På bygda er man fornøyd så lenge man har en slant å kjøpe øl, røyk og grønt for når helgen kommer.

19-21 april.

I Spania setter man slekt høyt og familien er alt. For at slekten kan samles så ofte som overhodet mulig har man i Spania er tradisjon med å ha feriehus ute på landet (eller i pueblo’en som man kaller det her). Et slikt landsenssted er gjerne noe som har gått i arv i generasjoner og det pleier å være stedet der slekten oppstod, eller i alle fall har oppholdt seg i lengre tid. Noen har feriehuset sitt i byen, andre ved vannet, noen har det på fjellet, men de fleste har det på landet. 

Min venninne Alba er en av de som har et slikt feriehus på landet, og jeg var så heldig å få være med henne dit en helg, bare hun og jeg. Fredag ettermiddag tok vi to toget skiltet mot Ciudad Real, en “kommune” i naboregionen Castilla La Mancha. Vi reiste fra hjembyen Alicante og kunne gjennom togvinduet se hvordan landskapet forandret seg fra å være et tørt område fylt med palmer og små fjell til å flate seg ut og dekkes av store, grønne jorder med blomster i full spring og grønne trær på alle kanter. Det var som å kjøre inn i Ås (fra Brønnerud og innover, altså) en vakker vårdag! Togturen gikk fort der vi satt og pratet om alt mellom himmel og jord og nøt stillheten av behagelige pauser. Man vet da at man er trygge på hverandre når pausene ikke lenger gir klump i magen og tørr munn. Riktig så deilig. 

På togstasjonen i Roda i Albacete ble vi hentet av noen venninner av Alba (fra landsbygda) og de kjørte oss til hjemstedet deres, Casas de Roldan i Cuenca. Før vi overhodet rakk å komme inn i landsbyen stoppen vi på en bar i utkanten av landsbyen og fulgte en eviglang tradisjon, ble jeg fortalt. Tradisjonen var altså slik at man ved hver ankomst skal stoppe på denne baren og drikke øl og spise patatas bravas. Den tradisjonen skulle ikke jeg være kjip og bryte!

Etter halvannen times viktig tradisjonsopprettholdelse kjørte vi endelig de få hundre meterne bort til landsbyen og så kjørte vi inn.

Jeg trodde jeg var med i en film. Da vi tok av fra motorveien kjørte vi først et lite stykke på en asfaltert vei med uendelige, grønne jorder på hver side av seg. Da vi så kom til inngangen av byen fantes det noen store, fine gårdshus på hver side og deretter bare små steinhus bygget tett i tett så de dannet en slags labyrintbyen, med mange utganger. I enden av hver korte gate, som var dannet av disse tettbygde steinhusene, kunne en skimte grønne jorder under en helt blå himmel i bakgrunnen. Bysentrum ble dannet av en liten runding av benker og trær som befant seg midt mellom hus og vei. Byen, pueblo’en, var rett og slett knøttliten. Av fastboende overgår ikke tallet åtti personer, men om sommeren og i ferien blir tallet mer enn fordoblet grunnet alt folket som drar til feriehusene sine. Av denne grunn blir et hvert ukjent ansikt som kommer inn i byen studert gjennom sprekker i gardinen og brevsprekker i dørene. De eldre damene tar røyken i høyre hånd og klesvasken i venstre og møtes på “torget” for å sladre om den nykommede. Fascinerende.

Jeg har virkelig vanskelig for å beskrive hvordan jeg opplevde det, men det var virkelig som om noen hadde satt meg midt i en spansk film fra tredve-tallet som utspilte seg i en liten, folketom gårdslandsby.

 

Etter (i grunn en stund før) vi hadde kommet oss til rette kom Albas landsbyvenninner på besøk. For noen typer. Først var det altså de to jentene, som hadde hentet oss tidligere på dagen, som bor fast i landsbyen med sine foreldre som driver med landbruk. De studerer begge en grad i nabobyen (som er tjue minutter unna) og i fritiden gjør de ingen verdens ting. Som Alba sa så bruker de tiden sin til å se på tv-noveller, se til hønene sine og til å sove. Selv om de begge har lappen og muligheten til å komme seg ut en helg eller to, så gjør de det ikke. Det at de ikke gjør det overrasker meg så mye, så utrolig mye. Jeg, som bor i Ås som i forhold blir en forbarskas storby, har et behov til å komme meg ut en gang i blant, om det så bare skulle være for en lunsj i Oslo eller en helg på hytta. Mens disse jentene er fornøyde så lenge sauen bræker som den skal og hønene legger egg som de alltid har gjort. Forunderlig, og ikke minst fascinerende. 

