En uforglemmelig reise!

ADVARER OM TIDENES LENGSTE INNLEGG!

Tiden var kommet. Tiden for ferie, tiden for påske, tiden for sol og strand, tiden for glede. Tiden for familie. Og ikke hvilken som helst familie, men min egen familie. Min egen familie av kjøtt og blod, tid og erfaring, oppturer og nedturer, kjærlighet og omtanke. 

Tiden fløy frem til dagen jeg skulle ta dem imot på flyplassen. Når jeg sier dem refererer jeg til min far, min mor, min bror og hans kjæreste, Liva. Det hele gikk ikke riktig opp for meg og jeg følte liksom ikke så mye. Jeg pakket bagget min, jeg sminket meg, jeg kjøpte mitt yndlings bakverk for å ta med og jeg satte meg på bussen mot flyplassen. Det var 220 dager siden jeg sist hadde sett min familie og om en knapp time skulle jeg se dem igjen. Uvirkelig, merkelig, rart.

Kjenner dere meg igjen, a?

På flyplassen fikk jeg plutselig altfor god tid og ble sittende lenge og vente. Tiden gikk og følelsesmessig kjente jeg ingenting. Klokken var blitt 10:10, aka landingstid for flyet, så jeg stilte meg i første rekke i velkomsthallen med skilt (Myrmel/Bjelland) og Bjørnar på armen. Skyvedørene som skilte meg fra dem åpnet seg og lukket seg. Åpnet seg, og lukket seg… 

De første lyshårede menneskene kom ut av døren, men til min store skuffelse var de briter. Og de neste ti var også briter. Og britene sluttet aldri å strømme på. Jeg sto på tå hev i tjue, tredve, førti minutter og ventet på å få øye på kjentfolk, men det var ikke annet enn eldre briter med tatovering og gåstav eller unge briter i for lite og for korte klær å se. 

Enda ti minutter gikk forbi og jeg så og hørte endelig nordmenn. Hjerte slo hardere. Tå hev i to minutter. Tåspiss i tre minutter. Tårer i øynene og bankende hjerte i fire minutter. Og så så jeg dem.

De var nøyaktig lik seg selv, og de smilte mot meg der de kom trafsende med en tralle bagasje. Jeg gråt noen tårer mens jeg en etter en klemte dem og lo. Det kjentes igrunn som om vi nettopp hadde sett hverandre og det var ikke noe merkelig på noen måter. Alt foregikk helt naturlig og helt sivilisert.

Jeg skylder på skype, whatsapp, blogg og facebook for å ha ødelagt en ellers grusomt emosjonell og gripende velkomst, og erstattet den med en “halla, takk for sist”-velkomst. Men det var nok sikkert like greit, mindre grining og mindre stirring fra folket rundt liksom. 

Vi satte oss rett i bilen med retning Granada, Andalucía. I bilen ble det tid til å spise mitt medbrakte bakverk og til å “catch’e up” litt. Landskapet utenfor vinduet forandret seg sakte, men sikkert og vi dro fra solfylte, tørre Alicante, til tåkete fjellandskap med snø i horisonten. Spennende!

Vel fremme i Granada kom vi endelig frem til hotellet vårt (som jeg mistenker for å ha løyet på seg sin fjerde stjerne, gitt) etter litt eksellent guiding á la Marianne. Pappa og mamma synes det var så fint å ha med seg tolk på tur for det gjorde veispørring, innskjekking og generell forståelse i dette én-språklige landet så mye lettere. 

Det var igrunn ganske morsomt da jeg begynte å kjenne meg igjen på stedene og kunne guide mitt følge rundt i gatene med full viten om hvor vi befant oss (var jo her i november med Maddy og McKenna for de som hadde glemt det). Vi satte oss ned i solen og drakk øl og spiste gratis tapas. Mm, det er fint med Granada det, alle de stedene du kan få gratis tapas med ølen som koster 12 kr. 

