Mandagen
og tirsdagen for to uker siden var et eneste kaos som gikk bort til å studere matematikk (til
prøven jeg hadde på onsdagen, og som jeg tror jeg gjorde det såpass bra på at
jeg kan stryke den neste prøven, men likevel bestå trimesteret) og pakke
kofferten til min ventende destinasjon; Roma.
Onsdag
ettermiddag satte jeg, ti andre elever og fem lærere avgårde for å dra på
klassetur til Roma. Det er normalt at avgangselevene har en slikt tur på
slutten av året, men det er heller unormalt at såpass få melder seg på. For meg
gjorde det absolutt ingenting da jeg generelt ikke liker folk. Eller jo, jeg
liker folk. Men ikke for mange, for mye og for ofte. Og helst ikke alle sammen
spanjoler. Vi var fremme i Roma ved midnatt og ved hotellet ankom vi rundt
klokken ett. Da tenker en godtroende nordmann at senga står for tur, men slik
fungerer altså IKKE sakene når du er på tur med spanjoler. To timer og flere
glass med noe gøy i senere var vi endelig i seng og kunne drømme om
morgendagens eventyr.
Vi bodde
godt i utkanten av byen og det ble mye vandring og gåing og skriking og
skråling. Det var kaldt, skoene var vonde og søvnen satt godt i. Likevel var
det meste glemt da vi fikk første glimt av Colosseum. Wow. Akkurat som du har
sett det i filmer og blader og reklamer siden du var fire år gammel, bare
større og tøffere. Nå skulle jeg gjerne navngitt alt vi gikk rundt og så på,
men med tanke på at jeg fikk de italienske navnene gitt på spansk så har mye
gått inn det ene og ut det andre, om du henger med.. Vi så i alle fall på drøyt
og overdrevet mye stein. Stein, på stein, på stein. Og så tittet vi på enda
litt flere stein etter vi hadde sett på de forrige steinene.
 |
| By night.. |
 |
| Meg og Indra! |
En gang
ferdig med steintitting vandret vi rundt og så på vakre bygninger og vi var
innom forskjellige museum med skulpturer og mer stein. Lunsjen ble norsk-priset
panini i turistbod og ekte, nydelig gelato fra italiensk isbar. Selskapet var
mer enn godkjent og bestod av fire staute spanjol gutter; Carlos, Indra,
Vincente og Roberto. Disse gutta var mitt selskap og mine klipper under
oppholdet. De spanske jentene jeg reiste med kan rett og slett dra til helvete,
så ugreie, frekke og ekle de var mot meg. Så sånn er det.
På
kvelden var vi alle slitne så middagen ble på restaurant i nærheten av
hotellet. Vi var seksten til bords og fikk uendelige forretter, hver vår pizza
og hvor mye drikke vi måtte ønske, og alt dette for kun femten euro. Og det var
i tillegg bra saker. Men disse spanjolene vet du, “æsj, jeg liker ikke
proscuitto” “de stekte grønnsakene her smaker ikke likt som hjemme” “dritt, det
er blåost på 4-osters-pizzaen min”. Ai, jeg fikk lyst til å slenge perfekt
stekte auberginer, nydelig proscuitto og herlige steinovsstekte pizzaer i
ansiktet på dem alle og be dem vokse opp. At det går an å være så negativ og
klagende og barnslig.
Dag to
tok vi metroen til Plaza de España (Piazza di Spagna) og satte oss i spanske
trappen. Passende. Senere gikk vi i riking-gatene hvor utallige bilder skulle
tas av Prada og Louis Vuitton (og det gjør meg bare skrekkelig trist å se at
det faktisk finnes folk som kjøper seg krokodillepungskinnveske til åtti
tusen), og vi dro på et knallkult museum der vi først så på stein (som jeg da
var blitt ganske okei lei av) og deretter en utstilling av en gammel italiensk
filmskaper/skuespillers liv og karriere. Lunsjen ble nok en gang med gutta og
vi spiste pizza (ai, se så oppfinnsomme vi er) og lo oss skækk. Altså, å sitte
der med en gjeng “supernerder” som kommer med de herligste og mest tilfeldige
kommentarene er ganske så flott, skal jeg si deg.
 |
| Spanjoler (og meg) foran spansketrappen |
 |
| Utstilling |
Etter
lunsj dro vi til den mest kjente fontenen i Roma (Fontana di Trevi) og kastet
mynt over venstre skulder med høyre arm (for sånn er det bare) og ønsket oss
noe (for de som tror på sånt). Det var finfint!
