Snopp og strand, sirkusartister, guttpåguttpågutt og en herlig dag for sombreros.

Idag har jeg hatt en av de beste dagene på lenge! Herregud, som jeg har kost meg.
Etter å ha vært ille syk igår bestemte jeg meg for å heller sove ut og bli frisk idag enn å dra på guidet tur på universitetet med klassen. Riktig valg. Jeg våknet i ti-tiden etter å ha sovet i nærmere tolv timer, og sannheten er at jeg følte meg ganske så frisk og rask. Solen skinte utenfor og jeg åpnet vinduet mitt på vidt gap og lot vinden blåse mykt inn i rommet mitt og fylle det med varme. Det ble en rask frokost før jeg styrtet ut døren og ned på stranden. Jeg fant meg min stam-palme og satte meg til i steken (som ikke var for varm takket være vinden). Med min spanske musikk i ørene og min spanske bok foran meg følte jeg meg ganske så komplett, kan du tro.

...Og så kom spanjolen Juan, som akkurat hadde kommet hjem fra et to måneders opphold i Irland der han hadde lært engelsk (som han klarte å få presset inn etter så uskyldig å ha spurt om klokken), og la seg til under palmen ved siden av min. Greit nok, stranden er for alle. Men MÅ du stille i truse og sette deg til å gjøre styrkeøvelser? Ærlig? Ok. Og som om det ikke skulle være nok så kom plutselig lillevennen hans på besøk også, bildet sier vel sitt...

Etter Juan ga opp å prøve å prate med meg ("sí, sì, no me digas, si, no"), var det nok en gang fred å få og jeg kunne returnere til boken min. Ah, så godt og fredfullt livet kan være med en god bok, en kald flaske vann og hyggelige omgivelser. 

...Og så kom sirkustroppen. Vi snakker rundt åtte-ti spretne tasser som ikke ønsket noen noe vondt der de sto et stykke borte og spilte volleyball. Men så fikk de øye på denne totalt ensomme blondinen sittende under en palme og bestemte seg for å invitere henne med å spille. Denne blondinen var meg. Og jeg ville ikke spille volleyball med åtte-ti spretne snurrebasser, jeg ville lese boken min og høre på spansk musikk, jeg. Først ropte de, så hoiet de, så la de seg på knærne og tryglet meg om å komme. Det var som tatt rett ut av en film. Jeg kunne faktisk ikke tro at åtte-ti snurrebarter hadde lagt seg tryglende ned i sanden for å få meg til å spille litt volleyball med dem, så "greit da, skal spælla litt volleyball med dere, jeg." 

Viser seg at de er et omreisende sirkusteater fra gud vet hvor (mesteparten fra Ukraina, men det fantes også fra Etiopia, England og Russland for å nevne noen), og de ville mer enn gjerne invitere meg til å se forestillingen deres samme kveld. Skeptisk som jeg er svarte jeg litt sånn "njæ, nja, njoa," men er det noe jeg her lært her i livet så er det at det gjelder å være impulsiv og aldri takke nei til mulighetene som byr seg (til en viss rimelighet altså..), så jeg takket ja og spurte om å få ta med noen venninner. "Are they pretty?" "hombre, son guapísimas!"

Etter strandbesøket dro jeg hjem og lagde burgere til meg og Boris'en. Vertsmor kom hjem og vi ble sittende og snakke en god stund om alt og ingenting. Så fikk jeg en melding fra Alba, "hallaaa, bli med på stranda a?" Hombre, claro. Så da dro jeg på meg bikinien min nok en gang, rasket med meg et håndkle og løp avgårde for å møte med hvalen min. På veien kjøpte vi oss en strandvolleyball som vi fra nå av har delt ansvarsrett for (ah, Ansemann, husker du bordtennisbordet vårt? Hva som enn hendte med det en gang i tiden..). Vel fremme på stranden fant vi oss en ledig flekk blant alle studentgjengene som satt hulter i bulter og grillet, drakk øl og koste seg. Vi satte igang og senteret, og jeg må bare ærlig fortelle dere at det er noe jeg har lengtet etter å gjøre i evigheter nå. Det finnes ikke noe herligere enn å sentre, løpe og slenge seg i sanden og kose seg gløgg, og så etterpå kunne kalle det for trening. Konge. Og det tok jo ikke lang tid før folket tok kontakt..