Vi hadde planer om å bevege oss videre til neste tapas-bar, men vi endte opp i arabiske gater fulle av slør, lysekroner, vannpiper og smykker. Jeg kunne gått der i evigheter og bare stirret og sett! 

Senere forvirret vi oss inn i køen av mennesker som skulle se på påske-prosesjoner, og der ble vi stående i godt over en time til det eviglange toget av ku klux klan medlemmer hadde passert. Veldig kul opplevelse, og spesielt siden jeg fikk hele familien til å spise pipas og spytte skallet på bakken. Etypical Espanish, my friend.

 
Dag to startet vi med spanske Churros (frityrstekt kakedeig) til frokost og gjorde oss klare for noen spanske eventyr. Vi dro opp til La Alhambra forholdsvis tidlig (hadde inngang i palasset klokken 19) da jeg av erfaring visste at det var mye å se der. Bare turen opp og rundt på området der det ikke er nødvendig å ha billett for å komme inn er utrolig imponerende og verdt besøket. Vi var der nok desverre to uker for tidlig for de fantastiske blomsterhagene hadde ennå ikke begynt å blomstre. Det betyr at jeg faktisk må tilbake en tredje - og antakeligvis siste gang.

Om kvelden spiste vi et fortreffelig kjøttmåltid på et lite, lokalt sted der hvor granadierne (hehe) faktisk drar ut og spiser selv. Det er mitt reisetips nummer 1; dra alltid og spis der lokalbefolkningen drar og spiser, de har peiling.

Tredje dag av reisen og siste dag i Granada fikk vi noen fine opplevelser. Vi gikk opp langs elven som går mellom to "topper", den ene med La Alhambra og den andre med bydelen Sacromonte. Langs elven var det show hele veien i form av hippier, freakies og alternative typer som sang, danset, spilte, viste frem bilder og sprell. Utrolig stilig bare turen langsmed elven der! Vel oppe dro vi til de kjente sigøynerhulene, som før faktisk var ordentlig huler, men som så mye annet har forandret seg på grunn av turismen, og nå blitt "hus" i fjellet med innlagt vann og strøm.

Vi vandret også en del i El Barrio de Sacromonte som består av fine hvite steinhus og har masse sjarm. Et av høydepunktene var å komme frem til El Mirador de San Nicolas som er en utkikkspost over La Alhambra. Der satt hippiene i klynger og solgte smykker, hasjrøyken lå tett og de mest slitne typer satte gitaren på armen og sang flamenco av fullt hals så det nådde frem til hvert et bløtt hjerte.

Nede igjen spiste vi fantastisk tapas og drakk kald hvitvin i den deilige og etterlengtede solen som ga oss noen beskjedne stråler. På turen vår hadde vi ikke spesielt godt vær i det hele tatt - det var litt kaldt og overskyet. Men vi kan i alle fall ikke si at vi fikk noe regn, sånt noe holdt vi oss for gode til!

Nam?

Om kvelden dro vi opp til den flamenco restauranten (Jardines de Zoraya) som jeg var på med jentene i november. Maten var den samme - herlig - og sangen, spillet og dansen like fantastisk og imponerende som jeg husket det fra sist gang. Til og med pappa som var skeptisk til å bruke penger på å høre folk "skrike deg i øret mens de tramper med føttene) elsket det og satt der trollbundet og solgt.

Etter Granada satte vi oss i bilen nok en gang og satte kursen mot Ronda (eller atsjoooh, som vi kaller det). Den eneste grunnen til at jeg valgte å sette Ronda på reiseruten vår var at da jeg før utvekslingen satt og leste utvekslingsblogger kom jeg over en bergenser som var der, og han hadde det jækla fint. Så da ble Ronda plottet inn på ruta, og det har jeg ikke angret på. Midt i et knallgrønt landskap med noe skog og mange små fjelltopper rundt seg finner du den lille byen Ronda, hvis kjennetegn er broen som binder byen sammen over et dypt juv.

