Villeste villesen, bitt i nesa, kvinnelig Justin Bieber og stormforelska!

Jeg er forelsket. Forelsket I Granada, i hostel, i mennesker, i arkitektur, i café og vin og prat. Jeg er forelsket i smågatevandring, fontener, flamenco, tapas, og ja, jeg er til og med forelsket i han fyren som beit meg i nesa på Mae West. Men det kan vi komme tilbake til senere…

Poenget er at jeg virkelig, virkelig har forelsket meg i Granada.

Reisen fra Alicante til Granada tok beskjedne syv timer og vi var ikke fremme ved hostellet før i ti-tiden. 

Ved hostellet ble vi møtt av en freaka, blid og blond svenske (som minnet meg om min gode venn Haagen) som var gira på å snakke svensk med nordmannen. Bra type!

Etter å lagt fra oss bagasjen og skiftet til varmere tøy (det ville si å ta på seg enda en tynn genser da vi ikke forventet at det skulle være helt nede i 0 grader der..), dro vi rett ut for å sjekke ut stedet. Slitne og kalde vandret vi lamslåtte og lykkelige i trange gater mellom nydelige, gamle bygninger. Søte caféer, proppfulle barer og små vintage-butikker lå tett i tett i hver gate. Fine julepyntede plazaer og lange opplyste gågater gjorde at vi ble gående lengre enn kulden egentlig tillot det. Da vi etter mye frem og tilbake endelig fikk satt oss ned på en liten, stemningsfull restaurant, tok det ikke lang tid før tapasen kom på bordet og melka (heh) satt fint i hånden. Den spanske sjarmøren av en kelner var jo heller ikke noen demper på den gode stemningen vi følte, og det ble godt tatt imot da han tilbød drinker på huset. Da vi trette, mette og ikke lenger fullt så nette vandret tilbake igjen gjennom de fine gatene kjente jeg noe jeg ikke hadde kjent på en god stund; en ordentlig lykkerus! 

Uansett hvor trøtte vi var eller hvor kaldt det var i rommet da vi stod opp dagen etter hoppet vi rett ut av senga, inn i klærne og ut på felleskjøkkenet for å spise frokost. To toastskiver, én kopp te og litt blikkflørting med han fine kanadieren på backpacking senere, og vi var nok en gang på vandring i byens gater – denne gangen med La Alhambra som destinasjon. Alle snakker om hvor fantastisk flott La Alhambra er, men ingen sier noe om selve turen opp dit. Det er som å vandre rett inn i Narnia (du skulle vært der, Gau!). Trapper, monumenter, fontener og elver midt i et hav av gule, brune, røde og oransje trær. Det tok oss litt tid å komme til topps da niognitti bilder skulle tas først!

De som kjenner meg eller som har fulgt bloggen min en stund, vet at jeg er et heller følsomt menneske. Jeg blir lett rørt av ting som for eksempel amerikanske filmer, dyp musikk, gode bøker og for ikke å snakke om mektige landskap. Å nå opp til La Alhambra og bli møtt av en fjern vegg av høye, snødekkede topper over et gulv av høstens løvtrær var heller overveldende. Vi var ikke de eneste som ble stående der og gni oss i øynene med skjorteermene..

La Alhambra er et must-see for enhver. For folk som ikke tenker noe særlig om kultur, historie, religion, kunst eller arkitektur finnes det en café der hvor du kan få kjøpt deg avis og kaffe, så ingen har noen unnskyldning for ikke å dra dit. (Flere bilder lastes opp på facebook, for dette går for treigt..)

Etter å ha sett det som skulle sees og tatt de bildene som måtte tas vandret vi stivfrosne nedover mot byen igjen. Mat måtte inntas og vi satte oss på “La Cueva” (hulen) i hovedgaten av byen. I mitt tilfelle ble det cappuccino og en bocadillo (baguett/sandwich) med Serrano skinke. Lenge leve jámon Serrano! Kan jeg noensinne gå tilbake til et liv uten?

Flere timer ble så tilbrakt i de mange forskjellige butikker som der fantes. Jeg er ikke stolt av at vi endte i butikkene, men hva kan man vel ellers forvente av tre sytten år gamle jenter med for lite varmt tøy og brennende lommebøker?
Posene ble flere og tyngre, pengene fløy, og alt av samvittighet, bekymringer for  miljøet og barnas fremtid fløy med dem.. Storfornøyd!

 En svipptur innom hostellet senere, for å legge fra seg poser og dårlig karma, var vi nok en gang på plass på en ny restaurant for å innta dagens første middag. I spania spiser man jo varm middag to ganger daglig, og det passer utmerket for piker som ønsker å prøve ut alt av hva det spanske kjøkken har å tilby. Dog noe ironisk at vi da endte med å spise italiensk pizza og pasta…

Det var å blitt tid for å dusje, slappe litt av og finne det første antrekket for kvelden. Reservasjonen på den kjente, ultraspanske flamenco restauranten i Albayzin nabolaget lyste i neon i tankene våre. Fine kjoler, smykker, dollede ansikter, fikset hår og høye hæler var for en gangs skyld totalt på sin plass. Det er lenge siden jeg har hatt noen unnskyldning for å dolle meg opp (hjemme finnes det jo alltids en bursdag, en bytur eller en lørdagsvakt på Gina) og det føltes så godt, så riktig å endelig føle seg finfin igjen.

