Me, myself and I gjør de to store spanske!

Så økonomiprøven på torsdag kan vi jo bare kalle en vits. Jeg satt der måpende som en eller annen idiotisk norsk utvekslingsstudent og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. ALLE de timene med studering til INGEN nytte. Jaja, sånn er livet nå. Uansett, jeg snakket med læreren min, unnskyldte meg fordi jeg er mer eller mindre ubrukelig og han fortalte meg at "det ordner seg med tiden".  Hører jo det hele tiden så jeg får vel snart begynne å tro på det også!

Chingate, economía

Torsdag kveld dro jeg på treningssenteret med McKenna og tok to klasser. Den første var "body step" og jeg trodde jeg skulle dø av latter. Det er jo bokstavelig talt dans på en boks, og jeg og McKenna var totalt håpløse. Hjalp ikke på noen som helst måte at de kjekke spanske boler'ne hadde fått øynene opp for oss og sto utenfor og lo seg skakke. Jaja. Etterpå var det "body pump" og svetten, tårene, blodet og alt det der rant i elver nedover kroppen min. Hater det og elsker det.
Etter en vel overstått treningsøkt var det dusjing, fiksing og sykkel hjem. For andre gang på to dager presterte jeg å glemme nøkkelen min. HERREJESUS, ta deg sammen, kvinne!
Da jeg ikke kunne gå fra sykkelen i et ukjent nabolag ble jeg nødt til å spørre en ansatt om han kunne hjelpe meg med å få låsen kuttet. Jada, null stress. Her var det frem med kuttetang og noe heavy elektrisk maskineri (unnskyld, paps, men jeg har bare ikke tatt meg tid til å lære navnet på alle disse verktøyene som finnes) for å få den kuttet. Etter tjue min var låsen kuttet og jeg kunne sykle glad og fornøyd hjem til en intetanende familie.

Snille mannen hjelper meg å stjele sykkel.

Etter skolen på fredag dro jeg til Alicante for å finne meg et par høye hæler til helgens sprellerier. I el barrio finner du ikke en eneste jente som ikke har på seg femten centimeters høye hæler og det gjorde vel at jeg selv kjente presset til å gå til innkjøp av et par. I Norge bruker jeg aldri hæler og jeg tenkte det ville være galskap å drasse med seg et par til Spania for så å finne ut at jeg ikke kan bruke dem da jeg vil være to hoder høyere enn alle andre. Men i alle fall, jeg fikk kjøpt meg et par lekre saker i Alicante og gledet meg til å bruke dem senere den kvelden.
Da jeg i nitiden dro til Davinia for å gjøre oss klare for å dra ut i el barrio, fant jeg ut at hælene hadde vært en misgrep. Det første Davinia gjorde da jeg hadde tatt hælene på meg var å vise meg frem til foreldrene sine som begynte å le av meg som om jeg var en jævla sirkusfreak. Har de aldri sett en 1.85 høy blondine før, kanskje?! Vel, antakeligvis ikke... Det ble flate sko på meg med andre ord.
Den natten i el barrio må ha vært den beste natten jeg har hatt hittil i Spania. Den slår til og med de villeste eventyrene vi hadde i Madrid, og for det skal det mye til! Vi tullet i gatene, dro på de beste stedene, danset på bordene (neida, mams og paps, it's only a figure of speech), og koste oss til morgengry. Da vi i syvtiden oppdaget at det hadde begynt å lysne ute tok vi en taxi hjem til San Vicente. Jeg var så takknemlig for å ha en seng å falle sammen i og lykkelig etter en herlig natt.

Las chicas <3

Min rose!

Ingen tvil om at vi liker el barrio!