 
Det første som møtte oss var NOK et påsketog, og du kan tro jeg var lei av KKK og sørgende kvinner etter å ha listet meg på tå i Granadas gater i full viten om at de befant seg rundt hvert et hjørne.
I desperasjonen trakk jeg familien med meg (vekk, vekk, vekk fra påsketoget), gjennom trange gater og forbi hvite hus med glimt av grønne skoger bakom seg, og plutselig kom vi ut på en vakker plaza som ga første blikk over det kjente broen. Imponerende. Uten ord. Hundrevis (litt sånn på øyemål) av meter lengre nede befant det seg en fossende elv som førte fra det steinete, røffet juvet, ut i det vakre, grønne landskapet. Vi, nordmenn som vi er, fant første gåsti ned til elven og begynte turen. Det var småskumle småsteinsveier "lagt" rett inn i fjellskrenten som hadde den sikre død nedenfor seg. Det var noe for seg selv å stå nede i juvet og se opp på broen og de bratte fjellveggene på hver sin side av den. Må oppleves!

På veien opp igjen tok vi en "sløfye" rundt byen og vi endte opp på bar inne i sentrum. Det er sånn det skal være, det. Gjort en innsats; dra på bar!
Ettersom ingen av oss kjente Ronda (med unntak av mamma som hadde vært der en gang før) sjekket jeg opp restauranter på tripadvisor.no. Det viste seg å skulle bli mitt nye reisetips; dra dit hvor tripadvisor sier du skal dra (selvfølgelig etter du har lest omtalene av stedet), de har peiling. Vi endte opp med å spise nok et fantastisk kjøttmåltid på en koselig taverna i en stille del av byen. Hyggeligere sted, greiere kelnere og bedre kjøtt skal du lete lenge etter! Mamma og pappa som i september syklet Italia på langs iløpet av en måned fikk oppleve mye italienske restauranter etterhvert, med god mat og godt vertskap. Likevel sier de det at spanjolene er noe for seg selv; rolige, vennlige og interesserte. Og prisene er bedre! Viva España!!

Om kvelden (som jeg kaller det, mens mitt norske følge kaller det natten), altså rundt midnatt, dro jeg ut med Liva. Vi dro på bar hvor det faktisk, til liten by å være, var overraskende mye folk. Det var litt av en bra opplevelse med øl på øl og godprat med "svigersøster". Kveldens desiderte høydepunkt var da vi fant oss en liten bule og tok av på dansegulvet. Ah, de søte minner. Takk for bytur, Liva! :-)

Dagen derpå ble vi sjenket med litt sol og jeg ba derfor mitt gode folk om å sette seg i kirketrappen og vente på meg der. Jeg og Liva tok oss turen på supermarked og kjøpte skinke, ost, pølse, brød, oliven, avocado, osv (må rett og slett slutte - jeg ble så jækla sulten av å skrive om det..). Med andre ord, vi kjøpte massevis av digg for å spise frokost på den solrike kirketrappen. Godt minne!

Etter frokost satte vi avsted mot Cádiz som jeg valgte å sette på reiseruten da jeg har hørt så mye fint om det. Jeg ble jo litt satt ut da, kan du si. Cádiz er bare en lang, smal "halvøy" (tror jeg. Vet ikke. Vi måtte kjøre over en bro for å komme dit. Finn det ut selv!) nesten helt sør av Spania, der størsteparten er gigantblokker med turistpreg og slitne fasader. Burger King og McDonalds lå på rad og rekke og jeg tenkte at "nå, nå har jeg tatt med familien min til tidenes tristeste sted..". Det hjalp heller ikke at det regnet og blåste kraftig.. Og det hjalp i alle fall ikke da vi fikk to leiligheter med til sammen ti senger, da vi hadde fått oppgitt at de var perfekte for fem personer. Vi endte jo opp med å betale for to, men kun bruke én. Og jeg så ikke lysere på ting da jeg slo hånden i veggen og raspet knokene mine til blods, og ting ble heller ikke lysere da Mads og Liva begynte å leke "skrekkfilm" i den triste leiligheten. Alt var generelt litt grått da, kan du si. 
Derfor fikk vi oss litt av en hyggelig overraskelse da vi begynte å gå de fire kilometerene med strandpromonade (fra der vi bodde, for tro meg; det finnes mer) bort til gamlebyen, og vi oppdaget at det faktisk var et ganske okei sted! Strandpromenaden var ren og fin, og veldig imponerende med sine høye murer som hindret det voldsomme og urolige vannet fra å slå inn over gamlebyen. Gamlebyen var utrolig vakker og perfekt på størrelse. Ikke for stor, ikke for liten - akkurat perfekt til å holde i pen stand. Det er noe med disse gamlebyene jeg liker, uansett om det er her, i Italia, Hellas eller Norge. De er velstelte, sjarmfulle, livlige og personlige. Jeg tror jeg må bo i en gammel bydel når den tid kommer at jeg skal flytte for meg selv.