 |
| Meg og Vincente |
Og finere skulle det bli da et
tv-crew fra Argentina kom og stilte oss spørsmål for tv-programmet sitt som går
ut på nettopp det å spørre tilfeldige på gaten om et tema og håpe på at de sier
noe dumt så publikum kan le seg blå. Til det hadde de meg. Dette er jo ikke så
ille festlig for folk som ikke har noe kjennskap til hva jeg snakker om, men
det utspilte seg i alle fall slik at reporteren fortalte meg at han var
argentiner og han ville vite hva jeg assosierte med det. Og jeg skrek ut “dulce
de leche” (typ smelta brunost, men det brukes som nugatti borti der) (i
ettertid har jeg blitt informert om at det brukes som synonym for sæd, så det
er jo kult..) og de begynte å fnise og se på meg med sultne øyne; “gi oss flere
dumme kommentarer, señorita!!”. Hmm, Argentina, hva vet vel jeg om Argentina?
Så jeg så på reporteren og deretter på kameraet, så ga jeg “blikket” og sa;
“los chicos guapos” (kjekke gutter). Reporteren var solgt på det punktet, men
han ville likevel ha mer, mer, mer. Helvete da, Argentina? Argentina,
TV, Roma? Roma, Argentina, nyheter? Ai, “EL POPPA”. Da døde de. Og enda litt til da jeg rettet på
meg selv og sa; “no no no, el papá”. Skulle jo selvfølgelig si paven (el pápa), men ende opp med nonsens og pappa. DER ser du et klassisk
eksempel på hvor viktig aksenten er i dette hersens språket… Nå sitter de
sikkert borti Argentina og spiser dulce de leche rundt middagsbordet mens de
ler av meg. Og snart kommer alle argentinere til å si “poppa” istedenfor
“pápa”.. Ai, hva har jeg gjort?!
(Legg
merke til at jeg sier “ai”. Etypical espanish, my friend)
Ved
middagstider gjorde jeg nok en stor tabbe; jeg dro med jentene (og Alvaro)
istedenfor med gutta. Ai, for en tabbe. Ai, for noen pinsomme timer. De skulle
absolutt sette seg på restaurant på en turistfelle av en piazza hvor prisene
var “skyhøye” og maten kjip (hør nå ikke på hun som faktisk har vært utenfor
sitt eget land en gang eller to før og vet at man ikke skal spise på slike
steder..). Okei, greit nok. De bestilte seg den billigste pizzaen de fant (9
euro) og klagde seg blå over de høye prisene. De ville fått seg en kraftig
bakoversveis hadde de dratt til Peppes og bestilt seg en pizza.. Da kelneren
kom gjorde de narr av ham åpenlyst fordi han dekket på bordet for “formelt” for
deres smak. Og disse typene tenker jo ikke over at spansk er ganske så likt
italiensk.. Deretter kom maten og de synes den var kjip og trist, så da klagde
de på det. En begynte å helle vann fra sin medbrakte vannflaske opp i glasset
sitt, en annen delte ut medbrakt brød, mens en tredje gikk så langt at hun tok
frem peanøttene sine og satt og skrelte (skrelle nøtter? Knekke? Brekke? Ya no
hablo noruego, eh..) og spiste dem fra tallerkenen sin. Før vi skulle gå rappet
to av jentene hver sin dukserviett, en plastikkblomst og en saltbøsse. Liksom
for å få valuta for pengene. Aldri har jeg gått med hodet lavere bøyd, så
skamfull som jeg var. Jeg løp ut derfra i håp om å finne selskap som ikke
rakket ned på kelnere og stjal servietter..
Lørdagen
var spektakulær – det var sol, det var “varmt” og vi dro til Vatikanstaten.
Utrolig, utrolig imponerende alt sammen. Dessverre fikk vi ikke gått inn i det
sixtinske kapell på grunn av den nye poppa’en, men katedralen og Sankt Peters
Plassen var utrolig kult. Jeg møtte ikke poppa’en, men jeg møtte argentineren
fra dagen i forveien og han sa han hadde forelsket seg, så det var jo stas og
gjorde liksom litt opp for en fraværende poppa.
 |
| Døper Indra |
Så godt
som halvparten av følge dro etter lunsj tilbake igjen til hotellet for å ta seg
på nesen og stirre i veggen, mens jeg og min gode venn Indra ble igjen med
lærerene og noen flere. Vi gikk og gikk og gikk, vi så masse fine steder (og
etter hvert begynte jeg så smått å få igjen retningssansen min i den gedigne,
forvirrende byen), og vi koste oss. Hyggelig å tusle rundt med folk som man til
vanlig ikke ville hengt med, men som man i en sånn situasjon ender opp med å ha
mye til felles med. Elevene forandrer seg fra å være medelever til å bli venner
og lærerne går fra å være autoritære skikkelser til å bli likemenn og gode
typer.
 |
| Lo oss ihjel. Karikatur er gøy! |
Etter
middag med gutta møtte vi med resten av folket og vi satte i trappen til en
fontene på en piazza der det fantes mye liv og røre. En av lærerne hadde nok
drukket én for mange limocellos og beordret oss med på offentlig dans og sang.