Deretter kom en ny venninne som hadde med seg fetteren på noen og tredve og to venninner. Disse var alle fra en større by, Albacete, førti minutter unna landsbygda, men de velger likevel å dra til landsbygda hver helg og de praktisk talt bor der hele sommeren. Disse jentene er det vi i Spania kaller “choni” og som vi på god gammeldags norsk ville kalt “harry”. Og de vet det. De er glade og stolte der de sitter og synger sigøyner-flamenco mens piercingene skinner og de litt for stramme klærne gnager. Etter ti minutter i deres selskap var det så vidt jeg lenger la merke til de overfladiske forskjellene på oss; ikke fordi jeg ble et forandret menneske, men rett og slett fordi sigarettrøykingen deres hadde røyklagt hele rommet og gjort det umulig å se noe som helst. Igjen ble jeg fascinert. De var jo alle sammen utrolig hyggelige jenter, men vi er bare så vidt forskjellige at jeg ikke kan tro det. Så lenge de har en slant å kjøpe øl, sigaretter og grønt for, samt en bygdefest og en tatovert slappfisk uten så mye til hjerne å kline på så er de storfornøyde.

Så dette var altså landsbyvenninnene til Alba og hun sa det selv; “vi er så vidt forskjellige og vi har så forskjellige verdier, men på tross av alt det funker vi utrolig bra som venninner.” Mer enn noe annet var det morsomt å bare sitte der og observere dem alle sammen og se hvordan fire så forskjellige jenter kunne sitte i timevis og dele opplevelser fra en så glad, lang og lykkelig barndom de hadde opplevd sammen i den landsbyen. Imponerende. 

Venninne, choni, to hjemmeværende og Alba!

Venninnene kom med rester og jeg og Alba slengte en pizza i ovnen, og slik fikk vi til en storslått middag. Om kvelden var jeg utrolig sliten, etter flere dager med sammenhengende studering og deretter eksamener, og tenkte at det skulle bli deilig å legge seg. Det kunne jeg jo bare glemme. Venninnene til Alba skulle fyre opp sigarett etter sigarett, åpne øl etter øl, og ta shot etter shot. “Livet på landet,” gjentok de igjen og igjen. Bor da fader meg på landet i Norge, jeg også, men det betyr da ikke at jeg trenger å drikke meg dritings ved enhver anledning. Vel, vel. 

Tiden gikk, ølet rant og flamenco’en strømmet ut av kjeften til en av venninnene. Først oppfordret jeg henne for jeg har hatt så fine opplevelser med flamencoen tidligere, men jeg angret meg fort da hun sang som ei kråke og ikke hold kjeft etter hverken tredje, fjerde eller femte sangen. Jeg har lært nå – flamenco hører ikke til på nach i landsbygda. 

Alba og jeg våknet tidlig neste morgen selv om jentene ikke hadde latt oss være i fred før klokken tre om natten. Vi laget deilig frokost og satte oss i solen der vi ble sittende i mange, mange timer. “Burde vi ikke ta på oss litt solkrem?” spurte jeg Alba. “Neida,” svarte hun, “solen brenner ikke her ute på landet”. 

Spansk patio

Dermed dro vi av gårde på sykkeltur utpå landet mellom grønne jorder uten hverken solkrem eller klær. Det var virkelig en nydelig tur som fikk meg til å tenke på at tre måneder sommerferie i Ås til sommeren ikke blir så gærent likevel. 

Vi dro til en forlatt landsby der moren til en av venninne fra kvelden før hadde bodd som liten. Helt vilt. Det var virkelig bare steinrøyser igjen, og mellom steinene grodde plantene seg høye og harene hoppet rundt. Det var noe fryktinngytende og kanskje noe litt trist ved det hele; for førti år siden var det en landsby med flere innbyggere og i dag er alt sammen lagt i ruiner.. 

 

Vel hjemme igjen var vi røde som aldri før og alt gjorde vondt. Aldri, aldri, aldri igjen skal jeg stole på Alba når det kommer til det med solen og solkrem. Dermed ble det til at vi tok på et tykt lag fuktighetskrem, åpnet en øl og satte oss til i skyggen. Det gode livet som hummer, skal jeg si deg.

Om kvelden var jeg mer klar for sengen enn noensinne før, men igjen kunne jeg bare legge bort den tanken. Hele vennegjengen til Alba tok med seg hele vennegjengen sin og de skulle ha vors hos OSS før de skulle på bygdefest. Det var stor stemning for at jeg og Alba også skulle bli med, men så slitne og brente som vi var fant vi det bedre å bli hjemme. Men “hjemme” var heller ikke noe godt alternativ for disse bygdetullingene skulle selvfølgelig sitte til klokken FIRE om morningsen.. Bygda ass.

Dagen etterpå sto vi sent opp, av naturlige grunner, og vi laget oss en nydelig frokost og satte oss i skyggen. Det var utrolig deilig å bare sitte der med sjokolademelk-kaffe i hånden og snakke rolig min gode venninne og jeg. Senere tok vi oss en sightseeing-tur ut med en av venninne for å se byen bedre. Sightseeingen bestod av å se på kirkegården og gå innom gårdshuset til venninnen, og det var vel igrunn det. Godt jeg er et menneske som er lett å ha med å gjøre og som har lett for å kose meg, jeg synes det hele var utrolig hyggelig og vakkert.

 

Etter ryddings og pakking tok vi en kaffe med jentene på lokalbaren før vi satte snuten hjemover. Det var litt trist for jeg hadde virkelig kost meg med min kjære Alba. Enda godt jeg visste at jeg snart skulle tilbake igjen! (Innlegg kommer)

 

Tægga et minne <3