Vi er FERDIGE!

Jeg hater når jeg sitter og spiser frokosten min i Costa Rica og det begynner å hagle på blikktaket som resulterer i et forferdelig bråk. Men så viser det seg at haglet ikke er hagl i det hele tatt, men to aper som klatrer på taket for å nå frem til mangotrærne ved siden av svømmebassenget. Gjennom en glipe mellom to plater av bølgeblikk står det en babyape og stirrer ned på oss som om det er vi som er de malplasserte. Mamma-apen drar med seg ungen sin og de står med tærne på kanten av blikktaket mens de griper tak i frukten på trærne ved bassenget. Dette gir oss tid til å løpe rundt bassenget og innta plassene våre som sjarmerte tilskuere. Jeg sverger at jeg så babyapen bukke og nikke til oss før de løp tilbake igjen inn i skogen de kom fra.

Som du kanskje skjønner så er jeg i Costa Rica. Helene og jeg tok oss turen sørover for å tilbringe de siste to ukene våre i Sentral-Amerika med en liten, velfortjent ferie. Dessverre har vi forvillet oss inn i Tamagringo, nei, jeg mener jo selvsagt Tamarindo, en turistifisert liten by med glasshus og amerikanere stakket oppå hverandre så alt «mangfoldet» skal få plass. Prisene er tredoblet sammenlignet med León, Nicaragua, og det er smertefullt for to jenter som er blitt så vant til å sove for 40 kroner natta, drikke øl for 20 og spise et bedre måltid for 60 kroner. Costa er fint nok, men jeg savner Nica-land og det gjør meg umåtelig glad å innrømme. Hadde du spurt meg for en måned siden ville jeg ha svart at jeg gledet meg til å komme meg vekk fra det evige kaoset og de sjeldent vennlige, alltid-hustlende menneskene. Men nå savner jeg Nicaragua altså, og det er en god følelse.

Tiden har fløyet forbi. Jeg husker det som det var i går at vi hadde velkomstfest på The Monkey Republic og skottet usikkert rundt på alle de ukjente medstudentene. På torsdag hadde vi farvelfesten vår og vi sa ha det til hverandre, fylt med både vemod og glede; vi er ferdige!

De siste to ukene har kun gått i pugging, lesing, pugging og atter pugging (ser du bort i fra at jeg og Helene dro til Little Corn i det Karibiske hav for å fylles med inspirasjon og motivasjon til eksamen). Mine siste dager i León ble tilbrakt på Casa del Café med AC og overpriset Chai Latte, bøyd over bøkene mine mens jeg jobbet på som en gal. Og resultater blir det av slikt for den skriftlige eksamenen gikk smertefritt og nå er det bare å vente på sensuren som kommer i januar en gang.

Mellom skriftlig eksamen og muntlig eksamen, hadde jeg en frihelg mens alle andre hadde fått muntlig-temaet sitt. Derfor dro jeg på stranden og surfet, drakk øl, leste bok og koste meg gløgg i hjel. Dessuten møtte jeg to spanjoler som bekreftet min kjærlighet for mitt deilige Spania – den dialekten, de oppegående samtalene, de vennlige, ikke-påtrengende tilnærmingene. Jeg snakket mer spansk med dem i løpet av de to dagene vi var sammen, enn jeg har gjort i løpet av hele mitt opphold i Nicaragua. Det var god trening til muntlig, det.

Bra var det at jeg hadde fått pratet så mye spansk den helgen, for dagen jeg fikk muntlig-temaet mitt lå jeg krøket over toalettet og spydde ut sjelen min (note to self; ikke spis taco på Playa Roca). Istedenfor de opprinnelige 48 timene, fikk jeg 24 timer til å forberede meg til muntlig eksamen, og jeg var derfor smånervøs da jeg skulle opp foran lærer og sensor. Helt unødvendig, selvfølgelig.  

Hele hurven fikk strålendene karakterer og det var et sted mellom ingen og få som var skuffet etter avgitt eksamen. Vi kunne med god samvittighet kjøre en tredagersfeiring for de fantastiske resultatene vi hadde fått.

A

Glede!

Bagger ble pakket, avskjeder tatt, skap tømt, kjøkkenhyller ryddet ut av. Monkey Republic sto plutselig tom og det var på tide å dra sin vei, med én tung og én lett hjertehalvdel.

Jeg tror jeg snakker på vegne av (nesten) alle sammen når jeg sier at vi tar med oss utrolig mange gode minner fra denne opplevelsen. Vi har møtt masse hyggelige studenter fra både Norge og Sverige, vi har blitt kjent med en haug med flinke og omtenksomme lærere, vi har blitt glad i våre Kulturstudier-foreldre Rigo og Marte, og vi har lært masse om en spennende og rik Nica-kultur. Selv om semesteret til tider har vært tøft og krevende med slitsomme studier, støyete omgivelser og korte sykehusbesøk, har de gode tidene uten tvil vært flere enn de tunge. Særlig vil jeg trekke frem solnedgangene på Las Peñitas, alle kinobesøkene (til 21 kroner), pannekakefrokostene på torsdager, alle kveldene på VíaVía, La Olla Quemada, Oxygen og Camaleon, Chai Latten på Casa del Café, yogaen på la Isla Fundation, de mange weekend-turene våre, onsdagsmusikken på la Unión, AC-minibussen som går mellom Managua og León, lille Pedro, Tequila-shotsene med og uten salt og lime, den første slurken av en iskald Toña, de siste sidene av en spennende bok kjøpt på Buhu Books, og lukten av svett og brent norsk hud en søndagskveld. Vi tar alle med oss noen vakre minner.

Tusen takk til alle som har vært med på å gjøre dette semesteret supert! Vi sees igjen på reunion hvor enn den måtte finne sted, det være seg Norge, Sverige, Danmark, Spania eller Nicaragua.  

Selv om jeg har vært fryktelig dårlig på å oppdatere bloggen i det siste, kan jeg love det at jeg skal skjerpe meg. Akkurat nå tar jeg meg en velfortjent pause fra alt mulig som kan gi konnotasjoner til stress, men det er bare for å lade opp slik at jeg kan komme sterkere tilbake.

Den 8. desember setter jeg rumpen min på et fly tilbake igjen til Norge for å tilbringe julen sammen med familie og venner i kaldere trakter. Jeg har kalkulert det slik at jeg tre uker senere, den 27. desember, kommer til å være lei av det jeg aller mest ønsker meg nå; dvs. en varm dusj, kulde, dyne, det norske kjøkken, folk som ikke kaller meg chela, sexy lady og hvisker på meg som om jeg skulle ha vært et eller annet primitivt dyr, norsk TV, fredagspizza og et glass rødvin. Det er innforstått at jeg selvfølgelig ønsker å være med familien og vennene mine, men disse blir jeg ikke lei av etter tre uker så jeg kan ikke legge dem til i listen. Da må jeg for så vidt også fjerne fredagspizza og rødvin fra listen…

Uansett, 27. desember drar jeg og min bestevenninne Anna avgårde til New Zealand, Auckland for å møte vår andre bestevenninne Solveig (som drar dit om litt over en uke). Der starter vår 5,5 måneders lange reise til NZ, Australia, Guatemala, Cuba, Nicaragua, Costa Rica, Panama, Colombia, Ecuador, Peru, Bolivia og Argentina. Det er mulig jeg glemte noen land..

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg skal forsøke mitt beste på å prøve å blogge sporadisk fra denne turen. Det er et så-som-så-løfte, men det er også det beste jeg kan gi.

Takk til alle som har fulgt bloggen – dere har vært en kilde til motivasjon og glede for meg! 

Hjerte