Idag er høyreknoken min forslått og hovnet opp. Jeg havnet nemlig i slåsskamp igår. Mot en vegg.. en vegg av betong.
På starten av det som igår skulle bli en kveld full av dansing og moro var den en jævel som stakk hånden sin i vesken min og stjal min forholdsvis nye Samsung S2. Da tenker du kanskje som jeg, "faen da, Marianne, du burde vite bedre enn å legge mobilen din i en veske du ikke har kontroll på når du er ute på byen, og spesielt fordi det var slik du fikk frastjålet din forrige mobil for i underkant av et år siden..."
Men slik er det bare. Jeg er dum, naiv og uten evne til å lære av mine feil før jeg har begått dem minst et par ganger.
Jeg har ikke grått og jeg skal ikke gråte over mobilen, men jeg skal hylgrine over alle bildene jeg har mistet. Musikkfestivalen sist helg, daten på tirsdag, bytur med nordmenn på onsdag, dansing på fredag, longboarding igår. Alt er borte. Og dum som jeg er har jeg ikke passord på mobilen så nå sitter det vel en spanjol et eller annet sted i Alicante og gosser seg med bildene mine, hijo de puta....
Men tilbake til slosskampen min. Jeg ble først desperat etter å finne mobilen, så ble jeg stresset av at jeg ikke fant den, så ble jeg sint for at ingen kunne fortelle meg hvor den var, så ble jeg trist over å annerkjenne at den var tapt og så ble jeg sinnsykt forbannet over at folk driver og stjeler.
Og det var da jeg ble forbannet at jeg begynte å yppe med veggen.
Det var 1/3 sinne over tapet, 1/3 ønske om å glemme hendelsen og 1/3 interesse og nysgjerrighet (og 3/3 alkohol som min far så greit la til) som fikk meg til å kjøre den høyre knoken min inn i den betongharde betongveggen.
Og det var vondt. Veldig, veldig, veldig vondt, men verdt det. Jeg fikk tømt meg for litt sinne mens minnet om den tapte mobilen ble dempet av smerten i hånden, OG jeg vet nå hvordan det er å slå noe. Konge.
Jeg ankom så nærmeste bar og stappet hånden min i isbøtta på bardisken. Det var upopulært kan jeg si deg, men også ubeskrivelig badass. Jeg er en harding. En harding med en blå knoke, en pinende smerte, et sårt minne om en tapt mobil og en forferdelig bakis..
På starten av det som igår skulle bli en kveld full av dansing og moro var den en jævel som stakk hånden sin i vesken min og stjal min forholdsvis nye Samsung S2. Da tenker du kanskje som jeg, "faen da, Marianne, du burde vite bedre enn å legge mobilen din i en veske du ikke har kontroll på når du er ute på byen, og spesielt fordi det var slik du fikk frastjålet din forrige mobil for i underkant av et år siden..."
Men slik er det bare. Jeg er dum, naiv og uten evne til å lære av mine feil før jeg har begått dem minst et par ganger.
Jeg har ikke grått og jeg skal ikke gråte over mobilen, men jeg skal hylgrine over alle bildene jeg har mistet. Musikkfestivalen sist helg, daten på tirsdag, bytur med nordmenn på onsdag, dansing på fredag, longboarding igår. Alt er borte. Og dum som jeg er har jeg ikke passord på mobilen så nå sitter det vel en spanjol et eller annet sted i Alicante og gosser seg med bildene mine, hijo de puta....
Men tilbake til slosskampen min. Jeg ble først desperat etter å finne mobilen, så ble jeg stresset av at jeg ikke fant den, så ble jeg sint for at ingen kunne fortelle meg hvor den var, så ble jeg trist over å annerkjenne at den var tapt og så ble jeg sinnsykt forbannet over at folk driver og stjeler.
Og det var da jeg ble forbannet at jeg begynte å yppe med veggen.
Det var 1/3 sinne over tapet, 1/3 ønske om å glemme hendelsen og 1/3 interesse og nysgjerrighet (og 3/3 alkohol som min far så greit la til) som fikk meg til å kjøre den høyre knoken min inn i den betongharde betongveggen.
Og det var vondt. Veldig, veldig, veldig vondt, men verdt det. Jeg fikk tømt meg for litt sinne mens minnet om den tapte mobilen ble dempet av smerten i hånden, OG jeg vet nå hvordan det er å slå noe. Konge.
Jeg ankom så nærmeste bar og stappet hånden min i isbøtta på bardisken. Det var upopulært kan jeg si deg, men også ubeskrivelig badass. Jeg er en harding. En harding med en blå knoke, en pinende smerte, et sårt minne om en tapt mobil og en forferdelig bakis..
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for kommentaren!