Neste dag flyttet vi (som planlagt på forhånd, takk og lov) inn til gamlebyen, inn i en nydelig, stor og lys leilighet der. Husfasaden var lyseblå og døren var stor og laget av tre. Jeg tenkte at "der, der kunne jeg blitt boende".
Dagen gikk med til vandring langs havet rundt gamlebyen, og da jeg og pappa begynte å gå lei unnskyldte vi oss og sa vi måtte bytte sko. Da skoene raskt var kastet av og andre satt på, dro vi ut igjen og stilte oss på en av de stilige "bartønnene" (som du finner mange av her) på en av de mange plazaer, med vin/fanta i hånda. Godtgodt.

Paps!

Senere dro vi ut og spiste og plutselig var tiden kommet for at Mads og Liva skulle sette seg på bussen til Alicante for så å dra hjem til Norge den kommende formiddagen. Det var litt trist å se dem avgårde, men jeg var jo også sjeleglad for å ha mams og paps helt for meg selv. Å ha levd ett år i tilværelsen som enebarn (etter Mads flyttet ut) har gitt mersmak :)))

The Crew

Så var det igjen tid for å flytte på seg, Cádiz skulle erstattes med Sevilla. Ah, Sevilla. Før jeg reiste på utveksling hadde jeg muligheten til å kjøpe meg til et sted for 4000-7000 kroner, og Sevilla sto øverst på listen min. I siste øyeblikk strøk jeg byen og valgte å ikke betale meg til et sted i tilfelle jeg ikke ville trives der. Jeg gjorde sikkert godt i det for Alicante er blitt meg nær, så nær, så veldig, veldig nær. Men likevel, jeg forelsket meg i Sevilla ved første øyekast.
Sevilla er så fint, så pent, så vakkert. Så hjemmekoselig, så personlig, så lite og likevel så stort. Det er en diamant i en kullgruve. Jeg forelsket meg. Lave, sammenbygde, velstelte hus på rekke og rad i alle slags farger. Med solterrasser, plantefylte balkonger og fint dekorerte vinduskarmer. En sjarmfull plaza rundt hvert et hjørne, og i gatene er det tett med velduftende og fruktbærende appelsintrær. Så kommer vi til turiststedene som også er velstelte og fine, og på ingen måter overdrevne og med for mye turistpreg. Plaza de España er et kapitell for seg selv, og det samme er promenaden langs elven. FORELSKA!

Da vi hadde kommet oss til rette dro vi ut og det første vi fikk var et to minutters kraftig regnsyll, før vi fikk sol og kunne nyte vin og tapas på en herlig plaza (som du vel kan kalle vårt hjertested etter vårt altfor korte opphold i byen).

Senere dro vi videre og gikk til fots gjennom flotte gater og fine parker inntil vi kom til Plaza de España. Plaza de España er et utrolig imponerende bygg med bassenger, fontener og mosaikk, og hver eneste spanske kommune har sin lille "sitteplass" i den bueformede bygningen.

