Eventyret begynner

Starten. 

Jeg er akkurat blitt servert tidenes verste bakverk og en lunken kopp te, mens damen på raden overfor meg koser seg med sitt medbrakte kinesiske måltid inntatt ved hjelp av spisepinner. Klokken er bare 07.30, men jeg har allerede vært oppe i fire og en halv time. Jeg sitter på et fly på vei til Paris og leser Dagens Næringsliv, og jeg vurderer mulighetene for å bli flyvertinne ved siden av studier, men jeg avfeier det hele fordi jeg etter knappe 40 minutter i luften allerede føler meg småkvalm og svimmel. Hvor skal jeg? Jeg skal til Nicaragua.

Tretten års skolegang er fullført og friåret mitt er i gang. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg kom til å måtte ta meg et friår for å kunne luske rundt i verden igjen. Skoleåret 2012/2013 ble tilbrakt på utveksling i Spania og siden den gang er det som om underliggende krefter har trukket meg mot utlandet på nytt. Da jeg bodde i Spania tenkte jeg virkelig at nå, nå var jeg i verden. Nå skal jeg til Nicaragua som befinner seg en 21 timers reise unna Norge. Når jeg en gang returnerer i desember, tenker jeg at Spania-oppholdet mitt kommer til å fremstå som en uskyldig barnebursdag med kaker og ballonger.

Det blir derimot en helt annen, og kanskje usammenlignbar, opplevelse. I Spania bodde jeg hos en vertsfamilie og jeg gikk på videregående skole i samme inngjerdede bygg som barneskoleelevene. Jeg var sytten år gammel. Nå skal jeg bo på et hostell sammen med andre nordiske studenter (så vidt jeg har fått opplyst) og jeg skal studere to emner av eget ønske; avansert spansk og latinamerikanske studier. Og jeg er nitten år gammel. Jeg tror definitivt at denne sistnevnte levemåten kommer til å passe meg best.  

Valg av studie var et impulsivt innfall. I all hovedsak var planen min ganske tradisjonell: jobbe et halvt år, reise et halvt år. Vendepunktet kom i sommerferien da jeg ble sittende alene i fem timer for mange, og fant ut at jeg ikke taklet (og så veivet jeg litt med armene) denne stillferdige tilværelsen lenger. Resultatet av min plutselig manglende evne til å være alene førte til at jeg søkte på Kulturstudiers semester i Leon (eller León? Så mye vet jeg …) i Nicaragua. I slutten av juli var jeg plutselig blitt student ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, Kulturstudiers samarbeidspartner, og jeg måtte i full fart sette i gang planleggingen. Noen uker med innkjøp av bøker, vaksinering, bestilling og kansellering og ombooking av billetter, omdirigerte telefonsamtaler, feilnoterte mailadresser, hurtigpugging, minkende bankkonto, og stress, senere, sitter jeg endelig på flyet på vei mot Mellom-Amerika. Det har kostet en god del timer og en enda «bedre» del penger, så nå krysser jeg fingrene for at oppholdet kaster av seg i form av språkferdigheter, nye vennskap og uforglemmelige opplevelser.

Bloggen blir forhåpentligvis til gledelig lesning for interesserte og uinteresserte. Jeg aner foreløpig ikke hvor ofte jeg kommer til å blogge, men tidligere erfaringer tilsier at jeg aldri kommer til å holde et løfte om å blogge dersom jeg lover det. Dermed er det best at jeg ikke lover noe som helst, men at jeg heller håper på at de som har et ønske om å lese bloggen, sjekker etter nye innlegg ved jevne mellomrom eller ser på Facebook om jeg har linket til et nytt innlegg der. Eventuelt kan man følge bloggen på mail ved å registrere mailadressen sin i høyre kolonne.

Jeg gleder meg!

Marianne