komme seg ut... Du tror vel ikke vi presterte å bli låst inne i parken klokken elleve om kvelden? Åjoda, vi klarte det også vi. Vi begynte å løpe rundt i parken for å finne åpne utganger, men alle ni var stengt. Vi stod mellom mulighetene; 1. ringe til politiet eller, 2. klatre over gjerdet som kun er stolper med femten centimeters mellomrom som rekker 2,5-3 meter opp i luften. Vi valgte det siste. Så vi fant oss et sted hvor vi var i stand til klatre opp til toppen av stolpene, og der satt vi da. Redde, men fnisende. Plutselig kom vertsmoren til Mckenna og hennes venninne spaserende forbi, og etter å ha ledd i noen minutter bestemte de seg for å hjelpe oss ned. Disse halvannen meter høye, småtykke damene er sterkere enn man skal ha det til og de bokstavelig talt tok oss imot da vi hoppet ned. Aldri, aldri, skal jeg inn igjen i den parken ved nattestid.