Jeg hater når jeg sitter og spiser frokosten min i Costa
Rica og det begynner å hagle på blikktaket som resulterer i et forferdelig
bråk. Men så viser det seg at haglet ikke er hagl i det hele tatt, men to aper
som klatrer på taket for å nå frem til mangotrærne ved siden av
svømmebassenget. Gjennom en glipe mellom to plater av bølgeblikk står det en
babyape og stirrer ned på oss som om det er vi
som er de malplasserte. Mamma-apen drar med seg ungen sin og de står med
tærne på kanten av blikktaket mens de griper tak i frukten på trærne ved
bassenget. Dette gir oss tid til å løpe rundt bassenget og innta plassene våre
som sjarmerte tilskuere. Jeg sverger at jeg så babyapen bukke og nikke til oss
før de løp tilbake igjen inn i skogen de kom fra.
Som du kanskje skjønner så er jeg i Costa Rica. Helene og
jeg tok oss turen sørover for å tilbringe de siste to ukene våre i
Sentral-Amerika med en liten, velfortjent ferie. Dessverre har vi forvillet oss
inn i Tamagringo, nei, jeg mener jo selvsagt Tamarindo, en turistifisert
liten by med glasshus og amerikanere stakket oppå hverandre så alt «mangfoldet»
skal få plass. Prisene er tredoblet sammenlignet med León, Nicaragua, og det er
smertefullt for to jenter som er blitt så vant til å sove for 40 kroner natta,
drikke øl for 20 og spise et bedre måltid for 60 kroner. Costa er fint nok, men
jeg savner Nica-land og det gjør meg umåtelig glad å innrømme. Hadde du spurt
meg for en måned siden ville jeg ha svart at jeg gledet meg til å komme meg
vekk fra det evige kaoset og de sjeldent vennlige, alltid-hustlende menneskene.
Men nå savner jeg Nicaragua altså, og det er en god følelse.
Tiden har fløyet forbi. Jeg husker det som det var i går at
vi hadde velkomstfest på The Monkey Republic og skottet usikkert rundt på alle
de ukjente medstudentene. På torsdag hadde vi farvelfesten vår og vi sa ha det
til hverandre, fylt med både vemod og glede; vi er ferdige!
De siste to ukene har kun gått i pugging, lesing, pugging og
atter pugging (ser du bort i fra at jeg og Helene dro til Little Corn i det
Karibiske hav for å fylles med inspirasjon og motivasjon til eksamen). Mine siste
dager i León ble tilbrakt på Casa del Café med AC og overpriset Chai Latte,
bøyd over bøkene mine mens jeg jobbet på som en gal. Og resultater blir det av
slikt for den skriftlige eksamenen gikk smertefritt og nå er det bare å vente
på sensuren som kommer i januar en gang.
Mellom skriftlig eksamen og muntlig eksamen, hadde jeg en frihelg
mens alle andre hadde fått muntlig-temaet sitt. Derfor dro jeg på stranden og
surfet, drakk øl, leste bok og koste meg gløgg i hjel. Dessuten møtte jeg to
spanjoler som bekreftet min kjærlighet for mitt deilige Spania – den dialekten,
de oppegående samtalene, de vennlige, ikke-påtrengende tilnærmingene. Jeg
snakket mer spansk med dem i løpet av de to dagene vi var sammen, enn jeg har
gjort i løpet av hele mitt opphold i Nicaragua. Det var god trening til muntlig, det.
Bra var det at jeg hadde fått pratet så mye spansk den
helgen, for dagen jeg fikk muntlig-temaet mitt lå jeg krøket over toalettet og
spydde ut sjelen min (note to self; ikke spis taco på Playa Roca). Istedenfor
de opprinnelige 48 timene, fikk jeg 24 timer til å forberede meg til muntlig
eksamen, og jeg var derfor smånervøs da jeg skulle opp foran lærer og sensor. Helt unødvendig, selvfølgelig.
Hele hurven fikk strålendene karakterer og det var et sted
mellom ingen og få som var skuffet etter avgitt eksamen. Vi kunne med god
samvittighet kjøre en tredagersfeiring for de fantastiske resultatene vi hadde
fått.
