En fortelling om overdrivelse, norsk oppgulp, skuddsikre vester og Volcano Boarding.

Regnet drypper utenfor og himmel blinker av lyn. Jeg visste at det kom til å bli sånn – september har tross alt gjennomsnittlig 20 dager med regn i løpet av en måned. Da jeg kom til Nicaragua ble jeg også fortalt dette; «det kommer til å regne hele dagen, hver dag frem til november». Ulykkelig har jeg tenkt at kanskje det tross alt ville vært likeså greit å holde seg i Norge denne høsten…

Men slik er det ikke, og slik tenker jeg ikke lenger nå.  I Nicaragua er det enten høljregn eller stekende sol, og en opplever helst begge deler i løpet av én og samme dag. Det gjør derimot ingenting for etter å ha gått rundt i 34 grader en halv dag, er det deilig når regnet kommer og gjør temperaturen svalere. Dessuten kommer regnet alltid rundt 16-17-tiden, altså når vi er ferdige på skolen (på stranden) og likevel er så slitne at det eneste som frister er å legge oss på sengen med dagens lekser (frister og frister…). Det beste jeg vet er kanskje det å ligge og lytte til regnet som drypper utenfor, så nå tenker jeg at det kanskje er likeså godt at jeg er i Nicaragua denne høsten.

Torsdag kveld var det duket for salsakveld på La Olla Quemada. Lite visste vi om dette stedet, men mye hadde vi fått høre. Fra den ene kanten ble det sagt at det var tidenes utested og det eneste stedet en kunne dra på en torsdagskveld. Fra den andre kanten ble vi fortalt at det var et farlig utested med ranere og voldtektsmenn, og vi ble frarådet på det sterkeste fra å dra dit. Men det er nå slik en gang at vi har levd noen år nå og vet bedre enn å stole på hva lærerne har å si om utesteder. Slik gikk det til at halve klassen dro på salsakveld på de kriminelles favorittsted La Olla Quemada.

Salsakvelden var fryktelig stas, og fryktelig ubehagelig for en nordmann som meg selv. Jeg er ingen danser, men jeg har sjeldent hemninger på dansegulvet. Forskjellen på dans i Norge og dans i Nicaragua er at dans i Norge slettes ikke er dans. Du leker ikke salsa, slik som du leker fistpump og gressklipper på dansegulvet hjemme i Norge. Damene her er lidenskapelige, seriøse, myke, rytmiske og kjempesexy. Vi ser ut som pytt med oppgulp til sammenligning. Så igjen, salsakvelden var fryktelig stas, men også fryktelig ubehagelig. Derfor har jeg, og en haug andre, bestemt oss for at vi skal begynne på salsatimer én til to ganger i uken. Kanskje vi da får inn litt av den nicaraguanske dansestilen mens vi legger igjen både gressklippern og fistpumpen hjemme.

Fredag hadde vi halvveis fri fra skolen fordi vi skulle få en innføring i Nicaraguas historie. Alle kommende studenter kan glede seg, for dette er faktisk veldig interessant. Kontaktpersonen vår Rigo, som dere kommer til å se masse av, kunne sammen med Marthe, vår andre kontaktperson som dere kommer til å se masse av, fortelle livlig om Nicaraguas historie i et kulturelt, sosialt og politisk perspektiv. Fra 1936 til 1979 drev Samoza-dynastiet et politisk og militært diktatur i Nicaragua, men etter flere lange kamper kjempet av Sandinistene, ble Samoza-klanen styrtet. Fra 1979 til rundt 1990 var det borgerkrig i landet der de konservative sto mot de liberale. Bak i buskene spilt også Sovjetunionen og USA en stor rolle (selvfølgelig). Rigo, som ble født i 1968, kunne fortelle spennende førstehåndsskildringer om tiden i Nicaragua under borgerkrigen der hans far var en fremtredende lege og revolusjonær, og der han selv senere deltok på side med Sandinistene. Slike beretninger er gull verdt.

Fredagens historietime ble avsluttet med gitarspill og sang, fremført av en mann som sang så fint at han presterte å gi oss alle gåsehud. Dessuten fikk vi en innføring i diverse frivillig arbeid vi kan få gjøre her om vi ønsker. En kunne blant annet redde havskilpadder, jobbe i en nedlagt Zoologisk hage med aper og krokodiller, en kunne jobbe på en slags SFO, eller plante regnskog. Jeg er imponert over antall aktiviteter og opplegg kulturstudier i Nicaragua har laget i stand i løpet av årene. De er også veldig interessert i at vi selv skal komme i kontakt med organisasjoner og lignende der vi kan drive frivillig arbeid. De ansatte her jobber virkelig helhjertet for å bedre lokalsamfunnet, og det gjør at en som student føler at en kanskje utgjør en forskjell når en er her, fremfor å føle seg som en bleik byrde.