Nummer én ville vite om vi også luktet hasjen, for han gikk rundt der på stranden med marihuanaen sin i hånden, men papiret hadde han mistet, stakkar. 

Nummer to ville vite om hans venn som lette etter jointpapir hadde funnet det, og forresten "skulle det vært en øl, jenter?" 

Nummer tre ville vite klokken, men klarte også å få spurt om bosted, alder og fritidsinteresser.  

Nummer fire ønsket å vise oss et bilde han hadde tatt av den fine stranden og så hadde vi tilfeldigvis bare endt opp midt i bildet. Ah, så morsomt og tilfeldig. 

Nummer fem ville bare ha igjen ballen han hadde "mistet kontroll" over. 

Nummer seks ville spørre om vi ville bli med å spille volleyball med ham og hans kjekke venner. Og nummer seks kjente jeg. Nummer seks var den amerikanske busskameraten min. Synd vi måtte avgårde alt, for han hadde noen snasne amigos. 

Alt i alt, en meget vellykket ettermiddagstur på stranden og Alba er knall. Og Alba og jeg har planer sammen; vi skal på reise og på festival. Det blir ville greier!

Sent ute, som vanlig, løp jeg rød og svettende mot Teatro Principal for å se på sirkuset med Stina og Laura (Alba kunne ikke bli med for hun måtte på treningen som jeg droppet fordi jeg er syk.. hehe, ups). På hjørnet av La Rambla løp jeg nesten overende en høy ungkar som jeg etterhvert kjente igjen som han kjekkasen jeg har snakket med i evigheter, men aldri møtt. "Hei, må løpe, hade" pustet og peste jeg før jeg løp videre. Spørs om vi noensinne kommer til å møtes nå, ja... 

Ved teateret gikk alt som planlagt; jeg hentet tre billetter i navnet Valera (en ukrainer) og vi ble ført inn i et nydelig teater (typ nasjonal teateret, dog litt mindre). Da showet startet må jeg si jeg ble litt skeptisk da jeg så klovner, ballonger og en sal fylt av besteforeldre og barn. Men da showet endte satt jeg igjen uten ord. Jeg klarer ikke beskrive det for dere for jeg tror ikke engang det finnes ord eller uttrykk som forklarer det de drev med. Vi snakker trampoliner, ringer, kuber, baller og ballonger. Flyvende kvinner, slangekvinner og flyvertinner. Klovner, madmens, akrobater, sjonglører og balansekunstnere. Og konfetti, evig mye konfetti. Typ sånn at du satt igjen med et tonn konfetti i fanget, og enda et tonn i håret. Og til slutt, en storslagen avslutning med flyvende baller og skrikende barn. Jeg følte meg som liten jente på sirkus igjen. Vel, jeg var vel igrunn liten jente på sirkus igjen.

Etter sirkuset ble vi igjen og snakket litt med aktørene, men det ble vel en heller kort affære ettersom ukrainere ikke er verdensmestere i engelsk... Uansett så skal vi kanskje tilbake igjen imorgen etter showtime fordi Stina forelsket seg i en av trampolineherrene. 

Senere dro vi ut og spiste middag på et herlig meksikansk sted nede i gata. Der spiste vi burritos, drakk corona, ble flørtet med av de meksikanske kelnerne og tok bilder iført ordentlige sombreros. Det som er så herlig med å være med disse jentene er at vi alltid snakker spansk når vi er sammen, og jeg lærer utrolig mye av det. Vi kan rette på hverandre og stille spørsmål, samtidig som vi snakker om ting som bare utvekslingsstudenter har til felles. Og så er de jo utrolig fine jenter også da. 

Som et minne fikk jeg lov av den ene meksikanske kelneren til å snike med meg en sombrero under jakken min. Åh, disse gode kvelder. Den sombreroen skal sitte på hodet mitt på flyet hjem til Norge igjen.

Imorgen skal jeg til Calpe med Stina og Laura og avreise er imorgen klokken 0930, med andre ord så er det på tide å komme i seng.

Bilder fra idag kommer senere!!