Mellom surfing og tacos finnes der en brist / en republikaner kalte Obama kommunist.

Milde måne, tiden flyr!

I dag er det elleve dager til skriftlig eksamen, seksten dager til muntlig eksamen, og én måned og ni dager til hjemmeeksamen i LA skal leveres inn. Og det er én måned og fem dager til jeg reiser hjem igjen. Jeg må ærlig innrømme at det er med blandede følelser jeg innser dette.

Misforstå meg rett; jeg elsker Nica-land, det er studiene jeg ikke er så begeistret for. Jeg kan til dels skylde på meg selv for å ha valgt et studiehalvår fremfor å bare reise. Derimot har ikke studiene målt helt opp til forventningene jeg hadde og jeg har derfor ikke vært hundre prosent motivert til å studere. Jeg skulle ønske at jeg nå kunne masse, MASSE spansk, men jeg kan bare litt mer enn da jeg kom hit. Og i Spania vil de nok påstå at jeg ikke lenger snakker spansk, da den latin-amerikanske aksenten jeg mer eller mindre (kanskje mindre) vellykket har anlagt, av mange ikke anses for å være riktig spansk.

Men skitt au. Nå ser jeg lyset i enden av tunnel og jeg tar et ordentlig skippertak så jeg består med glans, roser og champagne.

Det som får tankene vekk fra de til tider tyngende studiene, er å reise bort noen dager og ta livet med slående ro. Derfor var vi i helgen naturlig nok på enda en weekend-tur, og denne gangen besøkte vi San Juan del Sur (for andre gang..). Merkelig, kan du tenke, at vi velger å dra tilbake til et sted vi allerede har vært på. Tingen er bare den at da jeg var der sist, var jeg altså så fyllesyk hele tiden at jeg ikke klarte å utnytte oppholdet til fulle. Dermed dro vi tilbake igjen med fulle intensjoner om å utnytte dagene, surfe, ligge på stranden, lese bok og hygge oss. Og bra var det for det var litt av en herlig tur!

Jeg tenker å gjøre innlegget heller kort ved å oppsummere helgen med bilder og noen kommentarer. Enjoy:

Vi brukte over fem timer på å komme oss til San Juan del Sur, ved hjelp av to forskjellige busser og tre forskjellige taxier. I den ene bussen var vinden som kom inn gjennom vinduene så kraftig at idet vi åpnet munnen så begynte sikkelet å flagre. Så da gjorde vi det:

Vi fant fram til tidenes fineste strand og koste oss grådig der:

Vi surfet etter beste evne og gjorde så uten en eneste "hang-loose"-hand-pose. Denne er etter min regelbok kun forbeholdt de som faktisk kan surfe, eller eventuelt de som har langt hår og et virkelig kult helskjegg som matcher:

Og til lunsj spiste vi selvsagt Nicaraguas beste fisketacos mens vi drakk Nicaraguas beste øl (Toña, tett etterfulgt av Victoria Classic):

Etter lunsj spankulerte vi litt, og Øyvind og Ragnhild var begeistret, men ikke så begeistret for utsikten:

Så dro vi selvsagt ut på Halloween og stemningen var god:

Og da folk spurte oss hva vi hadde kledd oss ut som, så vi rart på dem og spurte; «kledd oss ut? Man kler seg vel ikke ut på Saint Patrick’s Day?»

Mange reagerte da med vantro og var villige til å vedde alle pengene sine på at det hvert fall ikke var Saint Patrick’s Day den dagen.

De fleste av disse var amerikanere (jøsses, rart det der...).

Og nå som vi er inne på amerikanere så kan jeg jo fortelle at vi havnet i en opphetet politisk diskusjon med en erkerepublikaner som kalte Obama for en kommunist som ville gjøre USA om til et helvetes sosialistisk land som Norge. Deretter spanderte hun Tequila på oss:

Og om natten sov vi i en liten hytte som ga norsk leirbålstemning og det trommet på taket da regnet falt ned fra den mørke nattehimmelen: 

Og sånn gikk nu dagan! 

Det ble altså nok en vellykket tur som både ga reiseglede og inspirasjon - jeg kan fortsatt ikke vente med å få satt igang min fem måneders lange reise. Og gjett om jeg ikke da skal surfe, krangle med republikanere og spise pasjonsfrukt til det tyter ut av ørene på meg. Det gode liv, min venn, det gode liv!