Etter pre-game (amerikansk for vors) på en hyggelig, lys bar tok vi turen i taxi opp til El Barrio de Albayzin. Det er et nabolag som ligger i en skråning av Granada, med utsikt over både La Alhambra og hele byen. Små, sammenbygde hvite hus, kirker og fine plaza’er med lokale restauranter er bare noe av det som er å finne der. Da vi kjørte gjennom byen fant vi fort ut at vi ble nødt til å dra tilbake igjen, men da vandrende! 

Flamenco restauranten (Jardines de Zoraya) var avlang, liten og intim med en scene på en av langsidene. Vi ble plassert nærme scenen hvor én flamencosanger, en flamencogitarist og to flamencodansere etter hvert skulle ta plass. Vi bestilte tapas som bestod av ovnsstekte potetbåter med sterk tomatsaus, saftig omelett med potet og løk, og en rett med friterte poteter, egg og store biter av jámon serrano. Det var så godt at jeg får småvondt i hjertet av å tenke på at det kanskje blir lenge til (eller aldri) at jeg får spise der igjen. Mens maten kom på bordet og sangriaen ble helt nedpå begynte flamencoen. Å. Herre. Min. Gud. Finnes det noe mer spansk, noe mer sterkt og noe mer mektig? Jeg satt der lamslått, uten evne til å se bort, spise eller utveksle blikk med de andre. Magisk var det. DRA DIT OG OPPLEV FLAMENCO! 

Uten å egentlig skjønne hva som hadde hendt oss dro vi nedover igjen mot byen i taxi. Vel fremme på hostellet var det av med finklærne og på med nye. Byen sto for tur! Da vi ikke hadde vært ute i Granada før visste vi vel ikke helt hva vi kunne forvente oss. Etter litt googling fant jeg bargata og vi satte kursen ditover i kjoler, utringninger, høye hæler og selvtillit. Sistnevnte smeltet bort da vi så at mesteparten var kledd som om det skulle ha vært afterski… En rask prøvedrink senere småløp vi opp til hostellet for å skifte! På veien ble vi sjekket opp av tre ikke så halvgærne spanjoler og vi så på det som klokt å utveksle telefonnumre, da vi ikke kjente noen som helst andre i byen og heller ikke visst hvor vi skulle dra.

 Ferdig skiftet og nok en gang på topp, dro vi ned til samme gata og drakk (fanta og sånt) oss vei fra bar til bar. Etter hvert ringte vi de tre spanske herremennene fra tidligere og vi møtte dem på nok en bar. I tre-fire tiden gikk vi vandrende med våre nye venner til en av Granadas heiteste klubber; Mae West. Greia med denne klubben er at den består av tre forskjellige rom som alle spiller forskjellig musikk, og som definitivt tiltrekker seg forskjellige typer. I teknorommet fant du folk som ikke kunne danse og som var fornøyd med å drikke i stillhet. Listepop-rommet var det største, det mest fylte og det rommet med flest kjekkaser - altså der vi oppholdt oss mesteparten av tiden. Mens salsarommet var fylt opp av de mest intense typer med de sykeste hoftene, de beste trinnene og altfor, altfor åpne skjorter. Det som bedre var med denne klubben var at det tydeligvis ikke er et sted de møter altfor mange utlendinger. Å danse meg vei gjennom klubben som den eneste blondinen i jegvetikkehvorstoromkrets følte jeg meg som en kvinnelig Justin Bieber i et hav av nyforelskede ungjenter. Det var ikke måte på hvor mange som skulle si meg noe, danse litt, spandere en drink eller be om et telefonnummer… Hvordan kan vel jeg noensinne dra tilbake igjen til Norge? Denne oppmerksomheten har gått til hodet på meg!

 Vi jentene hadde, klisje nok, “the time of our lives”. Det var så gøyalt, så gøyalt, så gøyalt. Det var kjempegøyalt da vi entret salsarommet og ble dratt med på de villeste, mest energiske dansene med de mest spanske typene du kan forestille deg. Det var ikke fullt så gøyalt da han ene spanjolen med skjorta åpen ned til navlen, ble litt for revet med og tok seg en bit av nesa mi… Jeg vet ikke om intensjonen hans var å få seg et kyss eller å faktisk bare bite meg i nesa, men jeg blødde fra en liten rift mellom neseborene, så jeg takket for meg og så meg som veldig, veldig ferdig med salsarommet.

Da vi i åttetiden hadde kommet oss tilbake til hostellet i taxi og deretter inn i pysjen og ned i senga, sov vi lykkelige til dagen derpå. Det vil si et par-tre timer.. 

Nok en gang på beina, vandrende gjennom gatene i Granada med kursen for Albayzin gikk vi innom butikker, drakk kaffe og spiste frokost (paella til frokost er ikke feil). 