 
Vi endte opp med å få herlig vær og jeg ba mams og paps sette seg ved elven mens jeg gikk og kjøpte kalde øl og pipas til oss. Å sitte der langs elven, med solen i ansiktet, ølen hånda, mine beste rundt meg og en vakker by både foran og bak meg var helt uforglemmelig. Kanskje det beste minne fra hele turen. Det føltes bare så himla riktig. 

Andre og siste dag i Sevilla dro vi om morningen, etter å ha spiste kaker og bollerier til frokost, avgårde på lånesykler i byen. SOM jeg har savnet å sykle a. Jeg er fra sykkelbyen número uno aka Ås, og jeg savner sykkelen min som pokker. Jeg følte meg som dronningen av Sevilla der jeg syklet rundt på damesykkelen min og så på europas eldste gotiske katedral, enda flere vakre bydeler, passerte utallige plazaer, dro innom grønne, frodige parker og tok elveleiet hele veien opp og deretter ned igjen. For en fin måte å se en by på, og Sevilla er en slik by som tillater det. Lykke til med å sykle rundt i Madrid, sier nå bare jeg...

Vi ble skrubbsultne etter timesvis på sykkel og bestemte oss for å spise kjøpelunsj på en stille plaza. Vi kjøpte brød, serrano skinke og en utrolig deilig ost, og satte oss på ned på en benk og spiste. PERFEKT sier jeg deg! Kanskje en av turens aller største oppturer må være alle de fantastiske måltidene vi hadde. Riktignok har jeg bodd i Spania nå i nesten åtte måneder, men på to uker med min familie spiste jeg flere digge ting enn jeg har gjort totalt iløpet av hele mitt opphold. Trist, men nå lever jeg i alle fall på de våte (i form av sikkel) drømmene jeg har om all osten, skinken og kjøttet vi spiste.

Senere tok jeg meg turen ut for meg selv og jeg dro innom gullegget eller hva det nå er de kaller det. Det er en gigantisk statue/attraksjon laget av tre og jern som står midt i en plaza og ruver over hustak og solterrasser. Derfra kunne jeg se hele den byen jeg kanskje en gang skal bo i.

Etter over en uke med mye reising, mange inntrykk, masse seing og masse gåing, var vi kanskje noe lei av å rusle rundt i byer. Det var det ikke mye å gjøre med for vi hadde Córdoba som siste stoppested før Alicante igjen på reiseruta. Córdoba var også en veldig fin by med en bra gamleby, gode mennesker og noen imponerende attraksjoner som Moskeen bygget inne i en svær katedral; La Mezquita. Dessverre var vi nok litt for lei av så mange nye inntrykk at vi ikke fikk gitt byen den sjansen den egentlig fortjener. Men for all del, jeg sitter igjen med bare gode minner fra Córdoba. Spesielt det kinesiske fire-retters måltidet jeg hadde som kun kostet 7 euro! Kinesisk mat er en vakker ting.

Det var blitt torsdag og det var på tide å reise "hjem". Nei, vet du, HJEM. Ikke noe gåsetegn her. Jeg kjente et stikk av god, gammeldags hjemmefølelse da jeg smått og senn begynte å kjenne meg igjen.
Til tross for en lang biltur tok det ikke lang tid før vi var ute på strandpromenaden og nøt sangría i det fine kveldsværet. Senere dro vi ut og spiste meksikanske burritos da jeg ville vise mine foreldre det beste Alicante har å by på!
Mamma og pappa hadde tatt inn på hotel like nede i veien og planen var at jeg skulle sove hjemme. Da jeg la meg i sengen, helt mutters alene for første gang på en stund føltes det overhodet ikke så godt som jeg trodde det skulle. Jeg savnet gamlingene mine. Dermed endte det slik at jeg de tre kommende nettene sov sammen med dem på dere tomannsrom. Perfekt.

