På fest røyker spanjoler joint. Sånn er det bare.

På lørdag så det plutselig litt mørkt ut det å skulle få gå på fest likevel. Mine vforeldre kom hjem og spurte meg hvordan jeg hadde planer om å komme meg til og fra San Vicente og jeg svarte, som en selvfølge, "gående". Å nei. Åh, neeei. Her skal vi ikke ha noe til blonde syttenåringer vandrende gatelangs i kriserammede Spania når mørket har lagt seg. Og jeg bare "HÆ?!". Neida. Jeg skjønte jo det, men dette er ikke noe jeg har måttet tenke særlig mye over i Norge. I Norge er vi alle blonde, alle avstander er korte å gå og jeg har alltid noen å slå følge med. (Og ja, mens jeg skriver dette her så innser jeg hvor upassende det blir da det nettopp har vært en slik sak i Norge... )
Uansett, det ble til at jeg i panikk "Whatsapp'a" Veronica, som jeg skulle ut med, og spurte henne om råd. Hun kom meg til unnsetning om ikke mer. Hun forslo at jeg skulle sove over hos henne, og da snille vfar tilbød seg å kjøre meg til San Vicente (da han hadde et ærend der uansett..) hadde problemet løst seg!
Jeg og Veronica gjorde oss klare i leiligheten hennes før vi dro ut i en park med flere av vennene hennes. Hellandussen, jeg har hørt mange rykter om "botellon", men aldri hadde jeg trodd at det var så svære greier. Botellon er en unik måte den spanske ungdommenn fester på. De samles i parker, på plaza'er, i trapper, i gater osv. og drikker seg stupings eller røyker seg skyhøye eller en god blanding av de to. Og herregud, så mange folk! Det var flere tusen ungdom samlet i en eneste park og Veronica påsto at det var "dårlig oppmøte". Sann mine ord; Spania er fint.

Fun fact: her i Spania er Marihuana langt mer vanlig å se enn hundebæsj i norske gater når snøen smelter om våren. (Rolig pappa, jeg foretok meg ikke noe dumt!)

Veronica, Rocio og Victoria 

Meg og Veronica!

Botellon!

Etter botellon'en dro vi til selve festen. Anledningen for festen var halvtårsdagen til den ekte festdagen av fiestaen "Los Mauros y Los Cristianos". Med andre ord, spanjolene liker sine fester. Festen befant seg under åpen himmel med høy musikk og masse mennesker. Møtte mange nye og snakket med mange bekjente. Er det ikke fint hvor mye enklere det er å komme i kontakt med mennesker når de er mildt beruset? Jeg synes det for nå har jeg en god del flere venner på Tuenti..
Jeg og Veronica var hjemme i fem-sekstiden og sov noen timer før hennes mor vekket oss og lurte på om vi ville ha frokost. Jeg sa jeg ikke ville være til bry, men dama satte i gang å lage toast, sette frem donuts, varme opp melk med honning og hvem vet da hva. For en gjestfri dame! Alt sammen var meget hyggelig og jeg er glad jeg føler at jeg endelig har funnet meg noen venner.

Bra bilde, Marianne!

Etter frokosten ble jeg hentet av kjæresten til Joanna og vi dro til huset hennes der mye familie hadde samlet seg for å feire bursdagen til broren. Vi spiste masse god mat og hygget oss. Igjen veldig, veldig gjestfrie mennesker! Da jeg dro fikk jeg høre at når enn jeg ville komme tilbake var det bare å komme og at jeg måtte se på dette som mitt andre hjem (vel, mitt tredje for Gamleveien 14a er fortsatt mitt første hjem). Spanjoler er fine!

Den dugde den.

Tios, kjæreste og Joanna

Joanna og meg! (Og jeg vet ikke hva som er galt med trynet mitt..)

Da jeg kom hjem døde jeg i sengen min før jeg satte igang å gjøre lekser.

Løkke til med å lære deg alle de der a, Marianne

Idag gikk skolen som vanlig med unntak av:

1. En megaklein type som synes det var tøft å fortelle meg hvor "smuud" han synes jeg er foran halve skolegården. 
2. At jeg fikk høre verdens morsomste historie som jeg dessverre ikke kan gjenfortelle. La meg bare si at den omhandler lørdagens fest, ung kjærleik og urin. 
3. At jeg skjønte at jeg kommer til å stryke geografi, filosofi og økonomi. Jo, og selvfølgelig historie (som jeg har på VALENCIANO...)
4. At jeg longboardet litt med typen som vil ha meg med på longboarding i Alicante. Sjukt grei type! 
5. Og at jeg sa noe morsomt (bevisst) i klassen og alle lo. Hurra for meg! 

Og detta var meg før skulen idag

Da jeg kom hjem slappet jeg av noen minutter før jeg dro ut igjen på volleyballtrening. Det var bra nivå, en intens økt og noen greie jenter, og jeg ble overtalt til at jeg burde melde meg på. På et seriøst lag. Et lag som trener to og en halv time tre ganger i uken og treningskamper i tide og utide og som har kamp hver eneste lørdag. Har har en først meldt seg på er man bundet ut året og det er mer eller mindre (moralsk og spilletid-) obligatorisk å møte opp på treninger og kamper. Jeg sendte nettopp en melding til treneren og sa at jeg ikke kan gjøre det. Nå synes jeg sikkert bare at det var litt gøy å spille fordi alle var nye fjes og de synes det var så kult at jeg var fra Norge og at håret mitt var så blondt, og at jeg var så god i volleyball og at det hadde vært "sykt bra om jeg meldte meg på"... Jeg vil ikke angre på hverken å melde meg på eller på å melde meg av! Det ville vært en gyllen mulighet til å få seg venner, men også en sikker vei til strykkarakterer, trøtte morninger og mange "kvie seg fordi en ikke vil spille volleyball idag"-følelser. 

Onsdag tar jeg og amerikaneren oss turen til diverse treningsentere for å finne noe nytt og gøyalt å holde på med. Vær så snill, si meg at jeg har gjort det riktige. 

Legger til at jeg måtte gå hjem fra treningen min fordi sykkelen jeg skulle bruke var punget. Men det var en fin tur. Det var en behagelig temperatur, jeg hadde bra musikk i ørene og jeg sang høyt hele veien. Litt pinlig med han syklisten som jeg ikke hørte komme og som snudde seg hvert bidige sekund etter han hadde passert meg og gliste fra øre til øre. Også litt pinlig med den bilen full av unggutter som tutet på meg slik at jeg skvatt, skrek som en stukket gris og ga dem fingeren. De tutet ikke de neste to gangene de passerte meg... 

Og nedover følger diverse rusk og rask:

Nytt bakgrunnsbilde på mobilen. Sikle, sikle.

Jeg elsker longboardet mitt

Jeg savner en viss gjeng og jeg skulle ønske vi nå satt krunglat sammen under ett pledd i en eller annen hytta på fjellet og nøt høstferie sånn som alle andre. 

Og sist, men absolutt ikke minst; min mams og paps har fullført 2143 kilometer på sykkel gjennom hele Italia, fra nord til sør. Må innrømme at jeg er litt stolt over å ha såpass spreke, kreative og gøyale foreldre! 

Nå tar jeg kvelden, uten å spise middag, for jeg føler meg utslitt og oppbrukt og dritt. Sov godt!