Fredag kveld var det velkomstfest for studentene på Monkey Republic. Man leker ikke fest på Monkey Republic – her var det ordnet opp med ordentlig anlegg, live band, et mariachi band og den beste middagen jeg har hatt hittil i Nicaragua. Kjøkkenpersonalet hadde stått fra morgen til kveld for å stelle i stand et koldtbord med de deiligste fristelser fra det nicaraguanske kjøkkenet. Det var ingen skam i å forsyne seg en andre gang. Eller en tredje…

Kveldens fire høydepunkt må ha vært følgende: da det kom et mariachi band spillende inn gjennom portene, da jeg og Helene rekonstruerte diverse Grease-scener til nicaraguanernes fornøyelse, da vi spiste tidenes dårligste nattmathamburger i en av de levende gatene i León, og da Pedro valgte meg som sin dronning for natten. Pedro er verdens skjønneste lille gutt på nesten to år, som er konstant blid og konstant Duracell-kanin. Han har heldigvis funnet ut at han stoler på meg og lar meg derfor få bære rundt på ham og leke, og jeg får til og med både slengkyss og trutmunn hvis jeg er heldig. Studentene her har fått seg et nytt favorittuttrykk; nicababy. Nicababy er i utgangspunktet et barn laget av en Kulturstudier-student og en lokal nicaraguaner, men for meg finnes det ikke noen andre nicababy’er enn Pedro. Mamma og pappa, dere er blitt besteforeldre til et barn som ikke er mitt, og jeg kommer til å ta ham med meg hjem til Norge.

Lørdag var en dag for shopping og champagne. Champagnen kom i form av svømmebasseng og solstol. Shoppingen bestod av posesuppe til 2 kroner, tomat, brød og mango. Som fornuftige og sparsomme studenter har vi bestemt oss for å være litt forsiktige hva gjelder pengebruk, så vi valgte å bruke dagens budsjett på et bassengbesøk til 36 kroner og noen middager og frokoster for de kommende dagene til rundt 80 kroner. Det burde og skal være fullt mulig å overleve på ca. 300 córdobas dagen som er rundt en 75 norske kroner. Etter hvert som vi kommer oss inn i en noe rutinepreget hverdag, skal jeg virkelig forsøke mitt beste for å prøve å følge dagsbudsjettet. I dag har jeg gjort det ganske bra ettersom jeg har spist posesuppe med champignon og brokkoli til en totalsum på 2 norske kroner.

Derimot sprengte jeg budsjettet totalt med dagens Volcano Boarding. Se for deg en humpete sti inne i skogen, der lokale rir på hest og alle husene har gulv av leire. Så kan du se for deg en skolebuss full av cheles og chelas (hvitinger) som alle henger ut av vinduene på bussen for å ta bilde av disse raritetene. Videre kan du forestille deg hvordan bussen drar lengere og lengere inn i skogen, mens skoleelevene må trekke seg lengre og lengre inn i bussen fordi skogen slår greiner inn gjennom vinduene i et forsøk på å treffe oss. Så åpner landskapet seg opp og bakken blir flekkete av svart støv. Vi befinner oss ved foten av den aktive vulkanen Cerro Negro.

Volcano Boarding er kanskje Nicaraguas mest kjente attraksjon. Før jeg dro leste jeg meg opp på Nicaragua på Lonely Planet og fant ut at det å gå med en t-skjorte med logoen «I went Volcano Boarding 2014» i Nicaragua, er like syndig som å gå med en «I Love New York»-t-skjorte i New York, eller en «Kos 2014»-topp på Kos, eller en «The man↑, the legend ↓»-skjorte hvor hen det måtte være. Men jeg må innrømme at jeg skjønner hvorfor folk kjøper t-skjorten. Vi ble gitt en sekk med beskyttelsesutstyr og et halvtungt akebrett av tre som vi skulle bære opp til toppen av den aktive vulkanen, 729 meter over havet. Turen i seg selv var spektakulær og bilder kan igjen ikke engang gi dere et inntrykk av hvor fint det faktisk var.   

Jeg vet ikke om det er mange som kan si at de har vært på toppen av en aktiv vulkan, sett ned i et vulkankrater og tatt i glovarmt vulkanstøv. Det var litt av en opplevelse. Det var rett og slett så fascinerende at jeg ikke rakk å bekymre meg over det neste vi skulle gjøre: Volcano Boarding. Vi tar på oss beskyttelsesutstyret vårt som består av en altfor stor og altfor slitt drakt, lab-briller og tynne hansker. En annen gruppe med mennesker har fått alt fra kne- og albuebeskyttere, til svære vernebriller og skuddsikre drakter. Så lite fordomsfull som jeg er, mistenker jeg at de var amerikanere. 

Rigo var første mann ut, og siden det var hans ørtende gang fikk han det til å se lett ut. Da det var min tur kan jeg bare si dere to ting; adrenalin og stein. Å kjøre nedover den aktive vulkanen i 50-60 kilometer i timen var rett og slett en syk opplevelse som alle må gjøre en gang i sitt liv. Jeg slenger med et bilde som viser litt av adrenalinet og kanskje enda litt mer av steinen.

Okei, så det kan kanskje virke som dette bare er fest og moro.

Skulle gjerne sagt noe mer om den saken, men jeg synes innleggene mine hittil taler for seg selv.

Nå gjør vi oss klare for en ny skoleuke og vi har allerede masse å se frem til.

Hasta la vista!

PS: Det er viktig for meg å få presisert at en historie aldri blir bedre enn det du gjør den til selv. Dette er visdomsord som er blitt overført til meg fra min far, som igjen lærte dette av sin mor. Det skjer ofte at folk som ikke kjenner meg så godt rynker på nesen når jeg forteller en historie; «men Marianne, bølgene var vel ikke egentlig sytten meter høye, var de vel?», «Du skal ikke faktisk stjele et barn, skal du vel?», eller «men Marianne, det kan vel ikke stemme at amerikanerne hadde på seg skuddsikre vester på toppen av en vulkan?». Av og til må jeg bite i det sure eplet og innrømme at nei, nei det er ikke alltid slik at jeg forteller alt akkurat slik som det var. Men som min far lærte fra sin mor, og som jeg lærte fra min far; en historie blir aldri bedre enn hva du gjør den til selv.