Min dype teori om proffotball skrives ned i feberrus blant dryppende svettedråper

Hei hopp, hodet mitt sprenger og svetten drypper. I dag ligger hele familien til sengs med et eller annet herk av influensa. Jeg våknet klokken halv seks om morningsen med tidenes hodepine og øre/nese/hals til å grine av. Ikke greit.

Jeg har faktisk vært heldig og kan regne dette som kun andre gangen jeg har vært syk her i Spania. Likevel, når sykdommen slår så slår den hardt, og jeg regner meg selv for å være pasifist…

På tirsdag etter min halvtimes ettermiddagslur tok jeg turen til en bar med Boris og Miguel for å se fotballkampen mellom Real Madrid og Manchester. Vi dro dessverre ikke til stambaren vår da den la ned i helgen - som så mange andre… Jeg ville løyet om jeg hadde sagt at det var første bedriften jeg har sett bukke under for krisen her i Spania. De store kjedene og bedriftene som H&M, Mercadona og La Cueva går ikke under. Det er lokalforretningene som “sjappa på hjørnet” og de små familierestaurantene som må se slaget tapt og takke for seg. Brukes det ikke penger, tjenes det ikke penger, “men penger finnes det ikke noe av her,” sier spanjolene. Vel, spanjolene er rare i sine prioriteringer. Ikke har de råd til å kjøpe serranoskinke og ost fra lokalforhandleren, dra på kino eller gå ut og spise. Men gjett om de har råd til å kjøpe seg Samsung S3 når S2’en ikke lenger er kul, en PSP for å slippe å flytte rundt på PS3’en, og en ny vinterjakke fra Zara når de tre andre er gått av moten. Jeg aksepterer fullt og helt at de har disse prioriteringene, men jeg orker ikke da etterpå høre på den evige klagingen om at de “ikke har penger til å bli med ut i helgen” når jeg vet at de kjøpte tre nye vesker og et stereoanlegg den forrige dagen…

Men altså; fotballkampen. Er det lov å si at jeg er fotballentusiast? Om jeg så kun har vært det i noen få måneder? Og når det kun gjelder om ett av de spillende lagene er et spansk topplag som Madrid eller Barcelona? Hvis det oppfyller kriteriene så går jeg i gang og sier det; jeg er blitt fotballentusiast. Vil du vite hvorfor? Ja? Greit:

1. Alle kjekkasene. Spania er et land fylt med spanjoler og spanjoler har er rykte på seg for å være noen kjekke typer. Dette oppdaget jeg, beklageligvis, at ikke stemte helt etter å ha bodd her en stund… Visst finnes det kjekkaser, men det er på ingen måter en overflod av dem. Men etter å ha fulgt litt med på spansk fotball begynte jeg sakte, men sikkert å lage meg en vanntett teori om hva som kan være grunnen til dette; alle de kjekke spanjolene spiller proffotball. Hvor mange ganger har du vel ikke tittet litt på Real Madrid spille fotballkamp og tenkt “hmm, han der var jo ikke så verst,” eller “han der kunne blitt en fin far til mine barn.” Ikke så rett få, kan jeg tenke meg.  
2.  De gode skuespillerprestasjonene. Fotball på toppnivå handler seksti prosent om ferdigheter med ballen og førti prosent om skuespillerferdigheter. Disse topptrente, barske manneskikkelsene tar fart og går i kroppen på hverandre, de kaster seg inn i hodedueller og skremmes ikke av en beinbrytende sklitakling når de fra tid til annen skulle dukke opp. Likevel, 95 % av tiden oppstår ikke disse farlige utfordringene og det er da skuespillerferdighetene kommer til nytte. “Dreit du på draget og mistet ballen fordi Messi utfintet deg? Vel, kast deg ned på bakken, snurr teatralsk rundt noen ganger, løft én hånd til ansiktet mens den andre vinker etter hjelp og uttrykk voldsom smerte gjennom grimaser! Works every time..”
3.  Stemningen. Jeg tror ikke jeg ville kalt meg selv entusiast av fotball hadde jeg sittet hjemme hver uke og sett disse kampene. Det er virkelig noe helt spesielt ved å gå på fotballbar i Spania og sette seg ned blant mannfolka som sitter der med en bøtte iskalde øl og medbrakte empanadillas. De reiser seg fra stolene sine og slår ølen i bordet mens de skriker “hijo de puta” og “maricón de mierda” mot tv-skjermen på veggen. Ved målscoring fylles hele baren med en blanding av skjellsord og hyllelse som går i sur-søt harmoni. I pausen skal det røykes, snakkes høylytt og les kraftig. De tomme ølflaskene byttes ut med nye, snacksen fylles på og folket returnerer til sine plasser med en helt ny energi og en enda større lyst på seier. Og når siste omgang er spilt og kampen er over vender mannfolket tilbake til sine koner og barn . nedbrutt og tomme, eller ekstatiske og jublende. Noe for seg selv..
4.  Og selvfølgelig for talentet. Kort og godt, de er rett og slett bare jævlig gode med ball.

I går kom godværet tilbake og det var sol, varmt og deilig. Det er ingenting som kan få meg i så godt humør som en ordentlig solskinnsdag. Før jeg dro til Spania tenkte jeg for meg selv at utvekslingen kom til å bli en eneste stor solskinnshistorie. Buaj (som man sier her i Spania), så mye drittvær jeg har opplevd her, både bokstavelig talt og mer på det metaforiske plan.. Men i det siste har temperaturene virkelig steget og snart er solen ordentlig på plass så jeg lever i god tro om at mine (nesten) tre siste måneder her kommer til å avsluttes i strålene fra solen, med tørke og mange brennheite dager.  

Og sånn til slutt før jeg skal legge meg til å sove (enda) noen timer; i går slo jeg en ung spanjol på bussen rett i kjakan. Mer om det senere…