Denne helgen har virkelig vært helgen for de to store spanske: "Siesta" og "Fiesta". Da jeg kom hjem på lørdagen spiste jeg et herlig måltid med familien, hvor vfar var fast bestemt på å lure ut av meg hvor mange "spanske kjærester" jeg hadde fått meg den natten, før jeg gikk rett opp og sov siesta i flere timer. Måtte jo lade opp da enda en fiesta ventet meg samme kveld.
Da jeg våknet dro jeg til sykehuset i Alicante med venninnegjengen for å besøke Veronica som har operert den ene hoften. Stakkars Vero trodde hun skulle få én venninne på besøk og fikk seg et lite sjokk da syv til kom skrikende inn døra med fløyter, blomster, kosebamse og sjokolade. Mer sjokkert ble vel kanskje den nitti år gamle damen i nabosengen, men...
Veronica var veldig takknemlig og glad for at vi hadde kommet, og det hele var veldig hyggelig. I alle fall frem til Vero absolutt skulle vite alt om hva norske jeg hadde bedrevet med den forrige natten i el barrio, og jentene gladelig fortalte alt med stor entusiasme og mye latter. Putas (men på den gode måten)

Ingen kan si jeg ikke har vakre venninner!

Etter sykevisittet dro jeg hjem, ordnet meg og dro rett ut igjen for å møte Maddy i huset hennes. Der var hennes kanadiske familie på besøk og jeg ble brukt som tolk mellom de to familiene mens Maddy gjorde seg klar.. Hyggelig å bli roset for både spansken og engelsken min. Sånt kan jeg leve lenge på!
Bursdagsfesten var for to jenter, en som jeg ikke kjente overhodet og en annen som jeg kun har pratet med et par ganger. Det var altså veldig hyggelig å bli invitert! Ikke fullt så hyggelig var det at veldig få folk dukket opp og lokale var ganske stort, så det ble seende litt stusslig ut. Men jeg koste meg ved å snakke med noen hyggelige folk fra klassen og ved å vise frem mitt imponerende drikketalent som ligger i blodet mitt da jeg er en ekte "vikinga" og alt det der. I tretiden dro jeg hjemover i taxi og omtrent før jeg hadde kommet meg inn døra løp jeg til kjøkkenet og glefset i meg to skiver med peanøttsmør. Mmm, nattmat.

Alltid stemning med leopradstrømper!

Maddy  med en kopp større enn hennes eget hode

Idag har jeg igrunn bare slakket, vasket, bestilt hostel i Granada og gjort littebittelitt matte. Uff, det er mandag imorgen, men jippi - vi har fri på torsdag. Spanjolene elsker jo som sagt fiesta'er, så vi har fri 01/11 så vi kan feste oss ihjel på halloween. Barrio på onsdag = godt liv.

Gjør huset klart for Halloween!

Jeg føler en viss kjærlighet overfor spanjolene og deres fiesta'er!

Og nå til tankespalten:

Jeg digger meg selv. Jeg vet det er forkastelig og heller latterlig å skrive dette, men det er sant; jeg har begynt å digge meg selv. Det har seg nemlig sånn at jeg her i Spania har en haug med tid for meg selv som jeg bare bruker til å fundere, tenke, gruble og føre samtaler med meg selv. I løpet av all denne tiden har jeg sakte, men sikkert innsett at jeg har blitt min egen bestevenn. Jeg kunne levd godt med bare me, myself and I.
I Norge har jeg likesinnede mennesker rundt meg som ler av det samme, sier de samme dumme tingene og digger det, og det er kanskje noe jeg mangler her. Eller, det er ikke sikkert at jeg egentlig mangler det, det er bare det at språket hindrer meg i å være med på interne morsomheter og fra å selv kunne spytte ut festlige kommentarer i hytt og pine. Derfor har det blitt slik at jeg inne i mitt eget hode kommer med en haug morsomme morsomheter på norsk som får meg til å le og le og le og le, for så å tenke "Dæven, så morsom jeg er!". Dette kan jo kanskje virke litt stakkarslig for dere på utsiden, men for meg er det ypperlig for jeg synes jo selv at jeg er helt hysterisk festlig!

Sånn ved ettertanke kan jo dette også bety at jeg begynner å bli gal, for så gøyal er jeg tross alt ikke...