Vel oppe i Albayzin ble vi nok en gang slått av hvor fint alt var. Menneskene, bygningene, stemningen. Etter mye vandring tok vi oss turen til La Mirador de Sant Nicolas som er en utsikt over La Alhambra. Solen skinte så fint og livet var godt! 

Etter en taxi ned til hostellet igjen og en rask omskifting bar det ut på café og kakespising. Fikk tidenes kjipeste ostekake.. jeg savner mammas. Ellers var det bare kosekos med gode jenter som jeg virkelig har blitt glad i. 

 Da det var vår siste kveld ville vi utnytte den så godt vi overhodet kunne. Med fintøyet på og godhumøret til stedet dro vi ut i de små gatene på jakt etter et sted å spise. Vi endte på en søt restaurant hvor vi fikk servert et okei måltid og god vjin. I alle fall var stemningen bra og det var tre småslitne, men likevel veldig oppspilte jenter som funderte på hvordan kvelden ville utspille seg.

I ett-tiden var vi klare til å gå ut og vi dro nok en gang til samme bargate. Bar-hoppingen begynte og vi ble mer og mer klare for en heidundranes kveld. Etter en rimelig mengde melk, mye flørting, litt dansing og bra stemning var vi i tre-tiden klare for å dra til Mae West nok en gang. I taxien var spenningen til å ta og føle på; “siste kveld og vi gjør det stort”. Vel fremme ved inngangsdørene møtte vi fem sikkerhetsvakter og Marianne slo på sitt mest forførende smil og sa: “buenas, chicos.” “Legitimasjon, takk!”. Hææ? At det var? “Legitimasjon, takk!” Jaha, ja, okei. Neimen daså. Flaue og skuffa var det bare å ta en 180 graders og finne seg en ny taxi. Neste klubb, takk. Da vi ankom der, tror du ikke de nok en gang ba om legitimasjon? Joda. IKKE vær sytten og gå ut i Granada på en lørdag… 

creeepy

Nok en taxi tok oss til bargata for vi tenkte jo at da kunne vi like så godt fortsette natten der. 

Dessverre passerte vi forbi en kebabsjappe, og vi kunne rett og slett ikke dy oss. Klokken halv fem var vi tilbake i sengene våre med hver vår kebab og et fårete smil i trynet.

Så trist

Dagen derpå var vi utkjørte, men kom oss likevel opp til klokken halv ti og gjorde oss klare for utsjekking. Synet som møtte oss i resepsjonen var et heller behagelig et; en himmelsk franskmann med et strålende smil. Etter å ha sjekket ut, satt igjen bagasjen og småflørtet litt franskmannen presterte vi å velte oss gjennom døra og ut i gatene. Først ble det frokost, kaffe og juice, og deretter en meget lang spasertur i de delene vi til da ikke hadde vært i. Vi gikk i timevis mens vi nøt solen, tok bilder og snakket om alt det morsomme som hadde hendt i løpet av helgen.

 Det var med heller tungt mot vi innså at tiden hadde rent fra oss, og at det var på tide å dra tilbake til hostellet, hente sakene våre og dra hjem til Alicante. Da sakene var hentet, farvellet tatt med franskmannen og rumpene satt i taxien, fant jeg ut at vesken min med pass og billetter lå igjen på hostellet. Da jeg kom løpende inn igjen på hostellet kom franskmannen meg i møte og spurte; “har du glemt igjen nummeret mitt?”. Åh, ja, det også!

 Bussturen hjem var lang og trist og glad og forvirrende. Hvorfor skal vi tilbake igjen til Alicante? Hvorfor skal vi på skolen i morgen? Hvorfor hopper vi ikke av bussen og drar tilbake til Granada, der vi hører hjemme? Spørsmålene var mange…

Vel hjemme igjen møtte jeg samme, gamle familie, men med ett nytt tilskudd; Julia. Julia er en tysk utvekslingsstudent på seksten som skal bo her i alle fall ut januar (hun kan bestemme seg da for om hun ønsker å bli værende hele året eller dra hjem). Hun virker veldig hyggelig og det er godt å ha en verts-utvekslings-søster!

Å dra på skolen igjen i går var kanskje noe av det rareste jeg har opplevd hittil i Spania (med unntak av blotteren i Madrid og bitingen av nesa mi i Granada). Jeg gikk gjennom de samme skoleportene jeg har gått gjennom de siste tre månedene og følte meg som på et helt ukjent sted. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde å gjøre der på en skole som fungerer som et fengsel med innesperrede barn helt nede i tolv år. Jeg følte meg så utrolig malplassert… Det hjalp heldigvis litt når jeg møtte mine fine venninner og vi spiste sjokolade i friminuttet mens jeg fortalte om turen, men likevel. Jeg kan ikke uttrykke sterkt nok hvor mye jeg ønsker å bare bli litt eldre, ta meg det friåret og bare nyte det andre land har å by på.

Dette ble jo nærmere en stil, så jeg får komme med en konklusjon. Dra på utveksling, reis til Granada, se alle mulige steder mens du kan. Vær sytten, drikk vin, bruk det nye språket du lærer deg, flørt med fremmede og kos deg! Vi er unge og bekymringsfrie og livet er godt!