A |
Glede! |
Bagger ble pakket, avskjeder tatt, skap tømt, kjøkkenhyller
ryddet ut av. Monkey Republic sto plutselig tom og det var på tide å dra sin
vei, med én tung og én lett hjertehalvdel.
Jeg tror jeg snakker på vegne av (nesten) alle sammen når
jeg sier at vi tar med oss utrolig mange gode minner fra denne opplevelsen. Vi
har møtt masse hyggelige studenter fra både Norge og Sverige, vi har blitt
kjent med en haug med flinke og omtenksomme lærere, vi har blitt glad i våre
Kulturstudier-foreldre Rigo og Marte, og vi har lært masse om en spennende og rik
Nica-kultur. Selv om semesteret til tider har vært tøft og krevende med
slitsomme studier, støyete omgivelser og korte sykehusbesøk, har de gode tidene
uten tvil vært flere enn de tunge. Særlig vil jeg trekke frem solnedgangene på
Las Peñitas, alle kinobesøkene (til 21 kroner), pannekakefrokostene på torsdager,
alle kveldene på VíaVía, La Olla Quemada, Oxygen og Camaleon, Chai Latten på
Casa del Café, yogaen på la Isla Fundation, de mange weekend-turene våre,
onsdagsmusikken på la Unión, AC-minibussen som går mellom Managua og León,
lille Pedro, Tequila-shotsene med og uten salt og lime, den første slurken av
en iskald Toña, de siste sidene av en spennende bok kjøpt på Buhu Books, og
lukten av svett og brent norsk hud en søndagskveld. Vi tar alle med oss noen
vakre minner.
Tusen takk til alle som har vært med på å gjøre dette
semesteret supert! Vi sees igjen på reunion hvor enn den måtte finne sted, det
være seg Norge, Sverige, Danmark, Spania eller Nicaragua.
Selv om jeg har vært fryktelig dårlig på å oppdatere bloggen
i det siste, kan jeg love det at jeg skal skjerpe meg. Akkurat nå tar jeg meg
en velfortjent pause fra alt mulig som kan gi konnotasjoner til stress, men det
er bare for å lade opp slik at jeg kan komme sterkere tilbake.
Den 8. desember setter jeg rumpen min på et fly tilbake
igjen til Norge for å tilbringe julen sammen med familie og venner i kaldere
trakter. Jeg har kalkulert det slik at jeg tre uker senere, den 27. desember,
kommer til å være lei av det jeg aller mest ønsker meg nå; dvs. en varm dusj,
kulde, dyne, det norske kjøkken, folk som ikke kaller meg chela, sexy lady og
hvisker på meg som om jeg skulle ha vært et eller annet primitivt dyr, norsk TV,
fredagspizza og et glass rødvin. Det er innforstått at jeg selvfølgelig ønsker
å være med familien og vennene mine, men disse blir jeg ikke lei av etter tre
uker så jeg kan ikke legge dem til i listen. Da må jeg for så vidt også fjerne
fredagspizza og rødvin fra listen…
Uansett, 27. desember drar jeg og min bestevenninne Anna avgårde
til New Zealand, Auckland for å møte vår andre bestevenninne Solveig (som drar
dit om litt over en uke). Der
starter vår 5,5 måneders lange reise til NZ, Australia, Guatemala, Cuba,
Nicaragua, Costa Rica, Panama, Colombia, Ecuador, Peru, Bolivia og Argentina. Det
er mulig jeg glemte noen land..
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skal forsøke mitt
beste på å prøve å blogge sporadisk fra denne turen. Det er et så-som-så-løfte,
men det er også det beste jeg kan gi.
Takk til alle som har fulgt bloggen – dere har vært en kilde
til motivasjon og glede for meg!
Hjerte
...og moro har det vært å følge deg, kjære datter! Vi, ditt trofaste publikum, KREVER det faktisk ��Men nå gleder vi oss til å få deg hjem, selv om det bare blir for noen dager, og i hard konkurranse med venninnene dine. Hanne har allerede lovet hard kamp ��
SvarSlettDet er jeg glad for å høre, pappa! Jeg gleder meg til fortsettelsen :-)
SvarSlettDet blir veldig godt å se dere igjen (alle sammen) <3