Fredagen dro vi til min gamle "hjemby" San Vicente for å se på skolen min, stedene hvor jeg, Maddy og McKenna brukte vår såre, triste, spennende og gode utvekslingsdager sammen, og mitt gamle hus. Vet du, San Vicente del Raspeig er et kapitell i utvekslingsåret mitt som både bringer med seg gode og dårlige minner. Det var fint å vise det til mamma og pappa, fortelle dem om hendelser og spise min (og McKennas) elskede yoghurtis på Masia, men nå er jeg ferdig med stedet. Jeg går på skole der hver bidige dag og jeg har en vennegjeng der, men stedet er ikke mitt. Alicante er mitt nå.
Ettersom vi hadde leiebil som hadde stått mange, lange timer i parkeringshus da vi var på by-sightseeing var det på tide å la den gjøre nytte for seg. Vi dro nordover, oppover kysten forbi San Juan, Benidorm, L'Albir og helt til vi nådde Altea. Og når vi nådde Alteas dro vi ned igjen og tok turen innom Al Faz del Pi der de har norske kolonier, internasjonale butikker og norske byer som gatenavn. Sprøtt. Fikk meg grandis, brownies og jarlsberg, så jeg var fornøyd!

Da vi var hjemme igjen var vi rett og slett så slitne at vi bare kjøpte kebab og pommes frites og tok med på rommet. Etter kongemåltid (heeeell yeah) satte vi oss i sengen og spiste godis mens vi så på film på pcen uti sene timer. De perfekte øyeblikkene bare fortsatte å gjenta seg gjennom hele reisen!

Lørdag var dagen for min store happening. Siden jeg en gang i desember dro til Villajoyosa med Hannah (fra Madrid) og vi "var med" på et løp opp El Puig Campana som er et skyhøyt fjell i Alicante, har jeg villet dra dit med mine foreldre og dele det med dem. Det skulle jeg tenkt litt over, gitt.. FY så bratt. Det startet veldig, veldig fint og godt, men jo lengre opp vi kom, jo brattere ble det, og jo mykere ble beina under meg. Jeg har jo generelt litt høydeskrekk, så det var en prøvelse. Da min kropp og mitt sinn på 1100 meter (var det ikke noe sånt, far?) måtte si stopp, fortsatte min mor oppover like frisk og rask og med tidenes nordmann innstinkt; "Jeg skal til topps!".
Jeg og min far ble da altså sittende i den forbanna bratte steinrøysa og vente en god stund. Og så ventet vi litt til. Og det skyet over. Så blåste det litt. Så begynte det å snø. HEHEHEE, morsom du, Marianne, begynte å snø liksom. Jo, neida, det begynte faktisk å snø. Da skrek vi på at mamma måtte komme seg ned ellers kom vi til å forlate henne på den "snøkledde" djeveltoppen.
Opplevelse!

El Puig Campana

Søndagen og mine foreldres siste dag med meg på halvannen måned ble unnavgjort med byvandring i Alicante. Vi gikk opp til El Castillo de Santa Bárbara og så på utsikten, vi drakk øl i bydelen "Santa Cruz", vi ruslet rundt El Barrio (der jeg kunne fortelle en historie eller to!), vi spiste paella på rådhusplassen i solen og vi drakk sangria i havenen. Utrolig hyggelig avslutning på en utrolig hyggelig reise. Om kvelden spiste vi tapas på en herlig plaza i gamlebyen før vi avsluttet kvelden i senga på hotelrommet med nok en film.

Jeg elsker Alicante!!

Kunst i havnen!

Mami <3

Å si hadet til dem dagen derpå var merkelig. Det var ikke så tungt da jeg visste at jeg skal se dem igjen om kort tid, men jeg følte meg likevel litt rar og tom en stund i etterkant.

Så til mamma og pappa (og Mads og Liva):
Tusen hjertelig takk for en herlig tur! Jeg har storkost meg og jeg sitter igjen med så mange herlige minner. Det var en annerledes ferie og vi har fått sett og gjort så mye så mye. Jeg håper på flere slike turer med dere i nærme fremtid. Jeg er glad jeg har dere, mitt gode reisefølge og min gode familie!!

(Takk til pappa for veltatte bilder - du er flink du!)