JEG ER FREMME!
Reisen tok knappe 26 timer fra sengen hjemme i Ås til sengen
på hostelet i Managua, Nicaragua. Utenfor styrtregner det og fuktigheten er
nesten ikke til å holde ut.
Reisen var i korte trekk lang, kjedelig og vond for kropp og sjel. Den ble derimot veldig verdt det da vi kom inn over Pánama City med sine høye skyskrapere på stranda, små øyer, skydekkede fjelltopper og et lite belte regnskog. Da jeg så dette hoppet jeg (bokstavelig talt) opp og ned i setet mitt og det gikk opp for meg at jeg for første gang er i Mellom-Amerika.
På flyplassen så jeg en annen blond jente som så like forvillet ut som meg, så jeg tok kontakt med henne og fant straks ut at hun også skulle til León, men som tysklærer gjennom et annet opplegg. Det var veldig hyggelig å endelig møte noen som var i samme situasjon, og det var ikke minst godt å endelig veksle noen fornuftige ord igjen – jeg forsøkte meg på noen samtaler med de franske flyvert(innene) uten særlig hell. Jeg vet ikke om det er det at de er franskmenn eller at de er flyvert(inner) som gjør det umulig for dem å trekke på smilebåndet og være vennlig mot folk?
Uansett, vel fremme på Managua flyplass sa jeg og min nye venn farvel. Jeg satte meg i en (flyplassgodkjent) taxi på vei mot hostelet. Jeg har satt meg diverse mål for denne turen, og ett av dem er det å snakke med fremmede (ikke på den måten som dere forestiller dere nå, mamma og pappa, men på den måten at jeg blir kjent med lokalbefolkningen). Selv om jeg kjenner meg helt fersk hva spansken angår, er det å snakke den eneste måten jeg kan komme meg tilbake på det nivået jeg var på. Dermed rakk jeg og taxisjåføren igjennom en hel del temaer som Sør-Amerika vs. Mellom-Amerika, nasjonalretter, banneord (en selvfølge), Honduras og narkokarteller, og religion, før vi nådde frem til hostelet.
Reisen var i korte trekk lang, kjedelig og vond for kropp og sjel. Den ble derimot veldig verdt det da vi kom inn over Pánama City med sine høye skyskrapere på stranda, små øyer, skydekkede fjelltopper og et lite belte regnskog. Da jeg så dette hoppet jeg (bokstavelig talt) opp og ned i setet mitt og det gikk opp for meg at jeg for første gang er i Mellom-Amerika.
På flyplassen så jeg en annen blond jente som så like forvillet ut som meg, så jeg tok kontakt med henne og fant straks ut at hun også skulle til León, men som tysklærer gjennom et annet opplegg. Det var veldig hyggelig å endelig møte noen som var i samme situasjon, og det var ikke minst godt å endelig veksle noen fornuftige ord igjen – jeg forsøkte meg på noen samtaler med de franske flyvert(innene) uten særlig hell. Jeg vet ikke om det er det at de er franskmenn eller at de er flyvert(inner) som gjør det umulig for dem å trekke på smilebåndet og være vennlig mot folk?
Uansett, vel fremme på Managua flyplass sa jeg og min nye venn farvel. Jeg satte meg i en (flyplassgodkjent) taxi på vei mot hostelet. Jeg har satt meg diverse mål for denne turen, og ett av dem er det å snakke med fremmede (ikke på den måten som dere forestiller dere nå, mamma og pappa, men på den måten at jeg blir kjent med lokalbefolkningen). Selv om jeg kjenner meg helt fersk hva spansken angår, er det å snakke den eneste måten jeg kan komme meg tilbake på det nivået jeg var på. Dermed rakk jeg og taxisjåføren igjennom en hel del temaer som Sør-Amerika vs. Mellom-Amerika, nasjonalretter, banneord (en selvfølge), Honduras og narkokarteller, og religion, før vi nådde frem til hostelet.
19 år alene på reise i Mellom-Amerika, overnattende på
hostel. Det høres ut som oppskriften på
å bli kjent med andre hyggelige backpackere som man plutselig har blitt
innlosjert med på seksmannsrom. Jeg ble møtt av en gjeng amerikanere som jobber
frivillig i Nicaragua over en toårsperiode gjennom stiftelsen Peace Corps, og
tenkte at disse er glade backpackere som vil bli kjent med meg og dele av erfaringene
sine. Idet jeg hadde introdusert meg for hele gjengen ble det stille som i
døden og en av jentene utbryter «how awkward, sorry». Så det var altså mitt
første møte med andre backpackere.
Nå er det 27 timer siden hodet mitt sist traff en pute, og
jeg synes det er på høy tid å hoppe til køys (som i annenetasjes køyeseng). I
morgen reiser jeg videre til León, noe jeg gleder meg veldig til!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for kommentaren!