Kanskje et av de bedre minnene jeg har fra Roma, ser du bort ifra at nevnte
lærer ba meg om å stille meg i første rekke fordi jeg var “penest” og resten av
jentene hvisket seg imellom “hija de puta”. Gøy var det i alle fall.
Da vi kom
hjem i tolv tiden var planen å ta noen rolig kalde, men det ble det lite av. Vi
endte i festsonen og lærere som elever tok fullstendig av og det var
feststemning fra start til slutt. Jeg gikk med filosofilærer på høyre arm og
matematikklærer på venstre mens vi sang og lette etter fest og moro. Deretter
kom geografilæreren og bydde på limoncello, med biologilæreren i hælene som
delte ut sigaretter til gud og hvermann. Jeg døde. Av latter, av overraskelse,
av glede. “Vil jeg noensinne kunne gå tilbake og se på lærerne mine som kun lærere?” Nei, det kan jeg ikke. Mine
lærere er mennesker, ville dyr, spanjoler.. Aldri i livet om det ville skjedd i
Norge. Aldri i livet.
I
femtiden var alle ganske kake og det var på tide å dra tilbake til hotellet og
sove noen knappe timer før vi skulle oppe igjen. Ikke hadde jeg noen seng å
sove i da jeg ankom hotellet. Jentene hadde bestemt seg for at alle jentene
skulle ha sleepover der, og “alle jentene” inkluderte ikke meg.. Så da måtte
jeg legge meg på en annet rom med guttene. Det gjorde meg jo ingenting at jeg
måtte tilbringe tre sovende timer i en annens seng, men det irriterte meg litt
at jeg klokken seks på natten ble kastet ut av mitt eget rom…
Søndagen
var litt grå og trist og innebar mye gåing og mye stein. Jeg bestemte meg for å
kjøre solo, “loner by choice” som jeg så fint kaller det. For de som nå kjenner
meg litt, enten i person eller gjennom bloggen, vet at jeg gysla god på å gå
drøyt lange turer uten mål og mening. Søndagen var intet unntak. Jeg satte ut
på tidenes tur, opp og ned, frem og tilbake, gjennom busk og stein. Jeg gikk og
gikk og gikk, spiste litt, og gikk og gikk og gikk. Jeg fikk sett alt vi hadde
sett tidligere en andre gang, pluss en haug nye steder som også var verdt å se
på. Jeg hørte på musikken min og nøt det å IKKE være nødt til å være sosial og
prate spansk for første gang på evigheter. Jeg skal innrømme at når min åttende
time på vandring alene passerte så var jeg blitt ganske lei av meg selv, men
likevel, kor herligt det var å ikke trenge å tenke på, snakke med eller ta
hensyn til noen andre enn meg for en liten stund.
På
kvelden ble det en aller siste middag sammen alle sammen på en herlig
lokalrestaurant. Jeg spiste for første gang noe annet enn pizza og pasta,
nemlig kylling med en pestolignende saus. Nydelig. Da dessert sto for tur ba
jeg kelneren om overraske meg med hva som helst annet enn tiramisu. Og så kom
han med tiramisu, et smil og en lovnad om at denne tiramisu’en kom til å “blow
my mind”. Og han hadde rett. Det blåste av meg hodet, rett og slett. Jeg ønsket
at den aldri skulle ta slutt. Ta deg en boks, putt hjerter, glede, glitter og
gull oppi. Så legger du til sjokolade, krem og kjeks, og der har du tiramisu’en
jeg spiste den søndagen. Så sånn er det. Og sosialt sett så lo jeg meg i hjel
gjennom hele middagen, så “great success”.
Natt til
mandag skulle vi ta flyet hjem til Spania (hehe, hjem til Spania) og dette med rom og soving ble nok en gang et
dilemma. “Marianne, vi har planer om å være oppe og prate istedenfor å sove, så
det er egentlig best om du ikke er her”.. Ja ha, ja, jamen daså. Så slikt ble
det til at fem personer (gutta og meg) fordelte seg på tre senger og sov med
albuer mot tinning og knær i rygg. Beste tre timene i mitt liv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for kommentaren!